Takler ikke dette mer.

[Gjest Iah]

Selvsagt skulle du ta den jobben du fikk, men det er da ingenting i veien for å fortsette å søke jobber selv du allerede har en. Kanskje finner du en ny jobb med større stillingsprosent, eller kanskje du finner en ekstra deltidsjobb.

[Gjest BabyBlue]

Har du virkelig konfrontert moren din, eller surmult i stillhet? Av og til vil jeg bare skjelle ut moren min, men holder som regel kjeft uansett :gjeiper:

[Gjest Dhanu]

Har man invitert noen til å bo hos seg, så bør man jo også klare å gjøre det som folk også, ikke slenge om seg med kommentarer. Liker man det ikke får man si det som det er i stedet for å late som alt er i orden.

Men det er jo nettopp det moren gjør.

Hun sier i fra om at ts ikke hjelper til nok hjemme, at hun ikke er fornøyd med hva hun forsyner seg med fra skapene og at hun ikke liker at hun går i veien når moren skal gjøre noe i huset.

Jeg syns det virker som at moren er svært så tydelig, jeg?

Det er ikke slik at jeg mener ts alene skal lastes for dette. Klart det ikke er noe galt i å ta imot en invitasjon til å bo hjemme i ett år. Men nå er det jo åpenbart at det ikke fungerer i praksis, og da er det jo faktisk ts som må flytte ut, ikke moren.

[AnonymBruker]

Jeg trenger uansett å være litt for meg selv, så bokollektiv er ikke helt min greie. Jeg har jobb ja, men de pengene som er til overs der må settes på sparekontoen til videre studier neste år. Og det er ikke mye som blir til overs.

Akkurat disse tingene reagerer jeg på. 'Alle andre' har prøvd bokollektiv. Noen fordi de faktisk liker det, andre fordi det er den eneste måten de har råd til. Noen ganger bare må man.

Og spare opp penger til videre studier er en bonus, ikke en nødvendighet. Du kan ta studielån som alle andre.

Hvis dette er to ting som hindrer deg i din mors og din egens livsro og deres forhold, så er dette ting du faktisk kan gjøre noe med, ikke bruke som unnskyldning.

[Gjest rr]

Men det er jo ikke like enkelt hvis man studerer ved siden av.

TS: Hva med studiestøtte og slikt da?

Uansett, jeg har aldri ment at man skal være kynisk og utnytte sine foreldre. Det var aldri min intensjon med innlegget. Jeg mener også at foreldre må få leve de livene de selv ønsker etter at barnet er 18 år, men om man vil hjelpe, og de finner glede i det, så synes ikke jeg det er galt. Jeg synes heller ikke det er galt at den som bor hjemme tjener på det. Har man invitert noen til å bo hos seg, så bør man jo også klare å gjøre det som folk også, ikke slenge om seg med kommentarer. Liker man det ikke får man si det som det er i stedet for å late som alt er i orden.

Mvh Yvonne

Du er vel godt over 20 og bor vel fortsatt hjemme kan jeg tenke meg?

[Gjest Kevlarsjäl]

TS:

Din mor så at du var i en vanskelig situasjon, og tilbudte deg å bo hjemme.

Deretter kom hun selv i en vanskelig situasjo, og så vidt jeg ser har ikke du prøvd å hjelpe henne noe som helst..

JA, mamman din har vært ganske urimelig i det siste, hun har vært unødvendig frekk mot deg. Men nå synes jeg du skal prøve å rydde opp i det.

Jeg foreslår at du skal snakke med mamman din på en fin måte. Lag en kake og hold en liten jeg-vil-hjelpe-deg-tale. Her er et eksempel på en sånn tale:

"mamma, jeg ser at du har det vanskelig - og vi har hatt en del urimelige og unødvendige diskusjoner i det siste. Jeg har lyst til å endre situasjonen vår. Og jeg bare lurte på om det er noen måter jeg kan hjelpe deg på? Vil du ha mer hjelp med husarbeid? Vil du snakke om overangsalderen? Vil du kanskje at jeg skal flytte ut igjen? Er det noe annet jeg kan gjøre? Jeg er glad i deg"

Ofre litt av deg selv for en gangs skyld! Mamman din har hjulpet deg mer enn mange andre mammaer ville gjort

[Anglofil]

Men det er jo nettopp det moren gjør.

