Et sus som over furukrona kom

[Ellevill]

Jeg sier som Cumulus: Jeg hadde også vært førstemann ut døra. Sannsynligvis hadde jeg tilogmed løpt ned noen stakkarer. Men alternativet - altså å ikke ha noen jobb - vil jo være umulig. På flere måter. Og jeg kjenner ingen som synes at jobben er Livet, men jeg kjenner noen svært få som er veldig opptatt av jobben sin.

Jeg tror de aller fleste sliter med dette med å føle at man gjerne skulle gjort andre ting enn å sitte på kontoret. Jeg har f.eks. en drøm om å være en mor som tilbyr et sunt mellommåltid til slitne skolebarn mens den hjemmelagete middagen putrer på komfyren. Blid og glad hjelper jeg til med lekser på det koselige kjøkkenet som selvfølgelig er strøkent. Jeg trener så mye jeg gidder og kan tilogmed ha tid til en liten lur på sofaen i ny og ne. Men slik er det altså ikke.

Det er forresten veldig hyggelig å lese her for tiden!

Kjærligheten blomstrer, skjønner jeg.

Gikk det bedre i morges, etter at jenta di kom for sent på skolen i går?

Siden det virker som om det til tider kan være mye sinne i konfliktene deres, tenker jeg at det kanskje kan være at det er helt andre ting som ligger under og konflikten bare blir en "unnskyldning" for å få ut frustrasjon. Det må kanskje være en belastning for dem å se faren så lite (nei, jeg prøver ikke å gi deg dårlig samvittighet!)?

Min minste har reagert veldig sterkt på samlivsbruddet og var i lang tid veldig preget av dette med "vrang" oppførsel. Men han var jo faktisk i sorg, dyp ekstensiell sorg.

Min eldste har vært på samtalegruppe for barn med to hjem, minste har aldri fått tilbud om dette, for han var for ung når denne samtalegruppen ble arrangert. Eldstemann ville gjerne gå - mest fordi han slapp en skoletime, tror jeg - og synes det var fint å snakke med andre i samme situasjon (varte et halvt år, eller noe slikt?). Kanskje du skulle sjekke ut om de kan være med på en samtalegruppe eller noe sånt i regi av helsestasjonen i forbindelse med dette, hvis du tror de kan slite med det?

[Klips]

Enig i alt som er blitt sagt her om jobb, men jeg tenker også at vi, siden vi var aper, har måttet bruke en god del av vår våkne tid til å få tak i mat (og i våre dager veldig mye mer enn det, selvsagt) og at det ikke er en naturlov at livet er en gave man helst burde bruke til å oppfylle sine drømmer. Det er kanskje rett og slett ikke det livet er, selv om akkurat vi har fått innprentet alt for mye at kvalitetstid og solnedganger er en menneskerett og det eneste man burde ønske seg.

Hmm, jeg fikk nok ikke til å si hva jeg ville. Jeg er uansett enig i at jobben er i veien for mye og tar alt for mye tid.

Endret 12. januar 2011 av Klips

[Tornerosa]

Jeg mener jo ikke at det å ikke ha en jobb, er et bedre alternativ. For all del. Jeg snakker om andelen timer i døgnet det tar, andelen timer av barnas våkentid, og forsåvidt av min våkentid, også. Mener heller ikke at man må føle at jobben = livet, for å ha en jobb man trives med. Kontrastene ble bare så enorme da jeg opplevde min eks-svigermor på nært hold. Hun tjener penger på det hun har lyst til å bruke livet sitt til, rett og slett. Hun tjener penger på å leve det livet hun foretrekker å leve, valgt på øverste hylle, hun tjener penger på livet. Nå skal jeg ikke trekke fram motsatsene til dette, for folk trives med så mangt, men når meningen i det man gjør føles triviell, når jobben føles som noe man må gjøre ene og alene for å tjene penger slik at man tross alt kan leve et liv - hvis man da har tid til det. Ytterpunkter.

Mmannen har en slik jobb, egentlig. Altså tilsvarende den kunstneren har. Han elsker jobben sin, det gjør ham ingenting å være på jobb i tolv timer (om han bør, er en annen sak...). Han blir sliten, men han velger det, for han liker det. Men så finnes det vel knapt mer meningsfylte jobber enn den han har. Det blir nesten litt sånn kall-aktig.

Selv er jeg vel et sted midt i mellom. Innimellom kjenner jeg en gnist, en glød, jeg får virkelig lyst til å gjøre x, initiere prosessen, følge den opp, se resultatene. Men jeg kan også føle at dette er noe jeg må, utelukkende for å ha smør på brødet. Og selvfølgelig - det kan handle mye om at jeg ikke har noe arbeidsmijlø.

Uansett, okke som, jeg føler at jobben tar for stor del av meg, av livet mitt. Den gjør at jeg har det travelt.

I morges gikk det ganske så smertefritt. Ideelt sett skulle de vært ute av døra fire minutter før, men jo, det gikk greit. Hun var medgjørlig som smør. Kanskje gjorde det susen å komme for sent. Skjønt - jeg mistenker henne heller for å være fornøyd med å slippe litt av skoledagen... Selv om hun trives.

Jeg tenker jo også sånn; enhver konflikt, ethvert raseiranfall, enhver surmuling - omtrent alt som har negativt fortegn har jeg hatt en tendens til å tilskrive samlivsbrudd og konsekvensene av det. Min eldste fikk et tilsvarende tilbud på familieverkontoret, da hun var seks år. Det var egentlig fra barn fra åtte, men hun var så verbal av seg at det ble vurdert. Men jeg takket nei den gangen. Var redd for å gjøre det hele til en større sak en nødvendig, ville først se ting an, se hvordan de tilpasset seg. Fikk tilbakemelding på at det var en vanlig ting å tenke, at mange takket nei av en slik grunn. Men selvfølgelig, det er forskjell på unger, noen har kanskje stort utbytte av en slik gruppe, mens for andre blir det en forsterkning av noe som ellers ville glidd på plass av seg selv. Bare så synd at man ikke vet sånt i forkant... Vet jo ikke nå om jeg valgte rett den gangen. Dessuten - de andre ungene var riktignok også fra to hjem, men to hjem i samme by. En litt mer sjelden variant, den mine har. Kontrastene ville kunne blitt litt for tydelige. Men kanskje det kunne vært aktuelt igjen. Uansett, jeg har en annen plan, relatert. Koster flæsk, men vurderer likevel. Må ringe angående saken, for ser ut til at jeg er avglemt.

Hæh? Er det ikke en naturlov at livet er en gave man helst burde bruke til å oppfylle sine drømmer? La meg nå ikke trekke inn heldigstilte og mindre heldigstilte mennesker, relatert til hvor i verden man bor, men jeg tror i hvertfall det er et grunnleggende instinkt i oss; å leve et godt liv. Så blir instinktet mer eller mindre råttent med tiden, ettersom man erfarer at med mindre man gjør det man må, som langt på vei er det meste, så funker det bare ikke.

Jeg skal jobbe, jeg, jeg skal slite ræva av meg (gjør det allerede), men det koker ned til

JA TIL SEKS TIMERS ARBEIDSDAG!

Jeg burde vært voksen på 70-tallet, da skulle jeg jaggu...

Tre jenter og to kaniner i kjelleren. Middag unnagjort. Men hey, hvorfor rydder ingen av bordet??

Runden min tidligere i dag avstedkom ingen løsning. Jeg er på jakt etter et egnet lokale, og har vært på fire skoler. De første var ganske uaktuell, den andre var ikke spesielt gunstig. På den tredje ble jeg gjenkjent (var han rektor?) av ham jeg snakket med, viste seg at vi er fra samme sted. Vet jo godt hvem han er, men ville ikke kjent ham igjen. Pratet litt, han ba meg sende en mail med ønsker, men sa at jeg ikke måtte være optimistisk. Traff deretter den kjekke gymlærer'n, som var hjelpsom og skravlet om behov og muligheter og begrensninger, men klart, han kan ikke gi fra seg sin elskede gymsal i tre døgn. Det fjerde stedet var perfekt, men selvfølgelig - man har ganske nylig besluttet å ikke lenger leie ut aulaen. Pokker. Der hadde det vært helt perfekt. Da gjenstår å sjekke to muligheter til, en tredje lurker i periferien, men jeg tror det er altfor stort for oss.

Noen må rydde av middagsbordet. Jeg regner med at Noen er meg. Eldste har bestilt vafler, også. Orker egentlig ikke, men vedder på at jeg kommer til å fikse det.

[pøbelsara]

Noen, ja. Her i huset er ofte slik at Noen burde gjøre noe, også ender det opp med at Ingen gjør istedet for.

Fortiden er jeg så superheldig at jeg gjør akkurat det jeg vil og har drømt om og får lønn for det - og dessuten har jeg så mye frihet at jeg kan jobbe når jeg vil og hvor jeg vil. Enden på visa er at jeg jobber mye mer enn jeg sikkert burde. Fordi det er gøy. Samtidig er det sånn at jeg riktignok har en masse frihet, men også noen heftige krav som skal oppfylles, og tidsfrister som må holdes. Jeg har heldigvis tilgang på et flott og utrolig stimulerende arbeidsmiljø, da. Det burde jammen meg du hatt også - jeg tror det blir enda viktigere hvis man har en veldig selvstendig jobb, slik jeg regner med at du har, som jobber slik du gjør. det å ha noen å drikke kaffe med, spise lunsj med, eller diskutere nerdeting med (det gjør man mye der jeg er, nemlig. ), er viktig.

Og en slik jobb som Mmannen har, kan være utrolig givende og absolutt litt kallsaktig, ja.

Men også utrolig utmattende til tider. Jeg jobbet med noe som kan sammenliknes litt og endte med å gå i veggen så det sang etter en periode med heftig arbeidspress, en masse mennesker som trengte veldig det jeg gjorde, og en voldsom overstyring fra flere kanter.

[Klips]

Hæh? Er det ikke en naturlov at livet er en gave man helst burde bruke til å oppfylle sine drømmer?

Spydig? Fundere løst rundt ting ok?

[Tornerosa]

Spydig? Fundere løst rundt ting ok?

Ironi, vel!

[Tornerosa]

Ja, selvstendig jobb, Pøbelsara. Kanskje litt vel selvstendig... Noen ganger skulle jeg ønske at noen fortalte meg hva jeg skal gjøre. Det er til tider slitsomt å hele tiden måtte avgrense arbeidsoppgavene, når de er uendelige. I hvertall skulle jeg hatt nettopp det du nevner, noen å drikke kaffe med, lunsje med, skravle med. Det har jeg ikke.

Mmannen, stakkar. Hadde en liten økt med ham på FB-chaten nettopp. Han har fått noen foruroligende nyheter, det kom noen drypp tidligere i høst, men nå mer. Men han får ikke vite mer, han får ikke vite nok til at han kan plassere ting, finne ut av hvor bekymringsnivået egentlig bør ligge. Og det er råttent mot ham, råttent å bare si A, men ikke B. Det kan få enorme konsekvenser for ham, dersom.

Ville skrudd tiden fram til lørdag, ser så uendelig fram til å treffe ham igjen. Veldig spent på hvordan det blir, med fire barn i huset samtidig. Men tror det skal bli veldig, veldig bra. Skal bestikke ungene, tenkte jeg. Det vanker sjokolade etterpå dersom de oppfører seg...

[attegløyma]

Koffor tar ikkje ungane dine og ryddar vekk etter seg sjølve, og så naturleg hjelper til med å ta av resten når dei først er i gang? Noko anna er heilt uaktuelt der eg vaks opp, og vi har aldri stilt spm ved det... Alle sit til alle er ferdige, alle ryddar av etter seg sjølve, skyl tallerken og set i oppvaskmaskina, alle deltar på å rydde vekk resten, og alle seier takk for maten til kokken. Trudde det var ganske normalt eg? Sånn, i biten av at du ikkje ska gjere alt heime Niesa mi er 3, ho ryddar også etter seg sjølv...

