Tornerosas vinter

[Ellevill]

Enig med Kosemose og Pøbelsara.

Håper du får en fin helg - etter forholdene!

Jeg har vært der du er nå. Med en slik start som ga en utrolig ulik maktbalanse i et forhold som varte (alt for) lenge. Det gikk skikkelig, fryktelig galt - og den dynamikken som oppsto helt i begynnelsen av forholdet, muliggjorde mye fælt som skjedde etterpå. Jeg slikker sår enda, selv om det er lenge siden. Og jeg opplevde at jeg solgte sjela mi for litt rosa og noen glimt av himmelen, og at det var altfor, altfor dyrt.

[Tornerosa]

Før Mmanneting kommer på agendaen - dette har foreløpig vært en helt forferdelig, forjævlig, forfryktelig dag. Nei, jeg har ikke kreft, jeg har ikke amputert et ben og ingen er døde. Jeg finner egentlig ikke ord for å beskrive, men jeg føler meg fullstendig desperat. Jeg vil ikke ha dette livet lenger. Ikke som i vil-ikke-leve, men jeg holder dette ikke ut stort lenger. 9-åringen har vært en pest og en plage i et døgn nå. Hun er alldeles uspiselig. Stakkar, kan man kanskje si. For noe må det jo være. Hvor det stikker, vet jeg ikke. Men hun maser om det ene og det andre og det tredje, og når jeg sier nei, blir hun fullstendig krakilsk. Hyler og skriker og uler og kaller meg ting. Stirrer meg olmt i senk. Hater meg, tilsynelatende. Og når jeg ber henne om å gjøre ting (slå av pc'en, plukke opp skrot etter seg, pusse tenner, hva som helst), sier hun bare surt jada! og gjør det ikke. Det siste nå var et kvarters anfall fordi jeg sier at det ikke blir aktuelt å være oppe til et visst program er slutt. Mulig jeg er småkjip på akkurat de greiene der, men jeg orker ikke å ha dem oppe nesten til jeg selv skal legge meg. Jeg er helt avhengig av den stunden alene, selv om den er aldri så uutholdelig.

Det er det konkrete, noe av det. Det mer ikke-konkrete handler om at det er meg, meg, meg - og ungene. Det er oss tre. Samme gamle leksa. Og ungene går hverandre på nervene, de går meg på nervene, jeg går meg på nervene. Hvordan skal jeg orke denne lørdagskvelden? Hvordan skal jeg orke i morgen, en hel, blank søndag uten den minste lille dritt på plakaten? Bare meg og dem, dem og meg, fra morgen til kveld? Det er til å råtne av, råtne innvendig.

Og selvfølgelig henger det en paraply over det hele - ting ramla på plass i høst, og med det en forestilling om noe annet lenger der fremme. Nå føler jeg at jeg har mosa trynet ned i asfalten, og det noe så ettertrykkelig. Har jeg ikke vært motløs før, er jeg det i hvertfall nå.

I dag har det vært grining, stadig grining (jeg). I sofaen, på rommet mitt, bak rattet, på butikken. Jeg er lut, møkka, drittlei. Ingen luft igjen. Møtte fetter på Rema, han kløp meg i kinnene og sa at jeg så grå ut. Det er hva jeg føler, føler meg mørkegrå både på innsiden og på utsiden.

Fatter virkelig ikke hvordan dagene, ukene og månedene framover skal forseres. Har bare lyst til å legge meg på et mørkt sted og sove, ikke våkne igjen før alt er forandret.

:cry:

[uten filter]

Du har ikke vurdert å gå tilbake til 100% sykemelding? Jeg kjenner meg så igjen i beskrivelsene, fra året etter skilsmissen. Energien suges ut av kroppen bare jeg tenker på det.

Det skal ikke være sånn, Tornerosa.

[Tornerosa]

Leser alt dere skriver, men er litt tom på temaet.

