Et sus som over furukrona kom

[Gjest Miss O'Hara]

For hva pokker finner vi på i påsken? Og når skal jeg ha sommerferie? Med barna? Alene? Og hva gjør jeg i vinterferien, når ungene er hos faren?

De tingene der er mer tungvint nå enn før synes jeg... nå har jeg ikke bare meg og poden å forholde meg til, nå må plutselig enhver plan og bevegelse og intensjon koordineres med en annen voksenperson, som har egen jobb, som har egen familie... det blir dobbelt sett med forventninger. Oppdager at jeg hadde mye mer frihet før. Oppdager at poden ikke var halvparten så "begrensende" som det er å leve i et forhold med en mann Før var jeg i det minste sjefen, på en måte, nå må alt times og tilrettelegges i større grad enn før Flere kokker, mer søl Ikke nødvendigvis bare optimalt for en kontrollfrik

Velkommen

[Tornerosa]

Ja, ser den, Miss. Men nå er vi forsåvidt ikke helt der, enda. Tror jeg. Jeg vet ikke. Det er kanskje litt av problemet, jeg vet ikke helt hva jeg kan forvente. Eller hva jeg ønsker, for den saks skyld. Vi er liksom litt udefinerte, på en måte. Skjønt, det er vel egentlig ikke helt... Jeg vet ikke. Men alle vet om oss, også hans eks, som han underrettet for 2-3 uker siden, han tar stadig initiativ til at vi skal treffes -og vil gjerne at ungene skal være med, han mener at jeg skal putte inn spiral... Så ingen døgnflue, denne relasjonen, det ser jo virkelig ikke sånn ut. Og - i dag foreslo han at vi kanskje kunne reise sammen til Østersund i sommer. Han var der med datteren i fjor, og det var jeg, også. Og da han skjønte at vi begge to kommer til å være på Østlandet på samme dato i sommer, begge uten barn, lyste han opp og lurte på mulighetene for å finne på noe sammen...

Uansett. Klart, jo flere å ta hensyn til, jo mer komplisert blir puslespillet. Min eks og hans nye lady, som også har barn. Hans eks, og hennes nye type, som ikke har barn. Min søster, som har en stesønn som har en mor som har en partner og et barn til... Ønsker at ungene mine skal treffe kusinene, de bor så langt unna, de sees så sjelden.

Har jo aldri prøvd slikt før, meget mulig det ville frustrert meg. Vil frustrere meg. Men... Tror jeg vil kunne få i pose og sekk. Til slutt, etter forhandlinger... Vet ikke, ser ikke så mørkt på det. Er lei av å bestemme alt selv, egentlig.

Veldig fin dag, egentlig. Men også litt uvirkelig. Rakk lunsj, vafler og middag på fem timer. Lekte med intens 5-åring, ryddet kjøkken, mens Mmannen hadde nok med å ta seg av småsyk yngste. Han hadde fått skremmende opplysninger i morges, dagen var en prøvelse for ham. Men så kom kontrabeskjed i ettermiddag, han ringte to minutter etterpå, var så lettet og glad. Ett viktig punkt på listen, et veldig, veldig viktig punkt, ville blitt oppfylt på en god måte, dersom ting var som de så ut en stund... Det gikk tapte med de gode nyhetene. Men man burde skjemmes om man i så mye som ett sekund tenkte på akkurat dét... Så det gjør jeg nesten ikke.

For all del. Det er en lettelse. Selv om...

Fredag i morgen. Jobb å gjøre. Unger å kjøre til tog. Hus å rydde, klær å vaske. Mmann å spise middag med i byen. Kino å gå på, alene. Mmann å møte ute på byen. Mmann å sovne med. Mmann å våkne sent med.

Endret 21. januar 2011 av Tornerosa

[Tornerosa]

Hadde full kontroll over dagen i dag, arbeidsdagen, alle gjøremålene, men så kommer det noe træl, mas om henting av pakker, bla og bla, det passer IKKE inn i dagen min! Må hentes før helga, bla og bla...

[Cumulus]

Hatt en fin helg, Tornerosa?

[Tornerosa]

Hatt en fin helg, Tornerosa?

