Etnisk norske kvinner

[Gjest Ingrid]

Alt jeg tenkte, men ikke gadd å skrive...takk Vampen

[Cuckold]

Advarsel: her kommer dagens utblåsning!

Denne tråden begynner å provosere meg ganske heftig. Som norsk kvinne i forhold med en arabisk muslim, så har jeg etterhvert begynt å innse at vårt forhold tiltrekker seg både synsing og en del fordommer. Det kan være alt mulig rart, fra at jeg kommer til å ende opp på krisesenter, til at jeg bare er en stopp på veien mot en ren kusinebrud, eller at jeg kommer til å bli tvunget til å gå med hijab. Men som om ikke det er nok, så skal også navnet vi velger å gi våre eventuelle barn bli en sak! Det vil si, OM vi da velger å gi barnet et navn som kan lukte av hans kulturelle bakgrunn. Og jeg? Ja, jeg er jaggu meg kulturelt underdannig og lider av kronisk kulturell mindreverdighetsfølelse, med mindre et barn da får et navn som er tilstrekkelig "norsk", eller i det minste et dobbeltnavn med et navn fra hver kultur som vitner om "at hjemmet skal ha balanse og ikke domineres av hans kultur".

Vet du hva,Cuckold og dere andre smartass`er;

KISS MY ASS AND CALL ME DARLING!

I likhet med alle andre her inne, og alle i et heilnorsk forhold, så tar jeg meg den frihet å tviholde på retten til selv å bestemme hva våre barn skal hete. Det er en sak mellom mor og far, og alle forståsegpå`ere kan egentlig trekke nesegrevet ut av det hele. Det er ikke deres sak, og det sier på ingen måte noe om hvordan jeg opplever min kulturelle bakgrunn, hvordan balansen er i vårt hjem eller hvordan forholdet mellom oss er.

Jeg kommer ikke til å kalle barnet mitt Mohammed, av den enkle grunn at jeg ikke syntes det er et superflott navn. Og nei, Cuckold, selv om du syntes det er en kurant løsning som vitner om balanse i hjemmet, så kommer jeg heller ikke til å gå for et flerkulturelt dobbeltnavn a la Espen Mohammed. Av den enkle grunn at JEG ikke syntes det høres bra ut. Derimot syntes jeg f. eks at navn som Kairiah eller Kalila er nydelige jentenavn. Om VI hadde valgt et slikt navn, så hadde det vært av personlige årsaker, fordi det hadde vært navn som betyr noe for OSS. Ja, OSS, som i oss begge, ikke bare ham. Jeg syntes navnene er vakre, men begge navn har også en dypere betydning for oss. Det ene, fordi det er navnet til svigermor. Mammaen til mannen jeg elsker, som ikke har sett sønnen sin på over 10 år, som ikke vet når hun får se ham igjen, og som så inderlig ønsker seg et barnebarn. JEG syntes det hadde vært fantastisk flott om vi kunne oppkalle det barnebarnet hun har ønsket seg så lenge etter henne. Det andre navnet er det samboeren min som har foreslått. Hovedsakelig fordi det betyr noe slikt som "elsket" eller "elskling/den som er elsket". Nå har det seg slik at jeg har mistet et barn i dødfødsel. Om vi en dag får et levende barn, så er det altså et barn som er uhyre elsket og ønsket av flere årsaker. Derfor kom han med det, i mine øyne, flotte forslaget å finne et navn som bærer med seg noe av det et levende barn vil bety for oss. Et barn med et navn som betyr elsket. Jeg syntes navnet er flott, og jeg syntes tanken hans var utrolig rørende og riktig. Dette er VÅRE tanker bak navn vi vurderer. Vi er ikke alene om slike tanker. De fleste av de jeg kjenner har gitt barna sine navn som betyr noe for dem, ikke fordi det et mål i seg selv å finne et navn som skal representere en kultur eller en religion.