Vi har egentlig aldri definert "oss", vi har aldri snakket om hvem og hva vi er for hverandre. Selv om det har ligget i kortene at slik vi har forholdt oss til hverandre ikke er en praksis vi tilgodeser vanlige venner med. Og han sa da også på telefonen at han på sett og vis hadde betraktet meg som "sin". Men jeg føler ikke at jeg kan kreve noe av ham, særlig ikke nå, etter at han har gjort det klart at han ikke makter. At det blir for vanskelig for ham, umulig, å tenke seriøst. Å tenke framover. Hvis jeg synes det blir for håpløst, kommer han ikke til å forvente eller kreve noe som helst av meg. Det er nok opp til meg nå, om jeg vil stikke av, eller om jeg vil sveve rundt her og se hva som skjer. Han skylder meg ikke noe, føler jeg, selv om han forsvant en tid har han kommet tilbake (til en viss grad) og lagt kortene åpne. Og med vissheten om at jeg er et annet sted, at jeg har hatt tre år på å omdefinere og finpusse evnen til å tenke framover, den vissheten gjør ham nok tilbakeholden, uansett hva jeg måtte gjøre og si. Fordi han ikke har mulighet til det selv.

Hans kopp er fullere enn man kan tenke seg, som uinnvidd. Han står i en veldig spesiell situasjon, en situasjon som er tøff å håndtere. Idet det kom eksplisitt seriøsitet på banen, ble han skjelven.

Jeg kan tenke tilbake selv, et drøyt halvår etter mitt eget familiebrudd. Det var helt umulig å forestille seg et liv sammen med en annen voksen. En annen voksen og evt. andre barn, sammen med meg og mine barn. Det var en kvalmende tanke, jeg var ikke moden for å tenke det engang.

Jeg vet ikke. Men ja, jeg vet at dette er uutholdelig for meg. Jeg trenger litt mere tid, jeg trenger å få redefinert dette. Om det fortsatt er noe å tenke på, eller om det ikke er det. Akkurat nå vet jeg ikke. Det må gå litt mer tid, jeg må se hva han kan takle, hva han kan svelge av oss. Han må vise meg det, uten at jeg ber ham om det.

Jeg er veldig skuffet over at vi ikke har møttes i løpet av uka som har gått, da hadde han barnefri. I kveld var siste mulighet. I morgen blir det barn igjen, i én uke. Etter den uka vil det være tre uker siden sist vi møttes.

Tenkte på å sende ham en sms i ettermiddag, si at han gjerne måtte ta en tur i kveld. Men jeg turte ikke. Mest fordi jeg ikke hadde orket en avvisning, nesten uansett årsak.

Føler at det mest hensiktsmessige nå er å ligge lavt i terrenget. Paddeflatt, egentlig.

Verden føles som et fiendtlig sted.

Ungene omsider i seng, det ble så de så det programmet. Mens jeg lå i senga mi, i mørket.

Stakkars ungene mine.

Du har ikke vurdert å gå tilbake til 100% sykemelding? Jeg kjenner meg så igjen i beskrivelsene, fra året etter skilsmissen. Energien suges ut av kroppen bare jeg tenker på det.

Det skal ikke være sånn, Tornerosa.

Absolutt, det har jeg vurdert. Føler at alt har kommet tilbake med 10 x tyngde nå, og i tillegg denne sorgen. Eller hva jeg skal kalle det. Spiser meg opp innvendig.

[Tornerosa]

Gruer meg til i morgen. Makter ikke å være entusiastisk og tjo og hei, og motstand fra ungene knekker meg så altfor lett. Vi har ingen planer. Hadde vi hatt planer, vet jeg ikke om det ville vært bedre.

Ingenting fra ham i dag. Har lyst til å skrive, men skal ikke. Orker ikke. For da vil jeg forvente respons, og hvis den uteblir eller ikke tilfredsstiller meg... Bedre å la være, unngå skuffelsen.

