Å miste et barnebarn, og nå kanskje to

[Christina_]

Jeg må bare blåse litt ut! Jeg sitter her og aner ikke hva jeg skal si til min venn. Det føles så urettferdig at noe sånt kan skje igjen. Her sitter jeg og skulle ønske jeg kunne gjøre noe, egentlig hva som helst, men det de alle håper på, kan jeg ikke gjøre noe med. Det er nemlig at barnebarn nummer to skal få kunne vokse opp! Det er sånne situasjoner man virkelig skulle ønske man kunne hjelpe, men ikke kan det.

Hun mistet sitt første (det aller første) barnebarnet for tre år siden. Det var mange undersøkelser, men ingen kunne finne ut hva som feilte den lille jenta. Tiden gikk, og hun ble bare verre. Når hun var to år gammel ga hun opp.

Så kom barn nummer to for seks måneder siden. Det var uplanlagt, men de fant en liten glede i dette barnet. Den lille gutten er nå seks måneder, og har akkurat samme symptomene som sin storesøster. Ingen av sykehusene har ennå funnet ut hva som feiler han.

[ohka]

Enig at det er vanskelig å vite hva man skal si i en slik situasjon.. Det som alltid hjelper er å være der for henne, bare si til henne at du er glad i henne og spørre om det er noe du kan gjøre. Antakeligvis vil hun si nei og kanskje avvise deg, men da vet hun iallefall at du bryr deg, og det er viktig!! Selv om det synes å være det enkleste; ikke trekk deg unna. Dette vil vedkommende merke utrolig godt, og oppleve som sårende.

[Christina_]

Enig at det er vanskelig å vite hva man skal si i en slik situasjon.. Det som alltid hjelper er å være der for henne, bare si til henne at du er glad i henne og spørre om det er noe du kan gjøre. Antakeligvis vil hun si nei og kanskje avvise deg, men da vet hun iallefall at du bryr deg, og det er viktig!! Selv om det synes å være det enkleste; ikke trekk deg unna. Dette vil vedkommende merke utrolig godt, og oppleve som sårende.

Takk for en god kommentar

Det er bare fryktelig vannskelig. Føler meg så hjelpesløs, og ser på henne som har det så fryktelig vanskelig. Ingen fortjener en sånn elendighet, en sånn smerte.

Trekker meg ikke unna, tar det som en selvfølge å snakke om det, men det føles ikke godt nok. Skulle ønske jeg kunne gjøre noe, hva som helst for å fjerne den smerten hun føler!

[Sunshine]

Jeg ville tatt jevnlig kontakt, vis at du er der uansett hva det skal være. Spør hvordan det går, men la det være åpent for at hun ikke må svare. Tilby deg å hjelpe til med småting og vær hos henne. Bare det å ha noen hos seg hjelper selv om man ikke snakker sammen. Noen liker å være alene, og da er det viktig å vite at du er der når hun er klar. Du kan ikke fjerne smerten, du kan antagelig ikke lindre den heller. Men en god støttespiller er viktig å ha

Og når barnet først blir borte har jeg dette rådet:

Når man er i sorg er det aller viktigste at folk viser at de bryr seg, over LANG tid. At man ikke glemmer at sorgen til de nærmeste sitter i årevis, ikke bare noen måneder. For meg har det vært det største sviket, at folk glemte meg etter et par mnd. At mange forventet at jeg var over det! Å miste sine nærmeste og spesielt når de er unge er tøft, ufattelige tøft, for man finner ingen god grunn til at det skjer.

[twelve]

Hei,

vil bare si at du høres ut som en fantastisk venninne som virkelig vil stille opp!

Jeg mistet selv min sønn for et halvårs tid siden, og støtten fra vennene mine betydde ALT. Jeg var ofte avvisende, jeg orket ikke å svare på meldinger, eller å vere med på ting de foreslo, men de sluttet ikke å ta kontakt, de VAR der, og meldinger med "Jeg tenker på deg/husk at jeg er her for deg" betydde mye og dro meg videre.

I slike situasjoner føles det som du kan gjøre så LITE, men fokuser på det du KAN gjøre for henne. Selv om det kan føles lite å ubetydelig, kan det bety mye for henne. VIS at du er der. Send meldinger/stikk innom. Gi henne en gave, en klem, gode ord.

Beste tanker til deg, din venninne og hennes familie. Klem!