Når du,Cuckold, og andre, kommer trekkende med teorier om kulturell mindreverdighetsfølelse og what not, som dere egenhendig trekker ut av egen stump, så blir jeg provosert. Ikke bare fordi jeg føler at ende en del av vårt forhold skal under lupen og mistenkeliggjøres, men som KVINNE (ikke bare kvinne i et slikt forhold, men kvinne generelt), så føler jeg meg krenket og umyndiggjort. Og det er en følelse jeg ikke setter pris på i det hele tatt. Jeg er nemlig stolt av å være norsk, og VI lever i all hovedsak et ganske "norskt liv". Jeg er på ingen måte en dum, naiv, nikkedukke, så balansen i heimen trenger ikke noen å være bekymret for. Bare tanken på at jeg på grunn av mitt forhold skulle lide av en eller annen form for kulturell mindreverdighetsfølelelse er, med all respekt og melde, ren og skjær idioti! Om noe, så har mitt forhold, med en mann som har nesten 5 år bak seg som politisk samvittighetsfange i en diktaturstat av verste sort, gjort meg så til de grader bevisst på at jeg kommer fra et fantastisk flott land! Så beklager så mye å måtte skuffe, jeg er på ingen som helst måte flau over å være norsk, snarere tvert i mot! Det at jeg er glad i "min kultur", betyr ikke at jeg ikke kan se fine ting i hans kultur også. Akkurat som det norske er en del av meg, så er det arabiske en del av ham. Jeg føler meg heller priveligert på den måten at vi kan plukke og velge det beste av to kulturer, kombinere det på VÅR måte, og forkaste det vi ikke liker.De to kulturene konkurrerer med andre ord ikke om plassen, de fungerer helt ypperlig side om side.

Helt til slutt, det som kanskje provoserer meg mest, er tanken på våre barn og hva de kommer til å måtte forholde seg til. Jeg blir uvel ved tanken på at besserwissere og annet svineri skal dytte fordommer på vårt barn, eller trekke konklusjoner om oss som foreldre/familie/par, på bakgrunn av et navn. Et navn som vi har gitt barnet av kjærlighet og de beste intensjoner, ikke på grunn av religion og kultur.

Les tråden så ser du at du her argumenterer mot en stråmann. Jeg har igjen og igjen påpekt at dette at alle barna i en familie konsekvent får navn fra fars kultur ikke er det jeg er mest opptatt av (selv om jeg finner det verd å kritisere), men at jeg grep fatt i denne tråden fordi det er slående hvor lite balanse det ofte er i hjem med norsk mor og fremmedkulturell far. Som jeg har påpekt igjen og igjen: De forhold jeg kritiserer er alle de forhold der den norske mor utviser en kulturell underdanighet i forhold til sin mann og hans kultur, ikke de forhold der mor har den kulturelle selvfølelsen i behold og der barna derfor ikke automatisk oppdras i fars kultur og religion.

Du bommer altså dels ved å hisse deg opp over at noen i et fritt samfunn kan være så frekke å kritisere andre kvinner i blandede par - i et fritt samfunn er ingen hevet over kritikk, heller ikke innvandrere eller kvinner i blandede forhold - , og dels fordi du selv befinner deg i et kulturblandet par og ikke gidder lese hva dine motdebattanter skriver, du tar for gitt at kritikk av disse også er kritikk av deg. Hadde du lest hva jeg skrev ville du sett at jeg kritiserer de hjem der mor godtar en skjevhet i fars favør, ikke de par der foreldrene bestreber seg på at begge foreldres livssyn og kultur skal stille likt i hjemmet.

Endret 8. desember 2010 av Cuckold

[Gjest Kafka]

Norske kvinner vil helst kues av en muslim, fratas sin identitet og bli 100% dominert. Sorry, men dere er noen raringer.

[Tabris]

"...i det er slående hvor lite balanse det ofte er i hjem med norsk mor og fremmedkulturell far.

