Burde jeg tåle dette?

[Gjest Gjest]

Etter 10 år sammen med sønnen hennes kan endelig jeg og svigermor sitte i samme rom sammen og veksle to setninger uten at det fryser til på veggene...

Jepp, 10 år tok det og først det siste året har sinnet og bitterheten sluppet taket og likegyldigheten har kommet til...ergo koster det meg lite å være tilnærmet nøytral.

Etter å ha blitt såret og tråkket på de to første årene, et helvete da vi skulle gifte oss og isfront da jeg ble gravid, så kom det til en konfrontasjon der jeg enkelt og greit ba damen dra rett til helvete og holde seg langt unna meg.

Jeg og mannen har vært hos familieterapeut flere ganger og alle har sagt at jeg må komme meg til psykolog fordi så mye sinne og bitterhet kan en person ikke leve godt med.

Det var så ille at jeg begynte å skjelve, på nippet til å hyperventilere, fikk opprørt mage og mistet nattesøvnen hver gang jeg enten tenkte eller måtte være i samme rom som henne.

Nå har tiden leget noen sår og det eneste jeg angrer på er at jeg ikke holdt meg helt unna henne tidligere. Da hadde jeg sluppet alle følelsesmessige påkjenninger.

Når noen ødelegger psyken din,-hold deg unna!

[Gjest BettyBoop28]

Det er synd å si, men det er litt godt å vite at jeg ikke er alene om å ha problemer som dette. Svigermor fra helvete, det skal være sikkert å visst. Takker for all støtte her, det bekrefter jo at det ikke er jeg som er helt tullerusk.

Sitter på jobb nå, men må bare skrive av meg litt mer frustrasjon. I går skulle jeg hente noe i boden vår, og der kommer jeg til min overraskelse over julegaven vi kjøpte til mammaen hans til jul. Jeg spurte hvorfor den var i boden og da ble sambo helt rar. Vi feiret jul hver for oss, han hos sine og jeg sammen med mine foreldre og søsken. Viste seg det at "svigermor" ikke likte salatbollen jeg hadde kjøpt til henne så samboeren min fikk beskjed om å ta den med hjem til oss heller. FA**, jeg tilta jo helt!! En ting at hun ikke likte den, søren så frekt at hun nekter å ta i mot gaven, men at han ikke har sagt noe til meg liksom?? Han mumla noe om at han ikke hadde visst hva han skulle si for noe? Går det an å være så utakknemlig, eller vil hun bare være ekkel? Ååååårh!!

Noe av det som også gjør ting så vanskelig er at hun også kan være superhyggelig. Hun kommer ofte med gaver, virker kjempeomtenksom og er normal og grei. Så kan hun plutselig lire av seg noe som jeg ikke skjønner noenting av, og jeg sitter og tenker at, hva var det? Jeg forstår jo at det er noe frekt hun sier men det er vanskelig å ta helt fatt i det, om dere forstår. Hun kommer med sånne skjulte stikk som jeg ikke kan svare på. Huff, vanskelig å forklare.

Men hva mener dere? Hva gjør man når en person det ene øyeblikket er helt normal, hyggelig og omtenksom for så plutselig å snu helt og si stygge ting og være dritsur uten grunn? Mest av alt så har jeg rett og slett lyst å bare dra til dama!

Jøss. Har ikke vært borti sånne svigermødre, men enten må du få samboeren din til å ta en skikkelig prat om dette til henne. Han skal liksom være kjæresten din og da får han pinadø forsvare deg mot frekke kommentarer fra moren sin. Er jo lettere for han som har kjent henne hele sitt liv å snakke med henne enn det er for deg.

Og om han ikke vil, så får du prøve å sette deg ned med henne å ta en skikkelig prat og fortelle henne hva du føler. Hun må jo være direkte hjertrå om hun ikke bryr seg og fortsetter å være frekk.

Tror ikke det er lurt å være frekk tilbake, for da kan hun lett fremstille seg selv som offer å si noe sånt som: Se hvor frekk svigerdatteren min er..

[Gjest H. Harefrøken]

Men i alle dager! Dette skal du da ikke finne deg i.

Når en person oppfører seg så uforutsigbart, svinger fra å være koselig i et øyeblikk og helt grusom det neste? Da er hun ikke god altså!

