Hvor lang tid kan man forvente at det tar før et forhold er stabilt?

[AnonymBruker]

Altså, fra man blir sammen til man er innkjørt. Jeg regner med at de fleste har problemer og uenigheter i startfasen, men hvor lang tid tok det i ditt forhold, før du følte at dere kjente hverandre, stolte på hverandre og visste hvordan dere skulle leve sammen?

[Løvetanten]

Jeg tror ikke at de fleste har startproblemer i et forhold, heller tvert imot. Det er jo sånn for de aller fleste at man bevisst finner likheter og idealiserer den andre parten. Om et forhold har startvansker så kan jeg ikke forestille meg at det blir bedre etterhvert- heller tvert imot!

[Havbris]

Jeg tror også - som i forrige innlegg - at de berusende forelskelsesfølelsene legger lokk på det meste i starten. Det er nok når den rusen avtar at man begynner å kjenne på ulikheter og utfordringer. Når man er forelsket drives forholdet ofte av følelser alene (+-) - etterhvert må det tanker, refleksjoner og forhandlinger til. Da begynner man å oppdage at det kan være humper i veien.

Ofte kan det vel være slik at hvis man klarer den fasen - så begynner ting å få en viss stabilitet.

Endret 2. desember 2010 av Havbris

[I Grosny]

Altså, fra man blir sammen til man er innkjørt. Jeg regner med at de fleste har problemer og uenigheter i startfasen, men hvor lang tid tok det i ditt forhold, før du følte at dere kjente hverandre, stolte på hverandre og visste hvordan dere skulle leve sammen?

Man kommer vel langt på 6 måneder. Og har man også klart en lang vellykket ferie sammen i tosomhet, så vil nok tryggheten sige på.

[Pingting]

Om et forhold har startvansker så kan jeg ikke forestille meg at det blir bedre etterhvert- heller tvert imot!

Jeg synes den ble litt vel bastant. At det gjelder for deg tviler jeg ikke på (det gjelder strengt tatt for meg og), men jeg har da sett nok av folk som har hatt endel "innkjøringsvansker" i nye forhold og som har ordnet opp i det. Dette er gjerne folk som har vært single en stund, eller folk med sterke personligheter som har endel særegenheter på godt og vondt. Og ikke minst: forhold mellom folk som er veldig forskjellige. Jeg har sett eksempler på at det har gått til helvete, og på at de har klart å justere seg til hverandre på en veldig fin måte.

[Gjest Avocado]

Er litt uenig i det, men det kommer så klart an på hva slags startvansker det er snakk om.

Jeg kan faktisk ikke huske hvor lang tid det tok for oss å bli trygge, jeg tror det skjedde veldig gradvis og i flere stadier. Jeg trodde jeg var 100% trygg på ham etter 2 måneder, men i ettertid ser jeg jo at det gikk an å få det enda bedre. Vi har egentlig ikke vært sammen så lenge heller, så jeg blir ikke overrasket om jeg om et par måneder oppdager at vi har grodd enda bedre sammen. Det betyr ikke at vi er ustabile nå, men tingene går liksom på forskjellige nivåer hele veien.

Vi har f.eks. hatt litt startvansker som gir seg ut som forskjellige måter å uttrykke seg på (han sier noe jeg oppfatter som noe annet og omvent, vi kommer fra forskjellige miljøer), hvordan vi gjør ting (jeg er vant til ditt, han er vant til datt, og så må vi finne vår måte å gjøre ting på), han har stilt seg inn til mine reaksjonsmønstre, jeg har innstilt meg til hans. Vi må jo lære masse om hverandre hele tiden og slikt kan ta litt tid.

20-30 år tipper jeg

[Havbris]

20-30 år tipper jeg

Rundt der ja

[einna]

Jeg tror at et forhold ikke nødvendigvis er dømt om det har litt startproblemer (om det ikke er veldig mye da). Kan ta meg selv som eksempel.

Jeg hadde litt omstillingsutfordringer i begynnelsen av forholdet til samboeren min. Jeg var ung student som elsket singellivet - f.eks feste masse, bo i vennekollektiv og være selvstendig (og egoistisk). Et seriøst forhold var litt vanskelig å flette inn her (ble stormforelsket plutselig, og hadde ikke "planer" om et forhold).

