Et sus som over furukrona kom

[Tornerosa]

Men det ER jo faktisk deilig med fotballcup når man først står der, en duggfrisk morgen, med ull innerst og kaffe på termos, og heier sammen med de andre foreldrene. Og heller fotball i dårlig vær enn håndball i fint vær. *Friskus*

ER det?

Jeg greier liksom ikke å opparbeide meg den helt store entusiasmen... Jeg blir nesten litt flau på de andres vegne når de står og hopper og spretter og heier. Det er noen som tar helt av. Og noen av de mest ihuga foreldrene gjør ikke annet enn å snakke om alle fotballkampene poden har spilt siden sist gang, i alle sosiale settinger. Det blir liksom litt...kjedelig i lengden. Særlig gutteforeldre, kanskje. Joda, gøy å oppmuntre og å applaudere gode prestasjoner, men merker at jeg liksom ikke varer så lenge av gangen...

Jaja, neinei. Postkassen min er blitt bombardert av mail som angår cup den første helga i mars, jeg har galant oversett, selv om jeg i et par svake øyeblikk har vært på nippet til å spørre ungene.

Nå blir det straks bendelorm-rester til lunsj! Anyone? :gjeiper:

[Molo]

I julen falt det seg slik at jeg tilfeldigvis besøkte en gammel idrettshall jeg ikke har vært i siden, la meg se, på nærmere femten år.

Jeg åpnet døra, kjente den rare, spesielle lukta som bare idrettshaller kan ha; en blanding av svette leggskinn, klister og vafler. Pang! Jeg var tilbake i barndommen, med alle de fantastiske minnene, kameratskapet, gledene, samholdet, stemningen, husket episoder, folk, latter, at jeg alltid ble tissatrengt like før kampstart, ballens lodne overflate, lyden av uret når kampen var over, ja, alt, alt kom tilbake til meg.

Så jeg er nok en av de som gjerne (ok, mulig jeg kommer til å moderere meg litt med årene ) står opp i otta for å delta på idrettsarrangementer, men det er jo også fordi jeg liker det selv (og for at jeg ønsker at mine barn skal få de samme gode minnene).

Du tar jo jentene dine med på alle mulige kulturelle arrangementer og stiller opp på diverse oppvisninger og fremføringer i helgene, ikke sikkert jeg hadde vært like positiv til musikkøvelse eller teater klokken altfor tidlig...

[Tornerosa]

Åja, slike barndommens minner... Har også idrettshallminner, er oppvokst med et førstedivisjonslag i damehåndball som spilte mye i stedets idrettshall, bygget på dugnad. Lukt av håndklister, hvinelyder av joggesko mot golv, datidens vuvuzelaer. Speidingen etter de kjekkeste guttene...

Men enda flere minner av den typen har jeg fra annen kultur, barnekultur. Mer innen dans, musikk, teater. Her snakker vi også om fantastiske minner, kameratskap, gleder, samhold, stemning. Det å begynne å jobbe i det små mot en forestilling, samarbeidet, samholdet, vissheten om at alle som én er absolutt nødvendige, det å stadig pushe egne grenser, tørre mer, se på meg, hør på meg! Ta rom, bli sett og bli hørt. Prosessen; bli stadig tryggere på de andre, på seg selv, erfare at jo mer man gir av seg selv, jo bedre blir resultatet. Løfte hverandre opp og frem, løfte i fellesskap.

Vil gjerne at ungene mine skal oppleve det samme, ja. Og det ser ut til at de er genetisk belastet der. De er i hvertfall ingen idrettsmennesker, som mora eier de ikke konkurranseinstinkt... I hvertfall ikke av den typen om trengs for å slå motstanderlaget i fotball. Den eneste "sporten" hvor jeg har kjent konkurranseinstinktet slå inn, er i yoga...

