Liker du ansiktet ditt?

[AnonymBruker]

For det er netopp mitt problem. Jeg liker kroppen min, selv om den ikke er perfekt. Jeg bare liker ikke ansiktet mitt.

Jeg har uren fet hud, litt stor nese, og slitne øyne. Litt mørke under øynene og smilerynker.

Syns dette er et større problem enn å ikke like kroppen sin - den kan du trene å slanke. Ansiktet må du evt operere, og det er jo et relativt drastisk tiltak...

[AnonymBruker]

Bruker du god hudpleie?

Jeg er heller ikke fornøyd med ansiktet på grunn av kviser og arr, men nå holder jeg på å endre kosthold og bruker helt ren hudpleie i håp om at det gir et positivt utslag. Men man kan jo alltids sminke ansiktet.

[Hoppetaujenta]

Det blir vel ofte sånn når en er yngre; da liker en lite av det en ser. Om en ikke tenker seg grundig om og endrer kurs, blir det den følelsen en drar med seg inn i resten av livet også.

"Jeg holder ikke mål"!

Alt utenfra gjør en usikker. Reklamen (som aldri gir seg) forteller oss hvordan vi burde ha vært, og at vi kan bli sånn...om vi bare kjøper akkurat DET produktet.

De vil ikke oss vel, de vil seg selv vel, og narrer oss til å kaste oss på karusellen for å bli "vakker".

Hvis vi bare blir vakre nok, vil verden like oss bedre?

Vi vil bli superpopulære og få superkjærester,

og alt vil bli fantastisk? I don`t think so.

I mitt syn er det ikke slik det fungerer. Vi blir bare mere usikre på oss selv, ved å lytte til de "slangene" som hveser oss inn i øret (reklame og såkalt bedrevitere)og viser oss veien til "evig ungdom og lykke". (selv når en faktisk ER ung og burde være relativt lykkelig for det)

Jeg er voksen og har vært det lenge. Jeg har gjennomskuet "dem".

I forhold til alt en skal strekke seg etter, holder jeg nok ikke mål i noen som helst retning, men det er i forhold til "deres" syn. Ikke mitt eget.

Siden du spør: Ja, jeg er fornøyd med ansiktet mitt.

Ja, jeg er fornøyd med kroppen min slik som den er.

Jeg har overlevd utallige stormkast og personlige Tsunamier, men jeg står støtt og trygt på beina mine ennå.

Jeg er kjempesterk på alle vis. JEG er god nok!

Det er hva jeg forteller meg stadig vekk, når jeg trenger en klapp på skulderen fordi verden er et vanskelig sted å være.

Jeg har ikke så skyhøye forventninger, og kan dermed ikke blir skuffet på samme viset som mange blir. En kvise hist eller her, setter ikke min verden på hodet. Tvert imot: livet går helt greit videre alikevel.

Og det som mange er helt sikre på: at "alle" ser vår lille kvise eller urene hud etc., er nok ikke helt sånn. De fleste er for opptatt av sine egne små utvekster og "kjempemangler", og bryr seg egentlig mest om seg selv... Tror jeg.

Tenk så bra vi kan ha det om vi bare ser litt lengre enn til overflaten. Vi som mennesker er så mye mere enn det ytre.

Et menneske som er grettent, innesluttet og negativt p.g.a. en kvise m.m. skyver omgivelsene sine fra seg. Og folk holder seg unna.

En strålende personlighet som er trygg og sikker på sin egen verdi som menneske, skinner igjennom og gjør omgivelsene lyse og glade, uansett hvilke "lyter og feil" en måtte inneha.

Mitt råd: gå ut i verden, lev og skinn i steden for å bekymre dere for (unnskyld meg) bagateller. For det er det det er,- egentlig.

Endret 21. november 2010 av Margareth

[AnonymBruker]

Bruker du god hudpleie?

Jeg er heller ikke fornøyd med ansiktet på grunn av kviser og arr, men nå holder jeg på å endre kosthold og bruker helt ren hudpleie i håp om at det gir et positivt utslag. Men man kan jo alltids sminke ansiktet.

Ja jeg bruker det. Rens morgen og kveld, sluttet å røyke, normalt kosthold, trener 3 ganger i uka, peeling 1 gang per uke, krem koster over 450 kr. Fremdeles store porer. Sminke gjør susen det, problemet er at jeg må pudre meg hver 3 time, hvis ikke så skinner det "fettaktig" gjennom make up krem.

[AnonymBruker]

Det blir vel ofte sånn når en er yngre; da liker en lite av det en ser. Om en ikke tenker seg grundig om og endrer kurs, blir det den følelsen en drar med seg inn i resten av livet også.

"Jeg holder ikke mål"!

Alt utenfra gjør en usikker. Reklamen (som aldri gir seg) forteller oss hvordan vi burde ha vært, og at vi kan bli sånn...om vi bare kjøper akkurat DET produktet.

De vil ikke oss vel, de vil seg selv vel, og narrer oss til å kaste oss på karusellen for å bli "vakker".