Hva baserer du dette på? Og i de tilfellene hvor det er hva du kaller ubalanse (som tydeligvis ikke er det samme som jeg gjør), hvorfor vet du at det er "kulturell underdanighet" som ligger bak?

Du bommer altså dels ved å hisse deg opp over at noen i et fritt samfunn kan være så frekke å kritisere andre kvinner i blandede par - i et fritt samfunn er ingen hevet over kritikk, heller ikke innvandrere eller kvinner i blandede forhold - , og dels fordi du selv befinner deg i et kulturblandet par og ikke gidder lese hva dine motdebattanter skriver, du tar for gitt at kritikk av disse også er kritikk av deg.

Det er ikke snakk om at man er hevet over kritikk, men denne tråden er vel heller mer full av fordommer og generaliseringer enn den er av kritikk. Ikke minst spekuleres det i "underdanighet" og andre mindre flatterende ord hvis man velger å trekke inn fars kultur eller, o ve!, gi poden et arabisk-klingende navn. For meg virker dette mer som om man stikker nesen sin i ting man ikke har noe med, sånn a la nabokonesladder, enn at man kommer med saklig kritikk tuftet på noe håndgripelig.

Ellers skulle jeg ønske jeg kunne gi mer enn et pluss, Vampen.

Endret 8. desember 2010 av Tabris

[Gjest Airi]

Det er ikke særlig mye å debattere når man først må akseptere et premiss for debatten som strider grunnleggende med sin egen virkelighetsoppfatning. Derfor er ikke jeg aktiv i denne tråden; jeg oppfatter ikke disse sjevhetene og den underdanigheten Cuckold snakker om.

+ utdelt til Vampen for et knakende godt innlegg fra ei som faktisk snakker om noe hun kan noe om, og ikke fabler i vei om sine egne teorier, når man selv sitter milevis langt unna og tror man observerer

Endret 8. desember 2010 av Airi

[Onkel Kemwer]

Hmm..

Ser mye stigmata i Vampens innlegg, men lukker jeg øynene høres et "Müllersk mimikry" og jeg spyr inni meg når jeg tenker at man bare ser etisk norske kvinner.

Populæritetskonkuransen som demokratiet nå engang er har gjennom siste tids poller på nettet (FB + div. fora) fått meg til å tenke på meritokrati og 31 i den engelske kabbala som betyr gris, noe som går de fleste hus forbi.

Smartass.. nul points & den virkeligheten ikke bare forkastes, men oxo Gud! jeg lider... etc. ad. infinitum.

[Gjest BettyBoop28]

Les tråden så ser du at du her argumenterer mot en stråmann. Jeg har igjen og igjen påpekt at dette at alle barna i en familie konsekvent får navn fra fars kultur ikke er det jeg er mest opptatt av (selv om jeg finner det verd å kritisere), men at jeg grep fatt i denne tråden fordi det er slående hvor lite balanse det ofte er i hjem med norsk mor og fremmedkulturell far. Som jeg har påpekt igjen og igjen: De forhold jeg kritiserer er alle de forhold der den norske mor utviser en kulturell underdanighet i forhold til sin mann og hans kultur, ikke de forhold der mor har den kulturelle selvfølelsen i behold og der barna derfor ikke automatisk oppdras i fars kultur og religion.

Du bommer altså dels ved å hisse deg opp over at noen i et fritt samfunn kan være så frekke å kritisere andre kvinner i blandede par - i et fritt samfunn er ingen hevet over kritikk, heller ikke innvandrere eller kvinner i blandede forhold - , og dels fordi du selv befinner deg i et kulturblandet par og ikke gidder lese hva dine motdebattanter skriver, du tar for gitt at kritikk av disse også er kritikk av deg. Hadde du lest hva jeg skrev ville du sett at jeg kritiserer de hjem der mor godtar en skjevhet i fars favør, ikke de par der foreldrene bestreber seg på at begge foreldres livssyn og kultur skal stille likt i hjemmet.

