Når følelsene dabber av

[Teriyaki]

Ja, hva gjør man når det virker som om følelsene dabber av? Jeg er ikke sikker på om de gjør det, men..Jeg finner ikke særlig stor glede i å tilbringe tid med han lenger, i alle fall ikke mer som en venn eller noe sånt. Når han maser om sex og kos så blir jeg ofte irritert. Samtidig er det kvelder hvor det er veldig godt å ligge inntil han, og bli holdt rundt. Er rimelig forvirret. Tanken på å ikke være med han skremmer meg, men er det fordi det er han jeg er redd for å miste, eller fordi at jeg er redd for å være alene? Redd for gjelden vi får dersom vi må selge huset? Det er nemlig ikke så lenge siden vi kjøpte huset, så vi vil nok komme i underskudd. Jeg er student, så det vil være hardt.

Nå er vi på hytten, men sitter egentlig bare og gleder meg til å dra hjem i morgen, for å dra på trening og slike ting. Føler han maser sånn, for han har blitt så usikker på seg selv siden jeg gjør så lite for forholdet. Jeg pleide å være en skikkelig god kjæreste, men etter alt som har skjedd gjennom tiden, så føler jeg at ting er blitt for ødelagt, at jeg sakte, men sikkert har mistet alt av styrke til å være den personen jeg en gang var.

Og jeg ønsker så klart å få ting til å fungere igjen. Men jeg har det regel bedre når vi ikke er sammen for tiden, enn når vi er sammen.

Føler meg nesten litt kvalt om dagen. Samtidig panikkslagen for at det går mot slutten..

Noen som har opplev det samme?

[AnonymBruker]

Er i akkurat samme situasjon som deg. Forholdet vårt er egentlig ganske bra, ingen krangel og vi trives godt sammen. MEN jeg føler vi er mer venner enn vi er kjærester. Jeg trives i selskap med han, men trekker meg unna når det kommer til kos og sex. Vi har nå vært sammen i så mange år at folk rundt oss begynner å mase om bryllup, barn og hus. Jeg blir helt kvalt av tanken og er ikke klar for noe av dette. Jeg går rundt og er kjempe forvirret for tiden.

Det har nå kommet til det punktet at jeg må tenke på meg selv først og flytter derfor ut for å være litt for meg selv. VI har ikke avsluttet forholdet, men roer det ned litt for å se hvor det fører. Enten blir det slutt eller så finner vi hverandre igjen. Vi tar tiden til hjelp!

[AnonymBruker]

Dette høres veldig kjent ut! Som jeg skulle ha skrevet det sjøl for ett år siden. Det kommer til et punkt der man ikke klarer å være venner lenger også, for meg var det best å gå før den tid. Vi har vært gift i mange år, men utroskap kom inn i bildet og ga næring til det som allerede skurret. Det hanglet i noen år til og vi fikk mindre og mindre å si til hverandre, vi levde to parallelle liv. Min situasjon er faktisk nesten identisk med din, student, nytt hus og langt forhold. Men jeg valgte likevel å flytte ut, og her jeg sitter alene tenker jeg av og til at sannelig er det vondt å være voksen kvinne alene på en hybel, men det er tusen ganger bedre enn å være ensom i et ekteskap og i sitt eget hjem. Jeg aner heller ikke hvordan det skal gå med det nye huset og gjelda, men det er faktisk bare ting og praktiske problemer. Hva skal man med et fint hus hvis innholdet er pillråttent?

[Gjest gjest]

Det er som å lese om meg selv. Vi har det sånn, bare at vi føler det samme om saken. Forholdet har vært fint (og men desverre mindre fint siste året), men nå føler begge at vi er ferdige. Vi passer ikke sammen. Men ønsker å være v enner. Vi skal ordne det praktiske med hus og ting nå. Om dere har prøvd hardt til å få det til å funke (?), er det bedre å gi seg før dere blir uvenner og krangler om hvordan dere skal gjøre det med hus osv.

Gruer meg til å bli singel, selv om det har sine fordeler også.. Men forholdets trygge arm er ikke der

Hva tenker han i denne saken?

