Tornerosas vinter

[Tornerosa]

Der var Miss hjemme, ja.

Foreløpig bare berette at minsta står i vaskerommet i kjelleren, krakilsk. Hun fant ut, etter kveldsmat og tannpuss, liggende i senga, at hun var mer sulten. Men det ble ikke aktuelt, gitt. Så nå har hun klikka, og synger de mest groteske sangene fra kjelleren. Altså ingen råkjeller vi snakker om her, hun er godt innomhus. Men hun måtte ut av scenariet, hvis ikke ville enten hun eller jeg gjort noe vi angret på etterpå...

Hva gjør man med sånt?

[Kosemose]

Hva gjør man med sånt?

...holder ut, holder ut, holder ut. Og høres lurt ut at dere oppholder dere i hver deres etasje til det verste har lagt seg. Evnt ta på headsett og skåne deg fra det verste til det går over?

[Tornerosa]

Igjen; setter så enorm stor pris på å ha dere her!

Jeg må føle meg litt fram. Har veldig lyst til å "ta'n helt ut i samtalen", men samtidig var det nettopp dét som gjorde at ting ble vanskelige for noen uker siden. Da han gikk fra å være den som var mest frampå, til å bli den som med ett gikk for beskyttelse. Av seg selv, man kanskje også av meg. Han skjønte at jeg var i stand til det, å se framover, og også faktisk gjorde det. At jeg skrev til ham at hvis, dersom osv, så ville ikke jeg klore meg fast her, gjorde ikke ting bedre for ham. Tvert imot, tror jeg. Det virket på ingen måte beroligende på ham, det virket foruroligende.

Han så hvordan jeg faktisk tenkte framover, og så ble det så veldig tydelig for ham at det ikke var mulig for ham selv. Jeg er usikker på hvor lurt det er å dykke ned i tingene nå, jeg har en liten en i magen som sier at nå gjelder det å fortsette der vi slapp, tilbringe tid sammen. Bli så involvert i hverandre at ting forhåpentligvis sier seg selv etterhvert... Og jo, jeg skal gjerne ta samtalene. Men jeg er skremt, skremt fra å ta initiativet til dem. Dersom han bringer ting på bane, følger jeg opp. Ingen tvil. Men om han ikke gjør det, skal jeg bare være der. Driste meg til å formidle hva han betyr for meg, men ikke stort mer. Foreløpig.

Nå skal han få falle til ro i ny bolig. Få pakket ut, skrudd sammen, etablere nye rutiner med barna. Og selvfølgelig, etterhvert som han lander, skal han begynne å savne meg stadig mer. Hvilket jeg tror han allerede gjør.

Og hva angår "behandle meg", jeg føler egentlig ikke at han har behandlet meg dårlig. Jeg vet han hadde småkjipe dager selv, pga situasjonen. Jeg tror ikke han hadde alternativ. For når jeg ser denne Mmannen, ser hvor utrolig omsorgsfull og empatisk han faktisk er, så skjønner jeg at ting må ha gått ganske i ball for ham. Han hadde, og har, så altfor mye med alt, og samtidig var dette ganske big deal for ham, den relasjonen vi tross alt hadde/har.

Ja, jeg vil egentlig bare si til Sommersol at jeg håper det løser seg for dere. Du har jo fortalt litt her og litt der, og hver gang jeg har tenkt å kommentere det har det blitt så mange innlegg mellom. Nå er jo dette Tornerosas dagbok, men jeg tillater meg likevel å krysse fingrene for deg her inne.

Krysse fingrene, samle alt av energi-i-riktig-retning her, så kan både Sommersol og jeg forsyne oss.

Holde ut, ja, Kosemose. Hun ga seg til slutt, selv om stoltheten hennes ikke tillater henne å gi seg helt uten en siste kamp. Hun har noen sånne fauker av og til. Det har vært 9-åringen som har vært den største utfordringen i helga, men i dag har hun vært godslig. Så da måtte selvfølgelig frk. 7 år besørge litt action.

Ny uke. Som jeg ikke ser veldig fram til, hvis man ser bort fra tirsdagskvelden. Tanken på den byr på skrekkblandet fryd.