Det virker jo nesten som at hun vet at dette gjør deg nervøs og at hun gjør det med vilje?

Skal vel være forsiktig med å kalle folk psyke, men denne dama høres jo ikke helt frisk ut.

At hun nekter å ta i mot gaven er jo helt klart et stikk til deg/ dere, det normale er å takke for gaven og heller bytte den i noe man trenger/ liker.

Jeg føler virkelig med deg, og tenker egentlig at dette mennesket ikke er frisk og at du bør holde avstand. Trøsteklem til deg

[AnonymBruker]

Jeg ville prøvd å konfrontere henne, om det ikke hjelper eller gjør ting verre ville jeg:

1. Fått samboeren min til å prate med henne, jeg vet at min kjære er glad i mammaen sin, men jeg finner meg ikke i å bli behandlet dårlig av mennesker uansett hvem de måtte være. Og samboeren min bør klare å prate med moren sin.

2. Begynt å overse henne.

Og om hun hadde kommet hjem til meg og vasket ut av kjøleskapet hadde jeg gitt henne et spark ut døra!!!

[AnonymBruker]

Jeg ville prøvd å konfrontere henne, om det ikke hjelper eller gjør ting verre ville jeg:

1. Fått samboeren min til å prate med henne, jeg vet at min kjære er glad i mammaen sin, men jeg finner meg ikke i å bli behandlet dårlig av mennesker uansett hvem de måtte være. Og samboeren min bør klare å prate med moren sin.

2. Begynt å overse henne.

Og om hun hadde kommet hjem til meg og vasket ut av kjøleskapet hadde jeg gitt henne et spark ut døra!!!

Ikke det at jeg forsvarer måten svigermoren til ts oppfører seg på men det kan jo hende hun spurte sønnen om det trengtes hjelp til noe i huset.

Det hender moren min spør meg om hun kan hjelpe til med noe i huset(slitne småbarnsforeldre i full jobb og veldig rotete hus ), og det har hendt jeg har sagt at hun kan vasket kjøleskapet vårt. Jeg spurte ikke mannen min om det var greit at mamma vasket kjøleskapet vårt.

[Glynis]

Ikke det at jeg forsvarer måten svigermoren til ts oppfører seg på men det kan jo hende hun spurte sønnen om det trengtes hjelp til noe i huset.

Det hender moren min spør meg om hun kan hjelpe til med noe i huset(slitne småbarnsforeldre i full jobb og veldig rotete hus ), og det har hendt jeg har sagt at hun kan vasket kjøleskapet vårt. Jeg spurte ikke mannen min om det var greit at mamma vasket kjøleskapet vårt.

Akkurat den delen av trådstarters innlegg reagerte ikke jeg heller så veldig sterkt på, her har jo samboeren også en hånd med i bildet. Det er selvsagt irriterende og man føler man mister styringen, men det er ikke like ille som det andre.

Resten av greiene går jo rett på svigermors forferdelige personlighet. Det er bare å begynne med å si i fra, rett og slett. Du behøver ikke komme et godt, treffende frekt svar tilbake, hvis ikke du er av den typen (jeg er av den typen). Det du kan gjøre og som du kan klare uansett hvilken dagsform du er i er å si 'Vet du hva? Jeg liker ikke at du snakker sånn til meg.' og lignende, hver eneste gang hun oppfører seg fælt. Særlig med mennesker i nærheten. Hun vet jo selv at det ikke er OK, hun bare føler at hun kan si hva som helst til deg og det får henne til å føle seg bedre. Eventuelt 'Synes du det var noe fint sagt?' og se hva hun svarer. Poenget er å ikke bare la det gå. Hun må bli satt i en posisjon der hun må forsvare det hun sier.

[Gjest rebekka]

Uff, så dumt å høre! For en situasjon. Jeg kan ikke tenke meg noe bedre å gjøre enn å få henne alene et sted hun ikke kan komme seg bort, og spørre rett ut på en vennlig men bestemt måte hva hun gjør og hvorfor. Nei, ikke det forresten. Da blir hun defensiv. Ideen er ikke å angripe henne (som hun gjør) men få henne til å tenke.