Oh yes... :rødme:

Vært sammen med Mmannen nesten hele helga. Det var i utgangspunktet bare snakk om at han skulle overnatte her etter at han var ute i sosiale sammenhenger både fredag og lørdag kveld, men det endte med at vi spiste middag sammen rett etter jobb fredag, så møttes vi på byen, + kolleger av ham, etter at de hadde vært hjemme hos den ene (jeg var på kino imens, så Love and other drugs, veldig forutsigbar og ganske intetsigende, men forsåvidt helt ok, litt morsom & litt søt), sov helt til elleve lørdag, jeg ble med ham hjem på ettermiddagen, + yngste barn, så dro han på nyttårsball med studenter mens jeg var hos Emile, så møttes vi på byen og dro hjem til meg uti de små timer. Og sov til tolv. I dag skulle han hente barn klokka 14, jeg skulle bli her hjemme, men det ble til at jeg ble med ham ut dit, og kom hjem igjen i kveld ca. samtidig med egne barn, som hadde hatt en flott helg sammen med besteforeldrene.

Vi har vært et team denne helga, et hverdagsteam, sjonglert biler og strekninger og syke barn (hans) og laget middag og gjort husarbeid og forholdt oss til tidspunkter. Jeg har til og med kjørt ham på fest, med hans bil. Og racerkjørt til City for å kjøpe pensko til ham på fire minutter, han kunne ikke finne de gamle. Og fraktet og tatt ansvar for "forskningen" hans, og overtatt en bukett med tredve tulipaner som han fikk pga nominasjon. Og spist burger på Burger King klokka 02! Det har jeg ikke gjort siden jeg var nitten, tror jeg. Én gang. Det smakte fryktelig, det var så fullt i lokalet at man knapt hørte hva man tenkte og det fristet ikke til gjentagelse. Plaskregn og taxikø, endte opp i nattbuss. Frister heller ikke til gjentagelse. Guri, jeg begynner å bli gammal... Men resten av helgen frister til gjentageles. På torsdag drar jeg ut til ham, og blir til søndag. Barna mine skal til faren sin. Litt obs på at de ikke skal føle at de må ut av veien for at jeg skal treffe Mmannen, og, enda "verre"; Mmannen og barna hans. Så de får ikke detaljene, de vet ikke alt. Tror det er det beste, foreløpig. Og jeg kjenner helt klart hans eldste bedre enn han kjenner mine to, det har vært flere anledninger den veien. Kjente på noe litt rart i ettermiddag, jeg visste at mine egne to hadde kommet hjem, sammen med paps, men jeg drøyet det litt der ute hos ham, ville hjelpe ham litt, begge hans var småsyke og sutrete, så langt fra hverandre i alder at de har veldig ulike behov, han greier seg utmerket, er en fabelaktig omsorgsperson når det virkelig gjelder (og ellers), men han var sliten. Og ble veldig glad da jeg tilbød meg å være til den yngste var lagt. Jeg hjalp rett og slett til med å ta vare på hans barn, mens mine egne to ventet på meg hjemme. Føltes litt snålt. Men det var jo ikke lenge, bare en times tid, og mine to led ingen nød. Men likevel.

Stadige dykk innom hverdagen, og dens utfordringer. Nødvendig. Og konklusjonen så langt; jeg synes han er den beste, både til hverdags og fest. Som jeg gleder meg til torsdag!

Og han har endt opp med å glede seg på bursdagsfeiring, og har, etter fire minutters betekningstid, lyst til å feiren den her hos meg.

Og barna mine er de fineste i verden, og snilleste.

Og jeg er uovervinnelig.

Og jæskla trøtt.

[Tornerosa]

Sov fra 23 til 07. Det er åtte timer, og burde være greia.

Herrejemini.

Hjelper ikke at det er mars-vær ute. Eller, det hadde hjulpet, dersom det faktisk var mars. Men snøsmelting i januar er ikke kult, når man vet at det sannsynligvis blir vinter mange ganger enda.

Årets fjerde uke. Jøss, er det virkelig ikke lenger siden jul... Føles som en evighet siden. Det er faktisk bare drøye tre uker siden nyttårsaften! Forsettene er selvfølgelig brutt mange, mange ganger, opptil flere ganger pr. dag. Vurderer å bryte et i dag, også. Det er bare til å innse: Jeg er et menneske som ikke kan, ønsker eller bør leve uten sjokolade.