For et fengsel denne helga er. Kommer meg ut, men det er ikke noe sted å rømme til. Hodet mitt går i stå snart, det er helt alene i hele verden.

[Tornerosa]

I natt drømte jeg det igjen, en variant av sykehusdrømmen min. Jeg hadde tatt med inn på et rom på et sykehus, og lagt meg til å sove. Jeg var liksom litt husløs og på rømmen, tror jeg, eventuelt på gjennomreise, jeg hadde i hvertfall bare en pose eller noe med litt klær i som stod ved siden av senga. Det var mørkt, det var natt og jeg lå altså i denne senga. Så kommer en nattevakt innom, jeg lå musestille for ikke å bli avslørt som en inntrenger, håpet jeg passerte for å være pasient. Vakten lyste med en lommelykt, og gikk igjen. Men etter en liten stund kom vedkommende tilbake, da med en person til eller tre, og jeg var avslørt. Måtte stå opp av senga, og gå. Men kom ikke så langt før jeg våknet.

God natt.

[Ellevill]

Ett eller annet må i alle fall skje i livet ditt. Du kan ikke ha det slik som dette.

Du har nå i flere år illustrert livet ditt med svart bred pensel, de eneste gangen jeg skimter et fyrverkeri av farger er når du er forelsket. Og selv om du er verdensmester i å skjule din sorg/fortvilelse, er det klart at barna dine merker at du ikke har det bra.

Hva som må skje, vet jeg ikke. Jeg lever ikke ditt liv og går ikke dine sko. Det eneste jeg vet er at du må få fylles med livsglede som ikke er avhengig av en Mann. Du må bli glad i deg selv og livet ditt igjen. Så er det da 10 000-kronersspørsmålet: Hvordan gjøres det?

Jeg lever som sagt ikke ditt liv, men jeg har hatt en periode over lenger tid der jeg var deprimert. Jeg fikk "støt" omtrent konstant fordi jeg subbet rundt og ble helt statisk....! Jeg vet at det å være deprimert er helt forferdelig! Og at man føler seg helt uten håp. Og jeg føler meg i så måte helt hjelpesløs i forhold til deg og din situasjon, jeg skulle så ønske jeg kunne hjelpe deg på et vis. Men den eneste som virkelig kan hjelpe deg er faktisk til syvende og sist deg selv.

God natt!

[Tornerosa]

Takk for ord, Ellevill.

Hva skal jeg si... Jeg tenker at uanett hvor glad jeg måtte være/bli i meg selv, så hindrer det meg ikke i å synes tilværelsen er kjip. Føler at jeg sliter meg gjennom dagene, kjeder meg gjennom dagene.

Man kan si det samme på flere måter, hvor det selvfølgelig høres veldig ille ut å ordelegge det slik at jeg ikke blir lykkelig før jeg får en annen inn i livet mitt. At jeg selv ikke er bra nok, at det å ha to friske barn ikke er bra nok. Det høres jo ganske feigt og veikt ut. Men jeg kan komme på mange andre måter å si det samme på... Som høres friskere ut.

I hvertfall.

Jeg fikk en SMS for en halvtime siden. "Hei Tornerosa, er du hjemme? Kan jeg spørre deg om noe?" Jeg bekreftet, og sju minutter senere ringte ham. Først litt løst og fast-samtale, hva skjedde i går osv (og, han sa (med et smil) at han ikke "tok sjansen" på å ta kontakt i går, fordi han følte at jeg var nesten litt avvisende under sms-runden (3 stk) fredag kveld, da jeg avsluttet med "Sov godt!"). Det han ville, var å spørre om jeg hadde lyst til å komme og se hvordan det holdt på ta form hjemme hos ham, jeg har tross alt vært med på å plukke ut møbler og plassere dem. Han vil gjerne at jeg kommer en kveld til uka, etter at barnet er i seng, han vil lage mat til meg. Men sa at han skjønner om jeg ikke har lyst, etter alt...