Hun sier i fra om at ts ikke hjelper til nok hjemme, at hun ikke er fornøyd med hva hun forsyner seg med fra skapene og at hun ikke liker at hun går i veien når moren skal gjøre noe i huset.

Jeg syns det virker som at moren er svært så tydelig, jeg?

Det er ikke slik at jeg mener ts alene skal lastes for dette. Klart det ikke er noe galt i å ta imot en invitasjon til å bo hjemme i ett år. Men nå er det jo åpenbart at det ikke fungerer i praksis, og da er det jo faktisk ts som må flytte ut, ikke moren.

Selvsagt ikke, men ts virker da flink til å hjelpe til, men nei, man skal ikke være nødt til å lukte seg frem til dette. Må gå an å oppføre seg som folk og i såfall si i fra.

Du er vel godt over 20 og bor vel fortsatt hjemme kan jeg tenke meg?

Niks.

Mvh Yvonne

[AnonymBruker]

Men det er jo nettopp det moren gjør.

Hun sier i fra om at ts ikke hjelper til nok hjemme, at hun ikke er fornøyd med hva hun forsyner seg med fra skapene og at hun ikke liker at hun går i veien når moren skal gjøre noe i huset.

Jeg syns det virker som at moren er svært så tydelig, jeg?

Det er ikke slik at jeg mener ts alene skal lastes for dette. Klart det ikke er noe galt i å ta imot en invitasjon til å bo hjemme i ett år. Men nå er det jo åpenbart at det ikke fungerer i praksis, og da er det jo faktisk ts som må flytte ut, ikke moren.

enig

[AnonymBruker]

Det som min mor tenkte mye på når jeg bodde hjemme, var hvor forferdelig synd det var i henne som ikke fikk frivillig hjelp. Hun tenkte nok ikke på hvordan hun ga tilbakemeldinger når vi gjorde noe feil, eller hvordan hun spurte ala 'Du kan få lov til å gjøre dette for meg' Aldri fikk man et takk om man gjorde en god jobb, ei heller ros!

Dette er helt typisk TS. Din mor er en typisk mor, men det betyr ikke at hun ikke er glad i deg.

Prøv å stå på en time hver dag hjemme om du har tid, vask rommet ditt og rydde, og så tar du heller å drar ut om kvelden, går en tur,studerer på bibloteket ol.

Finn på aktiviteter slik at du slipper å være så mye hjemme

[Ellevill]

Det som min mor tenkte mye på når jeg bodde hjemme, var hvor forferdelig synd det var i henne som ikke fikk frivillig hjelp. Hun tenkte nok ikke på hvordan hun ga tilbakemeldinger når vi gjorde noe feil, eller hvordan hun spurte ala 'Du kan få lov til å gjøre dette for meg' Aldri fikk man et takk om man gjorde en god jobb, ei heller ros!

Dette er helt typisk TS. Din mor er en typisk mor, men det betyr ikke at hun ikke er glad i deg.

Prøv å stå på en time hver dag hjemme om du har tid, vask rommet ditt og rydde, og så tar du heller å drar ut om kvelden, går en tur,studerer på bibloteket ol.

Finn på aktiviteter slik at du slipper å være så mye hjemme

Jeg blir litt sjokkert over tankegangen... Mulig det er vanlig å tenke slik når man er 20 år, men når man har noen år ekstra med i bagasjen oppfattes det som ganske navlebeskuende og selvopptatt. Jeg regner med at denne rosen og pedagogikken skal gå begge veier. Du roser din mor for enhver godt utført jobb? Hun føler aldri utakknemlighet?

Det som min mor tenkte mye på når jeg bodde hjemme, var hvor forferdelig synd det var i henne som ikke fikk frivillig hjelp.

Jeg må sitere dette to ganger.

Hva mener du egentlig?

Det burde for enhver være en selvfølge å gi en forelder frivillig hjelp!

Du får bo der!!