Legen min sa på onsdag at han skulle skaffe meg en time hos henne jeg gikk hos tidligere. Og allerede dagen etter ringte hun. Så jeg har time der i morgen. Skulle jeg vært der i går, hadde jeg knapt greid å snakke. I morgen kan jeg til og med komme til å smile. Vet ikke helt hvordan jeg skal benytte den timen, egentlig. Egentlig så jeg jo for meg at elendigheta skulle vedvare, og at jeg kom til å klore meg fast, be om å få komme igjen regelmessig i tiden framover. Uansett, denne opp-og-ned-formen min, som nesten utelukkende handler om hvordan jeg føler ting henger på stell ift Mmannen, er jo ikke akkurat så veldig helsebringende... Nå er jeg shaky, skjelven, bekymret, men samtidig litt forventningsfull. I går var jeg

Ja. Som ettertrykkelig beskrevet. For ikke å snakke om forrige helg, og uka før der. Grusomt.

Og etterpå skal jeg på skolen, har påtatt meg et oppdrag i forbindelse med en gedigen forestilling som hele skolen skal arrangere snart. Jeg burde sagt nei, men når læreren til minsta ringer og spør... Deretter hente unger på skolen, så musikkskole, så skal minsta i bursdag et stykke unna og eldste skal på skøytetrening. Foreløpig vet jeg ikke hvordan jeg skal dele meg i to denne gangen, og det blir på langs eller på tvers.

Jeg sender ham en melding, jeg. En liten, snill en. Tror jeg. Kanskje ikke. Eller jo. Jeg gjør det. Sannsynligvis. Snart.

[Gjest brutal_mann]

Jeg sender ham en melding, jeg. En liten, snill en. Tror jeg. Kanskje ikke. Eller jo. Jeg gjør det. Sannsynligvis. Snart.

Vent til trønderlaget er ferdig med kvalikkampen da i alle fall. Ref NRK2. Så kan du legge opp melding etter det :gjeiper:

[Tornerosa]

Vent til trønderlaget er ferdig med kvalikkampen da i alle fall. Ref NRK2. Så kan du legge opp melding etter det :gjeiper:

For sent! Jeg ante ikke at det var kamp på gang. Men han taklet det fint, jeg fikk svar. Lang melding.

Og han spør om jeg fortsatt er svimmel, jeg nevnte det på telefonen i formiddag. Spør om jeg er kvalm, om jeg har merket noe på hørselen, om hvilke andre symptomer jeg evt. kjenner. Jeg må bare ringe ham om det blir verre. Jeg blir rent rørt.

[Gjest brutal_mann]

Mao, han bryr seg om deg.

[Tornerosa]

Det har jeg jo aldri vært i tvil om, b_m.

Allerede tre sms'er sendt for å klargjøre denne ukas logistikk. Jeg ser det blir tøft. Trodde det var bare mandag og tirsdag at det ble hardkjør, men jeg får nok ikke fri onsdag og torsdag, heller. Har måttet flytte på ting, mase om samkjøring, avlyse. Det knyter seg i magen, jeg kan egentlig ikke ha det så travelt. Dagen i dag gjør meg rent skjelven. 9-åringen må vente på meg i en halvtime etter spilletimen sin, og det er hun potte sur for. Retur av minsta er enda ikke i boks. Og innimellom må jeg kjøpe servietter med fint mønster til SFO-bruk, det har jeg glemt i snart to uker. Middag i dag er bare å glemme.

Spole fram til fredag kveld, kanskje? Med et stopp i morgen kveld?

[Gjest Miss O'Hara]

Jeg mente ikke ta'n helt ut som i å tenke så langt fremover, jeg mente mer at det må gå an å lufte følelser her og nå, for ham, og hvordan det føles. En diskusjon om fremtid er egentlig prematurt etter så kort tid for de fleste, og det er det vel hvert fall i hans situasjon, kan det se ut som

Så bra du fikk time til samtale.

Håper uken din blir bra.

[Tornerosa]

Det var i grunnen det jeg tenkte på også, Miss. For jeg er også redd for samtalene om hvordan det føles her og nå. Jeg er redd for at det virker mot sin hensikt, at det blir for mye for ham å forholde seg til, at det åpner for dårlig samvittighet og en følelse av å burde oppfylle noe han ikke kan oppfylle... Man kan alltids si at det burde tåles, men jeg er ikke overbevist om at det er tilfellet. Jeg tør i hvertfall ikke ta initiativet til noe, med mindre det ligger klart i kortene at det er velkomment. Veldig, veldig, veldig spent på i morgen.

Det med avstand og framtid, det skal jeg skrive noe mer om. I kveld, kanskje. Skal bare forsere en bratt mandag først.

[Tornerosa]

Som snabbast. Egentlig for gæli at jeg tyr til pc når jeg skal senke skuldrene og lade opp til resten av dagen.

Timen i morges var bra, jeg får i hvertfall én til. Og jeg skal ha flere. Hun skjønner ham så godt. Bare ut fra det jeg er i stand til å fortelle, sier hun ting som henger i hop. Ting jeg forsåvidt vet, men som det er greit å høre uttalt av andre, presisert av andre. Andre, som har større innsikt i menneskelig psyke enn hva den gjengse har. Hvorfor han har inntatt denne posisjonen, hvorfor han ha reagert som han har gjort, hvordan det er umulig for ham å forholde seg til vanskelig, problematisk, utfordrende. Utover det han allerede har av denslags.

Rakk såvidt innom Ikea for servietter og telys og gavepapir. Gavepapir fordi det straks er kalendertid (grøss, tror jeg), servietter fordi minsta trenger det på SFO og telys fordi det ser ut til at jeg er i ferd med å invitere til party på fredag. Jeg begynte å sladre til noen for lenge siden, de aller nærmeste. Som nå har fikset barnevakt og gleder seg. Men så raknet jeg og jeg ville ikke likevel, så jeg sluttet å snakke om det og håpet at folk glemte, men nå ser det ut til at det ikke er noen vei utenom. Så jeg har sladret til noen flere, og det ser ut til at det kan bli fullt hus. Jeg gleder meg ikke, for jeg ville selvfølgelig ha Mmannen her. Og nå vet jeg ikke, jeg tviler på om han synes det er greit å komme. Dessuten har han barn da. Og jeg vil ikke spørre ham igjen, han burde vite det, jeg har invitert ham tidligere. Om han husker.

Gleder meg overhodet ikke, har mest lyst til å avlyse, men samtidig er det kanskje dette jeg trenger. Og jeg tror jo at jeg vil synes det er ok når folk først er her. Kanskje til og med bra.

Også vært innom skolen, jeg skulle bare observere en øving for å kunne utføre oppdraget jeg er gitt, men i stedet ble jeg trukket fram som "fagperson" og ble bedt om å uttale meg stadig. Det var ikke akkurat hva jeg hadde sett for meg.

Ettermiddagen fortsatt et salig kaos, vet fortsatt ikke hvordan jeg skal få endene til å møtes. Greier ikke å nøste i trådene, heller, det er ordentlig knute.

[Tornerosa]

Nesten ikke til å tro, men jeg er faktisk fortsatt sånn rimelig ved mine fulle fem. Det holdt på å klikke et ørlite øyeblikk da jeg gang på gang havnet på motorveien i feil retning (altså ikke mot kjøreretningen, men definitivt i en retning jeg ikke skulle) og det var stillestående kø stadig, minuttene mot bursdag ble slukt, ett etter ett, og minsta i baksetet begynte å bli bekymret for å ikke rekke det. Med rette, tenkte jeg. Det var bekmørkt og jeg ante en stund ikke hvor jeg var. Men som ved et mirakel åpenbarte stedet seg helt plutselig, og to minutter på var hun på plass. Hah!

Den eneste logistikkbristen var de tyve minuttene 9-åringen måtte vente på meg, men ellers synes jeg at jeg stod han av ganske bra. Skjønt, jeg har ikke spist i dag. Men det har jeg jo nesten ikke gjort siden tirsdag for to uker siden, alt blir en vane.

Unger i seng, de leser. Nå skal det straks soves. 9-åringen mener hun er den eneste som må legge seg mellom åtte og halv ni, men det får være så. Hun er dautrøtt om morgenen, så hun trenger det.

I morgen.

Hjelp.

[pøbelsara]

Åtteåringen min er oppe enda. Hun sitter i pysj og spiller tverrfløyte. Men hun er vanligvis i seng mellom 20 - 20.30, så helt diktatorisk er du vel ikke.

Og i morgen - .

Endret 15. november 2010 av pøbelsara

[Tornerosa]

Godt å høre, Pøbelsara. Hun er veldig i "alle andre"-modus for tiden, det er til å bli helt pling av.

