Kjæresten skal på guttetur til helgen

[Gjest Gjest]

Hei.

Bare bittelitt info før casen...

Har vært sammen med samboeren min i 6 år, og bodd sammen i ca 4. Vi har alltid stolt på hverandre og vært flinke til å gjøre ting både sammen og alene. Så det har ikke noe med sjalusi å gjøre...

MEN samboeren min har vært alvorlig deprimert i ca 2 år, men nektet å innsedet før i høst og har derfor nettopp startet med behandling. Det har vært utrolig tøft, både for han og meg, og han oppfører seg ekstremt egoistisk og vanskelig. Han har ikke bidratt med noen i leiligheten de siste årene, ikke vasket, vasket klær osv.. Og jeg har ikke villet mase på han om det. Han kjefter meg huden full for "omtrent" alt, og jeg aner aldri når jeg kan prate med han eller ikke... Han er også helt tiltaksløs og sitter i stolen sin fra han kommer hjem fra jobb til han legger seg, helst med en øl i hånda. Vi har ikke hatt sex siden i sommer, bortsett fra at han har fått en avsugning når han har hatt lyst på det. Som dere skjønner, ikke akkuratt drømmesituasjonen. Men jeg kjenner han jo så godt, og vet jo hvem han er om han bare blir frisk igjen.. Så holder ut, selv om det begynner å synge på siste verset er jeg redd...

Generelt sett oppmuntrere jeg han til å komme seg ut og gjøre ting. Ex jeg gikk med på at vi lånte opp penger så han kunne kjøpe seg rallybil (noe han "alltid" har drømt om) bare så han skulle være engasjert i noe... Var super ivrig i starten, så kræsjet han og siden har bilen bare stått der.... Han vil ALDRI være med på noe som helst, noen ganger så har han blitt med men da har jeg så dårlig samvittighet at vi går med en gang han vil hjem. Sist helg dro vi på hytta for å stå på ski, kose oss og jeg håpet vi kanskje kunne få pratet litt. Fikk beskjed før vi dro hjemmefra at han var sliten og han orket ikke å prate (i bilen). Sa vel knapt noe hele helgen, satt bare å så på tv og drakk. (vil ikke si han har noe alkoholproblem, men JA han liker å ta seg en øl eller tre. Men blir skjelden beruset og har ingen problemer med å ikke drikke.) Jeg gikk alene på tur, lagde mat alene, dro alene i slalombakken og la meg alene...

I dag forteller han meg at han skal på guttetur til helgen, men egentlig ikke vil (han vil jo ingen ting..) På en måte så er det jo bra, alikevel så kjenner jeg at det stikker litt inni meg. For da vet jeg han kommer til å gjøre masse, drikke masse og være helt utslått og umulig de neste dagene når han kommer hjem. Skulle bare ønske han orket å gjøre noe med meg og:-( Samtidig så er det kanskje likegreit han drar, for vi hadde vel neppe gjort noe her hjemme uansett... Og hjelper ikke at han har vært hos psykologen i dag og det eneste han forteller er at de hadde pratet om oss i dag, og at vi ikke hadde det noe bra sammen siden han oppfører seg sånn som han gjør...

Usj, vet ikke hva jeg vil med dette innlegget. Er jeg helt mongo som blir litt såret over at han drar når ting er som de er nå???

[Snuskepuz1]

Hvorfor bo sammen med han?

[AnonymBruker]

Først og fremst vil jeg gi deg en klem .. Du er alldeles ikke mongo som blir såret, og jeg er litt spent på hvordan du egentlig har det? Oppi en situasjon som dette er du sterk om du holder deg postiiv og oppegående bestandig. Ikke smeller og kjefter tilbake og bare holder ut som du skriver.. Hvor skal grensen gå? Jeg skjønner godt at du er frustrert i forhold til guttehelgen han skal dra på.. Det er jo på en side kjempebra at han vil gjøre noe, men jeg forstår også at du ikke liker det med tanke på hvordan han vil bli i ettertid mot deg. Hva skal du gjøre til helgen? Og hvem prater du med om alt dette, for å få det ut av systemet? Vet du om psykologen hans ser noe fremgang? Jeg må bare rose deg for at du er så sterk, det er beundringsverdig. Samboeren din er utrolig heldig som har deg.