Men altså. Har jobbet såpass lenge med barnekultur, den mer scenekunstrelaterte delen, at jeg har fått noen horn i siden til idretten. Ikke misforstå! Jeg applauderer og bejubler og ønsker selvfølgelig at unger skal delta i idrett!! For all del. Men'et handler om David mot Goliat, vi sliter med å få rom, både fysisk og billedlig, sliter med at fotball- og håndballkamper prioriteres foran alt annet, også når barnet er med i andre aktiviteter som kanskje strengt tatt burde prioriteres på et gitt tidspunkt (som når barn mangler på generalprøver, fordi de må spille én av sesongens femogtyve håndballkamper...)

Det er rom for andre typer aktiviteter. Vi har til ethvert tidspunkt over 30 barn med, og dessuten venteliste. For det er faktisk ikke alle 9-10-åringer som liker fotball eller håndball. Foreldre kommer til meg og skryter oss opp i skyene for dette tilbudet, at det finnes noe annet enn idrett (ball) og skolemusikk. (Jeg har selv vært med i begge deler som barn, så det er ikke snakk om at det ene er bedre enn det andre, men at det burde være rom for mer, mer rom for mer).

Som min fetter sier, som trener opptil flere lag i både håndball og fotball - stakkars den 10-årige gutten som ikke er interessert i fotball! Langt bortimot 9 av 10 er med, og av dem igjen er det nok 3-4 som er med fordi alle andre er det. Og så er det de siste 1-2, som tør å stå utenfor - og blir nettopp dét, utenfor. Synes det er problematisk. Det er kjempeflott med idrettsarrangementer, fokuset på miljø, på lag og på vennskap, men når fotballen blir så til de grader løftet på gullstol av foreldre og apparatet rundt... Og så presiserer alle hvor utrolig viktig det er med idrett, og selvfølgelig er det det! I første rekke pga. den fysiske aktiviteten. Men man argumenterer også gjerne med at lagidrett er så viktig for lagånd og kameratskap, men det er det jaggu mange andre aktiviteter som byr på, også. I høyeste grad gjør den det, den jeg driver. I større grad enn idretten, vil jeg nesten si. Og dessuten så har vi ikke det uunngåelige fokuset på vinn og tap, som lagidretten har.

Ok, litt ute på sidelijen her! Håper jeg ikke blir tatt til inntekt for lagidrettshat, det er ikke meningen. Jeg synes bare det er synd at det er så mye mindre ressurser til og fokus på scenekunst. Det er tross alt mange barn som foretrekker dette. Og - langt flere barn burde hatt en runde innom tilsvarende aktiviteter som den jeg driver. Det er utviklende, byggende. Det burde vært en menneskrett for barn i dette landet, faktisk.

Nuvel.

Jeg har fiksa lokale!! Og det ble bra! Helt perfekt, faktisk! For en slikk og ingenting, og med teknisk assistanse med på kjøpet! Phu, krysse ut i listen.

Og dagens "eksamen" er unnagjort, gikk sånn rimelig greit. Håper jeg.

Ikke måte på hvor helg det blir nå!

[Tornerosa]

Du tar jo jentene dine med på alle mulige kulturelle arrangementer og stiller opp på diverse oppvisninger og fremføringer i helgene, ikke sikkert jeg hadde vært like positiv til musikkøvelse eller teater klokken altfor tidlig...

Ja, av og til i helgene, men NEI, aldri tidlig...

[Tornerosa]

Hvilken herlig helg! Sett bort fra én time med fullstendig furiøs 7-åring nå i ettermiddag. Gurimalla, hun var rent demonisk. Tipper på trøtthet og litt for tom mage, samt at hun har en lei liten betennelse i tannkjøttet som plager henne. Men vi er gjenforente i harmoni, og nå er begge ute. Den eldste måtte tvinges, men hun gikk til slutt.

Men altså, herlig helg. Dro halv ett i går, og hadde en aldeles fabelaktig dag der oppe i høyden. Fire unger, klart det ble litt action, men det gikk virkelig veldig, veldig fint. Lunsj, middag, sjokoladekakebaking, vanvittige mengder lørdagsgodt, spilte spill. Så skulle vi kjøre hjem bortimot åtte, det blåste liten storm, det var glatt, og enden på visa ble at vi overnattet, på impuls. Også det gikk bra. Hans eldste, da vi diskuterte hvordan vi skulle arrangere sovingen: "Ja, også kan Tornerosa sove i senga di, pappa, sammen med deg, for dere er jo foreldrene". Hvorpå mine to samtykker med et glis: "Jaaaa!" Og slik ble det. Yngste i gjengen våknet 5.25, men hun er ikke min. Stakkars Mmannen, han var aldeles i ørska. Så veldig god stemning. Avslappende, selv om yngste barnet krever sitt, og de tre eldste trenger litt bistand iom at de ikke kjenner hverandre så godt, og iom at to er søstre og kan komme i klinsj av og til. Så god stemning mellom Mmannen og meg, samtalene vi fikk til innimellom, samarbeidet om bespisning og barnetilsyn. På sofaen etter at barna hadde sovnet, fin kombinasjon mellom sløving og inntak av snadder, og fine samtaler. Og sortering av hans cd-kaos.

Og i dag, frokosten, formiddagen. Han pratet masse om jobben sin, om doktorgradsstudien han holder på med 60% av tiden. Jeg har jo ikke forutsetning for å forstå alt han forteller og beskriver, men synes det er spennende uansett. Og jeg ser at han setter pris på interessen.

Det uhyrlige er fortsatt ikke plassert, selv om det er ytterligere spisset og noe mer presisiert, og kan se ganske så skummelt ut. Men det er blitt ropt ulv før. Han vet ikke hvilken sannhet han skal håpe på, for her er det snakk om langsiktige vs kortsiktige konsekvenser, og det er på nåværende tidspunkt ikke lett å vite hvilke man skal ønske seg. Uansett er det en vanskelig tid for ham, han er sliten, mentalt.

I kveld kommer han hit. I morgen skal vi kjøre 14 mil sammen.

Jeg ramler på plass sammen med ham, så enkelt som det. Nei, jeg kjenner ham ikke på godt og vondt. Det er ikke så vanskelig å vise seg fra sin beste side, når man kun treffes innimellom. Og det gjelder så klart for oss begge. Selvfølgelig har vi begge våre særheter, som vi vil kunne oppdage etter hvert, dersom dette fortsetter som nå. Men magefølelsen er god, god og varm. Og ungene liker ham, og han liker ungene. Hvilket pluss det hadde vært for dem, å ha ham i livet sitt. Jeg vet det, jeg ser det. Ikke ubetinget enkelt, det ville ikke vært en uproblematisk overgang, om vi skulle omrokkert på livet. Men jeg har en følelse av at det ville gått bra, veldig bra. Og det betyr jo uendelig mye.

(Men jeg måtte instruere ham i å ikke overfore dem med godteri... )

[Tornerosa]

Strålende, nettet daua akkurat da jeg hadde skrevet og postet langt innlegg.

I hvertfall, change of plans, Mmannen kommer i morgen i stedet, en klok avgjørelse. Orket ikke kjøre mer i dag, ut på glatta, med søvnunderskudd, på jobb. Helt greit, da skal jeg legge meg vanvittig tidlig (nå) og være opplagt til i morgen. Kjøreturen vår. Dvs vi skal jo på jobb, begge to. Halve dagen ser jeg fram til, spennende ting på gang. Det andre er også helt greit, men 2.5 time i telefonmøte er ikke akkurat noe å trakte etter.

Og festen min, dvs. festen jeg arrangerer, ting faller på plass, personer kommer på banen, godkjenninger blir gjort. Nå gjenstår bare et siste element, alt står og faller på det, når godkjenningen kommer der, er det bare å kjøre på. Gjett om det skal kjøres på! Oh, gleder meg. Tre uker igjen.

Virkelig prøve, virkelig sove før ti i dag. 8.5 timer søvn.

[Gjest Miss O'Hara]

Den følelsen er god, den gode, varme i magen som gjør at man begynner å tro på noe igjen, at ting kan forandre seg likevel Nyt den så lenge den varer, det er den gode følelsen av noe nytt, at ting kan være bedre enn man hadde trodd, at man skulle oppleve det igjen. Tror den kalles håp, eller noe beslektet. Må nytes mens den er der.

Ha en fin uke!

[Tornerosa]

Takk, Miss.

Nyter som best jeg kan. Greier nesten å ikke touche innom tanker som "hva hvis dette tar slutt?"... Jeg har ingen grunn til å tro det, men samtidig; har jeg noen grunn til å tro at det skal vare? Vare og vare og vare? Et tverrsnitt av situasjonen akkurat nå, skulle tyde på det. Det kunne knapt vært bedre. Men hva er dette? Et treff i ny og ne, hvordan kan man ut fra det vite noe med stor sikkerhet, om kompabilitet når det gjelder selve livet, hverdagen? Vi tilbragte nesten et døgn sammen nå i helgen. Alle seks. Det er vel det nærmeste hverdag vi har vært...

Og det uhyrlige, det som kan forandre hele situasjonen for ham. Ikke umiddelbart, sannsynligvis ikke umiddelbart, men i nær framtid. Det er så vanvittig å tenke på, nærmest umulig. Konsekvenser, enorme konsekvenser. I teorien også for meg. Hvis. Det er så mange hvis'er, at det klokeste er å prøve å ikke tenke på det, se hva som skjer. Man kan uansett intet gjøre, verken til eller fra. Prøve å ikke tenke på det, selv om det er tilnærmet umulig, for ham.

Telefonmøtet gikk dukken, man fikk ikke linjen til å fungere. Neivel, veldig lei meg for det. Trenger den informasjonen jeg ville fått, men den kan jeg få i ettertid. Min sjef har imidlertid vært særdeles aktiv i går, søndag, jeg er bombardert med lektyre i store mengder. Så jeg har alltids noe annet å holde på med. Her, hjemme. Skikkelig hjemme. Mams på butikken, paps på posten.

Superkoselig biltur, jeg elsker å kjøre bil sammen med ham! Han ba meg ta med bilmusikk, jeg hadde med bilmusikk, men vi hadde så mye å snakke om at vi måtte sette volum på minimum. Stoppet halvveis og kjøpte oss frokost, juice og kaffe. Han fikk litt dårlig tid, så i stedet for å kjøre av E6 for å sette av meg hjemme, kjørte vi nok en mil helt fram til jobben hans. Deretter lånte jeg bilen og kjørte hit. Praktisk, for da slipper jeg å bli skysset av paps når jeg om tre timer skal treffe en samarbeidspartner. Når jeg er ferdig der, kjører jeg til kjøpesenteret som ligger en en liten kilometer unna ham, og venter på klarsignal. Henter ham, vi spiser noe, kjører hjem. Så skal han i bursdag hos sin tante, innom jobben, og kommer til meg for overnatting.

Ah... Aktive dagen, fine dagen.

Barna hos venninner i ettermiddag, fornøyde med det. Litt ambivalent ift. å befinne meg 7 mil unna dem, men de er jo på skolen, i voksnes varetekt. De kan ramle på isen og brekke ei arm, men kan jo ikke innskrenke livet og gjøren og laden ut fra alle hvis'er og dersom'er... Det går nå helst bra.

Det går nå helst bra.

Det går nå helst bra.

[Tornerosa]

Rare mamsen min!