Jeg kjenner personer som ser en potensiell partner i annethvert mannebein som måtte passere på gata. Noen ganger føler jeg at jeg er ekstremt langt ute i den andre enden av skalaen, for det skal jammen litt til... Jeg kan møte hyggelige, kjekke, sjarmerende osv. menn, som jeg gjerne flørter med, som jeg gjerne mottar oppmerksomhet fra, som jeg godt kan oppsøke for å henge med, men derfra til å se for meg vedkommende som en potensiell partner - maaaange miiiil. Husker at jeg det første året som singel gjorde Testen: Møtte en interessant person, så ham for meg med én av ungene mine på fanget - og der kræsjet prosjektet, gitt. På 42 måneder har jeg ikke vært i nærheten av å virkelig ha tro på at dette kunne vært noe, helt på alvor. To ganger har jeg vurdert det, men jeg ser i ettertid (og forsåvidt der og da, også) at det var så langt, langt, så milelangt unna funksjonelt som det nesten kunne vært. Litt blendet der og da, men duverden så klart jeg ser det i ettertid.

Denne gangen er det så utrolig annerledes. Uten å gå inn på de mange, mange årsakene til hvorfor, så vet jeg helt i bunnen av hjerte, kropp og sjel at dette, det er annerledes. Denne mannen er en match med meg, jeg vet det. Vi har tredjepersoner som kjenner oss begge og som ser at ting stemmer,

(Herregud så lei jeg er av den småkjeklingen fra barnerommet! )

og det er klart at det virker også forsterkende. Jeg hadde ikke tvilt uten de eksterne, men det gjør det hele mindre skummelt. Å kjenne dem som kjenner ham godt.

Det med å nevne for ham, at hvis, dersom osv., så ville det betydd mer for meg å bo sammen med en kjæreste, enn det gjør å klore seg fast her. Det var sannsynligvis ikke et sjakktrekk. Det gjorde det klart for ham at jeg var seriøs, i tillegg til at jeg problematiserte ting. Tidligere var han den seriøse, jeg den reserverte. Med meg som brems, var det ufarlig for ham å kjøre på. Nå, når jeg har sluttet å bruke bremsene i så stor grad, er det han som er blitt den reserverte. Det er for tidlig for ham (kan jeg ha sagt det før? ), han greier ikke å svelge noe så alvorlig som et nytt seriøst forhold nå, kun måneder etter avslutningen av det uhyrlige forholdet han har vært i.

Men jeg. Selv om jeg følte å spore en viss tilbaketrekning fra ham i et par uker (enkelt å tilskrive sykdom, intensiv barneuke samt flytting), så ble det hele utløst av at jeg problematiserte avstand. Og jeg husker at jeg utpå natta heiv på et "jeg er blitt veldig glad i deg, du må være snill..." Ikke akkurat ordrett sånn, men det var budskapet jeg lot ham forstå. Ikke lek med meg. Alts, jeg, det var ikke så rart at jeg ble pushet, ikke av ham, men av situasjonen og av meg selv, til å komme på banen med det utsagnet der. Han reagerte tilsynelatende på problematiseringen av avstand. Jeg gikk i fire døgn og snudde og vendte på situasjonen, han var taus. Jeg kjente på desperasjonen, og gikk de rundene med meg selv: Det skal ikke stå på avstanden. Hvis vi begge vil dette om x antall måneder, eller år, så er jeg parat til å flytte på meg. Og jeg funderte på hans hovedmotiv for å være taus - kunne det være avstandsproblematikken? Jeg følte meg rett og slett presset til å gjøre opp status, tidligere hadde det vært 100% uaktuelt å flytte ut dit, jeg ble uvel av tanken. Men hans taushet, den vonde situasjonen, fikk meg til å innse hvor mye han betød for meg. Og altså, når jeg kom til den konklusjonen, følte jeg for å dele den med ham. Jeg ville ikke at det skulle stå på dét, på avstand. Det måtte andre årsaker til for å legge dette på is.

