Bortskjemte norske barn

[Gjest Miam]

Tja, jeg ser det ikke på som nødvendigvis bortskjemthet jeg da men. Jeg har også lange ønskelister, og har alltid hatt det, men det er jo fordi folk spør om å få gaveliste, og jeg er lei av folk som maser etter dem. Uansett, å ønske seg noe er ikke det samme som å kreve, og det virker det som enkelte her glemmer. Hva er galt i å ønske seg noe? Da jeg var liten ble jeg oppmuntrert til å hold fast ved mine drømmer og ønsker, uansett hva det måtte være. Men betyr det at man er bortskjemt? Nei. Ikke slik jeg ser det. Selv om man ikke får alt som står på ønskeslista så har ihvertfall aldri jeg blitt sur for det. Herrelighet, det å i det hele tatt få en gave er jo fantastisk hyggelig, men aldri et krav. Derimot: hadde jeg opplevd at andre ble sure fordi de ikke fikk alt på sin ønskeliste så hadde jeg nok betraktet dem som bortskjemte.

Så med andre ord: det er vesenforskjell mellom ønsker og det å kreve.

Mvh Yvonne

Selvfølgelig er det noe annet at en ønsker seg noe, men mange barn i dag forstår ikke at dette er ØNSKER. Du som voksen skjønner selvsagt dette, men det gjør ikke nødvendigvis barn om de er vant til å få det slik de vil. De forventer at de får ting fra denne listen, uansett hvor dyre, store og flotte gavene måtte være.

I bunn og grunn er vel dette foreldrenes feil.

Mye vil ha mer!

[Anglofil]

Selvfølgelig er det noe annet at en ønsker seg noe, men mange barn i dag forstår ikke at dette er ØNSKER. Du som voksen skjønner selvsagt dette, men det gjør ikke nødvendigvis barn om de er vant til å få det slik de vil. De forventer at de får ting fra denne listen, uansett hvor dyre, store og flotte gavene måtte være.

I bunn og grunn er vel dette foreldrenes feil.

Mye vil ha mer!

Men det står ingenting så vidt jeg kan lese, at barn forventer dette. Jeg kjenner ihvertfall ingen barn som forventer å få gaver til flerfoldige tusen, jeg har inntrykk av at mange barn klarer å skille mellom det å ønske seg og det å kreve. Det er ihvertfall mitt inntrykk etter å ha jobbet en del med barn og hvor dette temaet har kommet opp.

Mvh Yvonne

Endret 15. november 2010 av Yvonne

[AnonymBruker]

Jeg husker da at jeg syns det var skikkelig morsomt å skrive ønskeliste. Det å bare kunne velge alt man hadde lyst på og sette opp på en liste, betydde slett ikke at vi forventet å få alt sammen - men det var jo selvfølgelig ekstra stas hvis man endte opp med et par ting ifra lista.

(jeg var litt skuffet over at jeg aldri klarte å få til like lange lister som Ole, Dole og Doffen i Donald, forreste - sånne langer oprullede liste saker...)

Personlig så syns jeg det er helt greit med mange ting på en ønskeliste - mer og velge i mindre sjanse for å kjøpe det samme som andre har kjøpt. Når det gjelder et sted som dette hvor barn fra hele verden sender inn ønskelistene sine, syns jeg ikke det er merkelig at de sees en forskjell på lister fra barn som vokser opp i Norge og barn som vokser opp i Romania eller Sierra Leone f.eks.

Ja - barn her i Norge har det bedre enn mange andre, og er sikkert bortskjemte også, men ærlig talt - å lage så mye ståk over at unger tar av litt når de skriver en ønske liste....