Om jeg har lyst?

Det kan man vel si, ja.

Oh la la. Jeg er litt lysere til sinns. Uten skam innrømmer jeg at jeg er mye, mye lysere til sinns.

Etter gårsdagen fortjener jeg et litt annet stemningsleie i dag. Hadde jeg bare ikke vært så fordømt svimmel, jeg nærmest kræsjer i døråpninger når jeg går gjennom dem.

Koster på meg et ørlite

[Gjest brutal_mann]

Er det bare jeg som legger merke til at han er usikker på hvor han har deg? Og at han er redd for å tråkke feil?

[Cumulus]

Hah, ser man det! Før jeg kom til det siste innlegget ditt tenkte jeg at "Han er sikkert like usikker og redd for å trø feil som Tornerosa!". Og det kan jo nesten virke sånn. Et fysisk møte bir sikkert gull verdt for dere nå, dere trenger sikkert bekreftelse så det holder begge to!

Ønsker deg lykke til og en god søndag.

[Cumulus]

Er det bare jeg som legger merke til at han er usikker på hvor han har deg? Og at han er redd for å tråkke feil?

Nei..

[Ellevill]

Nei, det tror jeg ikke. Jeg har sagt det samme flere ganger.

Det ble jo veldig tydelig denne helgen, da. Ingen sender melding fordi dere er redd for rekasjonen på en hyggelig sms..... Hmmm, tror dere må ta en ny prat.

Men uansett, hyggelig at han ringer (merkelig at han føler at han må be om tillatelse først) og bra at det ført til et lite .

[Gjest brutal_mann]

de trenger nødvendigvis ikke prate så mye, mer handle. Det vil si å tørre å si det de tenker om den andre. Det er lov å sende meldinger uoppfordret og skrive at en liker tanken på den andre.

[Tornerosa]

Kanskje er han det. Men jeg føler egentlig at jeg har vært ganske klar, jeg mener jeg har gitt uttrykk for at jeg "tar til takke" med det vi har hatt i høst, at heller ikke jeg er klar for å hoppe i noe med begge føtter. At den viktigste forskjellen mellom oss, gitt våre ulike stadier som utgangspunkt og en forskjell i seg selv, er at jeg evner å se framover, mens han ikke gjør det. Han har nok med her og nå, mens jeg har hatt her og nå så uendelig lenge, jeg har landet, jeg har begynt å tenke framover. Han er ikke der enda, og det forstår jeg veldig godt.

Jeg sa på telefonen på tirsdag at han gjerne måtte ta seg en tur, og jeg sa at jeg gjerne tok meg en tur. Han burde vite det. Men klart, like lite som han vet alt som skjer i mitt hode, vet jeg alt som skjer i hans...

Det blir antagelig på tirsdag. Barnevakt i boks. Ojoj. Jeg ser så veldig fram til det, at jeg kan knapt uttrykke det med ord. Og enda mindre med flåsete smileys.

Vi spiste rundstykker og drakk kakao til lunsj (frokost for noen...), deretter gikk vi ut. Akebakken, mens jeg gikk meg en liten runde på femten min, og så hjem igjen. Ungene ble igjen ute, og der er de fortsatt. Det skumres. De har vært ute i 2.5 timer, og det er strålende. Jeg har skiftet vann på de stakkars akvariefiskene, nå blir det støvsuging. Deretter Innherredssodd til middag. Fine ordet sitt, med fire doble konsonanter.

Jeg har til og med lovet kakebit fra fryseren i ettermiddag.

Det er som om noen har tappet gift fra årene mine.

[Kosemose]

Så bra!!! :D

[Sommersol]

Til tider er det ganske skremmende og lese hos deg, for er i så like situasjoner. Vi er nå endelig kommet litt videre fra hvor dere er. Jeg satt også og ventet, tenkte og funderte og analyserte.