Hvis vi bare blir vakre nok, vil verden like oss bedre?

Vi vil bli superpopulære og få superkjærester,

og alt vil bli fantastisk? I don`t think so.

I mitt syn er det ikke slik det fungerer. Vi blir bare mere usikre på oss selv, ved å lytte til de "slangene" som hveser oss inn i øret (reklame og såkalt bedrevitere)og viser oss veien til "evig ungdom og lykke". (selv når en faktisk ER ung og burde være relativt lykkelig for det)

Jeg er voksen og har vært det lenge. Jeg har gjennomskuet "dem".

I forhold til alt en skal strekke seg etter, holder jeg nok ikke mål i noen som helst retning, men det er i forhold til "deres" syn. Ikke mitt eget.

Siden du spør: Ja, jeg er fornøyd med ansiktet mitt.

Ja, jeg er fornøyd med kroppen min slik som den er.

Jeg har overlevd utallige stormkast og personlige Tsunamier, men jeg står støtt og trygt på beina mine ennå.

Jeg er kjempesterk på alle vis. JEG er god nok!

Det er hva jeg forteller meg stadig vekk, når jeg trenger en klapp på skulderen fordi verden er et vanskelig sted å være.

Jeg har ikke så skyhøye forventninger, og kan dermed ikke blir skuffet på samme viset som mange blir. En kvise hist eller her, setter ikke min verden på hodet. Tvert imot: livet går helt greit videre alikevel.

Og det som mange er helt sikre på: at "alle" ser vår lille kvise eller urene hud etc., er nok ikke helt sånn. De fleste er for opptatt av sine egne små utvekster og "kjempemangler", og bryr seg egentlig mest om seg selv... Tror jeg.

Tenk så bra vi kan ha det om vi bare ser litt lengre enn til overflaten. Vi som mennesker er så mye mere enn det ytre.

Et menneske som er grettent, innesluttet og negativt p.g.a. en kvise m.m. skyver omgivelsene sine fra seg. Og folk holder seg unna.

En strålende personlighet som er trygg og sikker på sin egen verdi som menneske, skinner igjennom og gjør omgivelsene lyse og glade, uansett hvilke "lyter og feil" en måtte inneha.

Mitt råd: gå ut i verden, lev og skinn i steden for å bekymre dere for (unnskyld meg) bagateller. For det er det det er,- egentlig.

For et fantastisk innlegg. Dette skal jeg lese hver gang jeg er deppa over utseende. Takk for at du skrev inn! Hilsen Trådstarter

[Hoppetaujenta]

Åh...bare hyggelig om det falt i god jord.

[AnonymBruker]

Hadde det bare vært en kvise her og der.. Har vel nærmere 30 kviser i alle størrelser som får hvitt hode titt og ofte, fordelt over hake og kinn. Og rundt de er det helt rødt fra kviser som en gang var der. Super deprimerende.. Om å gjøre og ikke se i speilet for ofte!

[AnonymBruker]

Nei, kan ikke fordra ansiktet mitt. Det er faktisk ikke en eneste positiv ting å trekke frem.

Mange skålformede arr, store porer, fæl potetnese, ujevn farge/pigmentflekker, dårlige øyne, små øyne, overbitt og stygg profil, tørre lepper som uansett behandling flasser, linjer og rynker(og er bare i starten av 20-årene), sensitiv, fet og tørr hud om hverandre, fregner og føflekker. Ja ja. Sånn går nå dagene! he he :-P

[Gjest Gjest]

Nesten som om jeg skulle skrevet det selv.

Har selv ikke så fin hud, poser og mørke ringer under øynene, begynner se tegn til rynker rundt øynene og smilerynker, og folk gjetter alderen min å være minst 30 selv om jeg kun er 25.

Er blitt tynnere med årene så jeg har ganske tynt ansikt noe som får meg se ekstra sliten ut.

Men er ganske rart hvordan man kan forandre seg på kun ett år...synes jeg plutselig har fått flere rynker nå enn det jeg hadde i fjor. :s hjelp!

[Ethereal]

Jeg er veldig fornøyd med ansiktet mitt. Skulle gjerne hatt litt større øyne, for det syns jeg er så fint. Ellers er det ingenting jeg er misfornøyd med.

[^KinderMaxi^]

Liker ansiktet mitt Litt større lepper kanskje, men er ikke verdens undergang for det.

[KaDust]

Tja. Ser vel helt ok ut. Hater egentlig trynet mitt og blir ofte sterkt deppa av å se meg i speilet. Men alt dette er grunnet 1 organ. Stygge nesa mi ødelegger det ellers ganske pene ansiktet mitt.

Får ofte spørsmål om jeg har vært i slagsmål, for det ser slik ut grunnet en kul jeg har på nesa. Lyst til å operere denne vekk, for den ødelegger hele trynet mitt, men blir på en måte redd for at jeg ikke skal se ut som megselv etter.