[Teriyaki]

Huff, ja..Var utroskap her i bilde også for et års tid siden. Han hadde så vidt jeg vet ikke sex med dama, men det var mye annet, og det hadde i tillegg vært mange andre tilfeller hvor det var i gråsonen, så uten at jeg kan være sikker, så føler jeg nesten at hodet mitt sakte, men sikkert har distansert seg fra forholdet, for å fortelle hjertet at nok er nok..Men jeg vet ikke..Er jo glad i han, men er jeg glad nok i han? Det er vanskelig å skille kjærlighet og det å være redd for å være alene..Har vært sammen siden jeg var 16..Er 20 nå. Så jeg har aldri bodd for meg selv som voksen. Så det er så klart en skremmende tanke å ende opp alene.

Får helt angst av å tenke på å ikke se han hver dag, men blir også helt kvalt av tanken på at det skal fortsette sånn som nå..

[Tears.of.the.Sun]

Ta litt avstand fra hverandre. Ingenting er bedre for forholdet enn litt fysisk avstand fra hverandre. Da blir man helt klar på om man savner den andre eller ikke. Og hvis man fortsatt elsker hverandre, vil det komme mye bedre fram når man møtes etter å ha vært borte fra hverandre en stund.

Endret 29. januar 2011 av Tears.of.the.Sun

[Teriyaki]

Ta litt avstand fra hverandre. Ingenting er bedre for forholdet enn litt fysisk avstand fra hverandre. Da blir man helt klar på om man savner den andre eller ikke. Og hvis man fortsatt elsker hverandre, vil det komme mye bedre fram når man møtes etter å ha vært borte fra hverandre en stund.

Har tenkt på dette med pause..Sånn rundt to uker eller noe sånt. Men han sa at han ikke har troen på det, at for han kan det like gjerne bli slutt hvis forholdet er så ute og kjører at vi må ha en pause for å finne ut hva vi vil. Får jo også så dårlig samvittighet, for jeg ser jo at dette er vondt for han. Han har gått fra å være en dårlig kjæreste, til en god en, mens utviklingen min har vært motsatt. Han er veldig redd for at det skal bli slutt, men han gir også klart uttrykk for at han ikke klarer å være i et forhold hvor oppmerksomheten er så liten som den har vært siste tiden.

[Teriyaki]

Det er som å lese om meg selv. Vi har det sånn, bare at vi føler det samme om saken. Forholdet har vært fint (og men desverre mindre fint siste året), men nå føler begge at vi er ferdige. Vi passer ikke sammen. Men ønsker å være v enner. Vi skal ordne det praktiske med hus og ting nå. Om dere har prøvd hardt til å få det til å funke (?), er det bedre å gi seg før dere blir uvenner og krangler om hvordan dere skal gjøre det med hus osv.

Gruer meg til å bli singel, selv om det har sine fordeler også.. Men forholdets trygge arm er ikke der

Hva tenker han i denne saken?

Nei han ønsker å fortsette forholdet, og det gjør forsåvidt jeg også. Men vet ikke om det er det rette. Jeg føler at jeg trenger å ta hensyn til bare meg nå, men hjertet mitt rives i stykker av å tenke på at jeg sårer han. I tillegg er han dritt lei av at jeg stort sett er i dårlig humør når vi er sammen. I helgen har det gått greit helt til i kveld, da begynte han å mase og klage igjen, og da tar jeg enda mer avstand. Prøver å fortelle at jeg trenger tid osv. men..

Er jo så redd for å angre dersom jeg bestemmer meg for å avslutte forholdet. Enn om gresset ikke er grønnere på andre siden?

[Gjest Gjest]

Egentlig er det som å høre megselv for et år siden. Da jeg nesten slo opp, men angret samme kveld. pga hva han sa og at det liksom var oss to.. Folelsen av å være alene er ikke godt. Men nå et år senere, kunne det jo vært brudd likevel, for det funket ikke. Men vi har i allefall prøvd:)

Skummelt med dette gresset, for det er ingen fasitsvar og en vet ikke om en vil gå et bra forhold igjen. Men, når vi ikke har det så bra sammen, fungerer vi kanskje som venner? Vi får se:)

[Gjest brutal_mann]

Du var 16 er nå 20. Dump fyren og lær deg å stå på egne bein for svarte.

