Kevlarsjäl i moderlandet

[Gjest Kevlarsjäl]

Fy faen, det var mye bra i går. Jeg og Jack tok toget med Kevin (hostesaftmannen..) og en flørt han har på gang, en jente osm heter Kat, og ligner så syykt på Sombrero som studerer i Scotland. Vi drakk goon i kopper, lo masse og hadde det kjempegøy. Da vi kom fram lå vi i grasset kjempelenge (festivalen er i en diiiger park, skikkelig fint der..) og spiste mat, drakk øl, og et par andre venner kom, Thom og tristan, fra rosebud. Thom turte nesten ikke se på meg, for han kom i skade for å stryke meg litt vel langt opp på låret en gang han var full, og jeg sa litt klart i fra om at det er ukult, haha. Og så møtte vi Matt fra uni, fikk noen nye venner, og det var i det hele tatt festival på sitt beste.

Først av alt gjorde Portishead en av de beste konsertene jeg NOENSINNE har sett. Og det sier jeg, som stod halve konserten i matkø, og resten på grasset helt bakerst. Man trengte ikke stå forran for å skjønne hvor jævlig bra det var, det var jævlig bra helt bakerst også. Og jeg er bare halvfan av Portishead. Det var et sinnsykt lys, et sinnsykt sceneshow med fantastiske videoinnstallasjoner, lyden var helt drøy, og bandet leverte alt de hadde. Det var superagressivt med Machine Gun, og dritromantisk med Glory Box (bare hjerterødt scenelys, og dette var etter solnedgang)

Flaming Lips var fantastisk, som alltid. De åpna med spaceball, konfetti, masse ballonger, spilte yeah,yeah,yeah song etterfulgt av she dont use jelly (modig gjort..) og avslutta med Do you realize. Det er noe spesielt med den sangen og konfetti.. ALLE stod der med tårer i øynene og diiigre smil og sang med for full hals, mens de kikka på konfettien som daler ned. Det var så fint å se alle de tøffe, barske mennene, og alle de sure bitchejentene og alle de waytocoolforschool hipsterne som bare sippa og var glade om hverandre.

Åh.

Bright eyes.. sugde, syntes jeg, men det turte jeg ikke si til Jack, som så de for første gang. Det var samme setlista som på Hove, han var høy som en pære, gjorde masse feil, men var litt sjarmerende uansett da.. Lua var mye finere på Hove, i stummørket. Dette var i dagslys, og var ikke halvparten så bra.

Mercury Rev var morsomme, og jeg rakk ikke se Death in Vegas (SKUFFA) og The National, som jeg hadde gleda meg mest til, var teknisk dyktige, men leverte sjarm/feeling tilsvarende en skål med havregrøt. Det er vel musikksom passer bedre å høre på i bilen når du bare vil kjøre, eller når du ligger i badekaret.

Og da alt det var ferdig, måtte vi løpe til bussen som tok oss til toget, som tok oss til trikken som tok oss hjem. Vi sovna momentant. Og nå skal vi snart spise vafler med hjemmelaga jordbærsyktetøy og rømme. WEEEE

[Gjest Kevlarsjäl]

Har akkurat bestilt billetter til Death Cab for Cutie. FY FAEN. Gleder meg. Så dem jo på Arvika for lenge siden, men da var jeg jo ikke fan engang, og nå er jheg skikkelig blodfan. ÅÅHH gleder meg skikkelig ass.

[Gjest Kevlarsjäl]

Jeg hater hvordan ting bare formerer seg. Jeg har så mye som må fikses, at jeg ikke får gjort en dritt.

De siste dagene har jeg mer eller mindre eksla mellom facebook/kg/listverse/wiki, spilt tetris, spist middag. Og problemet er: jeg er stressa.. Jeg klarer ikke fortelle kroppen at "heihei, du har ferie, du trenger ikke gå rundt og stresse" men kroppen min justerer seg for det første treigt, og for det andre har jeg for mange iktige ting som må gjøres. Jeg sliter med å få meg jobb i Rosebud. Trenger bil i de fleste jobber, og det har jeg ikke. Har snakka med Jack. Han er sånn "jamen kanke du bare flytte til melbourne uten meg da?" aka tom trussel. Kommer ingen vei. Husjakta beveger seg sakte, men idet minste sikkert. Men at disse tinga ikke er på plass gjør meg frustrert.