Hun flyr rundt her og vet ikke hva godt hun skal gjøre for meg. Serverer meg boller og brus (!), spør om jeg vil ha kyllingsuppe til lunsj, viser meg dukkeklær hun har sydd til barnebarna, klær hun har kjøpt til dem. Jeg gjennomskuer henne - hun er happy fordi jeg har haiket hit med Mmannen (hun har hørt om ham, fra meg bare såvidt, men fra ungene) og dessuten kom kjørende opp i gården her med hans bil! Hun øyner nå håp om at dattera skal få seg kar, at ting skal årne sæ. Vel, høres litt kjipt ut sagt på det viset, det er jo ikke verre enn at hun selvfølgelig ønsker for meg at jeg skal slippe å være alensom i det uendelige. Jeg tror nok det. Og at hun veldig gjerne skulle hatt en svigersønn til å dulle for... Hun er flink til det, å dulle for svigersønner. Veldig flink. Uten at det blir too much, synes jeg. Sist de var hos meg, og jeg var hos Mmannen - og faktisk innrømte det, litt motvillig - så fikk jeg en sms hvor det blant annet stod noe sånt som at "Barna sier at han er veldig snill, og det er jo det viktigste. Vi får kanskje ikke treffe ham, vi?" Nei, du får nok ikke det. Ikke inntil videre, mams. Sårri.

[Kosemose]

Tenker moren din er overlykkelig over at du virker glad og fornøyd jeg. Også tenker jeg at hun omfavner enhver mann som forvandler deg fra en dårlig utgave av deg selv til en god

[Tornerosa]

Jo, helt klart. Men hun tar litt av noen ganger, synes jeg. Alt veldig godt ment, selvfølgelig, så jeg prøver jo å ta imot og forholde meg til det på en ok måte. Hun var påfallende forsiktig med å spørre om noe som helst. Spurte egentlig om ingenting. Det så jeg formelig hørte hvordan det brant i henne etter å få vite... Det eneste hun dristet seg til, var å tilby meg en klementin da jeg skulle dra, "for å ha i bilen", og deretter komme med én til, "til sjåføren". Ellers turte hun ikke å spørre om noe som helst. Hehe.

Vi spiste middag før vi kjørte hjem, ah, så kjørte vi hjem, ah. Hentet ungene mine, han slapp oss av og dro. Og kommer straks igjen. Et lite uhell på veien (ikke han) førte til at han måtte gjøre noen en tjeneste, så litt forsinket, men straks her.

[Tornerosa]

Jeg kan bli vant til dette... Å ha Mmannen innen rekkevidde. Vi har møttes ganske mye i det siste. Jeg har nå barnefri helg TO HELGER PÅ RAD, det har aldri i historien skjedd. De skal til besteforeldrene førstkommende, og til faren den neste. Og Mmannen har nesten barnefri helg førstkommende, men er visst booket både fredag og lørdag kveld, diverse sosialt med jobben. Ser likevel ikke bort fra at vi får til å møtes, praktisk for ham å overnatte her etter festligheter. Tenkte jeg skulle avvente litt nå, la ham kjenne på hvor mye han har tid, kapasitet og lyst til. Dessuten nervepirrende uke for ham. Ingen absolutter vil nok falle på plass, men forhåpentligvis får han bedre oversikt.

[Tornerosa]

Festen min, det skjer saker og ting. Jeg må bare si hva det dreier seg om.

Mmannen, han har bursdag ganske snart. Han har hatt ti vanskelige år med minimal kontakt med slekt og venner, men nå står vennene i kø for å være sammen med ham igjen. Og han nyter det. Han er en sosial mann, og har nok lidd under karantenetiden med alle portforbudene... Han har ikke feiret bursdagen sin på mange år, men nå skal det skje! Jeg hadde rett og slett bestemt meg for å arrangere overraskelsesparty for ham, invitere så mange som mulig, få noen til å shanghaie ham og bringe ham hit - hvor alle ventet. Har forhørt meg med mange for å forsikre meg om at han ville likt det, og de bekrefter, søskenet, fetteren, kompisene, kollegene. Har vært på tekster'n med x antall av hans venner den siste uka, noen jeg kjenner litt, noen jeg har møtt én gang, noen jeg aldri har møtt. Snakket på telefonen med to av kompisene hans, begge har jeg møtt helt kort bare én gang. Noen er kompiser fra oppveksten, noen er kolleger og kompiser, noen har kommet til det siste halvåret. Og jeg inviterer dem alle.