Har vel mer eller mindre levd i en berg og dalbane siden april. Lykkelig i ene øyblikket, usikker og frustrert i neste.

Det som på ett vis var det verste var spørsmålet om hvorfor han, som tidligere tok alle midler i bruk og gjorde nesten hva som helst for å få en liten time sammen, nå aldri fikk tid. Og han sa også at han var usikker på hva jeg ville og ikke helt torde foreslå.

Men det han sier i ettertid var at det var så fullt... oppe i hodet. Så mye annet som skulle på plass, så mye å ha dårlig samvittighet for. Og han ville helst ikke har dårlig samvittighet for meg, da ble en viss distanse løsningen.

Han måtte komme ett skritt videre og det skrittet måtte han ta selv. Jeg har spurt han hvorfor han ikke "torde" foreslå møter når jeg så klart og tydelig hadde sagt at jeg omtrent tok det jeg fikk. Han sier at han syntes det var ubehagelig at han skulle komme bare når det passet ham, eller at alt skulle være på hans primisser, selv om det ikke var så mange andre alternativer.

Så jeg er egentlig enig med de fleste her om at det ikke er riktig at du skal sitte og vente osv osv. Men jeg skjønner at du gjør det, og når du vet at dette er noe og satse på og at han antakelig føler det samme når han kommer videre, håper jeg du klarer å finne en måte og døyve ventetiden på. For jeg da får du det du ønsker i andre enden :)

Jeg har sagt det før og sier det igjen... Det ordner seg for kjekke jenter.

[Tornerosa]

7 måneder berg- og dalbane, Sommersol. Ok, det kan jeg også takle. Hvis det er det som skal til for å vinne til slutt... Men ett skritt av gangen nå, tunga rett i munnen. Det vil si - tålmodighet. Krysse fingrene for at vi kan fortsette omtrent som før, selv om vi nok har tatt et steg tilbake på sett og vis. Veien blir til mens man går den, og dersom vi kan ta vare på dette lenge nok... Tiden til hjelp, det er nødvendig. For ham. Og selvfølgelig skjønner jeg det. Timingen var ikke akkurat den beste. Så får han få den tiden.

Ungene hos naboer, småttiser på 4 og 1. Har til og med vasket golv! Men svimmel, det er jeg. Skjønner ikke greia her. Sjangler nærmest når jeg går.

[Tornerosa]

http://www.youtube.com/watch?v=2Zyevz0LfYk&feature=fvw

[Gjest Miss O'Hara]

Men jeg føler egentlig at jeg har vært ganske klar

Vi tror som regel det. Vi ord-sterke jenter, vi er så bevisste (altfor?) på ord, og vi tror vi fikser balansen, er tydelige. Men være redd-filteret vårt sniker seg mellom avsender og mottaker likevel, og mottaker har også være redd-filter, så har vi det gående.

Hadde jeg vært den i forholdet med mest bagasje (og det var jeg i sin tid) så hadde jeg vært defensiv, analytisk, forsiktig med å ønske meg noe - det føles som om man blir bedt om å tro på julenissen, skal man virkelig tro en annen har det som en selv, og attpåtil med alt en drar med seg inn i forholdet? Man tenker at det er godt nå, at man kan være med nå, men når den andre oppdager the ugly truth for real vil han/hun til slutt innse galskapen og stikke, og du ville ikke klandret dem heller, det er rett og rimelig - men kan man ikke da bare prøve å lukke øynene og nyte litt, for man vet jo man blir dumpa et sted der nede, men du vil ikke la være heller, for det føles så godt, og så... så tenker du "den andre må ta ansvar for seg selv, jeg kan ikke bestemme hvor mye den andre orker".

Uff, dette ble tåkete.

Det hersker til og med en viss indignasjon her, over hvordan han "behandler deg".

