Irritasjonsinnlegg rettet mot samboeren.

[Gjest ølem]

Enig.

Jeg ser ikke hva som er problemet her. Okey, så han hoppet ikke opp av stolen og løp ut med pappen med et smil, hva så?

Det hender jeg ber min mann ta med søpla ut. Og jeg vet han glemmer det dersom jeg ikke minner ham på det.

Gjør han det ikke med en gang, så står jeg klar med posen når han skal ut for noe annet. Her i huset så dør vi nemlig ikke dersom ikke søpla blir kastet med en gang.

Jeg syns ikke det er noe morsomt å ødelegge min egen dag ved å være irritert og forbanna over småting. Derfor tar jeg heller ting med et smil.

du skjønner ikke helt tror jeg. Denne frustrasjonen kommer selvsagt ikke av en eneste en hendelse. Det er når det skjer KONSTANT. HELE TIDEN. At de ALDRI løfter en finger. Tror de er en konge. skal gjøre ALT ''senere''.

1 gang er greit, 2 til og med 3 ganger! Men hver fuckings dag !??? Ja da sprekker man pga unødvendige ting som papp.

[Ciara]

Vi har kranglet mye om husarbeid i tidligere år. Det skyldtes egentlig ikke at jeg har høyere standard, men at jeg må ha det rent og fint for å slappe av, mens mannen må slappe av først for å orke å gjøre det rent og fint. Dermed ble det slik at jeg vasket og ordnet mens han lå på sofaen, og når han omsider kom seg opp av sofaen var husarbeidet gjort, jeg var sur og mannen kjempeforvirret.

Løsning: Vi avtalte at vi tar ukas store sjau på søndager etter frokost. Da jobber vi begge to til alt er ferdig. Funker helt supert!

[AnonymBruker]

åååå, så deilig å være lesbisk!!!!!!!!!!!!

ÅÅÅ så deilig å være singel Skal aldri ha meg et norsk sutrende kvinnfolk. Synes dette landet snart er overbefolket av kjeftesmeller i fotformsko. Kravstore møkkakjerringer!!

[sjøstjerna]

Er sånn her i huset også, skal ikke skryte på meg at jeg er verdens mest ryddige - MEN jeg mistrives stort om det er altfor mye rot rundt meg. Får ikke noe hjelp av sambo, for han vasker jo kopper hver gang det trengs! For all del, jeg er glad for det, men hadde mye heller tatt oppvasken enn å gjøre ALT annet av husarbeid... mannfolk!!!

[AnonymBruker]

Så du hevder lesbiske aldri har dette problemet?

neida, jeg har bare aldri hatt det problemet med mine kjærester. litt mer det at vi først snakker om ting, så snakkker om følelsene ang det problemet, for så å ALLTID ta hensyn til den som føler seg mindre respektert å elsker..

[Havbris]

Listen up!

Først - en liten reminder til kvinnene som er misfornøyde (med andre ord, flertallet):

Et forhold skal være basert på bilateral forståelse, forankring og samkvem. Det betyr at det blir håpløst å etablere en praksis basert på kvinnens forventninger, krav og standarder. Det blir litt for lettvint og faktisk også urettferdig å måle den eller de rundt seg kun basert på eget ståsted. Med andre ord, før man etablerer seg som samboere eller ektefeller må man starte prosessen med avklaringer om hvordan man ønsker å ha det. Når det gjelder hus og hjem tror jeg kvinner som sådan har et større ansvar i å pushe gubben med tanke på felles plattform for åssen ting skal være i heimen. Hvorfor? Fordi kvinner flest er til dels mye mer opptatt av den (viktige) dimensjonen i forholdet. Nei, jeg er ikke sjåvinistisk når jeg hevder det. Ta eksempler som gardiner ("ser du ikke at jeg har skiftet/kjøpt nye gardiner kjære?" "Øh, sorry nei"), duker, tellekanter, støvtørk, stearinrester på lysestakene og lignende. Jeg mener at vi ikke kommer oss bort fra perspektivet om kvinner som mer redebyggende enn menn.

Jeg er enig i at det blir flåsete å komme med skifte-dekk eller klippe-plen argumentasjonen. Selvsagt skal en mann ta ansvar innefor veggene også. Uansett hvordan dere vrir og vender på det så vil mannen alltid evalueres og måles ut fra hvordan kvinnen tenker og ønsker. Derfor er grunnmursbygginga i forkant vesentlig for nettopp å unngå mase-fella (sett fra mannens ståsted) og håpløs/oppgitt-fella (sett fra kvinnens ståsted).