Her er lista mi:

Fredag (i dag)

-Printe ut, fylle ut, levere inn søknadsskjema for et hus vi skal søke på.

-Kjøre tilMelbourne for å gjøre ærend:

-Søke om Tax File Number (tror det er litt det samme som vårt skattekort) man trenger det værtfall for å jobbe.

-Pakk en bag med ting som skal tilbake til Rosebud: USB til harddisk, specsaverskortet, blitsstativet, blitsparaply, dreadsshampoo, lader til jacks telefon

Lørdag:

-Visning klokka 9.30

-Plukk opp death-cab + soundwave-billetter på postkontoret

-Sjekk postkassa i the village

-Sjekk om legekontoret er åpent, skaff oversikt over alle avtaler og alle kvitteringer fra oktober

Søndag:

-Oversett CV

-Ta igjen ting som ble glemt underveis

Mandag:

-Gå tilbake til legekontoret (hvis de ikke er åpen lørdag)

-Dra tilbake til Rosebud

-Stikk innom specsavers med kortet, skaff nye linser

-Test teltet

Tirsdags formiddag:

-Kjør til Prom, et fint naturreservat 3 timer unna. Ta med telt, vann, mat, bøker, dyne og madrass.

Onsdag:

-Prom. gå tur og sånn.

Torsdag:

-Dra hjem fra prom om kvelden

Fredag:

-Tilbake i Rosebud.

Husk også:

-Email norsk psykolog og mas IGJEN

[Gjest Kevlarsjäl]

Tre visninger seinere: optimistisk følelse

Alle husene er lovende, vi fyller ut søknadsskjemaer som ville faen.

Wish us luck, gays.

[Gjest Kevlarsjäl]

Herregud, skype-kveld av dimensjoner. Først en time med pappa, så en halvtime med bestemor, så måtte jeg ringe pappa igjen fordi jeg glemte å si noe. Så skulle jeg logge av for å ta en dusj, men da logga Dragen på tre sekunder før jeg trykka på logge-av-knappen. Så var det halvannen time med henne, før jeg endelig fikk tatt en dusj. Så var det litt over en time med Pixie..

Nå er stemmebånda mildt sagt slitne, men hjertet har det skikkelig fint. Var så digg :D

..Eeegentlig skulle jeg jo ha redigert bilder nå som jeg endelig er i melbourne og har aleinetid fra jack. Men det kan vel vente til i morra.

Snakka så vidt med dragen/pix om Jack, så tenkte jeg måtte skrive litt her også. Alltid fint å få ut litt tanker i skriflig form.

Ting går nemlig skikkelig fint. Vi har vært sammen i ni måneder, nesten ti, og alle de problemene vi hadde før er borte.

Han drikker fortsatt, men bare en lørdag her-og-der, og når han drikker er det enten med meg, eller som "kompiskveld" og han blir aldri sånn jævlig full lengre. Så det liker jeg. Han har ikke ljugd om noe, ikke engang bagateller, og vi har i det hele tatt et sunt forhold hvor vi har masse gøy sammen, masse seriøst sammen, hvor vi henger med både mine venner og hans venner, har passe med alenetid, passe med kjærstetid.

og jada, jeg skal innrømme at vi krangler kanskje.. en gang i uka. Det er fortsatt i overkant mye tror jeg. Men det er bare en halvtime-time, og alltid om bagateller. Og vel, de bagatellene er jo litt teite. Føler det fortjener en digresjon.

Digresjon: Altså, det er sånne ting som at han tviholder på å halvsagge med buksa, sånn buksa alltid ligger litt over halvveis på rumpa, at man alltid kan se rumpeballene under boksern. Og ALLE sier til han at han ser teit ut. Men han tviholder på det. Og noen ganger blir jeg faktisk flau over å ses med ham offentlig. Og så krangler vi litt om det.Han mener jeg burde akseptere sagginga, jeg mener han bare burde vokse opp og bruke belte.

Eller vi kan krangle litt om at han kommer seg opp og ut av huset på 15 minutter hvis han skal på jobb - men hvis vi har planer om å komme oss opp tidlig på en fridag og stikke noe sted, bruker han helt seriøst en halvtime på å våkne, en halvtime på å drikke kaffe, en time på å lese avisa, før vi kommer oss ut av huset etter at jeg har irritert meg grønn og mast på ham.. Altså: vi våkner klokka ti, vi er ute av huset klokka ett-to. Og jeg ødelegger alltid stemninga med å bli furt, og han blir alltid sur fordi han liker å slappe av på fridager. Men ja..