Men du skriver jo at alle kvinner som går med på å gi ungen et muslimsk navn godtar skjevhet i fars favør, noe som hun du nettopp svarte på nå motbeviser.

[Salamandra]

Nå har jeg lidd meg gjennom 11 sider av denne diskusjonen og trekker disse konkulsjonene:

Påstander:

- Norske kvinner lider av et kulturelt mindreverdighetskompleks og kaster alle verdier og prinsipper på båten så fort de får seg et utenlandsk mannebein, fortinnsvis muslimsk sådan.

- Underdanige kvinner er en styggedom (dvs kvinner som beskrevet ovenfor), men kvinner som opponerer mot norske menns undertrykking er noen tisper.

Altså; norske kvinner hundser de norske mennene og fratar dem all manndom og deres rettigheter, mens vi legger oss på rygg for den autoritære kvinneundertrykkende araberen.

Konklusjonen må være at det er ønskelig at vi skal underkaste oss norske menn og opponere mot de utenlandske - er det sånn å forstå?

Drit & dra for en dustediskusjon dette er.

Endret 8. desember 2010 av Salamandra

[AnonymBruker]

Hva er problemet med å gi barn et ikke-norsk navn egentlig? Jeg er sammen med en brite, og barna våre har/får typisk britiske navn. De skal tross alt vokse opp i Norge i norske omgivelser og at barna ikke heter Per og Kari er viktig for ham fordi de ikke BARE er norske unger, de er britiske også, selv om de faktisk vokser opp her.

Og ikke er jeg dominert eller hjernevasket heller, navnene har jeg vært med og bestemt, og det er en kjempefordel at min manns familie og venner kan uttale navnene på hans barn. Tenk å komme til Storbritannia med Asbjørn og Solbjørg som skal besøke bestemor, og bestemor klarer ikke å uttale navnene engang....

Ikke tror jeg heller at det er så mye værre at etnisk norske med muslimske partnere skal gi barna navn som er fra den muslimske partens kultur.

[Gjest Airi]

Hmm..

Ser mye stigmata i Vampens innlegg, men lukker jeg øynene høres et "Müllersk mimikry" og jeg spyr inni meg når jeg tenker at man bare ser etisk norske kvinner.

Populæritetskonkuransen som demokratiet nå engang er har gjennom siste tids poller på nettet (FB + div. fora) fått meg til å tenke på meritokrati og 31 i den engelske kabbala som betyr gris, noe som går de fleste hus forbi.

Smartass.. nul points & den virkeligheten ikke bare forkastes, men oxo Gud! jeg lider... etc. ad. infinitum.

Müllers mimikry er jo en tilpassning som komme begge artene til gode, og det er vel en ganske naturlig utvikling i alle forhold, vil jeg tro.

...sånn når vi er i gang med frie assosiasjoner^^

Endret 8. desember 2010 av Airi

[Onkel Kemwer]

Kvinnen og barnet..

når de slutter med barneprostitusjon for egen vinnning skyld (& Barnet åffkårs) så har vi kommet laaangt på vei for min del. Hvor lenge skal barnets underbevissthet innprentes med slike vederstyggelige symboler og aldri kunne vokse...

..en, to, en to, en støvel og en sko.

[Cuckold]

Nå har jeg lidd meg gjennom 11 sider av denne diskusjonen og trekker disse konkulsjonene:

Påstander:

- Norske kvinner lider av et kulturelt mindreverdighetskompleks og kaster alle verdier og prinsipper på båten så fort de får seg et utenlandsk mannebein, fortinnsvis muslimsk sådan.

- Underdanige kvinner er en styggedom (dvs kvinner som beskrevet ovenfor), men kvinner som opponerer mot norske menns undertrykking er noen tisper.

Altså; norske kvinner hundser de norske mennene og fratar dem all manndom og deres rettigheter, mens vi legger oss på rygg for den autoritære kvinneundertrykkende araberen.

Konklusjonen må være at det er ønskelig at vi skal underkaste oss norske menn og opponere mot de utenlandske - er det sånn å forstå?

