Sykmelding ved foreldres død

[AnonymBruker]

Hvis sorgen er så stor at den hindrer en person fra å gjøre arbeid, vil jeg påstå at man er syk nok til å bli hjemme fra jobb med sykemelding, ja. Man er riktignok ikke syk, men man er ikke frisk nok til å gå på jobb og utføre arbeid med kvalitet.

Men å sykemelde seg fordi man er litt lei seg, det blir noe annet.. Husk at sorg er en veldig oppslukende følelse, som gjør at det er vanskelig å konsentrere seg!

Den er vel akkurat så oppslukende som man tillater den å være. Jeg er selv en ung kvinne som har mistet begge mine elskede foreldre i ung alder, men sykemelding ifm dødsfallene var aldri i mine tanker.

[AnonymBruker]

Kondolerer så mye..

Sjefen min mistet moren sin for en tid siden, og hun var borte i nesten 3 uker.

Så det varierer nok fra person til person. Du må ikke tenke hva kollegaene dine tenker, de skjønner nok.

[Gjest Annaires]

Aldri hørt at noen har vært sm pga foreldres dødsfall. ( om de har dødd naturlig selvfølgelig).

[Antoinette]

Som de fleste har påpekt, her finnes det ikke noe standardsvar. Det er mange faktorer som spiller inn, ikke minst omstendighetene rundt dødsfallet.

[Antoinette]

Aldri hørt at noen har vært sm pga foreldres dødsfall. ( om de har dødd naturlig selvfølgelig).

En nær kollega av meg mistet sin mor etter at hun hadde ligget sammenhengende på sykehuset i nesten 3 uker. For henne var det en voldsom påkjenning og hele tiden vente på telefonen om at hun var død. Så vidt jeg husker var hun borte i rundt 3 uker. Ingen som sa noe på det, vi stilte opp som gode kollegaer gjør.

Sorgen over å miste sine foreldre er for de fleste enorm selv om man er voksen.

[Gjest Mynona83]

Den er vel akkurat så oppslukende som man tillater den å være. Jeg er selv en ung kvinne som har mistet begge mine elskede foreldre i ung alder, men sykemelding ifm dødsfallene var aldri i mine tanker.

Vi reagerer forskjellig på sorg og påkjenninger ol, så noen trenger å komme seg inn i rutiner kjapt, mens andre må bearbeide på annen måte. Ikke kom her å moraliser på hvordan man skal/bør håndtere et dødsfall. Det er så individuelt som man kan få det.

[AnonymBruker]

....Jeg har også hørt om at mange får "aktiv sykemelding" i slike situasjoner, og det tror jeg er veldig gunstig. I en aktiv sykemelding kommer man når man har overskudd, og går igjen når det blir vanskelig. Det er veldig fleksibelt, og gjør mye for mestringsfølelsen, samtidig som det tar hensyn til sykdom/sorgprossessen. Jeg har selv hatt aktiv sykemelding i en vanskelig periode, og det var rett og slett himmelsk!

Aktiv sykemelding skal ikke brukes når man gjør den jobben man alltid har hatt, men for at man skal kunne prøve seg med andre arbeidsoppgaver istedet for å være 100% sykemeldt. Mange leger kan regelverket alt for dårlig - det er ikke ment for at man skal komme og gå som man selv ønsker. Derimot skulle du hatt gradert sykemelding, der legen finner ut i hvor stor grad du er i stand til å arbeide.

[AnonymBruker]

Vi reagerer forskjellig på sorg og påkjenninger ol, så noen trenger å komme seg inn i rutiner kjapt, mens andre må bearbeide på annen måte. Ikke kom her å moraliser på hvordan man skal/bør håndtere et dødsfall. Det er så individuelt som man kan få det.

Synes ikke jeg moraliserer. Jeg mistet moren min på et tidspunkt i livet hvor jeg var mest sårbar. Det var et sjokkartet dødsfall som kom brått og uventet. Jeg kunne helt sikkert fått sykemelding av legen min - men jeg ser ikke på sykemelding som løsning på sorg. Jobben min tvang meg til å møte kundene hele dagen, snakke med dem om andre ting enn sorg og død. Faktisk så var det en fin måte å komme videre i livet når jeg ikke lenger så noe glede, og jeg trodde oppriktig at jeg aldri mer kom til å klare å smile eller le.

Jeg har som sagt ingen tro på at sykemelding og passivt hjemmeliv er løsningen når man opplever noe slikt.

[AnonymBruker]

Synes ikke jeg moraliserer. Jeg mistet moren min på et tidspunkt i livet hvor jeg var mest sårbar. Det var et sjokkartet dødsfall som kom brått og uventet. Jeg kunne helt sikkert fått sykemelding av legen min - men jeg ser ikke på sykemelding som løsning på sorg. Jobben min tvang meg til å møte kundene hele dagen, snakke med dem om andre ting enn sorg og død. Faktisk så var det en fin måte å komme videre i livet når jeg ikke lenger så noe glede, og jeg trodde oppriktig at jeg aldri mer kom til å klare å smile eller le.

Jeg har som sagt ingen tro på at sykemelding og passivt hjemmeliv er løsningen når man opplever noe slikt.

Alle er dessverre ikke som deg.

[AnonymBruker]

Alle er dessverre ikke som deg.

Jeg mistet min mor for en stund tilbake siden. Hun hadde kreft i litt mer enn 3 år. Hun var alene (skilt) så det var jeg som for det meste sto for innkjøp, sykehusinnleggelser, samtaler med leger, daglige sykehusbesøk m.m. Da hun sovnet inn fikk jeg likevel en veldig sterk sorgreaksjon. Jeg var jo selvsakt klar over at hun ville dø, men hadde ikke troddat det skulle ramme på den måten det gjorde. Jeg var først sykemeldt i 3 uker, og begynte så i jobb. Det var kjekt å være på og med kollegaer, men jeg trengte mer tid til å bearbeide. Jeg gikk på en skikkelig smell etter ca 5-6 mnd og søkte hjelp hos psykolog ( det fikk jeg ikke noe ut av) så fikk jeg tilbud om sorggruppe gjennom kreftforeningen. Dette var tungt mens det stod på, men jeg har det veldig fint i dag, selv om savnet selvsagt fortsatt er der.

Vi lærte at mange som ikke tar seg tid til å bearbeide sorgen (ikke dyrke den som mange sier - men komme ut på andre siden) kan senere i livet oppleve ulike fysiske eller psykiske plager. Dette har da relatert seg til de spenninger og ubehandlede reaksjoner hos den enkelte.

En annen bekjent opplevde det samme som meg og hadde bare begravelsesdagen borte fra jobb. Noen på jobben syntes det var litt rart også - så vi er forskjllige.

Kondolerer med tapet, og lykke til på veien fremover.

[ViljaH]

På min jobb så får man fri litt etter hva man vurderer selv. Hvor nært forhold man hadde, hvor sjokkartet dødsfallet var, hvor mye tid man trenger. Ei jeg kjenner mistet moren sin brått og uventet da hun selv var midt i 30-årene, og hun måtte selv ordne alt med begravelse og bo, selvsagt med hjelp, men hun var ansvarlig. Hun var sykemeldt en måned.

Det kommer også an på hva folk føler de har godt av. Noen vil tilbake i normalt gjenge, så de går på jobb selv om de ikke er like produktive som vanlig. Andre orker ikke tanken på jobb så snarlig.

[litle_my]

Den er vel akkurat så oppslukende som man tillater den å være.

Jeg blir litt irritert av slike svar jeg!

Vi er ikke like "sterke" alle sammen, og vi har hver våre måter å håndtere sorgprosesser på. Det ene er ikke bedre eller edlere enn det andre, det er bare ulikt.