Men altså, uke fire. Byr ikke på store utfordringer, heldigvis. I kveld skal jeg sitte på online kurs i et par timer. Litt stress ift forberedelse og opplogging, men det går sikkert greit. Og før den tid må det handles og kjøres på aktiviteter. Mandag-dag. Og i morgen, også aktivitetsettermiddag. Går bra, det. Onsdag, ingen planer. Torsdag, kjøre ungene til flyplassen. Er bare tre uker siden de kom hjem, jo! Fra juleferie. Ikke at det er et problem, men tenker litt på at det ikke skal bli slitsomt for dem. Når de kommer hjem på søndag, vil det være bare nitten dager til de skal reise igjen. Da vinterferie, borte i en drøy uke. Så kommer de hjem, og reiser igjen etter nye nitten dager. Huff. Synes det er vanskelig å vite hva som er greit, passe, nok, for mye. Og han har jo sagt klart i fra at han ikke akter å komme hit på samvær. Skjønner jo at han foretrekker å ha dem hos seg selv, selvfølgelig, men for ungenes skyld tror jeg det hadde vært bra at han i stedet kom hit en gang innimellom. Men han vil ikke.

Krise at jeg ikke er koblet opp mot skriver. Han som hjalp meg, han fra databutikken ved jobben, fikk det jo ikke til. Hvis han ikke får det til, hvem får det da til? Han skyldte på det at jeg har Mac. Hm. Vurderer å kjøpe en, ha her hjemme. Jeg burde jo definitivt hatt skriver. Men litt gjerrig på pengene for tiden. Har ikke mindre enn vanlig, heller litt mer. Kanskje gnien nettopp derfor. Men trenger vel ikke koste mer enn en tusing? Har ikke kjøpt skriver siden... Noensinne, tror jeg. For hadde en donert en tidligere.

En kveld i neste uke kommer Mmannen + kollegakompis, kollegakompisen er Mac-bruker og skal bistå meg med småting. Kanskje jeg skal ha en skriver klar da, så kan han være min troubleshooter.

Fryser.

Endret 24. januar 2011 av Tornerosa

[Tornerosa]

Har sittet i 140 minutter på online nettkurs i webdesign. Jeg skjønner 25% av det, men det er da en begynnelse... Et kvarter på overtid, nå. De hører vel at jeg taster, prøver å skrive forsiktig... Jeg føler meg i hvertfall ferdig. Det går ikke noe mer inn nå.

Ringte Mmannen. Han holdt på med isolering, og ringer tilbake når han er ferdig. Mmmmmmmannen. Kjekke, flotte, snille, spennende, kloke, interessante, smarte, engasjerte, oppmerksomme, omsorgsfulle Mmannen. Som får meg til å føle meg som dronninga på haugen. Jeg tenker med grøss & gru på de to uutholdelige ukene i november. De to uutholdelige dagene i august. Men det vil ikke skje igjen, vi er et annet sted nå. Et helt annet sted. Og i retrospekt forstår jeg mer av hva som skjedde. Men nå mister jeg ham ikke. Føler meg 99.8 % sikker på det. Som han sa; "Dersom vi ikke hadde hatt barn, ser jeg ikke bort fra at vi hadde bodd sammen nå..." Og det tror jeg også. Jeg kan enda ikke sette fingeren på noe som jeg ser for meg kan bli problematisk med oss to i en hverdag. Enten er jeg blind av forelskelse (men det tror jeg ikke, dog litt sløret blikk, kanskje... ), eller vi kan fortsatt med enkelhet vise oss for hverandre fra våre beste sider. Vi kjenner hverandre på godt, i all hovedsak. Det finnes nok en "på mindre godt", også. Og uproblematisk ville det ikke blitt, oss to i hverdagen. Han har en jobb jeg ville måtte hatt stor forståelse for. Det er en livsstil, det er 45 timers arbeidsuke som standard. Og som han sier - de fleste av kollegene hans er skilte. Et yrke det kan være vanskelig å kombinere med familieliv. Men heldigvis, han er av legning et familiemenneske. Og jeg er vant til å klare meg selv. Kjenner også at jeg er positivt innstilt til å være omsorgsperson for hans to i tillegg til mine, i hans travle hverdag. Jøss.

Bo-problemet lurer i bakhodet. Men det er ikke et tema som blir bragt på banen av meg. Ting han sier tilsier at han tenker på det. Som at han ikke ser for seg å bo alene resten av livet. Som at han har en følelse av at han ikke kommer til å bo i det nye huset veldig lenge. Som at han ser for seg at vi ville bodd sammen pr nå, hadde det ikke vært for.

Åh, den Mmannen er den jeg har ventet på! Hvorfor møtte jeg ham ikke for tolv år siden!?! Er sikker på at vi hadde matchet da, også. Vi har alltid gjort det. Jeg tror virkelig det.

Nå skal jeg gå og legge meg, faktisk. Tenk. Jeg har blitt en som legger seg rundt elleve...

[Tornerosa]

Men hjelper det?

Dessuten får disse morgenstundene meg litt ut av balanse. Særlig eldste er så sirupstreg at man kan bli av langt mindre. Og når man prøver å få henne i sving, skynde seg, blir hun sur. Og småfrekk. Stakkars, tregheten er vel arvelig. Nei, ikke meg!

Er så lei av å jobbe på denne måten. Er så lei av at det er bare meg. Er så lei av å føle at jeg ikke har oversikt, mye pga. manglende verktøy. Alt dette datatekniske som ikke er i boks, de nye systemene jeg ikke har full oversikt over. Som jeg brauter meg gjennom, learning by doing, men Ting Tar jammen Tid...

[Gjest Miss O'Hara]

Jeg kan enda ikke sette fingeren på noe som jeg ser for meg kan bli problematisk med oss to i en hverdag.

Det er bare så SØTT Den rosa fasen er ordentlig deilig. Den underliggende gode følelsen av at alt ordner seg.

Det kommer, det kommer men det er ikke alle ting som trenger å være ødeleggende, akkurat. Ens dårlige sider får bedre spillerom etter hvert, men det er jo godt det, en skal vel helst ha plass til alle sine sider i et forhold noe annet ville blitt slitsomt...

Og apropos; mannen snorker her i huset... holder på å bli sprø. Jeg heier på separate soverom snart

[pøbelsara]

Jeg signerer miss O'Hara. Rosa er fint.

Det er jo nok av dem som advarer mot hverdager og mine og dine barn og dumme ekser og praktiske problemer og slikt noe. Jeg har levd med alt dette i 10 år, og vi har klart det helt fint. Litt av poenget er å ikke ta ut frustrasjonene på hverandre - og å ha en veldig avklart holdning til hvordan man forholder seg til den andres barn. Easypeasy.

Neida. Det er ikke det - (lett, altså) men hvis man trekker samme vei, har et genuint ønske om og evne til å se og lytte til en annen, så kan det da gå riktig så bra. Men - sure unger, dumme ekser, skittentøy og oppvask og hverdager blir det nok helt sikkert for dere også. Men det er ikke sikkert at det er så himla slitsomt å forhold seg til, egentlig. Noe av det viktigste er kanskje at man aldri tillater seg å tenke "hvis bare" - som i hvis bare han/hun ikke hadde hatt så himla mye levd liv før vi møttes. For det har man. Og hvis man begynner å tenke for mye på hvor mye lettere alt hadde vært hvis bare alt hadde vært annerledes, er man på ville veier. Fortiden får man ikke endret på uansett hvor mye man ønsker at man kunne. Og da er det utrolig viktig å heller bruke energi på å tenke gjennom hvordan man kan leve med de konsekvensene fortiden gir.

mvh

erfarne orakelpøbelsara som lever godt med mine og dine og vårt og to helgale og en halvgal og en relativt normal eks (fordelt på to, altså...).

Endret 25. januar 2011 av pøbelsara

[Gjest Miss O'Hara]

Gudbedre. Takk, pøbelsara. Det var en god påminnelse om at fortiden her i gården er for absolutt ingenting å regne, tross alt Hender den irriterer meg likevel

Count your blessings, og alt det der

[Tornerosa]

Hehe, SØTT, ja.