Dernest: Et lyskespark til eventuelle menn som leser i tråden:

Menn må komme på banen å delta i etableringen av felles plattform når det gjelder felles bosted. Vi er altfor passive, unnvikende og pinglete på den arenaen. Jeg tror det skyldes at menn ofte er konfliktsky og harmonisøkende når det gjelder partneren. Enkel forklaring; så lenge stemninga er god blir det pulings. Er jeg enig med henne og tilpasser meg blir stemninga god=pulings. Det er i beste fall en korttenkt strategi hvor det kun er et spørsmål om (kort) tid før stemninga snur og det blir både rotete, frustrerende, uforståelig og definitivt ikke noe pulings. Menn må være tilstede, åpne, ærlige og bestemte når man skal etablere ordninger, avtaler og forpliktelser med tanke på hus og hjem og oppgaver knyttet til det. Det gutter må skjønne er at ved den type atferd blir det enda mer pulings. Hvorfor? Ting fungerer bra med tanke på oppgavefordeling, felles innsats og effektivitet. Dessuten - kvinner elsker en mann som vet hva han vil, er tydelig og bestemt og bidrar på et (for henne) tilfredsstillende nivå.

Sånn er det med den saken

Veldig godt skrevet Gorgonzola - og både du og jeg vet jo at det finnes unntak fra alle generaliserte kjønnsstereotypier!

Jeg tror også mange kvinner og menn kanskje gjør et slett grunnarbeid når man flytter sammen - husarbeid, forhandlinger og meningsutvekslinger om slikt hører liksom ikke hjemme når adrenalinrusen bruser. Og da baller det fort på seg. Jeg har absolutt befunnet meg i det minefeltet selv!

I dette spennningsfeltet så handler det jo også om at to kanskje ulike tålegrenser for rot, kræsjer helt - hvorpå den ene tar til seg den "makten" som er nødvendig for å opprettholde sin egen tålegrense. Og den andre blir sur og taus og blir lært hjelpesløs.

Mannen min og jeg har svært ulike tålegrenser for det å kunne slappe av selv om det er rotete rundt oss (jeg synes noen ganger at rot ligger og roper på meg). Vi har også ulikt tempo og fremdriftsenergi mht å få ting gjort. Men - så er det også det at jeg tror vi har ulikt eierforhold til det vi har. Begge liker rent bad og kjøkken - men jeg vet at det er jeg som har gått til innkjøp av mye interiør her (han har delegert den jobben)og jeg har kanskje et annet "syn" for rengjøring og har en annen følelse av "omsorg" for det som eventuelt skaper estetikken her. Jfr. det du skrev om "redebyggingen" Gorgon.

Mitt ubehag har vært knyttet til rot etc - mens hans ubehagsfølelse har vært knyttet til anklager om å ikke gjøre nok i huset. Heldigvis er vi over den kneika der dette var et daglig samtaleemne - og jeg ser at mye handlet om utydelighet i starten, ulike forventninger, mangel på god kommunikasjon og anerkjennelse av hverandres grenser.

[Gjest Sliten frue]

Har mann og to barn... jeg gjør alt i huset, han gjør bil og uteting... greit system egentlig. Synes ikke det er så ille egentlig, men han kunne i det minste ta sitt eget rot.. Jeg mener, hvorfor sette ting oppå oppvaskmaskinen, istedet for inni?

Ulik toleranse for rot? Nei, han forventer at jeg gjør dette også siden jeg gjør alt annet.

Nei, jeg skifter ikke dekk, nei, jeg klipper ikke gress, ikke vasker jeg bilen heller....

men jeg prøver å gjøre jobben så lett som mulig for mannen min. Jeg lager deilig lunch... kanskje jeg bærer ut ei øl og passer på at smågulla ikke går i veien.

Så, det har ikke med ulik toleranse, men respekt og takknelighet å gjøre.

Bortskjemte menn kan være noe herk... Syns synd på TS... han ser vell ikke alt du gjør!

Ønske til mannen: Pass på at barna ikke er i veien når jeg kaver... Lag en deilig lunch (og rydd etter deg) og når jeg er ferdig, et glass vin på ei ryddig stue Sukk! Da hadde alle hatt det mye bedre!

[Jalp]

Dette har selvfølgelig også vært stridestema i heimen vår også. Men vi har funnet løsninger og kanskje kan det inspirerer noen til å forstå mer, om ikke annet.

Det som irriterte meg grenseløst, var at innearbeidet alltid skulle gjøre når hun bestemte det og bare på hennes måte. I den sammenhengen oppfattet jeg henne etterhvert som en hustyrann som var detalsjstyrende og veldig kritisk på måten jeg gjorde mine oppgaver på. Nesten uansett hva jeg holdt på med, skulle jeg alltid være klar til å gjøre ting hun mente var nødvendig å gjøre. En annen ting var at hun betraktet som sjef i forhold til dette. Altså var dette langt fra noe samarbeidsprosjekt og aldri fikk jeg noe eierforhold til denne delen av samlivet.

Det TS skriver om at hun kom hjem og begynte å fortelle sin samboer hva han skulle gjøre, var en typisk situasjon i hjemmet vårt. Etterhvert hatet jeg denne formen for atferd, og til slutt måtte vi ta et oppgjør på dette.

Så brakk min kone foten etter et uhell på ski. Da kom min mulighet til å bli sjefen i heimen. Jeg satte en standard i ryddighet og organisering som langt overgikk hennes regime, spesielt på kjøkkenet. Og svigermor tildelte meg hederlig omtale i påhør av min kone.