[LadyM]

Du var 16 er nå 20. Dump fyren og lær deg å stå på egne bein for svarte.

Det høres litt brutalt ut, men jeg er faktisk enig. Du kan ikke klamre deg til en mann du ikke føler noe for bare fordi du er redd for å bli alene. Har forresten aldri hørt om en tjue år gammel jente som er blitt alene resten av sitt liv etter å ha gjort det slutt med sin første kjærest...

Synes forresten typen din er barnslig som ikke gir rom for en pause i forholdet. Hvis han virkelig bryr seg om deg, gir han deg tid til å finne ut av hva du vil. Et forhold der to elsker hverandre er for seriøst til tankegangen, "nei hvis du vil ha pause nå, kan det like godt være slutt". Jeg hadde gått på dagen om en kjærest hadde sagt slik til meg. Da er han bare sammen med meg av gammel vane...

[Gjest tronder]

Det høres litt brutalt ut, men jeg er faktisk enig. Du kan ikke klamre deg til en mann du ikke føler noe for bare fordi du er redd for å bli alene. Har forresten aldri hørt om en tjue år gammel jente som er blitt alene resten av sitt liv etter å ha gjort det slutt med sin første kjærest...

Synes forresten typen din er barnslig som ikke gir rom for en pause i forholdet. Hvis han virkelig bryr seg om deg, gir han deg tid til å finne ut av hva du vil. Et forhold der to elsker hverandre er for seriøst til tankegangen, "nei hvis du vil ha pause nå, kan det like godt være slutt". Jeg hadde gått på dagen om en kjærest hadde sagt slik til meg. Da er han bare sammen med meg av gammel vane...

Hvorfor er en fyr barnslig om han ikke gir rom for pauser? Han vet hva han vil ha, og gidder ikke sette seg i situasjoner som gjør han usikker og ubekvem.

Jeg skjønner mindre og mindre av dere kvinner, først vil dere ha en mann som har egne meninger og står for det han mener.. Men er det noe som går mot dere kvinner, ja da er det å kalle mannen barnslig og urimelig.

Nei, her er det applaus til TS sin mann for å stå på sitt

[LadyM]

Hvorfor er en fyr barnslig om han ikke gir rom for pauser? Han vet hva han vil ha, og gidder ikke sette seg i situasjoner som gjør han usikker og ubekvem.

Jeg skjønner mindre og mindre av dere kvinner, først vil dere ha en mann som har egne meninger og står for det han mener.. Men er det noe som går mot dere kvinner, ja da er det å kalle mannen barnslig og urimelig.

Nei, her er det applaus til TS sin mann for å stå på sitt

Tøysekoppen! Det er liksom ikke snakk om å få viljen sin her da akkurat. Det er snakk om der en av partene er inne i en personlig liten krise og trenger en pause for å finne ut av det. En gang til: Om han virkelig elsker henne, vil han hennes beste og er villig til å prøve alt for å få det til. Men jeg tror den mannen vet at det går på trynet og orker/tør/ vil ikke gjøre noe med det.

Lagt til: Fordi om han vet hva han vil, hjelper det jo ikke henne. Det nytter ikke at én tenker for begge....

Endret 30. januar 2011 av LadyM

[AnonymBruker]

Det er da ups & downs i alle forhold. Hvorfor automatisk tenke at følelsene forsvinner fordi man har en downperiode? Følelsene kan komme tilbake hvis man vil at de skal komme tilbake og er villig til å jobbe med forholdet. Det er fryktelig mange som gir opp for lett og tror at forhold er et liv på røde roser. Desverre. For sånn er det faktisk ikke. Det er noe som heter i gode og onde dager, og det er en grunn til det.