Si det som det er: at du og sønnen hennes har et seriøst forhold og har det godt sammen. At du og hun skal omgås i flere år fremover, og hva slags forhold hun ønsker at du og hun skal ha. Vis gjerne til at et uvennlig forhold vil gå ut over hennes sønn i midten og om hun som mor ønsker det. Ikke be om et svar, bare be henne tenke på det. Så går du.

Jeg tror ærlig talt at dette er en taktikk som vil gjøre alt mye verre. Tenke gjør nok dama en god del av, når hun diskuterer med seg selv hvorfor hun har imot svigerdatteren sin som hun ikke tåler...Man trenger ikke få henne til å tenke ennå verre tanker fordi hun har blitt utfordret.

Hvis Ts konfronterer dama med at hun skal være sammen med sønnen i mange år og at moren må godta det blir jo det å invitere svigermoren til å bli rasende.

Da bekrefter man nemlig at svigermor har rett i sine verste msitanker om at hun har tapt sin sønn til en dominerende, truende dame. Svigermor vil da få ennå støtte trang til å trykke svigerdatteren sin ned.Og det vil hun begynne med, etter min erfaring.

Å gå direkte til "angrep" ved å konfrontere svigermor og forlange at hun som misliker deg må begynne å akseptere deg, kommer aldri til å fungere.Spesiellt ikke når man forlanger å bli akseptert av nøyaktig samme grunn som gjør at man blir hatet i utgangspunktet.Nemlig at man er sammen med hennes sønn og har tatt over i rollen som den som blir elsket av ham.

Det jeg tror kommer til å fungere bedre er nok at man holder seg unna, ikke tar til seg dritten og ber kjæresten om å akseptere at man ikke tåler det moren hans gjør.

Å be svigermor å vurdere hvilket forhold hun vil at man skal ha er å starte i feil ende.Sigermor har jo gjort det klart med sin væremåte at hun ikke er intressert i at det skal være noe godt forhold.

Hvis hun var det hadde hun jo oppført seg...

[ViljaH]

Min svigermor kan være litt uforutsigbar i den retningen du beskriver. Hun kan virke hyggelig og omtenksom, for i neste øyeblikk å snu om. Noe sier hun til meg direkte, noe sier hun til andre, dvs klager bak ryggen på oss. Det går mye på ungene hennes også, ikke bare meg. Hun er manipulativ og utspekulert av natur. Eller, av miljø, for hun kommer fra en familie som er ekstremt sånn, og så har ikke hun helt klart å riste det av seg, og driver på litt sånn mot sine egne barn/svigerbarn.

Det jeg må gjøre i denne suppa er å spille defensivt. Jeg involverer meg ikke uten at jeg vet hva jeg begir meg inn på. Jeg vil aldri klare å delta i hennes avanserte manipulasjonsspill som hun bedriver med sin datter og datterdatter. Så jeg svømmer på grunna Jeg aksepterer at jeg og svigermor aldri blir bestevenner, og sikter mot "å gå overens". Slik at sønnen hennes har fri bane til å ha som normalt forhold som han klarer med henne, og barnebarnet.

Jeg distanserer meg, og forholder meg til henne som man ville gjøre et uskikkelig barn. Prøver å ikke være nedlatende. Men hvis hun sier noe småslemt, så sier jeg "hva mener du med det?" blidt. Hvis hun sier noe direkte slemt, så sier jeg "den kommentaren synes jeg ikke noe om". Og jeg vet at jeg har plenty ammunisjon hvis det skulle dra seg til et sjøslag en dag, jeg vil definitivt ikke legge meg ned på gulvet og la henne trampe på meg.

Ja, kanskje svigermoren din vil påkalle alles oppmerksomhet og prøve å få de til å synes synd på henne. Men hun har ikke så mye materiale å jobbe med, hvis du på din side oppfører deg ordentlig, men bare drar en grense mot dritt.

Jeg ville også sagt fra hva det er greit at hun gjør i huset, mens sønnen hører på så han har mulighet til å anke om han er uenig. F.eks. "Jeg ønsker ikke at du skal vaske i kjøleskapet mitt." Hvis du sier "rote i.." så er det anklagende og vil fyre opp i situasjonen. Hvis du sier "det trenger ikke vask" så vil det også gi rom for mer diskusjon. Og det er ikke diskusjon du vil ha, du vil si fra hvordan du vil ha det. Punktum. Du kan samtidig si (først) at det er helt greit at hun benytter kjøkkenet om hun ønsker å lage mat til sin sønn.