Det var ganske søtt den gangen for fjorten år siden, også. Men en himmelstor forskjell - den gangen tenkte jeg ikke nok. Den gangen hoppet jeg i det, mer eller mindre. Hadde jeg møtt samme vedkommende i dag, med den ballasten jeg nå har, hadde jeg hørt alarmklokkene kime på meg migreneanfall. Nå er hjernen vant til en helt annen taktikk, vant til troubleshooting (veldig opptatt av troubleshooting for tiden! ) og å sende avleggere inn i neste uke, måned, år, for å sjekke ståa. Finne ut hva som skal til her & nå for at neste uke, måned, år skal bli optimalt. Pro's and con's. Evnen til å se for seg konsekvenser er en helt annen. Selvfølgelig vet jeg at ting ikke ville blitt ertelette. Og jeg ser for meg at ting som hans uforutsigbare jobbhverdag, plutselig en halvtime overtid, plustelig en time, plustelig to, ikke ville vært helt uproblematisk å forholde seg til. Han forteller om hvordan han kunne komme hjem fra jobb, etter en situasjon, og straks blitt beordret ut for å kjøpe vaskemiddel for her skulle vaskes persienner (dvs. han skulle), hvorpå han så fikk kjeft fordi han kjøpte feil type vaskemiddel. Hvordan hun ikke greide/ville sette seg inn i at av og til var ikke situasjonene på jobb og hverdagens trivialitet og krav så enkle for ham å kombinere, å hoppe fra det ene til det andre i løpet av et knips var nærmest umulig. Men nå skal jeg ikke sammenligne meg med hans eks. Ikke mange kan sammenlignes med henne. Uansett, poenget, jeg har tenkt en god del på nettopp dét, jobben hans, hvordan den preger ham og livet hans. Og dermed omgivelsene.

Jeg tror (vet) at han er en raus mann. Jeg ser det selv, andre sier det, vennene hans, slekta hans. Han er veldig opptatt av andres ve og vel, og ryggmargsrefleksen hans, skaden fra det tidligere livet, gjør at han nærmest blir litt engstelig når han må fortelle at han faktisk blir opptatt, at han må jobbe lenge, at han må jobbe også i kveld. Jeg har faktisk hittil sett det som et pluss at han jobber mye... Jeg trenger mine lommer. Min ekteskapelige skade handler blant annet om at jeg aldri hadde tid for meg selv. Med en person som har en tendens til å bo på stuen i all sin fritid, ville jeg blitt irritabel. Aldri en kveld i fred...

Men han snorker. Den kunne blitt problematisk, jeg ser den!

Jeg prøver å plassere ham hva angår rot og ryddighet. Jeg orker ikke for mye rot... Ta gjerne skurebøtta og støvsugeren min, men drukner jeg i rot, blir jeg smågal. Vet ikke helt hvor han plasserer seg der. Overgangsfaser; først bodde han midlertidig, på vei ut av en leilighet. Nå har han riktignok flyttet inn for snart to måneder siden, men han har fortsatt ikke kommet helt i orden. Ikke rart, mtp alt det andre. Men lat er han i hvertfall ikke. Han gjør noe omtrent hele tiden, kan ikke engang snakke i telefonen uten å samtidig ta ut av oppvaskmaskinen, hive klær inn i tørketrommelen, ta seg noe mat. Han tar seg jammen ikke mange reelle pauser i løpet av uka.

Sånne praktiske ting. Enklere enn det som angår det mer abstrakte rundt personlighet, men likevel, jeg vet av erfaring at praktisk samarbeid ikke nødvendigvis er bare enkelt, om ting spriker for mye.

Vi er begge sosiale og utadvendte, i første rekke ekstraverte personer. Foreldrene våre har/hadde de samme yrkene. Vi er begge familiemennesker. Vi er begge fysiske av oss.

Rååååsa!

Vi kommuniserer på samme frekvens. Han er en fabelaktig lytter. Vi er begge skravlete av oss, liker å prate, om skjemt og alvor.