Drit & dra for en dustediskusjon dette er.

Det som ikke minst gjør det til en dustediskusjon er jo slike innlegg. Du må jo selv være klar over at du her konstruerer en stråmann for å ha noe å ta de mannlige debattanter for når du ikke kan ta dem for det de faktisk står for. Hvis du virkelig tar deg tid til å lese hva jeg skriver ville du ikke påstått at jeg mener alle norske kvinner lider av et kulturelt mindreverdighetskompleks, jeg kritiserer de kvinner som gjør det, og av en eller annen grunn ser det ut til å være mer utbredt blant kvinner enn blant menn. Men som jeg har sagt igjen og igjen: Det gjelder ikke alle. Heller ikke alle i tokulturelle parforhold.

At underdanige kvinner er en styggedom er heller ikke mine ord. Jeg har sans for SM, og så lenge man er åpen og ærlig om at man er underdanig trenger det ikke være negativt. Det negative er når det føles naturlig, når det skyldes mindreverdighetsfølelser, og ikke minst når vår kulturs oppgjør med fortidens europeiske selvforherligelse, les: vår gode oppdragelse og evne til selvkritikk, resulterer i at en del mennesker er mindre stolte av vår kultur enn vi kanskje har grunn til, og i stedet legger seg på rygg i underdanighet overfor alle andre kulturer.

At de norske kvinnene fratar norske menn manndommen er noe du selv må ha diktet opp. Skandinaviske menn har selv hjulpet kvinner frem, det er ikke slik at skandinaviske kvinner har vært så mye mye flinkere enn kvinner fra andre, mindre likestilte kulturer, uten den vestlige mannens hjelp ville den vestlige kvinnen vært like undertrykt som kvinner fra de minst likestilte kulturer.

[aline]

Vampen; skulle gjerne gitt mange plusser for innlegget ditt, men velger å applaudere i tillegg til den ene stusselige plussen jeg får lov til å gi.

dessverre regner jeg ikke med at det går inn hos de det er ment å gå inn hos, men jeg velger å tro at ihvertfall de som spiller noen rolle i min verden, er like oppegående og bevisste, og ser en virkelighet som likner din og min.

[Gjest Vampen]

Les tråden så ser du at du her argumenterer mot en stråmann. Jeg har igjen og igjen påpekt at dette at alle barna i en familie konsekvent får navn fra fars kultur ikke er det jeg er mest opptatt av (selv om jeg finner det verd å kritisere), men at jeg grep fatt i denne tråden fordi det er slående hvor lite balanse det ofte er i hjem med norsk mor og fremmedkulturell far. Som jeg har påpekt igjen og igjen: De forhold jeg kritiserer er alle de forhold der den norske mor utviser en kulturell underdanighet i forhold til sin mann og hans kultur, ikke de forhold der mor har den kulturelle selvfølelsen i behold og der barna derfor ikke automatisk oppdras i fars kultur og religion.

Du bommer altså dels ved å hisse deg opp over at noen i et fritt samfunn kan være så frekke å kritisere andre kvinner i blandede par - i et fritt samfunn er ingen hevet over kritikk, heller ikke innvandrere eller kvinner i blandede forhold - , og dels fordi du selv befinner deg i et kulturblandet par og ikke gidder lese hva dine motdebattanter skriver, du tar for gitt at kritikk av disse også er kritikk av deg. Hadde du lest hva jeg skrev ville du sett at jeg kritiserer de hjem der mor godtar en skjevhet i fars favør, ikke de par der foreldrene bestreber seg på at begge foreldres livssyn og kultur skal stille likt i hjemmet.

Kom gjerne med noen konkrete eksempler på hva denne berømte ubalansen faktisk går ut på. Og forklar gjerne hvordan du vet at det er en ubalanse som er årsaken. Her er det f. eks snakk om navn. Selv om du ikke er så opptatt av det, så syntes du det er verdt å kritisere om man velger navn fra fars kultur. Hvorfor det? Og hvordan vet du at dette har noe med ubalanse og kulturell underdanninghet å gjøre? Om vi hadde fått et barn, og gitt det barna navnet Kalila, så hadde du kanskje antatt at her var det snakk om både ubalanse, skjevhet, underdannighet, mindreverdighetskompleks og gudene vet hva. I mitt innlegg prøvde jeg å vise at det kan være helt andre årsaker, som du ikke har mulighet til å vite noe om ved å sitte utenfor å observere. Så, som sagt, framfor å klage på at andre ikke skjønner helt hva du mener, kom gjerne med konkrete eksempler på hva du bygger synsingen din på.

[Tabris]

Igjen, Cuckold, grunnen til at du føler du blir misforstått og til at du får så mye motbør, er fordi du konstruerer en virkelighetsoppfatning som er så fjern for mange at vi ikke verken kjenner oss igjen i den eller tar den seriøst. Ikke bygger du den på noe annet en egen synsing heller, og bruker bare side opp og side ned på å fortelle alle at vi misforstår deg. Forklar da heller bedre hva nøyaktig du er du mener, hvor utbredt du tror problemer er, og eventuelt mulige løsninger. Dette mønsteret har vi vært i før, og det fører ingensteds hen.

Endret 8. desember 2010 av Tabris

[Cuckold]

Les tråden så ser du at du her argumenterer mot en stråmann. Jeg har igjen og igjen påpekt at dette at alle barna i en familie konsekvent får navn fra fars kultur ikke er det jeg er mest opptatt av (selv om jeg finner det verd å kritisere), men at jeg grep fatt i denne tråden fordi det er slående hvor lite balanse det ofte er i hjem med norsk mor og fremmedkulturell far. Som jeg har påpekt igjen og igjen: De forhold jeg kritiserer er alle de forhold der den norske mor utviser en kulturell underdanighet i forhold til sin mann og hans kultur, ikke de forhold der mor har den kulturelle selvfølelsen i behold og der barna derfor ikke automatisk oppdras i fars kultur og religion.

Du bommer altså dels ved å hisse deg opp over at noen i et fritt samfunn kan være så frekke å kritisere andre kvinner i blandede par - i et fritt samfunn er ingen hevet over kritikk, heller ikke innvandrere eller kvinner i blandede forhold - , og dels fordi du selv befinner deg i et kulturblandet par og ikke gidder lese hva dine motdebattanter skriver, du tar for gitt at kritikk av disse også er kritikk av deg. Hadde du lest hva jeg skrev ville du sett at jeg kritiserer de hjem der mor godtar en skjevhet i fars favør, ikke de par der foreldrene bestreber seg på at begge foreldres livssyn og kultur skal stille likt i hjemmet.

Kom gjerne med noen konkrete eksempler på hva denne berømte ubalansen faktisk går ut på. Og forklar gjerne hvordan du vet at det er en ubalanse som er årsaken. Her er det f. eks snakk om navn. Selv om du ikke er så opptatt av det, så syntes du det er verdt å kritisere om man velger navn fra fars kultur. Hvorfor det? Og hvordan vet du at dette har noe med ubalanse og kulturell underdanninghet å gjøre? Om vi hadde fått et barn, og gitt det barna navnet Kalila, så hadde du kanskje antatt at her var det snakk om både ubalanse, skjevhet, underdannighet, mindreverdighetskompleks og gudene vet hva. I mitt innlegg prøvde jeg å vise at det kan være helt andre årsaker, som du ikke har mulighet til å vite noe om ved å sitte utenfor å observere. Så, som sagt, framfor å klage på at andre ikke skjønner helt hva du mener, kom gjerne med konkrete eksempler på hva du bygger synsingen din på.

Du finner svar på alt du spør om i mine tidligere innlegg. Hvis du tar deg tid til å lese. Et eksempel på ubalanse er om en ikke-muslimsk mor (eksempelvis en mor som er kristen) i et forhold med en muslimsk mann godtar at begges livssyn ikke skal stille likt i forhold til barna, men at barna skal oppdras som muslimer. Noe jeg har sett mange eksempler på.

Hverken Tabris eller Christina vil være med på at en slik ettergivenhet kan kalles kulturell eller livssynsmessig underdanighet, for underdanighet er jo et så belastende ord. Men jeg synes det er en god benevnelse, og , som jeg har vært inne på i en rekke innlegg, de norske kulturelle mindreverdighetskompleksene er ikke forbeholdt kvinner i forhold til muslimske menn, jeg har i flere innlegg linket til en annen tråd der temaet også er oppe, og der islam så vidt jeg husker knapt er nevnt overhodet.

[Sheherasade]

Igjen, Cuckold, grunnen til at du føler du blir misforstått og til at du får så mye motbør, er fordi du konstruerer en virkelighetsoppfatning som er så fjern for mange at vi ikke verken kjenner oss igjen i den eller tar den seriøst. Ikke bygger du den på noe annet en egen synsing heller, og bruker bare side opp og side ned på å fortelle alle at vi misforstår deg. Forklar da heller bedre hva nøyaktig du er du mener, hvor utbredt du tror problemer er, og eventuelt mulige løsninger. Dette mønsteret har vi vært i før, og det fører ingensteds hen.

Som jeg har sagt tidligere også: Tabris, jeg liker deg. :rødme:

[Salamandra]

Det som ikke minst gjør det til en dustediskusjon er jo slike innlegg. Du må jo selv være klar over at du her konstruerer en stråmann for å ha noe å ta de mannlige debattanter for når du ikke kan ta dem for det de faktisk står for. Hvis du virkelig tar deg tid til å lese hva jeg skriver ville du ikke påstått at jeg mener alle norske kvinner lider av et kulturelt mindreverdighetskompleks, jeg kritiserer de kvinner som gjør det, og av en eller annen grunn ser det ut til å være mer utbredt blant kvinner enn blant menn. Men som jeg har sagt igjen og igjen: Det gjelder ikke alle. Heller ikke alle i tokulturelle parforhold.

At underdanige kvinner er en styggedom er heller ikke mine ord. Jeg har sans for SM, og så lenge man er åpen og ærlig om at man er underdanig trenger det ikke være negativt. Det negative er når det føles naturlig, når det skyldes mindreverdighetsfølelser, og ikke minst når vår kulturs oppgjør med fortidens europeiske selvforherligelse, les: vår gode oppdragelse og evne til selvkritikk, resulterer i at en del mennesker er mindre stolte av vår kultur enn vi kanskje har grunn til, og i stedet legger seg på rygg i underdanighet overfor alle andre kulturer.

At de norske kvinnene fratar norske menn manndommen er noe du selv må ha diktet opp. Skandinaviske menn har selv hjulpet kvinner frem, det er ikke slik at skandinaviske kvinner har vært så mye mye flinkere enn kvinner fra andre, mindre likestilte kulturer, uten den vestlige mannens hjelp ville den vestlige kvinnen vært like undertrykt som kvinner fra de minst likestilte kulturer.

For det første var ikke innlegget kun henvendt til deg, du er ikke den eneste som har skrevet i denne tråden derfor kan du heller ikke forvente at alt jeg skrev kan tilbakeføres til dine påstander.

Når det gjelder kulturell underkastelse (eller hva man nå skal kalle det) er det påtagelig hvor ofte dette kommer fram når det er snakk om muslimer.

Hva med den unisone kulturelle underkastelsen vi som nasjon har gjort overfor amerikansk kulturimperialisme?

Da kan du begynne å snakke om kulturrelativisme!

Jeg tror dessuteb problemstillingen med kvinnelig kulturell underkastelse du peker på er marginal og i hovedsak befinner seg i hodene til rabiate muslimhatere (som jeg forøvrig synes er vel så skremmende som islamistene)

Du har heller ikke klart å framvise noen form for dokumentasjon på at dette er et problem, personlige anekdoter og oppfatninger egner seg dårlig som statistikkgrunnlag.