[AnonymBruker]

jeg har to barn som skriver laaange ønskelister, en som blir glad og lykkelig uansett hva han får (om det står på lista eller ikke) og en litt yngre som i fjor jul (han var 6 år da) ikke gadd å skrive liste fordi; "jeg får jo aldri det jeg ønsker meg likevel". Han er et utrolig utakknemlig barn som når han får en overraskelsesgave -og før han har åpnet den- kan finne på å si "får jeg bare én!?" eller han kan sette opp en skikkelig sur mine og si at en gave er stygg eller kjedelig. Jeg blir vanvittig av den ungen og har terpet og terpet på hva som er greit å si og ikke. Barna er oppdratt temmelig likt, de er nær i alder og har måttet lide seg gjennom bursdager hvor den ene får gave og den andre ikke. Vi arver en god del klær og gir videre når det blir for smått, det samme med leker. Eldste får og gir med stor fryd, yngste rynker på nesa og vil ikke gi fra seg noe. Jeg forstår rett og slett ikke hvorfor de har blitt så forskjellige på dette området. Poenget mitt her er at det kanskje ikke alltid er foreldrenes skyld at barn er utakknemlige, jeg aner i hvertfall ikke hva jeg har gjort som har forårsaket et sånt monster av en gavemottaker/giver.

[starligt]

unger er rett og slett alt for kravstoreog bortskjemte.bare forlanger syns jeg.skal en virkelig få en dyr gave får de gjøre seg fortjent til det mener jeg.

en av de første julaftene mine med faren til samboern og dama hans med barn igjen blei jeg helt satt ut.den ene sønnen av dama til faren fikk mange fine ting.den ene var en lys olabukse.men satt som en liten dritt unge på 5 og var så missfornøyd fordi han ikke fikk mørk bukse.

mange foreldre må rett og slett skjerpe seg på og gi ungene omtrent det de vil ha.gjelder vel og merke ikke alle.men veldig mange.

[Gjest mari kontrari]

Å forvente å få alt, eller å bare ønske seg kjempedyre ting og forvente å få noe av det, det er nok bortskjemt. Men ellers er jeg litt enig med Yvonne i at det er en forskjell på å drømme og å kreve.

Selv har jeg alltid skrevet tildels lange ønskelister, og enda verre, skriver fortsatt ønskeliste i voksen alder. Men dette er noe som etterlyses, og grunnen til at jeg skriver en litt lang (nærmere 20 ønsker kanskje liste er at jeg 1)ikke vil vite hva jeg får, og 2) for å gjøre det lettere for de som skal kjøpe gave til meg, samt gi de litt valgmuligheter om de ikke vil finne på noe selv. Har forøvrig alltid ønsker av type sjokolade og sokker, og anser alt som nærmer seg 500-lappen for å være "dyre ønsker som godt kan være eneste gave".

Men litt mer tilbake til tema, så er det trist og skremmende om våre barn skal være så opptatt av store og materielle ønsker, ikke minst er det trist for de om de mister evnen til å glede seg over små gaver, og det og i det hele tatt få noe.

[AnonymBruker]

En ting er jo å skrive ned flere ting man virkelig ønsker seg, men det blir noe annet når de er likegyldige nok til å sende inn hele leketøyskatalogen...

Det virker som om mange barn ønsker seg en masse, også får de det og mer til og blir litt likegyldige. Blir lei av en dyr gave etter to dager og ønsker seg noe annet. De setter ikke så stor pris på ting.

Men det er jo klart at de er lurt med lange ønskelister, så lenge det er noe de faktisk vil ha og de ikke forventer seg å få alt.

[Lyra]

Hva skal man med ønskelister om man ikke kan skrive ned det man ønsker seg? Er verre om de surmuler når de ikke får akkurat det de ønsker seg. Husker ett år kusina mi ønsket seg mobiltelefon selv om hun hadde en avtale med foreldrene om at hun ikke skulle få det før hun var så og så gammel. Jenta fikk en Nintendo DS til jul og var så sur at hun surmulte resten av kvelden.... (Jeg derimot spillte DS )

[LeaMichele]

en ting er jo at ungene ønsker seg dyre ting, men synes det er værre når foreldrene faktisk kjøper tingene. det er jo ikke barna det er no galt med, det er jo foreldrene! klart ungene blir kravstore hvis de er vandt med å få alt de peker på..