Kan ikke sette meg inn i situasjonen hvor du går rundt og håper at han en dag vil bli sitt "gamle jeg" og at alt skal gli tilbake til det normale. Jeg håper at det går bedre for han snart, slik at det kan gå bedre for dere begge to, sammen! Jeg har dessverre ingen gode råd og gi, for jeg klarer som sagt ikke å sette meg inn i deres situasjon... Jeg kan ikke noe annet enn å gi en stor , håpe at problemene vil løse seg etterhvert for dere begge og rose deg for at du står på som du gjør! Til tross for egoismen hans henger du ennå med, og det skal du ha kreditt for.

Jeg vil ønske deg og dere begge lykke til framover.. Han fortjener å være frisk og glad, og du fortjener en samboer som er det.

[Gjest TS]

Fordi jeg håper han blir den han var før han ble syk...

[Gjest TS]

Tja, vet ikke hvordan jeg har det jeg.. Noen ganger bra og andre ganger ikke så veldig bra. Er heldigvis flink til å finne på ting selv om han bare sitter hjemme. Er ute med veninner, trener og jobber endel. Hadde jeg ikke kommet meg ut av huset hadde jeg nok blitt gal, heldigvis så virker det som han liker at jeg er ute av huset og.. (Eller det er kanskje ikke positivt egentlig???)

Prater ikke med noen om hvordan jeg har det. Er lissom den alle kommer til med problemene sine, men som ingen spør hvordan har det. Ingen av mine nærmeste veninner vet at han er syk, og jeg vil ikke at de skal vite hvordan han er mot meg for jeg vil ikke at de skal mislike han. For han er jo ikke sånn, han er syk.. Dessuten har den ene av mine beste veninner akkuratt mistet faren sin, en annen har problemer på jobben og en sliter med en håpløs barnefar. Så føler liksom ikke at jeg har noe å stille opp mot mot de, og de er mer opptatt av å prate om sine problemer anyway. Har nok alltid vært "lukket" og liker å gi inntrykk av at alt er bra, samt at jeg ikke vil bry andre med mine problemer..

Han fikk diagnosen av fastlegen sin i høst, men siden det har vært ventetid på å komme til psykolog har han nettopp begynt i behandlingen og ikke kommet så langt. Tror de mest har "kartlagt" problemene for det var nå sist psykologen konkluderte med at han var alvorlig deprimert... MEn de skulle jobbe med å finne noen "nøkler" han kunne bruke. (hva nå enn det betyr..)

Takk for klemmen og for at jeg ikke er helt urimelig. Kommer jo ikke til å si noe som helst om at jeg ikke liker det, på en måte skal det bli deilig å ha en helg "alene" hjemme også.. Selv om jeg aller aller mest hadde villet ha en fin helg sammen med han..

[MsLeela]

Jeg gikk alene på tur, lagde mat alene, dro alene i slalombakken og la meg alene...

Hvorfor gidder du? Hvis du likevel må gjøre alt alene og ikke får noe feedback fra han verken fysisk, psykisk eller emosjonelt, er det ikke bedre å slippe alt det negativ og bare VÆRE ALENE? Eller kanskje finne deg en som kan sette STOR pris på deg (for deg fortjener du virkelig!!!)

Det som slår meg litt forresten er at hvorfor tror du han skal endre seg egentlig? Han får jo alt servert på et sølvfat. Du rydder og vasker og lager mat, støtter han i alt, han kjefter deg ut og du tolerer det og når han endelig bestemmer seg for å gjøre noe, så blir det med sin venner og ikke med deg. Han kommer hjem fra jobb, sitter foran tv/pc og drikker øl.. Hvorfor skal han endre seg når han har det greit som det er!?

Jeg beklager, dette ble ganske rett fra levra. Men det er altså disse tankene jeg sitter igjen med etter å ha lest innlegget ditt. Ellers vil jeg gjerne gi den gooooddd klem , for det fortjener du VIRKELIG!

[Gjest TS]

Hei MsLeela

Tja, noen dager spør jeg meg selv om dette også... Men er vel fordi jeg vet han er syk, og håper jo at han skal bli mer den mannen jeg ble sammen med og som jeg har hatt mange fine år og stunder sammen med.. Og føler at når jeg har holdt ut så lenge, så kan jeg ikke gi opp nå som han enedlig har forsont seg med at han er deprimert og begynt å få hjelp.

Og jeg er også redd for hvordan det vil gå med han om jeg forlater han...

[Havbris]

Hei MsLeela

Tja, noen dager spør jeg meg selv om dette også... Men er vel fordi jeg vet han er syk, og håper jo at han skal bli mer den mannen jeg ble sammen med og som jeg har hatt mange fine år og stunder sammen med.. Og føler at når jeg har holdt ut så lenge, så kan jeg ikke gi opp nå som han enedlig har forsont seg med at han er deprimert og begynt å få hjelp.

Og jeg er også redd for hvordan det vil gå med han om jeg forlater han...

TS - jeg synes det står respekt av at du står forholdsvis støtt når han er der han er. Forhold handler om gode og onde dager - og dette er sikkert blandt de mindre gode. Du vet han er syk - derfor synes jeg ikke du skal legge alt han gjør på den vanlige "jeg fortjener bedre" - vekta, som mange her liker å bruke. Jeg hadde gjort det samme som deg - dere har vært sammen lenge og det skulle bare mangle om du ikke skulle støtte han når han nå endelig har forsonet seg med at han er syk, trenger hjelp og har oppsøkt hjelpen. Så får det heller vise seg om han ønsker, og klarer å bli frisk. Det er jo den friske mannen du vil ha.

Men - pass på at du ikke brekker nakken selv - dere er ikke tjent med at begge kneler. Kjenn godt på hvor grensene dine er og finn pusterom når det butter. Send ham på guttetur og fyll tiden din med noe som gjør deg godt.

[Gjest Gjest]

Men - pass på at du ikke brekker nakken selv - dere er ikke tjent med at begge kneler. Kjenn godt på hvor grensene dine er og finn pusterom når det butter. Send ham på guttetur og fyll tiden din med noe som gjør deg godt.

Det samme tenkte jeg.

Kanskje gir det ham en ny gnist også, og jeg tror kanskje dere begge har godt av litt tid hver for dere. Kanskje han får tid til å savne deg litt også?

[Gjest TS]

Tror ikke jeg er typen til å knekke nakken, heldigvis. Er nok ganske sterk psykisk.

Har jo også insett at jeg kan ikke holde på sånn som dette for alltid, men vil gi terapien en sjanse.

Tror ikke det at han drar på guttetur forandrer noen ting, bortsett fra at han kommer til å ringe meg sørpe full, si masse rart og komme hjem enda mer sliten og grinete en vanlig. Noe som kommer til å vare noen dager ut i uka. Tror heller ikke han vil savne meg. Jeg finner jo på en del ting, har vært på sydenturer, hytteturer ol + at jeg er ute å reiser en uke av gangen med jobben ca annenhver mnd. Virker ikke som om han savner meg i det hele tatt og kommer hjem til en bomba leilighet HVER gang. Eneste forskjellen er at da har han faktisk tatt seg av hunden vår til en forandring...

Blir bare litt skuffet og lei, vet jo at når han først drar på tur med gutta så er han jo med på alt. Mens med meg vil han ingen ting. Både den nevte hytteturen og en storby weekend vi hadde for ikke så lenge siden endte bare med at jeg gjorde alt på egenhånd mens han lå på hotellrommet å så på tv...

Ser jo på mange måter at ting virkelig ikke er bra. Samtidig så er jeg fortsatt utrolig glad i han, og jeg husker hvordan han pleide å være....

[Carpaccio]

Alle dere som anbefaler TS å ta halen mellom beina; Ville dere kommet med samme "gode" råd dersom forholdet skrantet pga annen alvorlig sykdom? (kreft, f.eks.?) Depresjon er en sykdom, og som mange andre alvorlige diagnoser kan den være svært belastende på pårørende, og da spesielt på ens aller nærmeste. Jeg syns disse uttalelsene vitner om mangel på empati og et ganske snevert menneskesyn.

Det står stor respekt av deg, TS, som velger å stå i dette sammen med samboeren. Du kunne valgt å stikke av -han har ikke den valgmuligheten- men du velger å bli! til deg for det!

Og dette handler ikke om å utslette seg selv å egne behov, men om å ha evnen til å sette seg selv litt til side i en periode fordi noen andre trenger det.

Husk bare, som Havbris sier over her, at ingen av dere er tjent med at dere begge kneler. Ta litt vare på deg selv også

Lykke til!

[AnonymBruker]

Har selv lidd av depresjon, men bor og bodde alene da det skjedde. Det så faktisk helt jævlig ut her. Kunne ikke huske sist gang jeg vasket, spiste middag, bare la meg til å sove gjennom dagen, eller lå på sofaen og gjorde ingenting.

Og som man vet er det vanskelig å bryte den onde sirkelen, iallefall hvis man bare har seg selv og ingen andre som kan gi dem en dytt i ræva.

Ja, det er veldig flott at du vasker og styrer på, gjør alt husarbeid osv. Men jeg tror at det hadde vært bra om han selv hadde begynt litt smått. Vet ikke grunnen til at han sliter og sånn, men tror alle har godt av å få en dytt slik at de kan starte å leve normalt igjen. På en måte ligger du til rette at han kan forsette å gjøre ingenting i huset.