Mine og dine barn - her er jeg foreløpig litt i det blå, ganske grønn. I hvertfall, hans unger liker meg, og mine unger liker ham. Min yngste er dog litt vanskelig å tolke når det gjelder sånne ting, hun holder litt avstand. Men hun har en tendens til å følge etter søsteren, og hun liker ham godt. Da jeg var hos ham på søndag, ville hans eldste ville at jeg skulle bli der til jeg døde. Hun var småsyk, la seg godt til rette i fanget mitt da hun så barnetv mens faren hadde den yngste på badet. Det er da i hvertfall en god begynnelse, man liker hverandre. En hverdag sammen ville selvfølgelig sett annerledes ut, og bydd på helt andre utfordringer. Og mine unger ville bodd hos oss hele tiden, mens hans bare annenhver uke... En utfordring for alle parter, kanskje særlig ham og hans. Tenker en del på det.

Men. Her & nå. Vi er ikke der framme enda.

Han sa på telefonen i går at hans søsken og hans mor hadde tenkt å komme en tur på lørdag, de vil treffe særlig hans yngste, som de har sett så lite. Barnemorens eiendom. (Hun har faktisk i flere år nektet å la sin eldste sitte på fanget til sin farmor...forklaring: ungen ble utrygg, skulle være hos sine foreldre). Han hadde da sagt at jeg sannsynligvis også var der. Litt usikker på den, gitt! På den ene siden vil jeg jo ikke dra ti minutter før de kommer, for så å komme tilbake ti minutter etter at de har dratt, for å sette det litt på spissen. Det blir for dumt. Men er litt usikker på hva han tenker & føler rundt det. Hørtes forsåvidt ut som om han syntes det var uproblematisk. Og både moren og søskenet vet jo, står ikke på det. Men jeg hører klart stemmen hans i hodet, det han sa tidlig i desember, da jeg hadde trosset hans litt merkelige tilbaketrekning og oppsøkt ham litt overraskende, da han etter tre sekunders betekningstid ble overlykkelig for at jeg kom likevel. Han sa: "Ikke glem at jeg ikke er klar for noe seriøst, da." Jeg tror han må ha glemt det selv. Eller forandret mening. Eller han med seriøst mener giftemål. Ikke vet jeg. Jeg vil ikke spørre. Det er vel det eneste negative med alt dette, at det er visse ting jeg ikke vil ta opp. Men jeg har ikke hatt behov for det, heller. Det har vært så fantastisk bra, alt annet. Jeg har ikke hatt grunn til å tvile på hans seriøsitet, til tross for de ordene. Så jeg vet ikke. Det er jo litt spesielt at jeg har møtt mor og søsken mange ganger før, sånn sett blir det ikke å "sitte kjærast på en stol". Får se det an. Jeg kommer i hvertfall til å gjøre det klart for ham at det er uproblematisk for meg å dra hjem en tur på lørdag, jeg kan komme tilbake utpå kvelden. Kaninene må jo også ha mat...

Et levd liv før... Det kan man trygt si, ja. Et ekstremtilfelle på mange måter. Jeg har mange ganger tenkt at han må ha issues han selv ikke er klar over. At ham må være mer merket av ting enn han ser ut til å tro og mene selv. Synes i hvertfall det er beundringsverdig hvordan han takler ting.

Jeg har tenkt, at dersom vi kommer dit at vi skal dele hverdag, burde vi kanskje gå for et aldri så lite preventivt samlivskurs! Jeg vet ikke, men kanskje hadde det vært lurt. Seks personer som skal tilpasse seg hverandre. Kanskje er det ikke så dumt med noen nøytrale innspill. Eller kanskje er det dumt. Kanskje skal man hive seg utpå, og stole på seg selv. Vet ikke.

Her & nå først.

[Gjest Miss O'Hara]

Et levd liv før... Det kan man trygt si, ja. Et ekstremtilfelle på mange måter. Jeg har mange ganger tenkt at han må ha issues han selv ikke er klar over. At ham må være mer merket av ting enn han ser ut til å tro og mene selv. Synes i hvertfall det er beundringsverdig hvordan han takler ting.