En vennekollega skulle sjekke vaktlisten, vi krysset fingrene for at Mmannen (eller kollegaen, for den saks skyld) ikke skulle ha vakt den helga. Men så skjedde noe litt kinkig; en annen kollega inviterte på øl og vin hjemme hos seg selv den samme kvelden! Min kontaktmann takket nei pga bursdagen, men så snakket han med han som inviterte, og det viser seg at Mmannen har takket ja! Oj. MEN, så har kara snakket seg mellom, og ser en mulighet for at det andre selskapet kunne blitt slått sammen med bursdagen! De er jo alle kolleger. Om de ikke er aller, aller nærmeste venner, så kjenner de jo hverandre godt. Så de kom fram til at det var en mulighet, og spurte i kveld meg om det kunne gå an. Og selvfølgelig, strålende idé! Det blir en fin blanding av venner og kolleger, som jo også er venner, men likevel, to litt adskilte verdener.

Kollegakontakten mente imidlertid at det blir vanskelig å holde dette hemmelig for Mmannen. Jeg kan egentlig ikke skjønne at det skal være så vanskelig, særlig iom at han som inviterer til den andre festen bor i nærheten av meg. Mmannen kunne jo bare trodd at han skulle til han andre, men ble så bortført hit. Jeg synes egentlig det er ganske genialt. Men han hørtes ganske overbevisende ut, kollegaen, så kanskje det var flere årsaker til at han mente at Mmannen burde få vite om det. Kanskje det er det riktigste, jeg vet ikke. Veldig usikker på om jeg skal stå på mitt, og si at vi prøver å hemmeligholde, eller om jeg skal avsløre det hele for Mmannen.

Dessverre kan verken søskenet eller fetteren hans, og et par nære kompiser har heller ikke anledning. Og jeg strever litt med det feminine innslaget på festen, foreløpig står jeg i fare for å være den eneste...

Hm. Må i tenkeboksen et par dager. Men min kollegaen ville gjerne høre fra meg snart, send meg en sms når du har snakket med ham, sa han. Hvordan i alle dager skal jeg si dette? Som det er, at jeg har planlagt og organisert, så dukket dette andre selskapet opp, og vi bestemte oss for å slå sammen? Jeg synes det hele ramler sammen litt når overraskelsesmomentet blir borte. Men denne kollegaen kjenner Mmannen godt, så jeg bør nok høre litt på ham... Hvordan underrette Mmannen, men likevel bevare noe av spenningen og hemmeligheten??

[Emile]

Ingen vertinnepingle der i gården nei..

[Tornerosa]

Ingen vertinnepingle der i gården nei..

Næh, synes det er stas med party!

Og i denne sammenhengen såre enkelt, fordi vennene står i kø for å feire bursdagen hans.

Katta er forresten ute av sekken. Vi snakket litt på chat i går kveld, og jeg sa at det var noe jeg skulle si, men ikke akkurat her og nå, og helst ikke på telefon, heller, vi skulle ringes ved leggetid. Han ble nysgjerrig, og jeg sporet en blanding av humor, spøk og irritasjon hos ham. Jeg forsikret om at jeg ikke er gravid, at det ikke er noe skummelt eller vanvittig, at det i utgangspunktet er noe positivt. At jeg ikke hadde tenkt å si det, men at en kamerat av ham mente at jeg burde. Klart han ble nysgjerrig... Og faktisk, litt småirritert, uten at han direkte sa det. Noe som skuffet meg litt, helt til jeg en halvtime etterpå hadde tenkt, og innsett at han har jaggu nok av usikkerhet i livet sitt akkurat nå, mer enn nok med denne Saken han går og grubler på og funderer rundt. Han trengte ikke nok en slik du-får-ikke-vite-enda-sak. Og da vi ringtes litt senere, hørte jeg det på ham, såvidt, han var litt mistilpass ift. hemmelighet og overraskelse. Jeg spurte, og han bekreftet. Og jeg sa at jeg innså at det siste han trengte, var enda flere ting å gruble på. Takk for at du skjønner det, sa han. Og så fortalte jeg. Han ble ganske stille, jeg hørte på ham at dette var nesten litt sjokkerende, det ble flere nølende "jaha..." og tilslutt sa han at dette måtte han sove litt på. Vi snakket om andre ting, men etterhvert kom han tilbake til bursdagstemaet igjen, som om det allerede hadde modnet litt, og sa at han virkelig ønsket å feire bursdagen sin, at det var veldig snilt at vi/jeg hadde tenkt på dette. Kanskje det var like greit at han fikk vite, og får være med selv å bestemme litt, føle at han har kontroll og en finger med i spillet selv. Kanskje er han ikke blodfan av overraskelser, det kan se litt slik ut. I hvertfall ikke nå for tiden, når han sannsynligvis har stort behov for å selv ha oversikt og styring. Men uansett, han ble seg selv igjen, sa de vanlige pene tingene og forslo at jeg skulle komme en tur i morgen formiddag, hvis jeg har anledning ift jobb. Han skal være hjemme med ungene, fordi eks allerede i går hadde "bestemt" at ungene fortsatt er syke i morgen. Han orker ikke krangle, dessuten er det andre omstendigheter som tilsier at det kan være en grei løsning.