[Caramba]

En kollega mistet sin mor brått og uventet nylig, og hun var borte ca 2 uker. Moren bodde langt unna, så hun reiste hjem for å ordne med begravelse, samt ble der en stund etterpå for å være sammen med familien. Jeg synes det er helt naturlig å være borte en stund for å komme til hektene igjen. Det var et sjokk for henne, og hun var veldig nedbrutt etterpå. Dermed synes jeg sykemelding er på sin plass i den første tiden, dersom man ikke klarer å utføre jobben sin på grunn av psykisk påkjenning som dyp sorg kan være.

Endret 13. februar 2011 av Caramba

[aline]

Med mer än att dödsfallet hade varit väldigt dramatiskt och akut, med påföljande chock för den efterlevande hade jag nog sagt att en sykemeldning vid dödsfall låter konstigt.

Sjukanmäler man sig verkligen för sorg? Är man sjuk? Att ta sig fri från jobbet med avspatsering eller semester kan jag förstå men sjukanmälan är väl till för om man är sjuk?

For noen kan noe sorg være så lammende at selv om ikke sorg i seg selv er en sykdom, så vil konsekvensen av sorgen være at man ikke er i helsemessig stand til å fungere normalt.

Sykemelding er ikke kun for sykdommer og "skader" som kan tas og føles på, du kan si det samme om f.eks angst, angst er i seg selv ikke en sykdom, det er en helt naturlig følelse, men mange får så store problemer med å fungere normalt pga det, at de i perioder er sykemeldt. Altså til tross for at det ikke er en sykdom de har, og til tross for at mange håndterer liknende psykiske problemer annerledes.

Synes ikke jeg moraliserer. Jeg mistet moren min på et tidspunkt i livet hvor jeg var mest sårbar. Det var et sjokkartet dødsfall som kom brått og uventet. Jeg kunne helt sikkert fått sykemelding av legen min - men jeg ser ikke på sykemelding som løsning på sorg. Jobben min tvang meg til å møte kundene hele dagen, snakke med dem om andre ting enn sorg og død. Faktisk så var det en fin måte å komme videre i livet når jeg ikke lenger så noe glede, og jeg trodde oppriktig at jeg aldri mer kom til å klare å smile eller le.

Jeg har som sagt ingen tro på at sykemelding og passivt hjemmeliv er løsningen når man opplever noe slikt.

Jeg synes du moraliserer, eller... jeg synes du har lite forståelse for at følelser er individuelt.

Du reagerte slik, dermed synes du ikke andre skal ha godt av annerledes "behandling".

Det er ikke snakk om hvem som har det værst, men på hvordan forskjellige mennesker opplever og tar ting.

For deg var det best å komme deg ut blant folk, for TS er det kanskje ikke det.

Sorg etter nære tap, mener jeg man kan sammenligne med andre psykiske reaksjoner, og dette er det så mange forskjellige opplevelser av, at å si at siden en ting fungerte for meg, så bør dette fungere for alle andre, blir enten naivt eller litt arrogant.

Jeg ser ikke på det som at du og andre som klarer å gå på jobb kort tid etter nære og vonde dødsfall, er "sterkere" en de som ikke klarer det, rett og slett fordi det KUN er forskjellige måter å håndtere sin sorg og sitt tap på. Du gjorde det som var best for deg i din sorgprosess, du følte kanskje du var den som visste best hva som ville hjelpe deg videre? Det gjør nok TS også, vurderer hva som er best for nettopp henne.

Vi er ulike, vi håndterer ting forskjellig, det må være rom også for de som trenger rom etter/i vonde situasjoner.

[Helen]

Jeg var 19 år da min mor døde plutselig av hjertesvikt. Jeg var sykmeldt til dagen etter begravelsen. For meg var det bedre å komme meg tilbake på jobb enn å sitte hjemme og sørge.