Nå vet jeg at min gubbes fortid og din ikke kan sammenliknes - men utover det oppdager jeg med tid og trygghet at kjærsten min har sine arr, bak sitt stoiske ytre. Det er en blanding av godt og skremmende å opdage. Godt fordi man ikke er den eneste i forholdet med litt å bære på, skremmende fordi A. noe av det er utenfor hva jeg kan forstå, og det er vanskelig for meg å takle, og B. man vil så gjerne bøte på det, være noe, kompensere, bidra, rette opp - men når han ikke nødvendigvis er klar over det selv så blir det vanskelig, og C. det kan i enkelte sjeldne tilfeller virkelig sette en aldri så liten barriere mellom oss mht kommunikasjon. Delvis fordi han ikke er like "bevisst" slike ting (jeg har tross alt gått noen runder med mitt) som jeg er, og delvis fordi han er jo mann, han skal liksom takle alt og komme forbi alt.

Akk ja. Skal hilse og si det er en reise

[pøbelsara]

Jeg er ofte ganske ukuelig optimistisk og tenker at levd liv og arr er noe man har med seg på både godt og vondt. Jeg vet at min kjærestes levde liv med en livsledsager som nok var adskillig strengere og surere enn meg, faktisk har gjort det enklere for meg; jeg er ganske blid og overbærende og maser sjelden (bortsett fra nå han synes det er greit å gi fellesbarnet sjokolade 10 minutter før middag...) og han setter uendelig mer pris på det fordi han har opplevd det motsatte. En uerfaren ungsau ville kanskje sett det som en selvfølge at kjæresten var blid og omgjengelig, og derfor ikke engang brydd seg om å sette det på positive-ting-med-kjæresten-min-listen.

Og jeg har jo noen av de samme arrene som mmannen din sikkert har. De er ikke alltid så lette å leve med - de gjør meg reddere og mer ufri og mye mindre i eget hode enn jeg skulle ønske jeg var i noen situasjoner. Men samtidig gjør det at jeg setter umåtellig stor pris på pøbelgemalens rolige temperament, hans selvsagte respekt for meg (på alle områder unntatt når barn skal ha sjokkis...), hans utrolige raushet i forhold til andre menensker og våre helt vanlige tirsdager (og ander dager) sammen.

Endret 25. januar 2011 av pøbelsara

[Gjest Miss O'Hara]

Min synes nok jeg er for streng men det har med å gjøre at han ikke har hatt spesielt med struktur i livet sitt... han kan erte meg for at jeg er kontrollfrik og ikke tillater hva som helst, men han har innerst inne savnet nettopp en type liv som krever noe av ham, som gir noen føringer. For eksempel å ha barn i livet sitt. Jeg for min del har levd ekstremt strukturert, og trenger å lære mer av hans glasset-er-alltid-halvfullt-holdning. Så var det balansen dah Jeg håper vel at vi balanserer hverandre. Fordelen med å overta en mann etter en dame er vel at han er ferdig oppdratt/stueren (åh, det hørtes fælt ut og veldig urettferdig - det er ikke akkurat som om han er villmann, tvert i mot er han veldig nøye på det meste), mens jeg til tider må plukke av et par relativt frustrerende (men for all del, nokså harmløse) guttegreier.

Livslang læring er mottoet

[Tornerosa]

Dersom surfing er det eneste partneren er god på, blir det... Tja, om ikke akkurat kjedelig, så i hvertfall... Jo, kjedelig. Har vedkommende derimot besteget noen fjell...

Nuvel, skal ikke trekke den friskusanalogien stort lenger , bare konstatere at jeg har trua på at et levd liv setter en bedre i stand til å takle et samliv og det det byr på av godt og vondt. I hvertfall hvis man er seg tingenes tilstand litt bevisst - som jo ikke er en selvfølge. Det er jo noe som heter at "den blir ikke klok av skade, den som ikke var klok fra før"...