Jeg vet ikke om dette makes sence. Men på ett eller annet vis skulle jeg ønske at jeg kunne formidle dette til ham. At jeg ikke har gått med overhengende planer om å flytte, at jeg hadde løpet klart. Men at det var situasjonen som presset meg inn i det hjørnet. Jeg vil at han skal tro meg når jeg sier at det har vært nok for meg som det har vært i høst. Jeg har også behov for å ta ting sakte. Ja, jeg ligger foran ham i løpet, men likevel. Jeg har også behov for veldig langsomme overganger. Den største forskjellen på oss, er kanskje evnen/muligheten til å tenke framover. Jeg er blitt presset ned i den støpeskjeen; er det jeg gjør i dag hensiktsmessig med tanke på morgendagen? Jeg har vært nødt til å ha oversikt, kontroll, vært nødt til å tenke framover, planlegge, tilrettelegge. Som den eneste voksne med ansvar for to små barn.

Jeg er egentlig ikke slik. Jeg har alltid vært mer "bra i dag - bra i morgen!" Men de siste tre årene har forandret hjernestrukturene, hjernen slenger stadig ut små følere inn mot framtiden. Er det jeg gjør nå lurt? Finnes det en vei videre framover? Har det noen hensikt? Gir det de ønskede resultater?

Ikke bra. Ikke bra i denne situasjonen, for han er stikk motsatt nå. Han er "bra i dag - bra i morgen". Jeg må tilbake dit, når det gjelder relasjonen til ham.

Som sagt. Veldig spent på hva i morgen kveld bringer. Hvilke følelser som sitter i kroppen når jeg kjører de nesten tre milene hjem igjen.

(pokkers, pokkers unger! )

Hvordan han forholder seg til meg, om han holder avstand, om han er bare smiler og er høflig og...

Og hvilke tema han eventuelt bringer på banen. Er så usikker på hva som venter meg. Aner ikke hvordan jeg skal parere. Normalt ville jeg visst det, han har hele tiden vært utrolig enkel å prate med og forholde seg til, alt har gått helt av seg selv. Men nå... Har fått meg noen skudd for baugen. Og samtidig føler jeg at ALT står på spill, at hele livet mitt avhenger av utfallet av dette. Jada, bare grisebank meg, jeg vet, men sånn føles det.

Fortell meg, mine engler, si meg hva jeg skal gjøre. Gi meg innspill, oppskrifter. Hva gjøre, hva ikke gjøre, hva si, hva ikke si. Herregud. Jeg, fjortis.

[Emile]

Jeg bruker å tenke at "alt kan skje, vær forberedt på alt". Og med det mener jeg ikke at jeg har alt klart til what ever som kan hende, men at hvert møte er et nytt møte, og at det dermed ikke nytter å planlegge så mye. Dere er to om å forme dette møtet. Prøv å go with the flow, kanskje.

Og er det ting som er viktige for deg å si, så si det.

Skjønner godt følelsene dine. Prøve å senke skuldrene..

Ønsker deg masse lykke til. Håper det går din vei!

[Kosemose]

Uff, det er vanskelig å gi råd, Tornerosa. Jeg ivret jo for å la han vite at du ikke vil se det som umulig å være den som flytter på seg hvis relasjonen skulle tvinge fram at en måte flytte. Og det var kanskje ikke noe godt råd i denne spesielle situasjonen.

Når det er sagt, så klarer jeg ikke å fri meg fra tanken om at hvis man er glad i hverandre og stemningen er avslappet og god, da kan man fortelle hvordan man har tenkt og følt og resonert. Ala det du resonerer over her. Det kan da ikke skremme noen, men heller virke oppklarende. Han har jo trodd ting som ikke stemmer, sier du. Da ville jeg vært opptatt av å få det opp i lyset. Hvis stemningen var god og jeg satt trygt plantet i armkroken.

Håper du klarer å være avslappet og mest mulig deg selv i morgen. Det er nok det aller viktigste. Lykke til!!!!!

[Tornerosa]

Go with the flow, avslappet.

Nettopp.

Noen anelse om stormen i hodet mitt akkurat nå? Kroppen?

Men jeg skjønner jo at det er gode råd. Er bare så usikker på hvorvidt Samtaler er et gode akkurat nå. På den ene siden føler jeg for Den Store Samtalen, altså ikke den som handler om framtid, men den som handler om her og nå. Men jeg vet ikke om engang den er på sin plass... Etter de siste ukene vet jeg ikke helt hvor jeg har ham. Hvor han er akkurat nå. Jeg må finne ut det før jeg går for Samtaler. Tror jeg. Vet ikke. Vet ikke!