Men det gjør ikke noe i det lange løpet da. Vi smiler og ler hver dag og har bra sex og alt mulig..

Men.

jeg er så barnslig.

Nå har det nemlig gått nesten ett år, og jeg begynner å kjede meg. Det skjer alltid, uansett hvor bra eller dårlig, spennende eller kjedelig forholdet er. Rett før årsgrensa begynner jeg å kjede meg uten grunn. Og det er sånn, at når jeg ser ham tenker jeg bare "åja, der er jack" ikke "der er kjærsten min" og at når jeg kysser ham, er det fortsatt digg, men jeg veit liksom akkurat hva som kommer til å skje. Jeg veit akkurat hvordan alt føles. Sexen er som sagt bra, vi prøver nye ting og sånn, men det er lissom noe med at selv om sporten er nye, er utøverne de samme. BAH.

Og jeg veit av erfaring at det går over av seg selv. Så denne gangen skal jeg faenmeg holde ut, og klare å holde på det forholdet her. For jeg er skikkelig forelska i ham..

Noen som har noen gode råd? Vi drimer med romantiske ting hele tida (type middager, spontane turer osv) men ja, hva kan jeg gjøre for å ikke kjede meg så mye?

Natta.

[Auri]

Jeg føler at jeg har god kompetanse til å svare på dette her, 5+ år sammen liksom Jeg vil tro at det som skjer er at den store stormforelskelsen er i ferd med å gi seg. Det er en rar overgang når det skjer, når ting går fra superspennende og nytt, til spennende på en litt mer hverdagslig måte. Jeg skal ikke si at det går over, for den perioden med superstormforelskelse kommer aldri tilbake. Men det evolverer seg til en ny periode, en ny måte å være sammen på, en ny følelse. Så hang in there!

[Cho Kon It]

Føler også jeg har litt kompetanse på dette, har vært sammen med min i fem år nå.

Og jeg er helt enig med Pix. Det er bare det at den første "OMG der er kjæresten min!!"-følelsen holder på å roe seg litt ned, og dere er på vei inn i en ny fase. En fase som føles tryggere, if you ask me.

Synes det er en bra avgjørelse av deg å bestemme deg for å "holde ut".

Og jeg føler jeg kan kjenne meg igjen i det første du snakker om også, det at dere har "grodd på" hverandre, og kommet fram til en måte å leve sammen på. Vi sleit veldig med det, da jeg hadde vært i seriøse forhold før og "visste hvordan jeg ville ha det", og han nesten ikke hadde erfaring med å omgåes folk i det hele tatt (for å sette det på spissen). Det ble mye prøving og feiling, men nå har vi et bånd jeg ikke har hatt med noen andre før, og det blir bare sterkere og sterkere med tiden som går. Det er oss to mot alle, akkurat som hos Pix og Star.

Sorry at jeg ikke har noen konkrete råd til deg.. Men det ser i hvert fall ut som om du har det bra, og det liker jeg.

[Gjest MorAase]

Det handler om at livet er bedre MED en bestemt person i livet sitt en uten denne personen. Klarer en å fokusere på det så har en fokuset på grunnmuren.

[Gjest Kevlarsjäl]

Takk for oppmuntrende ord :D Har innfunnet meg med at kjedelig er koselig, og er i grunn fornøyd med det. Jeg tror "kjedelig" er feil ord, da. Altså, det er jo kjedelig i forhold til å være stormforelska. Men å være stormforelska er jo ikke normalen heller. Kanskje man heller burde se på det som at.. Stormforelska er mer spennende enn normalen? Kanskje.

Anygays, jeg skal definitivt ikke gi opp nå. Spesielt ikke med saggeproblemet. Det SKAL jeg overvinne. Har faktisk kommet litt fremgang, jeg har lagt merke til at han bruker belte oftere enn før.

---

Argh. Jeg vet jeg klager mye her over hvor teite myndighetene er og sånn, men det er så jævlig irriterende å bo i utlandet noen ganger.

Legeutgifter er et lite helvete i seg selv. Jeg må betale av egen lomme på legekontoret, ta vare på orginalregningene, jeg må fylle ut et tilbakebetalingskjema, som må sendes i POSTEN sammen med ORGINALREGNINGENE. En ting er jo at det er skummelt å sende orginalregninger i posten på generell basis, men fra andre sida av verden.. Herregud, hva om de blir borte på veien?

Og enda vrre, å vente på postgang i tilegg til behandingstid av dokumentene, det kommer jo til å ta halvannen måned fra jeg sender dokumentet til jeg kan begynne å tenke på å se pengene mine tilbake på konto.

Og jeg er student og blakk. Så jævlig håpløst, når man har internett, og scannere.. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke bare kan sende inn elektronisk søknad, med scannede versjoner av regningene. trygt og raskt og miljøvenning.

Men neida. Man må gjøre det vanskelig, treigt og kjipt.

--

Ellers er ting fine da. Vi har levert inn søknader på husa, venter på svar, har levert inn jobbsøknad, og alt er fryd og gammen. Jajaj..

Endret 22. november 2011 av Kevlarsjäl

[Auri]

Det går ikke ann å faxe til de altså?

[Gjest Kevlarsjäl]

Fikk email om at neida, de trengte visst orginaldokumentene i posten ja. Flotters. jaja.. Er bare å sende da..

--

Livet går framover her. Har fått avslag fra alle husa vi søkte på bortsett fra ett som vi fortsatt venter på. har søkt på et par jobber. I dag klipte jeg av ti dreads, driver og fjerner dem metodisk. Kjedelig opplegg.

Jeg er masse på stranda, og har begynt å annlegge litt brunfarge. Hurra

Nå har jeg lasta ned et par gossip girl episoder fra sesong fem, jeg glemte dem i eksamensperioden, så jeg har fiiire episoder å ta igjen. :D:D:D

[Gjest Kevlarsjäl]

Ingenting skjer i livet mitt, derfor er det lite som er skrevet her. BOO.

[Gjest Kevlarsjäl]

Å, joda, jeg kom på noe som har skjedd

I går så jeg en tiger snake da jeg og jack var u te og jogga. Den var en meter lang og kryssa stien akkurat der vi løp. Det var i grunn helt konge det, helt til vi kom hjem, og Jack sa "eh, ja, og det er jo.. den tredje giftigste sleangen i verden da." Så det var i grunn litt fresh synes jeg.

Tøff slange.

[Gjest Kevlarsjäl]

Har ikke dreads mer. Ser ut som en lesbe på hodet.

[Nótt]

Bilde?

[RødeDrage]

Jeg er sjukt spent på å se deg uten dreads, ass.

Passer veldig godt på den ene blonde jeg har nå ^^,

[Auri]

Jeg kjenner jeg synes dette er helt absurd, å tenke på deg uten dreadsene. SUPERsprøtt as.

[Gjest Kevlarsjäl]

Hvorfor vil alle se bilde av lesbesveisen?

jeg lover å vise bilde så fot jeg faktisk har vært hos frisøren og fått klippa årntli pannelugg

Ting er litt jævlige her nå, har ikke lyst til å snakke om det så mye. Jack strøyk i alle fag, og sa ingenting til oss før jeg tvang det ut av ham etter to timer med krangling. Jeg driter langt i at han strøyk, men synes det er utrolig sårt, trist og ugreit at han ikke har kommet til oss (meg, foreldre, venner) for å spørre om hjelp. Han sier han følte at det ble for mye, at han trodde han skulle dra alt i land uten at vi trengte å bekymre oss. Men i steden endte han opp med å skjule noe så vesentlig for meg og foreldrene hans.. Det var så jævlig hardt å sitte i sofaen med ham og holde handa hans mens han sa "mamma, jeg strøyk i alle fag og jeg har visst det en stund.." og det var enda hardere å innse at han faktisk har ført meg skikkelig bak lyset i mange måneder. Spesielt jeg som ikke takler uærlighet.

Men det har faktisk kommet noe godt ut av det. Jeg har skjønt at Jack ikke er en manipulerende, ond drittsekk som lyger for å få kontroll over meg. Jeg har skjønt at han er veldig syk, og lyger for å beholde litt integritet og selvrespekt, og for å skåne oss andre. Det betyr ikke at jeg ser igjennom fingrene og sier "åja, du er jo syk, så det er greit at du løy til meg" - men det betyr at jeg ikke er såra på et like personlig plan som før jeg reiste til Norge sist.

Jeg la alle kortene på bordet forran foreldrene til Jack. Jeg sa ifra om hvordan han nekter å ta vare på se selv med mindre noen andre pusher ham (han slutta å drikke for min del, ikke sin egen, han trener ikke med mindre jeg sier ifra om at han har lagt på seg, han bruker samme ekle sokkene over en uke om ingen sier han skal bytte, han rydder aldri hvis ingen sier ifra først - i det hele tatt, han klarer ikke ta vare på seg selv uten hjelp fra andre..) og foreldrene sa at de forstod. og vi ble enige om å sende Jack til psykolog, med følge hver gang, så vi vet han faktisk går. For han sier hele tiden at "jeg ser ikke hvorfor dette er noe problem, dette kan jeg jo fikse selv".. Så jeg har bestemt meg for å støtte ham nå. Han trenger all støtte han kan få.

--

Og jeg vet ikke hvorfor, men at Jack strøyk, satte igang men mental prossess hos meg selv. Jeg vil ikke gå på RMIT lengre. Jeg er dritt lei skolen. Jeg digger å ære om komersiell foto, fordi jeg har blitt mye dyktigere til kunstfoto. Skolen lærer meg tøffe ting, men på en utrolig irriterende måte. jeg HATER undervisningsstilen her, hvor de knekker deg for å bygge deg opp. Jeg HATER hvordan man blir sett ned på hvis man stiller spørsmål - eller svarer på dem. Jeg hater lærerne, mange av dem er bare papegøyer som ikke har mye egen kunnskap, bare andres.. (med noen unntak)

og jeg hater sosiallivet her, fotostudentene er drittunger som jeg ikke tåler trynet på.

Jeg skal ikke juge: jeg vil til england, til swansea eller kingston, hvor det er kreative mennesker, hvor jeg har venner, hvor det er kunst.

Jeg føler meg feig fordi jeg vil reise hjem.

Og dessuten er det jævlig bittert, fordi jeg elsker alt annet ved australia. Jeg elsker barene, menneskene, klimaet i Melbourne er faenmeg perfekt, jeg elsker strendene, bygningene, arkitekturen, gatene, de få vennne jeg har. Jeg elsker at alt er flatt, jeg digger størrelsen, jeg digger hvor avslappa ting er. JEG VIL IKKE REISE HERFRA. Men jeg tror jeg må, for min egen karrieres del. RMIT er den eneste fotoskolen som har et godt rykte på seg i Australia, og det er uansett for seint å bytte.

Så.. Konklusjonen på krisa mi, er at jeg ikke har en konklusjon. Jeg vil så gjerne bo her. Men det funker så jævlig dårlig.

Jeg har et par alternativer:

-Bli i Melbourne til leiekontrakten min går ut, i slutten a desember, komme hjem, jobbe, søke skole

-Bli i Melbourne til pengene mine tar slutt (kan bo hos jack eller andre venner) invitere pappa ned, reise litt, dra hjem med pappa når det passer oss, jobbe, søke skole

-Bli i Melbourne og bare kjempe for å få det bedre, kjempe for å bytte linje og få nye venner og prøve igjen

Det er alle bra alternativer. Men jeg tror ingen av dem er hundre prosent rett.. Faen.

[Auri]

Stemmer for nr 1 Neida. Jeg stemmer for at du gjør akkurat det som føles riktig for deg, selv om jeg personlig tror løsningen ligger rundt alternativt 1 eller 2. Jeg synes det er jævlig tøft av deg å faktisk tørre å vurdere å "slutte" (for du slutter jo ikke utdannelsen din), alt for mange hadde blitt der til the bitter end og endt opp med en dårligere utdannelse fordi de mistrivdes så.

Jeg heier på deg uansett! Men jeg skal ikke stikke under en stol at det er maaaaaaange som kommer til å juble om du havner i UK.

Du har hvertfall tid på deg om du bestemmer deg for å starte en skole i UK, siden du er på omvendt semestertid. Du rekker å komme hjem og søke til å komme inn på andreåret

og btw: er ikke nødvendigvis lesbehåret jeg vil se. Jeg greier bare ikke å tro at dreadsene er borte før jeg ser det.

Endret 29. november 2011 av Pixie Plaid

[Nótt]

Er ikke lesbehåret jeg vil se, men hvordan du ser ut uten dreads.

Vanskelig avgjørelse du står ovenfor, men tror nok som Pixie at den beste løsningen er enten 1 eller 2.