[Gjest kml]

Ting jeg liker med fjeset mitt:

Øynene mine

Leppene

Smilet

Ting jeg ikke liker:

I profil ser man bare kinnet mitt. Føler de tar opp hele fjeset mitt

Øyenbryn

Litt uren hud.

Jeg bruker Clinique hver morgen og kveld

[Plutseliten]

Likte veldig godt innlegget til Margareth Synes det sier alt. Flere burde tenke sånn..

[Fanta Exotic]

Jeg er veldig fornøyd med ansiktet mitt:) helt ren hud, søte fregner, store, rød lepper, helt rett nese og grønne øyne:) Hvis jeg skulle endret på noe ville jeg hatt lengre øyevipper, bare:) .. Kroppen min derimot

[Lykkelitenen]

Det blir vel ofte sånn når en er yngre; da liker en lite av det en ser. Om en ikke tenker seg grundig om og endrer kurs, blir det den følelsen en drar med seg inn i resten av livet også.

"Jeg holder ikke mål"!

Alt utenfra gjør en usikker. Reklamen (som aldri gir seg) forteller oss hvordan vi burde ha vært, og at vi kan bli sånn...om vi bare kjøper akkurat DET produktet.

De vil ikke oss vel, de vil seg selv vel, og narrer oss til å kaste oss på karusellen for å bli "vakker".

Hvis vi bare blir vakre nok, vil verden like oss bedre?

Vi vil bli superpopulære og få superkjærester,

og alt vil bli fantastisk? I don`t think so.

I mitt syn er det ikke slik det fungerer. Vi blir bare mere usikre på oss selv, ved å lytte til de "slangene" som hveser oss inn i øret (reklame og såkalt bedrevitere)og viser oss veien til "evig ungdom og lykke". (selv når en faktisk ER ung og burde være relativt lykkelig for det)

Jeg er voksen og har vært det lenge. Jeg har gjennomskuet "dem".

I forhold til alt en skal strekke seg etter, holder jeg nok ikke mål i noen som helst retning, men det er i forhold til "deres" syn. Ikke mitt eget.

Siden du spør: Ja, jeg er fornøyd med ansiktet mitt.

Ja, jeg er fornøyd med kroppen min slik som den er.

Jeg har overlevd utallige stormkast og personlige Tsunamier, men jeg står støtt og trygt på beina mine ennå.

Jeg er kjempesterk på alle vis. JEG er god nok!

Det er hva jeg forteller meg stadig vekk, når jeg trenger en klapp på skulderen fordi verden er et vanskelig sted å være.

Jeg har ikke så skyhøye forventninger, og kan dermed ikke blir skuffet på samme viset som mange blir. En kvise hist eller her, setter ikke min verden på hodet. Tvert imot: livet går helt greit videre alikevel.

Og det som mange er helt sikre på: at "alle" ser vår lille kvise eller urene hud etc., er nok ikke helt sånn. De fleste er for opptatt av sine egne små utvekster og "kjempemangler", og bryr seg egentlig mest om seg selv... Tror jeg.

Tenk så bra vi kan ha det om vi bare ser litt lengre enn til overflaten. Vi som mennesker er så mye mere enn det ytre.

Et menneske som er grettent, innesluttet og negativt p.g.a. en kvise m.m. skyver omgivelsene sine fra seg. Og folk holder seg unna.

En strålende personlighet som er trygg og sikker på sin egen verdi som menneske, skinner igjennom og gjør omgivelsene lyse og glade, uansett hvilke "lyter og feil" en måtte inneha.

Mitt råd: gå ut i verden, lev og skinn i steden for å bekymre dere for (unnskyld meg) bagateller. For det er det det er,- egentlig.

Jeg signerer egentlig bare denne jeg Etter å ha irritert meg over både kropp og ansikt i mange år kom jeg til et pungt der jeg innså at hey, jeg er meg og det kan ingen ta fra meg. Jeg er vakker akkurat slik som jeg er med de kvisene jeg måtte og de valkene jeg måtte. Jeg er like unik som deg og alle andre her inne og jeg håper alle andre innser at de burde være like fornøyd med sitt ansikt som jeg er med mitt

[The Kitten]

Ja, jeg liker ansiktet mitt.

[AnonymBruker]

Hvis jeg ser kritisk på meg selv i speilet, så ser jeg mange ting jeg kunne ønske var andreledes. Men egentlig så vil jeg jo ikke forandre noe for da er jeg jo ikke meg lenger. Jeg føler at ansikt er mye mer identitet enn hva kropp er.

Og så kan jo rett sminke, briller, hårfarge og klipp utgjøre utrolig stor forskjell.

[Chiyo]

Ja... Jeg er faktisk ganske glad i ansiktet mitt. Er det dumt og være skikkelig sjældigger?

[KaDust]

Ja... Jeg er faktisk ganske glad i ansiktet mitt. Er det dumt og være skikkelig sjældigger?

Nei, er jo ikke det. Må være herlig å ikke starte å grine hver gang man går forbi et speil, liks