Hvis moren din flytter hjem til deg, regner jeg med at du ikke hadde tillatt en slik tankegang hos henne.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i situasjonen din ts, og nå som jeg har bodd hjemmefra i endel år og blitt litt mer voksen ser jeg at mamma faktisk hadde det ganske tøft den tiden jeg bodde hjemme. Når du har oppdratt og forsørget mange barn i 20 år, da er du faktisk ganske sliten. Og selv hun "klikker" over småting så er det nok summen av alt som kommer til uttrykk om du skjønner, ikke at den ene tingen i seg selv er så ille. Hvis det var forståelig.

Du sier også at du ikke har råd til å flytte fordi du sparer til studier - men det er ikke noe du MÅ. Du får støtte fra lånekassen du som alle andre.

[Gjest jomfrua]

Jeg er 20 år. Bor hjemme for tiden og jobber etter et år hjemmefra på folkehøgskole, for å spare opp penger til videre studier. 1. Og jeg takler det ikke mer. Jeg har skrevet et lignende innlegg før, men jeg føler for å skrive et nytt.

Vi har akkurat kjøpt nytt hus. Pussa opp, og har nå bodd her i en liten måned kanskje. Fint hus, men mindre enn det vi har bodd i før. Fortsatt er ikke alt på plass.

2. Jeg har en mor som - tydeligvis - er godt i gang med midtlivskrisa, der alt er galt. Alt er verdens feil, og om ting ikke gjøres på hennes måte, oppfører hun seg bokstavelig talt som en bortskjemt unge som ikke får det som hun vil. Det er lenge siden jeg har vært stolt for å kalle oss en familie.

Jeg er eneste dattera, ellers har hun 4 sønner. Jeg er alltid i veien for henne. La meg komme med et eksempel: i 3. Idag dreiv hun å hang opp klær i et skap som pappa akkurat hadde skrudd opp. Siden gangen er smal, hadde hun en boks med kleshengere rett innenfor døra på badet, og tok derfra når hun skulle henge opp klær. Jeg spurte om hun kunne sette den ut på gangen, siden jeg skulle på badet og stelle meg for kvelden (skal tidlig på jobb morgen/lørdag). Istedet for å si "Jada jenta mi, det skal jeg gjøre!" kom en heller mer sinna kommentar som "Åhr, du skal nå alltid være i veien der jeg holder på!" Ingenting av det hun sier er ironisk, og det går ikke en dag uten at hun er sinna for et eller annet. Enten spiser jeg for mye godteri og annet namnam utenom når jeg skal, mens hun selv sitter med sjokoladepudding og vaniljesaus på fanget samtidig som hun klager på dette her, eller så hjelper jeg for lite til hjemme, eller så er det noe annet! 4. Jeg har grenet oftere i en alder av 20 enn det jeg har på mange år over slike småting.

Selv om vi ikke har snakket særlig sammen om det, skjønner pappa hvordan og hvorfor jeg reagerer, for jeg tror han og mener hun oppfører seg kjempedårlig veldig ofte. De har flere ganger vært på randen til å skille/separere seg, og nå bryr jeg meg ikke noe særlig lenger om de gjør det.

Jeg vet det blir mye tekst og det er ikke sikkert dere skjønner helt hverken innlegget eller hvordan jeg tenker og føler, men jeg må bare få litt skrift ut. 5. Jeg hater at jeg må bo hjemme, vil flytte helt for meg selv hvor jeg slipper å måtte høre stemmen hennes hver dag. Men jeg kan ikke. Jeg har ikke råd.

[b]6. (Hun har forresten også en halv-psykisk syk mor. Jeg kjenner ikke mye til fortiden til mamma eller mormor eller noe av det, men jeg begynner å se at også mamma begynner å oppføre seg som hun ikke liker at sin mor oppfører seg).[/b]

Så, det var litt av mine tanker en fredagskveld. Ha en fortsatt fin kveld.

1. Takler du det det - så får du finne en løsning du takler.

2. Du takler ikke den løsningen du har valgt og du "diagnostiserer" din mor. Det kan hende det er slik at din tilstedeværelse og din oppførsel er så belastende for din mor at hun er rimelig frustrert. Jeg synes du klandrer din mor for din situasjon uten selv å ha innsikt hva du yter av medvirkning til situasjonen.