Det er ikke det hans utgangspunkt er, å "behandle deg" slik eller sånn - han har også en subjektiv sannhet, og den fortoner seg annerledes enn din, enn vår, enn deres. Han har kanskje funnet noe han hadde sluttet å tro på. Hadde man vært hans fortrolige, hadde man kanskje hørt ham fortelle "jeg føler jeg er tydelig på hva jeg vil med henne, men plutselig blir hun så reservert... og jeg skjønner hvorfor hun tviler, jeg er ingen gavepakke akkurat nå, så jeg vil ikke presse mer på, hun har også sitt."

Jeg sier ikke dette fordi jeg ikke heier på deg, men det vet du allerede.

Jeg ser heller ikke at du skal "finne deg i" hva som helst, eller pine deg gjennom hva som helst for å vente. Det går en tålegrense her, og den er det bare du som kjenner.

Det virker som om man synes at du sitter som et mehe og venter passivt på hans luner og svingninger. Det er jo ikke sånn. Dere er to voksne, og begge er like ansvarlige for å ikke gå og ha det forferdelig - ansvar for egen overlevelse, først og fremst, og det gjelder dere begge, en slags "kost-nytte" på hva som er verdt det.

Siden ingen av dere (eller noen av oss) har noen krystallkule, så vet vi ikke hva som ligger der fremme; en god løsning for alle, eller så mange utfordringer at det ikke er liv laga. Men mine fem øre er at denne mannen virkelig vil, at dere trenger flere kontaktpunkter enn dere har hatt i det siste, og at det faktisk kan bli noe bra, en gang der fremme. Hvis det stemmer, må vel metoden for begges overlevelse å avtale hvordan dere formidler til hverandre hvordan ståa er. At du kan si til ham at du savner ekstra i dag, trenger litt ekstra. At han kan formidle at han har hatt mye en dag, og trenger en dag, to dager i sin egen hule. Et eller annet, fyll inn det som passer...

Jeg fant en mann som var veldig intens og veldig tydelig. Jeg skjønner nå hvorfor jeg ikke kunne hatt noe annet; jeg hadde for mye bagasje, alt annet enn en som han hadde ikke vært nok for at jeg skulle ha selvfølelse nok til å tørre å tro. Akkurat den "skaden" har ikke du; du har og har hele tiden hatt denne troen på at samliv er godt (med den rette), og den sikkerheten er både din beste og verste side, holdt jeg på å si - det gjør at du ikke trives som singel, men det kan også være din force i deres konstellasjon (litt som jeg skrev i pm'en), stabiliteten, familiefølelsen og evnen til å skape et hjem og et ankerfeste i et ellers ganske utfordrende landskap.

Alt eller ingenting, ikke sant. Dere er vel litt der begge to, ingen gidder å leke med en annens følelser eller "holde noen på gress". Med det åpenbare forbeholdet at jeg vitterlig sitter på utsiden av det med den ene siden av historien, så tror jeg dere vil det samme, og da må dere på en eller annen måte komme fordi dette stadiet her; hvor dere er så veldig følsomme for den andres respons. Ta'n helt ut i samtalen. Ta plass. Hvis du er glad i ham, si det. Si alle de hyggelige tingene, for det gir ham bekreftelser, og kanskje enda viktigere; hans respons på det vil gi deg signaler du trenger. Flow'en går jo begge veier etter glidelås-metoden; deg, han, deg, han... Da må egentlig input'en være uten filter, selv om det er å gå hudløs inn i noe ukjent.

Blabla, lett å si utenfra

Jeg heier på dere.

[Ellevill]

Ja, jeg vil egentlig bare si til Sommersol at jeg håper det løser seg for dere. Du har jo fortalt litt her og litt der, og hver gang jeg har tenkt å kommentere det har det blitt så mange innlegg mellom. Nå er jo dette Tornerosas dagbok, men jeg tillater meg likevel å krysse fingrene for deg her inne.