Det gikk seg egentlig raskt til, kranglet litt de første mnd, før vi klarte å "samle" livene våre på en måte.. (dårlig forklart). Vi lærte en god del i omstillingsprosessen da, både å lage kompromiss og samtidig ha vårt eget liv.

Nå tre år etter har vi fortsatt eg flott forhold, og vi kjenner hverandre veldig godt og er trygge på hverandre. Vi vet hvor vi står i forhold til hverandre, og hva vi vil med livet.

For å gi ts en tidsramme, kan jeg vel si at for oss ble det seriøst etter et par mnd (på en måte med en gang) og etter ca 8-12 mnd var vi vel ganske sikre på hverandre, det kom gradvis fra begynnelsen.

Flyttet sammen etter to år, og det var jo ennå en ny måte å bli kjent på.

Tror alt dette er veldig individuelt da.

Endret 2. desember 2010 av einna

[Havbris]

Ja - helt sikkert individuelt - avhangig av hvor man er i livet, hvor lenge man har levd som single, utdanning/jobbsituasjon og selvfølgelig kjemien og mye annet. Med andre ord egentlig uforutsigbart

[Gjest Gjest]

tror heller ikke de fleste har problemer i starten. da kjenner man hverandre ikke godt nok og man svever på en rosa sky. jeg svever fremdeles på en rosa sky så ikke misforstå. men vi har mer diskusjoner nå ang ulikheter og at vi tenker forskjellig enn det vi hadde i starten.

er mange forhold så går adundas slik. man har det greit i begynnelsen men så blir det for mye krangling. veldig vanlig.

må si det hadde bekymra meg om vi krangla og hadde hatt diskusjoner helt fra starten av

[Riskrem]

Jeg opplevde startvansker i begynnelsen av forholdet. Det gjaldt tanker om hvordan jeg ble oppfattet av ham, usikker på hans holdninger til ting, usikker på hvordan man skal forholde seg til hverandre, usikker på hva man begir seg ut på, redd for å bli såret etc. Det var aldri noen krangling, men generell usikkerhet på hverandre. Man må bli vant til hverandre, og man er jo redd for å gjøre noe galt!

Det er jo bare det det handler om. Man ønsker å vise sine beste sider, og man ønsker å gjøre partneren glad. Etter et par måneder har man forhåpentligvis lært seg nok til å kunne slappe av mesteparten av tiden. Jeg tipper derfor at etter 2-3 måneder bør man ikke være så usikker på hverandre lenger.

Hvis forholdet begynner med masse krangling og sånt, da vet jeg ikke helt hva jeg hadde tenkt.

[AnonymBruker]

Det trenger ikke være krangling, men usikkerhet. Usikre på hvor man har hverandre osv.

[Gjest No_glitter]

Det kommer vel an på hvor godt man kommuniserer tanker, usikkerhet, følelser osv til hverandre. Et par som bruker lang tid på å klare å si viktige ting til hverandre vil kanskje aldri komme helt i mål, de som snakker godt sammen på alle plan kommer fortere til et nytt stadie i forholdet.

Kan sammenligne med meg og samboeren, vi flyttet sammen etter halvannet år, har bodd sammen i to og vi oppdager ting hele tiden som vi må ta tak i. Vi var veldig sikre på at vi ville bo sammen allerede etter 7-8 måneder, men pga jobb osv. gikk det lengre tid. Men han var sjelden hjemme hos seg selv fra vi hadde vært sammen et halvt år, så vi var kanskje tidlig ute. Vi hadde ikke noen særlige startproblemer, vi satte oss ned og diskuterte det som var viktige kjøreregler osv så vi hadde en plan hele tiden. Og det hjalp veldig, ikke bare fordi vi visste hva vi hadde å forholde oss til men også fordi det ble lettere å diskutere ting som måtte belyses.

Så: det kommer vel veldig an på hvem det er snakk om

[AnonymBruker]

Vi brukte om lag et år. Jeg var veldig usikker, både på meg selv og han, og han hadde aldri hatt kjæreste tidligere og var ganske sær når jeg ser rundt meg innser jeg at vi brukte lang tid, men nå opplever begge det som at det bare blir bedre og bedre for hver dag som går! Skal ikke nekte for at jeg har hatt noen runder underveis hvor jeg har lurt på om det er verdt det...

