Kjære, vakre søsteren min

[AnonymBruker]

Kjære, vakre søsteren min. Når du ble født, var du alvorlig syk. Mamma og pappa var inn og ut av sykehuset med deg, og du lå i respirator lenge og ofte. Så ble jeg født. Du ble diagnostisert med autisme og epilepsi, som gjorde at du fikk kraftige anfall med jevne mellomrom. Det gikk aldri mer enn to uker mellom hver gang ambulansen kom og hentet deg. Bevistløs, og med kraftige kramper i hele kroppen.

Men så fikk du nye medisiner. Du kunne gå flere uker uten å ha så mye som en bitteliten rykning, og det gikk flere år mellom de kraftige anfallene. Du var på avlastningsbolig to-tre helger i måneden, så det ikke skulle bli så mye for mamma og pappa. Vi antok at du var trygg der. De skulle ha våken nattevakt, som skulle sjekke innom hver time.

Men en natt gikk alt så fryktelig galt. Jeg våknet av at mamma banket på døren min og sa jeg måtte komme ut. Hun hadde tårer i øynene, og hun klarte å presse frem "det har skjedd noe forferdelig. **** er død." Jeg visste ikke hvordan jeg skulle reagere. Jeg trodde hun tullet. Men da så jeg damene fra boligen stå utenfor, sammen med pappa, og jeg skjønte at det ikke var tull

Vi kjørte til avlastningsboligen, hvor vi ble møtt av politiet og Jølstad. Politibetjenten tok oss med inn, og jeg visste ikke hva som ventet. Jeg visste ikke at du kom til å ligge på gulvet, helt blå i ansiktet, med sår i ansiktet. Mamma og pappa gikk inn på rommet der du lå, tok på deg. Jeg skjønte ikke hvordan de klarte å gjøre det, jeg klarte ikke å skjønne at det virkelig var sant. At du var død.

Nattevakten hadde ikke gjort jobben sin skikkelig. Du hadde fått et anfall i løpet av natten. Hun hadde sjekket innom rommet ditt klokken 04. Da var alt bra. Hun kom tilbake klokken 06. Da var du død. Du hadde blitt kvalt av ditt eget spytt og din egen fråde. Puten din var helt våt. Anfallet ditt hadde pågått lenge. Om nattevakten bare hadde gjort jobben sin skikkelig, sjekket innom klokken 05. Da kunne du kanskje vært reddet...

Senere den dagen skulle pappa ringe halvsøsteren min for å fortelle hva som hadde skjedd. Hun var i USA på det tidspunktet, så pappa hadde ikke fått tak i henne før på grunn av tidsforskjellen. Når hun tok telefonen, var alt pappa klarte å si "det har skjedd noe forferdelig.." Mer klarte han ikke å si, han var helt gråtkvalt. Det er noe av det jævligste jeg har sett i hele mitt liv, hvor lei seg pappa var da. Jeg hadde aldri før sett han gråte, men nå raknet alt for han.

Bisettelsen på Rikshospitalet var helt grusom. Og begravelsen enda verre. Jeg strigråt hele tiden. Og det gjør jeg fortsatt. Jeg kan sitte i flere timer og bare tenke på hvor mye jeg savner deg. Hvor gjerne jeg skulle ønske at du var her med meg, for å oppleve alle de tingene jeg vet du var så glad i.

Tror ingen kan forestille seg hvordan det er å miste en person du har så nære bånd med. Tenk at du skulle forsvinne etter bare 18 år på jorden. Savnet etter deg er så utrolig stort, du har etterlatt deg et enormt hull i hjertet mitt.

Sov godt, kjære, vakre søsteren min. Du var et nydelig regnbuebarn, og minnene om deg vil leve hos meg for alltid.

Det er sant som man sier; når man mister foreldrene forsvinner fortiden. Når man mister et barn forsvinner fremtiden. Når man mister ektefellen forsvinner nåtiden. Når man mister en bror eller søster forsvinner fortiden, fremtiden og nåtiden.

[Sweetpea25]

Så fint skrevet av deg! :-)

Trist innlegg, dumt at hun måtte gå bort så altfor tidlig! Forferdelig å miste noen man er glad i..

Klem

Endret 24. januar 2011 av Sweetpea25