[LadyM]

Det er da ups & downs i alle forhold. Hvorfor automatisk tenke at følelsene forsvinner fordi man har en downperiode? Følelsene kan komme tilbake hvis man vil at de skal komme tilbake og er villig til å jobbe med forholdet. Det er fryktelig mange som gir opp for lett og tror at forhold er et liv på røde roser. Desverre. For sånn er det faktisk ikke. Det er noe som heter i gode og onde dager, og det er en grunn til det.

Ja det er det, men man kan ikke tvinge seg selv til å elske noen hvis man ikke gjør det. Du kan ikke lure følelsene dine, de lever sitt eget liv uansett. Du klarer å styre dem til en viss grad i en viss tid, men når de onde dagene blir i flertall er det best å avslutte.

[Tor]

En indianer satt og snakket med sitt barnebarn. Han sa: I alle mennesker bor det to ulver som sloss. Den ene er ond. Det er sinne, frykt, misunnelse, sjalusi, grådighet, arroganse, selvmedlidenhet, løgn, hovering, overlegenhet og egoisme. Den andre er god. Det er glede, fred, kjærlighet, håp, ro, ydmykhet, velvilje, empati, sannhet og tillit. Hvilken ulv vinner? spurte barnet. Den du mater,svarte bestefaren.

Blir litt sliten i skallen av kravstore kvinnfolk. Tror mange kvinnfolk forventer prinsen på hvit hest. Den perfekte MANNEN, "The one and only", som er perfekt på alle vis. Også blir dere skuffa når hverdagen slår inn. Gubben var ikke så perfekt, han gjør dittogdatt som ikke er bra osv.

Hva ialledager er det slike kvinnfolk gjør for at forholdet skal bli bedre?? Tror nok mange dessverre setter seg på rævva og sutrer. Følelsene er ikke de samme lenger... Nei, de er ikke det etter en stund. Det er da man gjør en innsats selv, og senker kravene en smule hvis man kanskje innser at man er litt kravstor. Finner dere en mann som er snill og grei, og som faktisk stiller opp for dere, så må dere for guds skyld holde fast på ham. Det er innmari mye dere kan gjøre selv for at et forhold skal bli bedre. Menn er ikke tankelesere heller.. Vi er faktisk en smule forskjellig fra dere, takk og pris.

[Teriyaki]

Du var 16 er nå 20. Dump fyren og lær deg å stå på egne bein for svarte.

På sett og vis er det kanskje det beste. Men vi har jo bygd et liv sammen. Så vanskelig å si.

Det høres litt brutalt ut, men jeg er faktisk enig. Du kan ikke klamre deg til en mann du ikke føler noe for bare fordi du er redd for å bli alene. Har forresten aldri hørt om en tjue år gammel jente som er blitt alene resten av sitt liv etter å ha gjort det slutt med sin første kjærest...

Synes forresten typen din er barnslig som ikke gir rom for en pause i forholdet. Hvis han virkelig bryr seg om deg, gir han deg tid til å finne ut av hva du vil. Et forhold der to elsker hverandre er for seriøst til tankegangen, "nei hvis du vil ha pause nå, kan det like godt være slutt". Jeg hadde gått på dagen om en kjærest hadde sagt slik til meg. Da er han bare sammen med meg av gammel vane...

Nei du har jo rett i det, hadde jo alltids funnet en ny en en dag, når jeg blir klar for det. Men jeg er jo også glad i han da, er bare det at jeg er usikker på om det er nok. Ting har jo hanglet en del i løpet av tiden.

Han gir i alle fall uttrykk for å være veldig redd for å miste meg. Hadde vært enklere om han var like usikker.

Det er da ups & downs i alle forhold. Hvorfor automatisk tenke at følelsene forsvinner fordi man har en downperiode? Følelsene kan komme tilbake hvis man vil at de skal komme tilbake og er villig til å jobbe med forholdet. Det er fryktelig mange som gir opp for lett og tror at forhold er et liv på røde roser. Desverre. For sånn er det faktisk ikke. Det er noe som heter i gode og onde dager, og det er en grunn til det.

Tro meg, vi har hatt mange ups and downs i løpet av årene. Dette er noe mer enn bare en "down". Har vært litt for mange vonde i forhold til gode. Og jeg er så ung enda også.

En indianer satt og snakket med sitt barnebarn. Han sa: I alle mennesker bor det to ulver som sloss. Den ene er ond. Det er sinne, frykt, misunnelse, sjalusi, grådighet, arroganse, selvmedlidenhet, løgn, hovering, overlegenhet og egoisme. Den andre er god. Det er glede, fred, kjærlighet, håp, ro, ydmykhet, velvilje, empati, sannhet og tillit. Hvilken ulv vinner? spurte barnet. Den du mater,svarte bestefaren.

Blir litt sliten i skallen av kravstore kvinnfolk. Tror mange kvinnfolk forventer prinsen på hvit hest. Den perfekte MANNEN, "The one and only", som er perfekt på alle vis. Også blir dere skuffa når hverdagen slår inn. Gubben var ikke så perfekt, han gjør dittogdatt som ikke er bra osv.

Hva ialledager er det slike kvinnfolk gjør for at forholdet skal bli bedre?? Tror nok mange dessverre setter seg på rævva og sutrer. Følelsene er ikke de samme lenger... Nei, de er ikke det etter en stund. Det er da man gjør en innsats selv, og senker kravene en smule hvis man kanskje innser at man er litt kravstor. Finner dere en mann som er snill og grei, og som faktisk stiller opp for dere, så må dere for guds skyld holde fast på ham. Det er innmari mye dere kan gjøre selv for at et forhold skal bli bedre. Menn er ikke tankelesere heller.. Vi er faktisk en smule forskjellig fra dere, takk og pris.

Joda, du har redd i noen ting her, men ting er mer komplisert enn som så. Vi har begge prøvd ganske lenge, han har såret meg gang på gang, selv om han ikke har gjort det siste halve året, så er det nok til at jeg har begynt å tvile. Ikke er jeg så veldig kravstor heller. Etter min mening da. Vet ikke hva du legger i begrepet.

[Tor]

Det høres litt brutalt ut, men jeg er faktisk enig. Du kan ikke klamre deg til en mann du ikke føler noe for bare fordi du er redd for å bli alene. Har forresten aldri hørt om en tjue år gammel jente som er blitt alene resten av sitt liv etter å ha gjort det slutt med sin første kjærest...

Synes forresten typen din er barnslig som ikke gir rom for en pause i forholdet. Hvis han virkelig bryr seg om deg, gir han deg tid til å finne ut av hva du vil. Et forhold der to elsker hverandre er for seriøst til tankegangen, "nei hvis du vil ha pause nå, kan det like godt være slutt". Jeg hadde gått på dagen om en kjærest hadde sagt slik til meg. Da er han bare sammen med meg av gammel vane...

Den setningen der gir meg mark i magen. Hvaialledager er det dere tenker på???

Hvis HAN virkelig bryr seg om deg, gir han deg tid til å finne ut av hva du vil!!

Hvis HUN virkelig bryr seg om HAN så hadde ikke hun trengt "pausen". Det verste er at mange av dere faktisk ikke ser dette selv en gang...

[Gjest brutal_mann]

Dere har vert sammen i 4 år, det er ikke å bygge et liv sammen. Ikke slemt ment...

[Teriyaki]

Dere har vert sammen i 4 år, det er ikke å bygge et liv sammen. Ikke slemt ment...

Hehe, nei ikke i den forstand. Men jeg bodde enda hjemme da vi ble sammen, vi har fått felles venner, vi har kjøpt hus sammen, kjøpt hund sammen som døde, kjøpt en ny en nå osv. Så det vil være en svært stor omveltning. Men et helt liv har vi jo ikke bygd opp

Men når han kysser meg etter beste evne, slik som pleide å få det til å pirre i hele kroppen før, så er det ikke annet enn litt koselig for meg nå. Kjenner ingen ting spesielt. Så man begynner jo å lure på om man har de rette følelsene. Skulle ønske det var lettere å kjenne på.