Kanskje gjør han det enkelt for meg. Kanskje gjør han det vanskelig for meg. Kanskje blir jeg sittende som et mehe, en halvstum østers som bare bekrefter og avkrefter det han sier, ut fra hva som virker korrekt. Bla og bla, bare ufarlig prat om hvor sofaen ble plassert. Bare fårete smil, redd for å si eller gjøre eller trå feil.

Pokker!

[Kosemose]

Men Tornerosa, du vet best. Du kjenner ham og deg selv og alle omstendigheter. Det høres ut som om du tenker det kanskje er best å bare være, ikke bringe opp noen store Samtaler. Kanskje tiden for det er senere. Følg hjertet ditt du, (og ta en avslapningspille på trappa før du går inn, hehe, neida)

Har god følelse for deg i morgen. Og jeg har teft altså!

[Tornerosa]

Hvis jeg vet best, går dette aldri bra!

Men jeg får stole på intuisjonen som best jeg kan. Avslapningspille hadde jeg garantert tatt, om jeg hadde noen...

La meg altfor sent i går, klokka ble ett. Og da oppdaget jeg sms fra Mmannen, sendt kvart over tolv. Ikke annet enn spørsmål om svimmelheten var bedre, og at hans planer om å rydde til jeg kom, hadde slått litt feil, så jeg må være overbærende. Svarte ham i morges, og skrev dessuten at jeg kjører åtte i kveld og at jeg ser fram til å se ham. Og han repliserte med supert, ha en fin dag så lenge. Takk. Jo, han gir livstegn, han er på banen. Fra ingenting og til disse meldingene, er det jo et langt steg. Men de er ikke hva de engang var, det er ganske sikkert. Da det florerte med kjære og skjønne du og gudinne og jeg vet ikke hva. Beskrivelser av hva han aktet å drømme - om meg.

Men det er greit. Vi har tatt et steg tilbake. Gjenstår å se om det er helt til start, og uten mulighet for å gå videre. Eller om det bare er en usikkerhet som svever i lufta.

Da er det vel bare å gå løs på tirsdagen, da.

[Gjest Miss O'Hara]

Jeg tror ikke et steg tilbake er så dumt, i denne situasjonen. Det ble rimelig intenst en stund, inntil det punktet hvor, som du sier, følte deg presset opp i et hjørne og rant over av det du tenkte på - noe som ble det lille for mye der og da, en sen kveld etter en veldig lang dag for begge. (Det er ikke et godt utgangspunkt hos oss heller, for å si det sånn, da ender jeg furten på sofaen () og i det hele tatt. Man er ikke mer enn menneskelig, enten situasjonen er si eller så.)

Jeg vet ikke om dette makes sence. Men på ett eller annet vis skulle jeg ønske at jeg kunne formidle dette til ham. At jeg ikke har gått med overhengende planer om å flytte, at jeg hadde løpet klart. Men at det var situasjonen som presset meg inn i det hjørnet. Jeg vil at han skal tro meg når jeg sier at det har vært nok for meg som det har vært i høst. Jeg har også behov for å ta ting sakte. Ja, jeg ligger foran ham i løpet, men likevel. Jeg har også behov for veldig langsomme overganger. Den største forskjellen på oss, er kanskje evnen/muligheten til å tenke framover. Jeg er blitt presset ned i den støpeskjeen; er det jeg gjør i dag hensiktsmessig med tanke på morgendagen? Jeg har vært nødt til å ha oversikt, kontroll, vært nødt til å tenke framover, planlegge, tilrettelegge. Som den eneste voksne med ansvar for to små barn.

Jeg er egentlig ikke slik. Jeg har alltid vært mer "bra i dag - bra i morgen!" Men de siste tre årene har forandret hjernestrukturene, hjernen slenger stadig ut små følere inn mot framtiden. Er det jeg gjør nå lurt? Finnes det en vei videre framover? Har det noen hensikt? Gir det de ønskede resultater?

Ikke bra. Ikke bra i denne situasjonen, for han er stikk motsatt nå. Han er "bra i dag - bra i morgen". Jeg må tilbake dit, når det gjelder relasjonen til ham.