[Tornerosa]

Koffor tar ikkje ungane dine og ryddar vekk etter seg sjølve, og så naturleg hjelper til med å ta av resten når dei først er i gang? Noko anna er heilt uaktuelt der eg vaks opp, og vi har aldri stilt spm ved det... Alle sit til alle er ferdige, alle ryddar av etter seg sjølve, skyl tallerken og set i oppvaskmaskina, alle deltar på å rydde vekk resten, og alle seier takk for maten til kokken. Trudde det var ganske normalt eg? Sånn, i biten av at du ikkje ska gjere alt heime Niesa mi er 3, ho ryddar også etter seg sjølv...

Å joda, de gjør jo det. De takker for maten, spør om de kan gå fra bordet, rydder av tallerkener etter seg. Og hvis jeg spør, tar de også av resten av bordet. Det går automatisk tre av fire ganger. Men akkurat i går var det besøk i heimen, jeg hadde laget mat til ungene, men puslet med mitt mens de spiste. Spiser jo som aller oftest sammen med dem, men i følge ISO skal jeg ikke spise pasta disse ukene... Så jeg hadde alternativ middag i forkant (rester), og ungene satt alene rundt kjøkkenbordet. Og vips var de i gang med kaninsirkus i kjelleren igjen.

Torsdag. Dusj nå, så kiropraktor. Regner med at det blir siste gang, ting har ramla på plass litt. Bortsett fra prikkingen i venstre hånd, regner med at den er relatert til nakken. Men nakken funker ganske greit nå. To ærend i byen, så ny kjørerunde og lokal-sjekking. Ikke glemme frokosten.

[Tornerosa]

Trodde det skulle være den siste kiropraktortimen, evt. med en siste gang om et par uker, men nei, han mener han fortsatt kan gjøre noe for meg. Det føles veldig godt, det er som om kjøttet løsner fra skjelettet etter at jeg har vært der, så det har definitivt noe for seg. Men det er jo svinedyrt... Snakkesalig eldre herremann på venterommet, han hadde akkurat gjort seg ferdig med ett offer, som ble reddet av at han ble kalt inn, så var det min tur. Selv om jeg ettertrykkkelig satt og leste i et blad. Men jeg har jo ikke noe problem med å skravle med fremmede, så han fikk bare holde på. Fortalte meg at dette var definitivt den beste kiropraktorklinikken i byen, det var mye humbug, her var Per, Pål og Espen og Kari og Mari, de var bare helt unike. Forespurt som forskere på St. Olav også, ikke måte på. Han hadde gått til kiropraktor i et par tiår, så han visste hva han snakket om. Om jeg hadde gått lenge? Nei... Så bra, men hvis jeg fortsatte å være "syk", så visste jeg i hvertfall at jeg var i de beste hender. Og - det er jo ting utenfor oss som styrer og bestemmer, det er jo sikkert og visst.

Et par timer bilkjøring, lokal-jakten fortsetter. På to høyskoler, null napp. Men på den ene kom jeg i hvertfall i kontakt med en interessant person, og sitter nå med e-postadresse og en utvidelse av kretsen. Lurer på hva jeg skal finne på. Dette lover dårlig. Skal sjekke ut to nye i morgen, men det ene er litt for langt unna og det andre er nok for stort.

Prøver å skyve foran meg det faktum at ungene har fått lov til å invitere TRE venninner hver i ettermiddag.

9-åringen kom hjem allerede, sammen med venninne. Men jeg jobber, og hun vet det, så de gikk ut. Utrolig nok. De vil sjelden gå ut etter skoletid, de er mye ute på skolen og går til og fra, korte, mørke ettermiddager frister ikke til ytterligere utfoldelse utendørs. Men nå dro de fram akebrettene.

[Tornerosa]

Teit opplegg. Hvem kan lage fem måltider hver dag?? Hvor ble det av ta et knekkebrød og hive på en skive ost? Neida, det skal kuttes og snittes og hakkes og stekes og kokes og varmes, kjøkkenet blir fullt av skitne utensiler og oppvask. Og vet noen hva risnudler ser ut som? Bendelorm! Vedder på at det smaker likt, også.