Bla, bla og bla.

Lang jobbliste i dag, har gått litt tregt fram til nå, men nå skal jeg ta av. Vil krysse av på listen.

[Tornerosa]

Den kjerringa har profilbilde på Facebook. Av seg selv, sine unger, og mine!!

[Gjest Miss O'Hara]

Veldig spesielt.

[Tornerosa]

Ungen min er forvandlet til et monster. Hun peker på meg og sier hatsk, "KUTT UT!" Raser, kjefter og lirer av seg de forferdeligste gloser, slår etter meg.

Kommer meg visst ikke på noe foreldremøte, kan jo ikke forlate dem sånn.

[Tornerosa]

Som smør, ved hjelp av mamma-teknikk!

Foreldremøte, venninnebesøk, Mmanne-telefon. Fin avslutning på kvelden. Nå skal jeg sove som en stein, har jeg tenkt.

Nattinatt!

[Tornerosa]

Mandag hver morra...

Og lyslampa mi står her, på stua, og glimrer med sin ubrukelighet. Dvs. med min ubrukelighet. Vel, har i det minste funnet fram bruksanvisningen, nå gjenstår bare å lese den.

Blir en del jobbing i helga, og i kveld, så i formiddag avspaserer jeg. Hvilket betyr en forhåpentligvis siste time hos kiropraktoren, og deretter ut til Mmannen. Og to barn.

Neste uke skal jeg sitte på kontoret. Tror jeg. Helt alene, uten en kjeft i sikte. For det fungerer dårlig å sitte hjemme, dvs. jeg jobber jo, men det føles ikke greit. Jeg må ut og bort, dra til jobben. Så får jeg håpe det føles litt mer greit, å sitte der. Sammen med de surklende radiatorene og ellers den øredøvende stillheten.

Har vært mye her & nå i det siste. Og det er forsåvidt bra. Min innebygde planleggingsradar, min uunngåelige tendens til å tenke framover, tilrettelegge og være i forkant (og dessuten bekymre meg), har ligget litt brakk. Og nå begynner jeg å merke det, behovet for å skaffe meg oversikt begynner å melde seg igjen. Handler om så enkle ting som at jeg er ettertrykkelig og begredelig på etterskudd med søppeltømming og klesvask og denslags, men mer de litt større tingene. Som påske og sommer. For hva pokker finner vi på i påsken? Og når skal jeg ha sommerferie? Med barna? Alene? Og hva gjør jeg i vinterferien, når ungene er hos faren? Og jobben... Alt som venter, alt jeg må ha bedre oversikt over... Følelsen av å være på etterskudd. Av at det er så mye at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne. For før jeg gjør X, må jeg gjøre Y. Og Y kan jeg ikke gjøre før jeg har snakket med A. Snakke med A kan jeg ikke gjøre før jeg har gjort X.

Nei, her & nå er faktisk mye bedre. Begynne med en dusj, her og nå.