Jeg kan ha sagt det før; jeg hopper jo ikke akkurat etter Wirkola, jeg heller... Jeg ser det i blikket hans noen ganger, uten at han sier noe direkte, han blir rett og slett begeistret over mine mer normale reaksjoner på ting. Han ser beundrende og vantro på meg, som om jeg var for god til å være sann. Som når jeg sier at "vi tar det som det kommer, vi ser det an, vi trenger jo ikke å bestemme det nå". "Du er bare helt fantastisk!!" ubtryter han! At jeg sannsynligvis er mer raus nå i denne fasen enn hva jeg vil kunne være i en travel og stressende hverdag, hvor faren for økende grad av irritasjonsmomenter absolutt er til stede, prøver jeg å unngå å minne ham om... Men en vakker dag må han vel få en liten dose av "på vondt", også. Får være måte på hvor englete jeg skal være. Kan jo ikke lyve, heller... i hvertfall ikke i lengden...

Men neida, jo, jeg har trua. Jeg tror på at vi kunne fungert. Oj, vips, kosthold kom meg i hu. Han er litt raus på pizza og cola i hverdagen. Superstolt over å ha byttet ut øl med vin, over å neeesten greie å unngå å spise potetgull på ukedagene. Han er sulten annenhver time, uansett hvor mye han spiser. Jeg tror jeg ville blitt fet i samliv med ham. Og så er nok jeg litt strengere enn ham, ift. barna. Han er mer tålmodig, han er veldig på tilbudssiden, veldig snar til å oppfylle ønsker. Og jeg forstår hvorfor det er sånn. Den yngste er så liten, at hun stiller i egen kategori. Den eldste synes han synd på, og jeg ser grunnen, den er ikke til å kimse av. Det er ikke lett for henne. Jeg ser at det er vanskelig for ham å sette gode grenser for henne, og jeg forstår hvorfor.

Hvor var jeg...jeg har trua. Hehe. Jeg har virkelig det. Klikk.

Jo, en annen ting jeg snuser litt på - han er litt ubekvem med å ta imot hjelp. Jeg kan ta feil, men jeg har en liten følelse av det. Og jeg har hørt. Han har greid seg selv i mange år, gjennom et langt, vanskelig samliv har han greid alt selv. Og ingen andre har hatt innsyn i noen særlig grad, ingen har visst hvordan ting egentlig var. Forstått noe, ja, men ikke hvordan det faktisk var, på innsiden. Han er vant til å ornde opp i alt selv. Og det er selvfølgelig på godt, men også litt på vondt. Han er vant til å være den som yter, gir omsorg, ordner opp. Jobben hans er slik, privatlivet hans har vært slik - her kan man også legge til kjeft. At noen hjelper ham, tilrettelegger for ham, gjør ham tjenester, gjør ham litt forvirret. Jeg vet ikke hvor mange ganger han har nevnt hvor fantastisk det er med denne bekjente som hjelper ham med snekring... Og når han fikk vite at mange var involverte i å feire bursdagen hans, ble han jo helt rar. Helt til han hadde vennet seg til tanken, og begynte å like den. Nå fryder han seg, sosiale partymannen som han egentlig er.

Tenk om jeg nå sitter her og sier og skriver alt dette, og så viser deg seg at jeg om x uker eller måneder er akkurat der hvor jeg var i november. Neida, det skjer ikke, men tenk om likevel. Nei, forresten, ikke tenk.

Jeg gjør ikke det, altså.

[pøbelsara]

Ikke tenk!

[Gjest Miss O'Hara]

Kjenner til problemet. Min er overhodet ikke vant til å ta i mot. Lett å glede da

[attegløyma]

To "visdomsord" eg lever etter, og nei, eg har verken mine eller dine barn, men håpar på våre snart. Uansett, here goes:

"True love is not a feeling by which we are overwhelmed. It is a committed, thoughtful decision" M. Scott Peck, The ROad Less Traveled

Og:

Graset er grønast der det blir vatna.

Så sånn er det nemlig Lykke til!

[pøbelsara]

To "visdomsord" eg lever etter, og nei, eg har verken mine eller dine barn, men håpar på våre snart. Uansett, here goes:

"True love is not a feeling by which we are overwhelmed. It is a committed, thoughtful decision" M. Scott Peck, The ROad Less Traveled

Og:

Graset er grønast der det blir vatna.

Så sånn er det nemlig Lykke til!

Nydelig. jeg vil legge til Oprah Winfrey's: Love doesn't hurt. det burde være en selvfølge, men det er alt for mange som finner seg i alt for mye for noen små glimt av lykke.