Etter dette har hun sluttet å behandle meg som en drittunge som trengte veiledning i ett og alt som skulle gjøres. Vi har blitt enige om at vi har hvr vår uke og at standartden skal ligge på det nivået jeg etablerte. På den måten unngår vi at hun kommer hjem og begynner å kommandere meg rundt og jeg får organisere tiden min.

Jeg har altså erfart at kvinner som betrakter seg som hersker i heimen, neppe får menn til å samarbeide så lenge alt skal skje på hennes premisser. Vår ordning med å ha annenhver uke, innebærer også at hun må bære/ hogge ved, hun må klippe plen, vaske bil og måke snø. Og hun får gjøre det på sin måte.

[Havbris]

Jeg har altså erfart at kvinner som betrakter seg som hersker i heimen, neppe får menn til å samarbeide så lenge alt skal skje på hennes premisser. Vår ordning med å ha annenhver uke, innebærer også at hun må bære/ hogge ved, hun må klippe plen, vaske bil og måke snø. Og hun får gjøre det på sin måte.

Har ingen problemer med å være enig her - men det har tatt meg noen år og se at jeg selv TOK rollen som den som la føringen for standard og arbeidformer. Mannen min fikk lite eierforhold til familiebedriftens praktiske gjøremål - og det avler passivitet.

Vi har også funnet frem til ordninger som ikke lenger gir rom for tullete diskusjoner. Jeg aksepterer at han ikke ser med samme briller som meg, at han gjør ting på sin måte, i sitt tempo osv.

Men det aller, aller beste ved å "lande" på en arbeidsform vi kan leve med begge to, er at jeg ikke bruker energi på å irritere meg og være sur. Og han slipper å irritere seg over mine anklager. Det er befriende og jeg har hatt godt av å utfordre mine egne grenser også!

[Gjest Gorgonzola]

Veldig godt skrevet Gorgonzola - og både du og jeg vet jo at det finnes unntak fra alle generaliserte kjønnsstereotypier!

Jeg tror også mange kvinner og menn kanskje gjør et slett grunnarbeid når man flytter sammen - husarbeid, forhandlinger og meningsutvekslinger om slikt hører liksom ikke hjemme når adrenalinrusen bruser. Og da baller det fort på seg. Jeg har absolutt befunnet meg i det minefeltet selv!

I dette spennningsfeltet så handler det jo også om at to kanskje ulike tålegrenser for rot, kræsjer helt - hvorpå den ene tar til seg den "makten" som er nødvendig for å opprettholde sin egen tålegrense. Og den andre blir sur og taus og blir lært hjelpesløs.

Mannen min og jeg har svært ulike tålegrenser for det å kunne slappe av selv om det er rotete rundt oss (jeg synes noen ganger at rot ligger og roper på meg). Vi har også ulikt tempo og fremdriftsenergi mht å få ting gjort. Men - så er det også det at jeg tror vi har ulikt eierforhold til det vi har. Begge liker rent bad og kjøkken - men jeg vet at det er jeg som har gått til innkjøp av mye interiør her (han har delegert den jobben)og jeg har kanskje et annet "syn" for rengjøring og har en annen følelse av "omsorg" for det som eventuelt skaper estetikken her. Jfr. det du skrev om "redebyggingen" Gorgon.

Mitt ubehag har vært knyttet til rot etc - mens hans ubehagsfølelse har vært knyttet til anklager om å ikke gjøre nok i huset. Heldigvis er vi over den kneika der dette var et daglig samtaleemne - og jeg ser at mye handlet om utydelighet i starten, ulike forventninger, mangel på god kommunikasjon og anerkjennelse av hverandres grenser.

Ditto Havbris!

Selvsagt er ikke alle "sånn" eller "slik", kjønnstereotyper har mange fasetter og ulik tyngde i den ene eller den andre retningen. Allikevel, basert på egen livserfaring (som begynner å bli en stund), ting jeg har lest (det er faktisk en god del), situasjoner jeg har observert i mine omgivelser og det jeg også leser her på KG indikerer at både du og jeg har noen poeng i våre historier og påstander.

Du setter gode hverdagslige ord på utfordringa men først og fremst løsninga.

Alt blir mer smooth med alderen ?

[Havbris]

Alt blir mer smooth med alderen ?

Helt åpenbart! Men så skal det jo også sies at jeg nå har nådd en alder der ungene snart er voksne, tempoet på dagene er lavere, stressfaktoren er mindre og jeg har erfart, lest, levd, bommet, truffet, trynet, lekt og endelig landet et sted der det føles godt å være. Da er det også lettere å ta et steg til siden og se seg selv og sin rolle litt retrospektivt.

...men har jo uansett aldri vært heeeeelt på jordet da

[Suzy]

Sorry. Hadde ikke fått spist lunsj og hadde litt lavt blodsukker.

*humrer*

Sånt skjer

[Gjest KateW]

Gorgon, du er litt teit, og ganske god!

[Gjest Gorgonzola]

Gorgon, du er litt teit, og ganske god!

Okey? Hvorfor? Explain to me baby!