Herregud, jeg må ha sjokolade...

[Tornerosa]

Åtte jenter, skulle det være, vips var de ti. Høyt lydnivå på stua, kaninene vettskremte. Egen yngste fullstendig gira. Når hun er sånn, er det best å trå litt varsomt. Det skal ikke veldig mye til før bomben springer.

Fikk sjokolade.

Ser dessuten for mitt indre øye den andre; Firkløver, 100 gram, i skapet. Skal nytes i ro og mak når unger ute av huset og egne to sover. Ser fram til. ISO gå og legg deg, sjokoladen min får du aldri!!

[Tornerosa]

Enda ikke angrepet sjokoladen, liker å ha den foran meg.

Arrangerer festligheter. Det blir bra, tror jeg. Må bare få folka på banen, de er litt trege. Åsted ikke klart, men jeg har noen meninger. Gjenstår å se om resten er enige. Spennende.

Bomben sprang forresten flere ganger, den ungen er virkelig krutt i sånne situasjoner. Blir sint for ingenting, rasende, roper og skriker. Går som oftest fort over, dersom man håndterer henne riktig. Og det gikk seg til, jeg må ha gjort det riktige. Men jeg synes ikke det er greit. Særlig når det er andre unger her. Ikke uvanlig at sånt skjer, hører mine egne fortelle om venninner som har sine seanser når de er på besøk hos dem. Vet at mine oppfører seg pent når de er hjemmefra, vet at de beskrives som purt solskinn på skolen. Så det er hjemmebanen, den trygge, da kan man ta det ut. Helt normalt, men slitsomt for meg. Ingen å dele støyten med. Og - ti var litt i overkant.

Veldig spent på morgendagen. Får rent eksamensnerver av å tenke på den.

[Tornerosa]

Skulle gjerne sovet i tre døgn. Og det til tross for at jeg har lagt meg i god tid før midnatt hele uka. Men har sovnet først nærmere ett. De siste kveldene har jeg blitt så innmari obs på det å sovne, har fått det for meg at å sovne liksom er å gi slipp på bevissthet (nettopp ) og miste kontrollen (nettopp ), synes det er så merkelig at det er mulig. At det i det hele tatt er mulig å sovne. Slå av hjernen, slå av bevisstheten, la kroppen gjøre hele jobben uten min innvirkning. Opprettholde livet, ta vare på meg mens jeg sover. Selve innsovningssekundet, er blitt så obs på det, venter på det, som om jeg vil være bevisst det idet det skjer. Jo mer jeg tenker på det, på innsovning, jo mer umulig virker det, og det er nesten så jeg er blitt redd for å sovne.

Freddan. Får liksom ikke fredagsfølelsen, tror jeg mangler arbeidspult, arbeidskolleger og fredagslunsj for å få det. Radio surrer fortsatt på kjøkkenet, pysjbukse er fortsatt på. Men to ting på jobblisten er allerede unnagjort. Må ut og kjøre i dag, også. MÅ bare finne ut av dette med lokale nå.

Pokker at jeg ikke er spesielt glad i kaffe.

[Cumulus]

Fredagsfølelse.... Drømmer meg tilbake til tiden på videregående, da hver dag hadde sin egen stemning, egen rytme, bestemt av hvilke fag vi hadde. (Sånn har jeg det jo faktisk nå og, liker det veldig godt!) I tredjeklasse hadde jeg to timer friluftsliv valgfag som de to siste timene fredag, og det var de kjekkeste timene i hele uken. Hjemme pleide min far å ta seg en liten øl til middagen om fredagen, dessuten hadde vi potetgull med salt og pepper som vi laget et lite hull i posen, og gikk og gnafset av hele ettermiddagen. Helg, snart vorspiel, ut på byen. Aiaiaiaiai....

Fredagsfølelse nå er mer en slags deilig ro i kroppen, jeg vet at vi kan sove lenge i morgen og på søndag. Jeg nyter at ungene er så store nå at helg er avslapning og ikke bare stress som det var for noen år siden.