[Naxos70]

Jeg har vel egentlig vært ganske sikker på forholdet vårt hele tiden og vi har hatt et stabilt og godt forhold hele veien!

[Gjest Gjest]

Jeg tror ikke at de fleste har startproblemer i et forhold, heller tvert imot. Det er jo sånn for de aller fleste at man bevisst finner likheter og idealiserer den andre parten. Om et forhold har startvansker så kan jeg ikke forestille meg at det blir bedre etterhvert- heller tvert imot!

Det kommer vel an på hva man mener med startvansker. Jeg og min kjæreste elsket hverandre raskt, men har likevel opplevd uenigheter og ustabilitet. Til og med lange pauser med andre. Vi har hatt uttallige krangler, men kjærligheten er like sterk. Han er derfor den personen jeg faktisk har følt meg mest trygg på, fordi jeg vet at vår kjærlighet har tålt det meste, og vi får det bare bedre og bedre på alle områder.

[AnonymBruker]

For oss tok det to-tre måneder fra vi ble interessert i hverandre til vi turte å slå fast at vi var sammen, deretter syv måneder før vi flyttet sammen (avstandsforhold før det).

Jeg opplevde da to typer startvansker - iløpet av tiden i avstandsforhold kranglet vi aldri, men jeg var usikker på ham. Og som andre sier, jeg kom stadig til nye nivåer der jeg tenkte "Nå er jeg virkelig trygg på ham" - og så tok det noen måneder før jeg oppdaget at det kunne bli enda bedre. Akkurat det har pågått i fire år nå... De første månedene trodde jeg egentlig at jeg bare var tilfeldig tidsfordriv for ham. De neste par månedene trodde jeg fortsatt at han kom til å gi opp på grunn av avstanden. Etter det var jeg usikker på om han virkelig ELSKET meg, eller bare trodde han gjorde det av mangel på noe bedre. Vi har alltid vært flinke til å kommunisere, men jeg har ikke vært så flink til å stole på at han virkelig mener det han sier.

Og så flyttet vi sammen, og opplevde en annen type startvansker. Da ble det en del krangling om husarbeid, sex og hvor mye tid vi skulle tilbringe sammen - mye bunnet i min dårlige selvtillit ("oh no, han vil ikke ha sex på sekundet hver gang jeg vil, da tenner han ikke på meg lengre!").

Etterhvert som han har bygget opp selvtilliten min og vist seg til å stole på, har forholdet blitt mer og mer stabilt. For meg tok det halvannet år fra vi møttes til jeg virkelig turte å satse på ham med hele mitt hjerte og begynte å tenke at vi skulle være sammen resten av livet.

[Gjest Gjest]

For oss vil det nok ta et par og 6 år før vi har løst de mest grunnleggende gåter rundt hverandres energier. Det tar tid, og muligens lenger tid enn det jeg tror. Men det er så lærerikt, og vi backer aldri unna en utfordring.

[LilleThea]

Tror ikke man skal sammenligne seg med andre. Alle fungerer også forskjellig sammen med forskjellige mennesker derfor kan ting noen ganger stabilisere seg på kort tid, men med andre så kan det ta lenger tid og noen ganger kanskje lang tid.

Jeg har sett flere eksempler på forhold med dårlig start som har endt opp til noe veldig bra. Selv om det selvfølgelig er enklere med ett forhold som starter uten noen "problemer" som bare går av seg selv. En dårlig start gir mange prøvelser fordi dere ikke kjenner hverandre og har ikke erfaringen på at man kan faktisk krangle og være uenige uten at det vil ende opp i brudd. Lengre ut i ett forhold vil du ha den tryggheten fordi du kjenner vedkommende bedre. Derfor tror jeg at mange gir opp ett forhold som starter med problemer.

Før eller siden får alle forhold sine prøvelser.

Det tar den tiden det tar for dere.

Endret 4. desember 2010 av LilleThea

[sjøhest]

Det er jo når dere blir trygge på hverandre at kranglinga starter.. :gjeiper: