Usikrede følelser

[Gjest TS]

Jeg har havnet midt i ei psykisk kris/ litt utbrent pga jobb, livstil ikke strekke til osv!

Så lurer jeg på om det er noen andre som opplevde i sin "krise" at følelsene for kjæresten ble forvirrede?

Alt føles jo feil i ei såå krise og jeg griner hele tiden og

synes alt er fryktelig vanskelig!

Jeg takler ikke være med venner, takler ikke være på

jobb pga jeg bare grubler og tenker på hvordan fremtiden blir på en måte!

Vet jo at hvis man tenker sånn hele tiden så kommer man ingen vei!

Men jeg har lært mye de siste ukene om hvordan følelsene ovenfor mine foreldre også opplevelser fra barndommen har kommet frem og gjort meg litt bedre, siden da har jeg forstått hvorfor jeg har levd som jeg gjør!

Men tror jeg er livredd for å ikke føle de riktige følelsene når han kommer i kveld siden jeg er så på felgen, og det gikk ikke så bra forrige uke når han var her!

Men når jeg har helt den indre roen så savner jeg jo han fælt og vil være med han over alt på jord for han er nydelig! Og stiller opp på sin måte i denne krisen min og er forståelsesfull fordiom han aldri har opplevd noe vondt selv og husker før krisen så hadde jeg alle de rette følelsene for han, kun dårlige hvis jeg tvilte på hans følelser for meg! Noe jeg har fått snakket ut med han om og det gikk bra og jeg har fått ut all oppsamlet frustrasjon og det kom vi oss fint gjennom =)

Mens noen ganger når følelsene tar overhånd får jeg ett helt nytt syn! Da har jeg lyst å skyve han vekk siden kanskje ikke det blir oss og kanskje trenger jeg en som ikke er en mann av få ord og bare katastofetanker som: er jeg glad i han egentlig? Har han det jeg trenger!?

Vet ikke helt hva spørsmålet mitt er men hvis andre har vært inne i

ei ordentlig "livskrise" der alt blir meningsløst og man ikke føler man duger til noenting og ikke takler noenting, hvordan opplevde dere kjæresten og hvordan opplevde dere følelsene deres i "krisetiden"

TS

[leirbål]

Det er helt normalt det du beskriver.

Når jeg gjennomgikk en svært tøff periode en gang ønsket jeg å luke ut alle mennesker av livet mitt som kunne komme til å ønske/ kreve noe av meg.

Dette var uavhengig av hva jeg følte for dem før.

jeg ble også svært kritisk til alt og alle. Ingen var "bra nok".

Det hang sammen med at jeg innerst inne var litt redd for at de skulle finne ut hvor udugelig jeg var da, og dumpe meg.

Fortell kjæresten din at han må gi uten å forvente så mye igjen nå som du har det så vondt.

Så kan dere ordne opp når du kommer deg på fote igjen.

[Sulosi]

Det er helt normalt det du beskriver.

Når jeg gjennomgikk en svært tøff periode en gang ønsket jeg å luke ut alle mennesker av livet mitt som kunne komme til å ønske/ kreve noe av meg.

Dette var uavhengig av hva jeg følte for dem før.

jeg ble også svært kritisk til alt og alle. Ingen var "bra nok".

Det hang sammen med at jeg innerst inne var litt redd for at de skulle finne ut hvor udugelig jeg var da, og dumpe meg.

Fortell kjæresten din at han må gi uten å forvente så mye igjen nå som du har det så vondt.

Så kan dere ordne opp når du kommer deg på fote igjen.

Hos meg var det motsatt. Kom meg opp av dalen og så at jeg var sterk nok til å klare meg uten de som trodde de kunne styre mine handlinger og meninger...

Uansett, det behøver ikke være negativt at du velger bort venner. Det kan være en del av en prosess du skal gjennom og i så fall finner du nye venner når tiden er inne.

[Kine28]

Jeg har havnet midt i ei psykisk kris/ litt utbrent pga jobb, livstil ikke strekke til osv!

Så lurer jeg på om det er noen andre som opplevde i sin "krise" at følelsene for kjæresten ble forvirrede?

Alt føles jo feil i ei såå krise og jeg griner hele tiden og

synes alt er fryktelig vanskelig!

Jeg takler ikke være med venner, takler ikke være på

jobb pga jeg bare grubler og tenker på hvordan fremtiden blir på en måte!

Vet jo at hvis man tenker sånn hele tiden så kommer man ingen vei!

Men jeg har lært mye de siste ukene om hvordan følelsene ovenfor mine foreldre også opplevelser fra barndommen har kommet frem og gjort meg litt bedre, siden da har jeg forstått hvorfor jeg har levd som jeg gjør!

Men tror jeg er livredd for å ikke føle de riktige følelsene når han kommer i kveld siden jeg er så på felgen, og det gikk ikke så bra forrige uke når han var her!

Men når jeg har helt den indre roen så savner jeg jo han fælt og vil være med han over alt på jord for han er nydelig! Og stiller opp på sin måte i denne krisen min og er forståelsesfull fordiom han aldri har opplevd noe vondt selv og husker før krisen så hadde jeg alle de rette følelsene for han, kun dårlige hvis jeg tvilte på hans følelser for meg! Noe jeg har fått snakket ut med han om og det gikk bra og jeg har fått ut all oppsamlet frustrasjon og det kom vi oss fint gjennom =)

Mens noen ganger når følelsene tar overhånd får jeg ett helt nytt syn! Da har jeg lyst å skyve han vekk siden kanskje ikke det blir oss og kanskje trenger jeg en som ikke er en mann av få ord og bare katastofetanker som: er jeg glad i han egentlig? Har han det jeg trenger!?

Vet ikke helt hva spørsmålet mitt er men hvis andre har vært inne i

ei ordentlig "livskrise" der alt blir meningsløst og man ikke føler man duger til noenting og ikke takler noenting, hvordan opplevde dere kjæresten og hvordan opplevde dere følelsene deres i "krisetiden"

TS

Jeg har opplevd akkurat det samme. Tror det er ganske normalt at når man er helt på felgen og langt nede, er det uforenelig med den siden av deg som vil være lykkelig forelsket og stille opp for kjæresten din. Noen ganger føler man seg kanskje mer avhengig av enkelte personer, andre ganger lurer man på om man virkelig har ekte følelser for dem ...

Min erfaring er at jeg ikke har kunnet helt stole på følelsene mine når jeg har vært dypt deprimert. Jeg har aldri følt at jeg har vært helt meg selv da, og de følelsene jeg opplever da er farget av depresjonen, sinnstilstanden jeg er i på det tidspunktet. De har som regel falt på plass etter at jeg har kommet meg ovenpå igjen.

Håper ting faller på plass for deg også!

Lykke til!

[leirbål]

Hos meg var det motsatt. Kom meg opp av dalen og så at jeg var sterk nok til å klare meg uten de som trodde de kunne styre mine handlinger og meninger...

Uansett, det behøver ikke være negativt at du velger bort venner. Det kan være en del av en prosess du skal gjennom og i så fall finner du nye venner når tiden er inne.

Det er jo ingen i denne tråden som har beskrevet at noen styrer handlinger og meninger?