Endelig fræddan!!!!

[Tornerosa]

Åja, jeg husker det, fredagsfølelsen på skolen. Og hvordan de ulike dagene hadde sin helt egen stemning og frambragte helt egne følelser.

Greier ikke helt å definere fredagsfølelsen i disse dager, i disse tider, for ofte er helgene minst like travle som ukedagene. Men jo, ofte kan man sove lenger. Ungene greier seg strålende selv i et par timer lørdag og søndag morgen, de liker å benke seg i sofaen og glo på hjernedøde serier. Men ikke sjelden inneholder helgende gjøremål som... Som jeg lengter etter å ha bak meg. Søndag, f.eks. Ikke store greier, men likevel; organisering, ordning, tidspunkt. Og i dag, i ettermiddag, veldig spent på hvordan det blir, utfallet.

Omsider lysner det. Ser ut til at himmelen blir blå og skyfri.

Må fyre opp den gamle pc'en, se om jeg rekker å hente ut diverse før den går varm. Å ikke ha verktøyene helt i boks og under kontroll gir jammen utfordringer. Har ikke engang tilgang på skriver, dte er jo egentlig helt krise. Har prøvd å få hjelp av de som jobber i datasjappa ved jobben, men fyren greide jammen ikke å koble meg til skriveren. Og hjemme har jeg ikke. Burde hatt. Men synes ikke jeg har den tusenlappen til overs.

[Cumulus]

...og så kom det akkurat mail om at eldste datter skal spille håndballkamp klokken 0800 neste lørdag, ute i gokk. Da blir jeg helt...... AAARRRGGHH!!! For meg er det helt tragisk. Det føles helt grusomt meningsløst å stå opp så tidlig en lørdag. hjeples, nå ble jeg helt deppa. Er ganske sikker på at du hadde blitt det samme!

[Tornerosa]

...og så kom det akkurat mail om at eldste datter skal spille håndballkamp klokken 0800 neste lørdag, ute i gokk. Da blir jeg helt...... AAARRRGGHH!!! For meg er det helt tragisk. Det føles helt grusomt meningsløst å stå opp så tidlig en lørdag. hjeples, nå ble jeg helt deppa. Er ganske sikker på at du hadde blitt det samme!

You bet! Det er mye av grunnen til at jeg er rett ut happy for at verken håndball eller fotball er greia her i heimen, hører stadig om foreldre som tilbringer hele lørdag og søndager i svette, bråkete idrettshaller, baker kake til krampa tar dem - og må infinne seg ved hanegal! Klart, dersom ballspill hadde vært ungenes store lidenskap, skulle jeg nok ofret meg, men nå er det ikke sånn. Hurra!

Menneh... Kanskje det er noen andre foreldre som skal kjøre? Så kan du hente?

[Tornerosa]

Forresten, her i huset har man jo også hatt et par fotballsesonger, og det har vært snakk om disse hanegalkampene. (gal-kampene!) Jeg har flere enn én gang vantro plassert øya i den som har kommet med nyhetene, eller fortalt om egne unger som forrige søndag spilte håndballkamp og måtte stå opp 6.20 for å innfinne seg til riktig tid, og hvisket "Du tuller?! Helt seriøst?" Tror sågar jeg har pådratt meg noens irritasjon ved å stadig nærmest latterliggjøre opplegget. Joda, det er maaaange lag og alle må få spille minst to kamper hver. Man må visst begynne så tidlig. "Det er reinspikka galskap", har jeg sagt. "Vanvidd". "Det gjør jeg jammen ikke frivillig!" Litt overbærende blikk har jeg fått da, må jeg innrømme. Du bor ikke i min by, min bydel, og hauser ustraffet med ballspill!

[Cumulus]

Men det ER jo faktisk deilig med fotballcup når man først står der, en duggfrisk morgen, med ull innerst og kaffe på termos, og heier sammen med de andre foreldrene. Og heller fotball i dårlig vær enn håndball i fint vær. *Friskus*