[Safira]

Selv har jeg alltid skrevet lange og (relativt) detaljerte ønskelister. I stedet for å skrive at jeg ønsker meg CDer og bøker f.eks. så skriver jeg opp noen av de jeg ønsker meg, da blir naturligvis ønskelisten lang. Jeg gjør dette for å slippe å fortelle folk hvilke bøker osv. jeg ønsker meg gang på gang. Nå er det vel som oftest kun 1-2 dyre (ca 2000 kr, her hender det at 2-4 familiemedlemmer spleiser) ting på min ønskeliste men jeg forventer ikke å få noe av det som står på den.

Likevel skal jeg si at jeg har vært borti veldig bortskjemte barn/ungdommer og det er utrolig slitsomt. Spesielt hvis man feirer jul med dem og er kjempeglad for sine egne gaver så sitter andre der med gaver som har kostet 3-4 ganger så mye og likevel er de ikke fornøyde fordi de mener de har fått for lite osv.

Endret 17. november 2010 av Safira

[Gjesten]

jeg har to barn som skriver laaange ønskelister, en som blir glad og lykkelig uansett hva han får (om det står på lista eller ikke) og en litt yngre som i fjor jul (han var 6 år da) ikke gadd å skrive liste fordi; "jeg får jo aldri det jeg ønsker meg likevel". Han er et utrolig utakknemlig barn som når han får en overraskelsesgave -og før han har åpnet den- kan finne på å si "får jeg bare én!?" eller han kan sette opp en skikkelig sur mine og si at en gave er stygg eller kjedelig. Jeg blir vanvittig av den ungen og har terpet og terpet på hva som er greit å si og ikke. Barna er oppdratt temmelig likt, de er nær i alder og har måttet lide seg gjennom bursdager hvor den ene får gave og den andre ikke. Vi arver en god del klær og gir videre når det blir for smått, det samme med leker. Eldste får og gir med stor fryd, yngste rynker på nesa og vil ikke gi fra seg noe. Jeg forstår rett og slett ikke hvorfor de har blitt så forskjellige på dette området. Poenget mitt her er at det kanskje ikke alltid er foreldrenes skyld at barn er utakknemlige, jeg aner i hvertfall ikke hva jeg har gjort som har forårsaket et sånt monster av en gavemottaker/giver.

Hva med å ikke gi ham noenting til jul, og forklare med at han er jo aldri fornøyd uansett? Da lærer han nok fort å sette pris på gavene han får

[Chassy]

Hørte på radioen at julenissen i Drøbak hadde fått inn en del juleønsker fra forskjellige land. Det som overrasket var at norske barn er veldig mye mer kravstore enn de andre barna som hadde sendt inn. Mens mange av de andre barna hadde en eller to ting på listene sine så hadde norske barn store krav.

De sente inn lange detaljerte lister med gaver til mange tusen på, noen hadde sendt inn sider fra leketøysblader med kryss på det de ville ha og andre hadde rett og slett sendt inn hele bladet og sagt at de ville ha alt sammen.

Da jeg var liten (er 22 år nå), så hadde jeg noen få ønsker på en lapp. Det husker jeg ennå. Og når jeg fikk en av de var jeg overlykkelig.

Nå har jeg inntrykk av at mange barn blir skuffet og sinte om de ikke får det de ønsker seg (krever).

Jeg skal i alle fall prøve å ikke oppdra mitt barn til å forvente og kreve.

Hva er ditt inntrykk?

(Jeg vet jo selvsagt at dette ikke gjelder alle, og at barn i andre land kan ha store krav de også)

Jeg er enig, foreldre har kanskje en tendens til å "kjøpe seg fri" fra dårlig samvittiget mer nå enn før også... Da tenker jeg på at når julen kommer skal selvfølgelig barna deres få "alt", for de har jo vært så mye opptatt med sitt dette året. Kanskje noe i den duren. Jeg fikk sjelden dyre gaver, ikke stod de på ønskelisten heller for jeg visste at jeg uansett ikke kom til å få slikt.