Hvis du legger deg langflat, så kan du ikke etterpå være sint for at andre tramper på deg... Du må si fra hvor dine grenser går, og stå opp for deg selv.

[Gjest rebekka]

Viste seg det at "svigermor" ikke likte salatbollen jeg hadde kjøpt til henne så samboeren min fikk beskjed om å ta den med hjem til oss heller. FA**, jeg tilta jo helt!! En ting at hun ikke likte den, søren så frekt at hun nekter å ta i mot gaven, men at han ikke har sagt noe til meg liksom?? Han mumla noe om at han ikke hadde visst hva han skulle si for noe? Går det an å være så utakknemlig, eller vil hun bare være ekkel? Ååååårh!!

Noe av det som også gjør ting så vanskelig er at hun også kan være superhyggelig. Hun kommer ofte med gaver, virker kjempeomtenksom og er normal og grei. Så kan hun plutselig lire av seg noe som jeg ikke skjønner noenting av, og jeg sitter og tenker at, hva var det? Jeg forstår jo at det er noe frekt hun sier men det er vanskelig å ta helt fatt i det, om dere forstår. Hun kommer med sånne skjulte stikk som jeg ikke kan svare på. Huff, vanskelig å forklare.

Det første du forteller er jo den velkjente teknikken jeg har opplevd selv, som går ut på å gjøre det vanskelig for kjæresten din siden han elsker deg. Hun fikk han i en umulig situasjon som gjorde han lei seg. Han greide ikke å fortelle om det til deg.Når du oppdaget det greide han ikke å forklare hva som hadde skjedd siden han forstod at du kom til å bli lei deg eller sint.

En-null til svigermor i forsøket på å sabotere at dere to er glade ihverandre.Hun har fått deg til å tvile på ham, og fått han til å føle at det ble vanskelig å snakke med deg.

Det dere må gjøre er å komme forbi sånne ting og ikke la det ødelegge mellom dere. Teknikken hun bruker kalles å manipulere.

Det andre du sier er et regelrett lærebokeksempel fra psykologi på hvordan manipulere en annen person, så man får vridd ting dit man vil.Les om det i bøker.

Når du sitter med følelsen av at du ikke aner hva som skjedde og hvorfor det skjer, har du blitt manipulert. Det samme gjelder når sigermoren din oppfører seg uforutsigbart, så du ikke kan forberede deg på hvordan du skal takle henne. Da får hun et mentalt overtak og klarer bedre å fortsette å manipulere.

Heldigvis har jeg en gutt som klarer å se igjennom sånt.Han greier å fortelle meg hva han har blitt "utsatt for" av sin mor. Dette er fordi han vet at jeg ikke kommer til å la det gå ut over ham, når han må gjøre ting som å ta med julegaven hjem.

La kjæresten din få vite at han kan sette salatbollen på bordet foran deg, fortelle deg at gaven ble avvist, og allikevel bli elsket av deg. Si at du forstår at hans mor oppførte seg som ei hurpe på dette området, men at det er greit for deg.

La han forstå at du blir sint på hans mor og ikke på ham, men at det går helt greit uansett.

Bruk salatbollen selv og la svigermor se det. Sett bollen på

bordet med frukt i når hun kommer på besøk.

Når kjæresten din forstår at ingenting blir ødelagt mellom dere på grunn av hans mor, har du fått gjenopprettet tillitsforholdet.

Uten en sånn tillit kan det bli vanskelig for dere.

Men du må passe på å ikke kritisere hans mor på en sånn måte at det sårer han. Han er jo sikkert glad i henne. Så la han vite at din kritikk går på sak og ikke på hans mor som person. Når hun er grei mot deg vil du være hyggelig mot henne, kan du si. Men når handlingene hennes er stygge, forbeholder du deg retten til å avvise det hun gjør.

Håper du greier å være sterk

[Gjest Rikke]

Ikke det at jeg forsvarer måten svigermoren til ts oppfører seg på men det kan jo hende hun spurte sønnen om det trengtes hjelp til noe i huset.

Det hender moren min spør meg om hun kan hjelpe til med noe i huset(slitne småbarnsforeldre i full jobb og veldig rotete hus ), og det har hendt jeg har sagt at hun kan vasket kjøleskapet vårt. Jeg spurte ikke mannen min om det var greit at mamma vasket kjøleskapet vårt.

Ser at jeg uttrykte meg litt klønete når jeg fortalte om den episoden. Det som skjedde var at hun visste at jeg skulle jobbe overtid, og hun visste også når jeg skulle komme hjem. At hun laget middag til ham er jo egentlig ikke det store problemet sånn sett. Bare jeg som irriterte meg over det for jeg føler at hun stilltiende forteller meg hvor fæl jeg er som går sånn opp i jobben min. (Fikk ny jobb for ikke så lenge siden, og jobber virkelig hardt for å gjøre et godt inntrykk.) Hun stod der med en sånn mine, og var virkelig kald og sur, ja egentlig direkte avvisende. Jeg spurte sambo hvorfor hun vasket kjøleskapet, for det var slettes ikke skittent! Jeg liker å holde orden rundt meg... Av en eller annen grunn så syntes hun det allikevel. Hun hadde ristet på hodet og sagt noe om at kjøleskapet var så rotete, hun fattet ikke at det kunne være så vanskelig å ha litt system. Så hadde hun satt i gang, og han gjorde ikke noe forsøk på å stoppe henne.

Ofte så sitter hun og ser seg rundt med en sur mine når hun er her. Det er akkurat som at hun leter etter noe å kritisere, en grunn til å vise ham eller meg at ting ikke er bra nok. Når hun endelig finner noe, og får sagt det, så ser hun triumferende og lykkelig ut. Hun nyter når det ser ut som at jeg ikke strekker til.

Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er jo selvsagt livredd for at dette skal komme mellom meg og kjæresten min. Jeg aner ikke hvordan jeg skal forholde meg til henne i det hele tatt. Det beste jeg kan gjøre er vel å sørge for at jeg snakker med kjæresten min uten at vi krangler om det. Men det er søren ikke lett når hans innstilling er at hun ikke mener å være slem. Jeg føler faktisk det stikk motsatte.

Takk til alle dere som kommer med innspill her. Det hjelper å se hva andre mener. Jeg begynner jo å forstå at det er manipulering hun driver med, men det er jo vondt å måtte innse at den viktigste kvinnen i min sambos liv (bortsett fra meg, hehe) ikke liker meg. Mest sannsynlig ønsker hun meg dit pepperen gror. Det er første gang i mitt liv at jeg føler at jeg har en fiende. Jeg går godt overens med de fleste, har mange venner og krangler sjelden med noen. Men jeg har vel bare fått en skikkelig med på kjøpet her...

[Sunita]

Hvor høy er du?

Jeg vet om spesielle personer som er av den type kan irritere seg av høyde, merkelig.

Hev deg over det og ikke bry deg om det. Det hun vil ha er oppmerksomhet og det skal hun ikke få.

[Gjest Rikke]

Hvor høy er du?

Jeg vet om spesielle personer som er av den type kan irritere seg av høyde, merkelig.

Hev deg over det og ikke bry deg om det. Det hun vil ha er oppmerksomhet og det skal hun ikke få.

Skulle så gjerne klare å heve meg over det... Men hun går tydelig inn for å lage splid og ekle situasjoner, det blir for mye for meg til at jeg klarer å la være å reagere.

Men jeg skjønte ikke helt dette med høyde.. Mener du at visse typer mennesker blir "trigga" og slemme fordi andre er høyere enn dem, eller?

[Gjest Gjest]

Åh jeg fikk så vondt av å lese dette :/

Jeg har det veldig likt. Ikke med "biologisk svigermor", men med svigerfar og kona hans. Nå - etter tre år, blir de fortsatt bare verre og verre. De har flere psykopatiske trekk, så jeg gjør det jeg kan for å distansere meg fra de - jeg skal ikke la de knekke meg, for det virker nesten som at det er det de vil. De har total mangel på empati og medfølelse, de eier ikke sosial intelligens, og de har svært høye tanker om seg selv. De kommer også med sånne "skjulte stikk", men i tillegg kritiserer de meg foran halve slekta når vi er i familieselskap også. De forteller meg at jeg ikke er bra nok for sønnen deres (japp, de sier det rett ut), at jeg må ta meg sammen og få meg jobb (er alvorlig _fysisk_ syk, og alikevel kan jeg bare "ta meg sammen"??), de sier jeg snylter på sambo og utnytter han, og at jeg er - og kommer alltid til å være, en taper.

Men; jeg har satt en grense. Det vil si at den dagen de kommer på uanmeldt besøk og tar seg tilrette i leiligheten vår, så er det stopp. I tillegg, når vi får barn, så får de velge; enten ta seg sammen, eller å ikke se noe til verken oss eller barnebarna sine. Hvorfor ikke før vi får barn? Vel, JEG kan takle slike ting, men BARNA MINE skal slippe det. De er nemlig den type personer som FINT kan si til en litt lubben 8'åring at h*n må spise mindre og begynne å trene (man ber ikke BARN om å sulte seg!!).

JEG skulle ønske at jeg var sterk nok til å slenge noe tilbake til disse kommentarene deres, men det er jeg ikke akkurat nå. Jeg begynner lett å gråte, og å bryte sammen foran de er det siste jeg vil, så da lar jeg de heller holde på. Jeg vil anbefale deg å snakke med kjæresten/mannen din, for det er tross alt HANS mor. Jeg hadde ALDRI latt foreldrene mine behandle sambo på den måten! Selv synes jeg litt at min skulle sagt ifra til faren og stemoren sin, men jeg vet han har fått juling av faren x antall ganger, og den frykten forsvinner ikke selvom han er voksen og ikke en liten gutt lengre.

[Gjest BettyBoop28]

Åh jeg fikk så vondt av å lese dette :/

Jeg har det veldig likt. Ikke med "biologisk svigermor", men med svigerfar og kona hans. Nå - etter tre år, blir de fortsatt bare verre og verre. De har flere psykopatiske trekk, så jeg gjør det jeg kan for å distansere meg fra de - jeg skal ikke la de knekke meg, for det virker nesten som at det er det de vil. De har total mangel på empati og medfølelse, de eier ikke sosial intelligens, og de har svært høye tanker om seg selv. De kommer også med sånne "skjulte stikk", men i tillegg kritiserer de meg foran halve slekta når vi er i familieselskap også. De forteller meg at jeg ikke er bra nok for sønnen deres (japp, de sier det rett ut), at jeg må ta meg sammen og få meg jobb (er alvorlig _fysisk_ syk, og alikevel kan jeg bare "ta meg sammen"??), de sier jeg snylter på sambo og utnytter han, og at jeg er - og kommer alltid til å være, en taper.

Men; jeg har satt en grense. Det vil si at den dagen de kommer på uanmeldt besøk og tar seg tilrette i leiligheten vår, så er det stopp. I tillegg, når vi får barn, så får de velge; enten ta seg sammen, eller å ikke se noe til verken oss eller barnebarna sine. Hvorfor ikke før vi får barn? Vel, JEG kan takle slike ting, men BARNA MINE skal slippe det. De er nemlig den type personer som FINT kan si til en litt lubben 8'åring at h*n må spise mindre og begynne å trene (man ber ikke BARN om å sulte seg!!).

JEG skulle ønske at jeg var sterk nok til å slenge noe tilbake til disse kommentarene deres, men det er jeg ikke akkurat nå. Jeg begynner lett å gråte, og å bryte sammen foran de er det siste jeg vil, så da lar jeg de heller holde på. Jeg vil anbefale deg å snakke med kjæresten/mannen din, for det er tross alt HANS mor. Jeg hadde ALDRI latt foreldrene mine behandle sambo på den måten! Selv synes jeg litt at min skulle sagt ifra til faren og stemoren sin, men jeg vet han har fått juling av faren x antall ganger, og den frykten forsvinner ikke selvom han er voksen og ikke en liten gutt lengre.

Enig der. Jeg syns de fleste rådene ts her får går på henne og at det liksom er hennes ansvar å få svigermora til å slutte, men samboeren til ts, hvor kommer han inn her? Han høres ut som en pinglete mammagutt som ikke tør å si imot mora si. Jeg hadde blitt forbanna om min samboer ikke hadde forsvart meg om mora hans var slem mot meg.

[Gjest rebekka]

Jeg spurte sambo hvorfor hun vasket kjøleskapet, for det var slettes ikke skittent! Jeg liker å holde orden rundt meg... Av en eller annen grunn så syntes hun det allikevel. Hun hadde ristet på hodet og sagt noe om at kjøleskapet var så rotete, hun fattet ikke at det kunne være så vanskelig å ha litt system. Så hadde hun satt i gang, og han gjorde ikke noe forsøk på å stoppe henne.

Det eneste jeg kan sie er at du må velge dine kamper med omhu, Rikke.

Dersom hun vil vaske kjøleskapet mens du er borte, så len deg tilbake. Da blir det jo rent uten at du trenger å løfte en finger. La det passere uten å kommentere det på noen som helst måte. Bare ignorer at det har skjedd.

Når hun mumler om at det ikke kan være vanskelig å he et system til din kjære, så er det mest sannsynlig for å finne ut av hva hans reaksjon er.

Dersom han er ening med henne føler hun seg sannsynligvis stolt og sterk. Da føler hun seg tryggere på at det er hun som blir foretrukket, og hun har fått ett kort på hånden til neste klinsj med deg.

Dersom han derimot sier du har system og foretrekker å vaske selv, har hun fått vite at hun må bearbeide ham mere for å vende ham mot deg. Hun vil da bli mere infam mot dere begge for å posisjonere seg.

Å vite hva man skal gjøre er ikke spesiellt lett, for når en slik dame begynner er det ikke lett å holde hodet klart...

Jeg tror du må væer forsiktig med å la din kjæreste føle at du syns moren hans er slem. Det vil nok bare få ham frustrert, tror jeg. Og det er slik hans mor vil ha det. Da begynner han nemlig å beskytte henne.

Forhold deg mere forretningsmessig og rasjonnelt til henne.Du kan prøve å forholde deg til henne som om hun var en totalt fremmed person du ikke har noen mening om. Når du ikke føler sterke følelser er det nemlig ikke like lett for henne å manipulere og gjøre deg sprø.

Jeg tror det er lurt å slutte å tenke at hun er slem.

Det som hjelper meg er å tenke på min svigermor som en stakkar person som er skuffet over at hennes sønn foretrekker en annen enn sin mamma. Jeg ser for meg at hun er en såret fjortis. Da er det lettere å heve meg over barnslig tull hun driver med, og være den voksne.

[Gjest rebekka]

Enig der. Jeg syns de fleste rådene ts her får går på henne og at det liksom er hennes ansvar å få svigermora til å slutte, men samboeren til ts, hvor kommer han inn her? Han høres ut som en pinglete mammagutt som ikke tør å si imot mora si. Jeg hadde blitt forbanna om min samboer ikke hadde forsvart meg om mora hans var slem mot meg.

Det hjelper ikke å flytte fokuset over på ham og begynne å skjelle ut han også. Det er faktisk hans mor som er jævlig og ikke han.

Kan ikke fatte at folk går i den fella der, og begynner å gjøre som svigermor vil.Nemlig å ødelegge forholdet sitt med å kritisere det han gjør og være msifornøyd.Da har hun jo oppnådd akkurat det hun ville hele tiden. Å få svigerdatteren til å bli misfornøyd og kanskje bryte opp forholdet så han kommer hjem til mamma. Hurra.

jeg sier ikke at TS skal forandre svigermor. Det er nemlig ikke mulig.Man kan ikke kontrollere andre.

Det TS må gjøre er å forandre hvordan hun selv tenker og hvordan hun lar seg påvirke.

Ellers har hun dessverre tapt overfor hurpa, og svigermor har full kontroll.

[AnonymBruker]

Ut i fra det du forteller så virker hun ikke som en person det vil være enkelt å snakke med. Hun virker jo direkte fiendtlig innstilt til deg, og at hun har bestemt seg for å ikke like deg. Når svigermor oppfører seg slik så skal man være mer enn diplomatisk for å få henne til å lytte, det blir en utfordring. Om jeg hadde vært i din situasjon så tror jeg faktisk jeg hadde valgt å holde avstand, slik at du og samboeren din kan ha et forhold uten for mye innblanding fra svigermor. Om dere ikke møtes så ofte, så klarer hun heller ikke komme slik inn under huden på deg. Lykke til Rikke!