Noe av det som hjalp meg var jo først det å være klar over problemet, og så starte med rutiner. Litt om gangen, komme inn igjen i systemet. Få han til å bidra litt i heimen, dra han med på sosiale ting, selv om han prøver å trekke seg, push han!

Kanskje det funker, kanskje ikke. Men jeg hadde vært takknemlig om noen hadde gjort det for meg. Er vanskelig å takle det helt alene.

Hva med psykolog? Hvis han går til en, har han sagt hva samboeren din kan gjøre? Kan du eventuelt spørre en psykolog om råd?

Skjønner at det kan være trist og kanskje litt bittert for deg om han reiser på guttetur og holder energien oppe og du ikke får oppleve det fra hans side. Men tror kanskje at det er best at han reiser, og så vil forhåpentligvis du også få din tid med en energisk sambo en gang i fremtiden (forhåpentligvis snarest!)

Sender mange varme tanker til deg, vær sterk! Men samtidig, ikke lev ulykkelig. Tenk litt på deg selv og.

[Gjest TS]

Hei AB.

Det med husarbeidet plager meg ikke så mye egentlig, skal ikke skryte på meg at han var SÅ utrolig flink med det før han ble syk heller. Selv om han hjalp til litt da, og orket at jeg støvsugde/vasket/ryddet mens han var hjemme. Nå må jeg stort sett gjøre det mens han er ute av huset, ellers blir han irritert... Selvfølgelig skulle jeg ønske at han bidro mer, men jeg tror at når han skulle begynne å få litt energi og livskraft tilbake så er det viktigere om han kom litt i gang med trening, fikset rallybilen ol . Ting som kanskje er litt mer lystbetonte en å støvsuge... Han pleide å være flink til å lage middag da...

Vet ikke helt hva depresjonen skyldes, han har slitt med søvnproblemer i utrolig mange år, samt at han jobber mye og kanskje er litt utbrent. Men så er det det å finne årsaken til søvnproblemenene også da, selv om de har vart veldig mye lenger enn depresjonen....

Han går til psykolog, men har ikke gjort det så lenge. Har tatt litt tid å få det på plass. Hnam vil ikke snakke så mye om hva de snakker om, men så vidt jeg har skjønt har psykologen "kartlagt" problemene og de skal begynne å jobbe med å gi han noen "nøkler" uten at jeg egentlig vet hva som menes med dette. Lar han fortelle det han vil om terapien, men maser ikke.

Han kommer til å reise på turen, og han kommer ikke til å vite at jeg tenker sånn rundt det som han gjør. På en måte så har han sikkert godt av å være med "gutta" selv om jeg og vil stå på ski sammen med han!!

[Gjest TS]

Og det å pushe han funker ikke. Da blir det om mulig bare enda dårligere stemmning og han blir sint. Føler han foreløpig bare må få ta ting i sitt eget tempo, også fordi han ikke er kommet så lang i terapien og først i det siste har "forsonet" seg med at han er deprimert.

[Gjest Gjest]

Både kampsport og yoga og begge deler som kombinasjon hjelper veldig bra mot depresjon. Kan du få ham til å begynne med noe av det vil det hjelpe.

Kjærlig rolig berøring som når man koser hjelper veldig godt mot depresjon. Så om du kan gjøre en bevist innsats for å kose mest mulig og berøre ham mest mulig vil det hjelpe. Det vil også gjøre ham mindra aggressiv.

[AnonymBruker]

Høres ut som om han er ferdig med hele forholdet, men at han ikke er sterk nok til å bryte ut enda. Så du får nok være dørmatta og hora hans noen måneder til.

[MsLeela]

Høres ut som om han er ferdig med hele forholdet, men at han ikke er sterk nok til å bryte ut enda. Så du får nok være dørmatta og hora hans noen måneder til.

Det var da svært unødvendig...

[Nuith]

Ser han går til behandling; er dette med at an skal få slippe å gjøre noe som helst, noe du vet psykologen hans har sagt?

Har selv slitt med depresjoner, og vet at mine bare ble verre desto mindre jeg hadde å fylle dagene med. Det JEG trengte, iallefall, var spark bak og noen som tvang meg til å gjøre ting jeg egentlig likte (som kan være alt fra sex til skiturer til å rydde klesskapet).

[kontorstol]

Høres ut som om han er ferdig med hele forholdet, men at han ikke er sterk nok til å bryte ut enda. Så du får nok være dørmatta og hora hans noen måneder til.

Og feig som faen som må gjemme seg bak AnonymBruker...