Yes, it does make sense. ()

Den unntakstilstanden det er å være alenemor (verdens mest sjarmerende ord) gjør ting med hodet, når vi har vår fordeling, der hvor pappaen ikke er i hverdagene og ikke er en avlastning og partner. Man går i konstant beredskap, konstant konsekvensanalyse, evnen til å føle og kjenne blir eliminert av banaliteter og ungenes behov, jobb og forventinger for øvrig (reelle eller ei). Jeg fikk høre senest i helgen hvor ekstremt organisert jeg er,og jeg kjenner omtrent ikke igjen betegnelsen. Joda, jeg er god på struktur og har alltid vært det, men jeg har på ett eller annet punkt gått fra å være "god på struktur" til å være ute av stand til å kjenne etter hvordan noe føles, før jeg har tatt en tre trinns analyse av mulige konsekvenser og eventuelle tiltak

Det er muligens verst tenkelige utgangspunkt for å møte noen ny partner i det store og hele, og jeg lar meg oppriktig forundre (og sjokkere) over hvor raskt og hvor OFTE folk finner seg nye kjærester og etablerer seg på nytt, for det er søren meg en ordentlig slitsom fase (og seriøst, SÅ mange fascinerende menn finnes da heller ikke?! ), den i begynnelsen, med mange blindsoner og ikke minst at man får vekket til live igjen noe som har vært dødt inni en. Voksen-delen, den som ikke egentlig har med barna å gjøre, behovene, kjernen. Det er skremmende.

Finnes det virkelig folk som tenker "wuhuu, ny mulighet til å etablere seg på nytt, og så så deiig det er å være forelsket da du! Ungene blir lykkelig når jeg er lykkelig, så her er det bare å kjøre på!" Ja, det gjør det, og gudd løkk. Man skulle muligens vært flinkere til å ha kontakt med egne følelser og behov, men den dag i dag er jeg jaggu glad for, tross alt, at jeg ikke hadde det. Det var nå verdt å vente på.

Derfor tenker jeg, når jeg leser hva som skjer med dere, at det er bra med sakte, så lenge dere beholder kontaktpunktene. Hvis jeg husker rett, så har det vært spenning knyttet til alle møtene dere har hatt, om enn i litt mindre grad enn nå, men det har vært "vil det føles det samme nå? Vil vi være på samme sted?" hver gang, og når dere til slutt møtes så går det ikke lange stunden før alle bitene ramler på plass og alt føles enkelt, med hverandre. Det har skjedd hver gang. Godt å møtes igjen, få den utvekslingen av mer enn elektroniske ord - få med stemme, kroppsspråk, tonefall, kjemien, være i hverandres "varmefelt". Det er det eneste som er ekte, på et vis, det er bare i de møtene man kommer litt videre, på veien mot å bli ordentlig kjent, inntil et visst punkt hvor man kjenner hverandre såpass godt at alt er mer "sømløst".

Jeg bare drodler, og det er åpenbart sett utenfra, og fra mitt sted, og det er ikke fasiten på deg eller dere, men jeg vet at du vet hva jeg mener når jeg skriver

Jeg tror og håper møtet deres blir et godt et. Ut fra det du har fortalt meg, vil jeg tro dette ordner seg, om veien deres muligens blir over gjennomsnittet tricky, så likevel... Om han ønsker å trekke seg litt ut her og nå, så tror jeg ikke nødvendigvis det trenger å være noe annet enn overlevelse, kanskje deres vei ligger litt lenger fremme. Eller så finner dere ut av noe sammen, men bare litt saktere enn man kunne ønske.

Krysser fingre og alt jeg har, og jeg må få to ord om hvordan det gikk

Ikke legg noen strategi i forkant av møtet, bare vær deg, så skjer resten av seg selv, som det har gjort før. Såpass kjemi er det mellom dere

[Kosemose]

Vet du, Tornerosa - de meldingene han sender deg nå virker i mine distanserte ører mye mer troverdige og sunnere enn de andre du refererer til. De syns jeg høres ut som preget av øyeblikkets galskap, skylapper og ønskedrømmer. Nå høres det ut som om han har bena plantet der de hører hjemme og at han har kastet de rosa brillene, og er klar for å se DEG og ikke en eller annen eventyrfiguraktig gudinne som ikke finnes (ja beklager, du er flott, men en superperfekt overjordisk fantasigudinne er du dog ikke. du er nok heller en mangedimensjonal flott kvinne, med plusser og minuser). Jeg syns det høres ut som om han er mer på bakkenivå og med dømmekraft og sunt vett i behold nå, tror det er et godt utgangspunkt for hva det skulle være.

Igjen - lykke, lykke til. Yoga på trappa før du ringer på?