[ViljaH]

Enig der. Jeg syns de fleste rådene ts her får går på henne og at det liksom er hennes ansvar å få svigermora til å slutte, men samboeren til ts, hvor kommer han inn her? Han høres ut som en pinglete mammagutt som ikke tør å si imot mora si. Jeg hadde blitt forbanna om min samboer ikke hadde forsvart meg om mora hans var slem mot meg.

Hehe, du skjønner ikke hvor vanskelig det er du!

Samboer er ikke alltid tilstede når svigermor er slem. Samboer kan ha respekt for moren sin, og ikke helt forstå hvor ille det er. Samboer kan ha sagt fra flere ganger, uten at svigermor hører. Historien med salatbollen tyder jo på at hun ikke har voldsomt mye respekt for sønnen sin heller! Klart han burde manne seg opp og dra grenser overfor sin mamma. Men jeg tror det ville blitt en stor og langvarig kamp. Imens må TS bestemme FOR SEG hva hun aksepterer og ikke. Jeg forventer at samboeren min hjelper meg med å takle hans mamma. Men ikke at han skal alltid være tilstedet for å beskytte meg. Jeg er et fritt menneske. Jeg kan si fra selv.

[Sunita]

Skulle så gjerne klare å heve meg over det... Men hun går tydelig inn for å lage splid og ekle situasjoner, det blir for mye for meg til at jeg klarer å la være å reagere.

Men jeg skjønte ikke helt dette med høyde.. Mener du at visse typer mennesker blir "trigga" og slemme fordi andre er høyere enn dem, eller?

Ja jeg skjønner godt at dette er vanskelig. Jeg hater å si stygge ting til folk selv og vil ikke starte en krangel.

Jo for du skjønner noe lignende har skjedd med meg.

Jeg hadde en kjæreste når jeg var 14 år ca og kjæresten var 1 år eldre og ganske mye høyere. Jeg er kjent for å være liten, men har lært meg å leve med dette.

Det begynte faktisk første gangen jeg var med han hjem, Søsteren hans som kun var 5-6 cm høyere enn meg begynte å små mobbe meg.

Hun kalte broren sin pedofil og spurte flere ganger om han var barnevakt for meg. Han var av den typen som sa i fra å godtok ikke at hun sa slikt om meg.

Det ga seg en stund, men det begynte en stund senere. Hele familien fant på en regle til meg ''et år forskjell, så mye høyde'' har den forsatt på hjernen og sliter forsatt med lav selvtillit på grunn av dem. Når jeg spiste middag hos dem også så skulle jeg alltid få mindre fordi den lille magen min tålte ikke så mye mat. Og moren var spesielt ille, hver gang vi skulle si hade å kysse eller lignende tok hun alltid fram en krakk å sa ''kanskje det blir litt mer behagelig nå'' og lo på en spydig måte. Selv om dette bare er små ting så sårer det forsatt. Og til slutt endte det med at jeg ikke turte å være med han hjem.

Vet ikke hva familien hadde i mot meg og det vet jeg forsatt ikke.

[Gjest BettyBoop28]

Hehe, du skjønner ikke hvor vanskelig det er du!

Samboer er ikke alltid tilstede når svigermor er slem. Samboer kan ha respekt for moren sin, og ikke helt forstå hvor ille det er. Samboer kan ha sagt fra flere ganger, uten at svigermor hører. Historien med salatbollen tyder jo på at hun ikke har voldsomt mye respekt for sønnen sin heller! Klart han burde manne seg opp og dra grenser overfor sin mamma. Men jeg tror det ville blitt en stor og langvarig kamp. Imens må TS bestemme FOR SEG hva hun aksepterer og ikke. Jeg forventer at samboeren min hjelper meg med å takle hans mamma. Men ikke at han skal alltid være tilstedet for å beskytte meg. Jeg er et fritt menneske. Jeg kan si fra selv.

Jamen poenget mitt er at det er hans mor og det burde være lettere for han å si fra. Om min svigermor hadde vært stygg mot meg så hadde jeg ikke turt å sagt noe pga respekt for en eldre person som jeg ikke kjente såå godt. Er ikke bare bare å si fra da.