3. Her kan jeg godt forstå din mors reaksjon. Hvorfor kan ikke du heller hjelpe henne med å henge opp de klærna slik at badet ble ledig for deg å bruke? Når man står slik og jobber - så skjønner jeg at en blir litt frustrert fordi andre ser sine behov større enn den jobben du gjennomfører. Du setter deg og dine behov mye høyere enn hennes - og så lenge du er en "gjest" i huset så har jeg faktisk full forståelse for din mors svar. Jeg synes det er helt horribelt at du mener at hun bare skal gjøre om på sin jobb slik at du kan ta badet. Det går to veier - ikke bare din vei.

4. Slutt og grin og gjør heller noe konstruktivt med å skaffe deg ett eget hjem.

5. Joda du kan akkurat det du vil og holder fokus på. Men du må ville det og tørre det.Siden du hater å bo hjemme - så flytt - skap din egen situasjon som kan tilfredsstille dine behov.

6. Vi har alle vårt - alle familier. Og det er dine gener du beskriver - så forbered deg på å bli slik selv Det er lett og sitte uerfaren i en alder av 20 år og tro man har den hele og fulle sannhet - men du vil nok se etterhvert at verden ofte er annerledes enn slik du oppfatter den i dag. Så mitt råd er: Vær litt mer ydmyk, litt mindre selvopptatt og mer bevist på DITT ansvar.

[Gjest caramiacaramella]

Synes det er merkelig at ingen her har foreslått noe så enkelt som å SNAKKE med moren din. God, gammeldags kommunikasjon går en lang vei skjønner du! Hvis jeg var deg, hadde jeg satt meg ned med henne over en kopp te og snakket om situasjonen. Det høres ikke ut som dere er særlig fornøyde med situasjonen noen av dere. Begynn med å si at du er svært takknemlig for å få lov til å bo hjemme, og spør om det er noe hun vil du skal gjøre for å forbedre bosituasjonen for dere begge. Jeg vet ikke med andre, men dersom jeg skulle bo hjemme gratis, hadde jeg kjørt på og gjort det meste av husarbeid og gjerne matlaging og for å vise at jeg satt pris på det! Du sier ikke hvor mye du gjør, men kanskje hun føler at du kunne gjort mer?

Snakk med henne du. Finn ut hvor problemet ligger. Hvis hun faktisk er i overgangsalderen og sliter med det, er nok dette en vanskelig tid for henne. Det kan være grunnen til kommentarene hun har kommet med, så ikke ta det så hardt!

[estrella]

Nå har jeg ikke lest alle svarene, men synes det er veldig rart at såpass mange reagerer på at ei på 20 år bor hjemme?? MANGE av mine venner bor hjemme og de er også 20 år. Det er faktisk ikke så unormalt lengre...fordi en har ikke alltid råd/mulighet til å flytte ut.

Selv om jeg flyttet ut når jeg var 16 år så betyr det ikke at det er normalen eller at det er bedre enn å bo hjemme

[Gjest Dhanu]

Nå har jeg ikke lest alle svarene, men synes det er veldig rart at såpass mange reagerer på at ei på 20 år bor hjemme?? MANGE av mine venner bor hjemme og de er også 20 år. Det er faktisk ikke så unormalt lengre...fordi en har ikke alltid råd/mulighet til å flytte ut.

Selv om jeg flyttet ut når jeg var 16 år så betyr det ikke at det er normalen eller at det er bedre enn å bo hjemme

Jeg tror ikke folk reagerer så mye på at hun bor hjemme som 20-åring ettersom hun ble invitert, men heller at hun som 20-åring bor hjemme når det åpenbart ikke fungerer så bra for henne selv og hennes mor at hun gjør det.

Når det er sagt så håper jeg at mine barn flytter ut når de er 20. Det betyr selvfølgelig ikke at det er uaktuelt at de bor lenger hvis det er praktisk nødvendig.

[Furstina]

Tråden er ryddet iht KGs regler.

Fursitna, mod