[Fanta Exotic]

Dagen før eksamen døde morfar, og jeg fikk den utsatt med legeattest. Tror jeg var sykmeldt i 2 dager, bare.. Bedre å møte folk enn å sitte hjemme og grave meg ned i sorg

[Gjest Blondie65]

Jeg var borte 2 dager fra jobb da den ene forelderen min døde etter noe sykdom. Den ene dagen var dagen etter dødsfallet (det ble ikke søvn den natten) og den andre var begravelsesdagen. Da jeg kom på jobb sa min sjef at jeg ikke trenge å komme igjen før etter begravelsen (en uke senere) men jeg sa som sant var at det var bedre å være på jobb enn å gå hjemme og sparke i veggen.

[AnonymBruker]

Jeg var 19 år da min mor døde plutselig av hjertesvikt. Jeg var sykmeldt til dagen etter begravelsen. For meg var det bedre å komme meg tilbake på jobb enn å sitte hjemme og sørge.

Dagen før eksamen døde morfar, og jeg fikk den utsatt med legeattest. Tror jeg var sykmeldt i 2 dager, bare.. Bedre å møte folk enn å sitte hjemme og grave meg ned i sorg

Jeg var borte 2 dager fra jobb da den ene forelderen min døde etter noe sykdom. Den ene dagen var dagen etter dødsfallet (det ble ikke søvn den natten) og den andre var begravelsesdagen. Da jeg kom på jobb sa min sjef at jeg ikke trenge å komme igjen før etter begravelsen (en uke senere) men jeg sa som sant var at det var bedre å være på jobb enn å gå hjemme og sparke i veggen.

Jeg er mer av typen som trenger litt mer tid, men vil bare påpeke at for min del så er det ikke snakk om å "sitte hjemme og grave seg ned i sorg".

Akkurat hva jeg gjør er vanskelig å si da dette gudskjelov ikke er noe jeg opplever ofte, men det dreier seg nok mer om tid til å bearbeide følelsene.

Noe jeg personlig har hatt vanskelig for å gjøre hvis jeg har gått rett tilbake til jobb og normale rutiner.

[Gjest Blondie65]

Jeg er mer av typen som trenger litt mer tid, men vil bare påpeke at for min del så er det ikke snakk om å "sitte hjemme og grave seg ned i sorg".

Akkurat hva jeg gjør er vanskelig å si da dette gudskjelov ikke er noe jeg opplever ofte, men det dreier seg nok mer om tid til å bearbeide følelsene.

Noe jeg personlig har hatt vanskelig for å gjøre hvis jeg har gått rett tilbake til jobb og normale rutiner.

Nå lå det ingen anklage i mitt innlegg for vi er alle forskjellige. I alle mine jobber har kollegaene vært den beste støtten i kriser fordi de har tatt seg tid til å lytte uten å bli lei. Og med sjefer som forstår at man ikke er helt 100 % har arbeid for meg vært den beste medisin. For meg blir det å gå hjemme det samme som å gruble over alt og det blir jeg ikke bedre av.

[AnonymBruker]

Nå lå det ingen anklage i mitt innlegg for vi er alle forskjellige. I alle mine jobber har kollegaene vært den beste støtten i kriser fordi de har tatt seg tid til å lytte uten å bli lei. Og med sjefer som forstår at man ikke er helt 100 % har arbeid for meg vært den beste medisin. For meg blir det å gå hjemme det samme som å gruble over alt og det blir jeg ikke bedre av.

Jeg forstår godt hva du mener. Og i tillegg til selve sorgen, handler det jo også om hva slags jobb man har. Må innrømme at jeg hadde ikke maktet å være i den jobben jeg er i dag, da min mor døde. Hun døde av kreft, jeg jobber med veldig syke/døende (kreft)pasienter. I denne situasjonen hadde jeg trolig vært en dårlig støtte for både pasient og pårørende.