Jeg tror alle i denne tråden forstår at det er forskjell på samfunnsstrukturer og maktfordelingen i familielivet kontra sexleker så jeg tror ikke det er behov for at du presiserer dette ytterligere.

Jeg er helt enig med deg i at skandinaviske menn skal ta like mye av æren for den likestillingen vi ser i disse landene i dag. Norske kvinner blir jo også stort sett sammen med og gifter seg med menn fra sin egen kultur, det er ikke som om det foregår et opprør mot den moderne mannen som tror på likestilling og norske kvinner flykter inn i forhold til dominante innvendrermenn.

Dette er en konstruert problemstilling.

Men - når det er sagt; jeg blir like provosert og flau som du sikkert blir av sånne som Martine Aurdal som lar seg bedekke med slør og fjerner sminken sin for å tekkes en egyptisk tv-kanal (ref. Storbynattinnslaget) men som sagt, jeg tror dette problemet er marginalt.

Skulle det mot formodning vise seg at dette brer om seg og blir et reelt problem skal jeg stå på barrikadene og bekjempe det sammen med deg

[Sheherasade]

Det underliggende problemet for denne tråden, slik jeg ser det, er at norske menn föler seg truet av at norske "etniske" kvinner, som man kaller det her, har kommet langt i å bli likestilte menn mht rettigheter, muligheter og valg. Norske menn har problemer med å identifisere og definere sin maskulinitet. Så når norske kvinner velger utenlandske, spesielt muslimske (som selvsagt er de verste) mennene, så linkes det automatisk opp til de utenlandske mennenes maskulinitet, som de norske mennene ser på som mer viril enn sin egen, later det til. At det kan komme av at mange utenlandske menn rett og slett bare er veldig koselige, snille og tiltrekkende uavhengig av etnisitet og rase ser ikke ut til å falle dem inn. Så da må de ty til argumenter om at disse utenlandske mennene er voldelige og slemme, og at kvinnene som velger dem innerst inne bare önsker å underkaste seg, for å föle seg bedre. Patetisk.

Skulle da norske kvinner rase og gi seg over for at norske menn finner seg utenlandske damer fra land der damer anses å te seg mer "feminint"? Det vekker i det minste mye mindre forargelse i samfunnet. Norske kvinner föler seg rett og slett ikke spesielt truet av det. Lurer på hvorfor, gitt...

Vi lever i et land med få innbyggere. Det er naturlig å finne partnere utenfor sin egen "etnisitet". Get over it.

Endret 8. desember 2010 av Sheherasade

[Cuckold]

Igjen, Cuckold, grunnen til at du føler du blir misforstått og til at du får så mye motbør, er fordi du konstruerer en virkelighetsoppfatning som er så fjern for mange at vi ikke verken kjenner oss igjen i den eller tar den seriøst. Ikke bygger du den på noe annet en egen synsing heller, og bruker bare side opp og side ned på å fortelle alle at vi misforstår deg. Forklar da heller bedre hva nøyaktig du er du mener, hvor utbredt du tror problemer er, og eventuelt mulige løsninger. Dette mønsteret har vi vært i før, og det fører ingensteds hen.

Nei, jeg tror ikke det er virkelighetsoppfatningen som er så forskjellig, det er nok snarere definisjonen av kulturell underdanighet som er bøygen. Du og Christina mener jo at det ikke vil være naturlig å snakke om kulturell underdanighet om en kristen kvinne i forhold med en muslimsk mann godtar at de to foreldres livssyn ikke skal stille likt, men at barna skal oppdras som muslimer. Da er det jo definisjonen av underdanighet vi er uenige om, ikke at mange norske kvinner i kulturelt blandede ekteskap strekker seg langt og lenger enn langt og i praksis lar mannen regjere, f.eks på livssynsområdet.