Avstand

[frk.Sanna]

Noen som har klart å finne tilbake til hverandre med litt avstand. Jeg og kjæresten min fallt pladask for hverandre for litt over 1 år siden. Vi har vært sammen så og si nesten hver dag siden det. Jeg eiger et rekkehus og han sover hos meg og ungene. Hverdagen innheten oss fort og vi skle mer og mer fra hverandre. Han har priotert mest seg selv de siste måndene, jobb, fest, kompiser og trening. Det har gått så langt at vi ikke er kjærester lenger. Jeg savner det sånn.

Vi fikk tatt en prat igår og han er også ening at avstand er den eneste løsningen, selv om han ikke har villet det før nå. Jeg tenker at vi kan tenke, kanskje savne hverandre og få en tankevekker. Han påstår jeg er det beste som har skjedd han. Jeg har sagt at det må forandringer til og han er nødt til å gå i seg sjøl og ikke kun tenke på seg selv. Jeg vil ikke være en som går rundt og er trist og lei og bli irritert over bagateller.

Kanskje vi kan begynne å nytt, gjøre kjæreste ting. Besøke hverandre osv. Men er nok litt bekymret for at den dagen vi flytter sammen kan vi lett falle tilbake i den onde sirkelen. Det er tydelig sterke følser for oss begge, men ingen har noe å gi sånn som det er nå. Jeg sliter med å tenke at det ikke blir bedre med årene, men samtdig vil jeg jo ikke miste han.

Han har hele tiden sagt at vår kjærlighet tåler alt så det gjennstår om dette stemmer. Jeg vil uansett gi det en sjangse.

Er det noen av dere som har erfaringer med dette?

på forhand tusen takk for alle svar.

[Gjest Illiya]

Et forhold blir jo ikke bra av å være fra hverandre. Det blir bra av å prioritere hverandre, gjøre ting sammen, støtte hverandre.

Og når han ikke er med på den biten når dere bor sammen, så er han vel ikke nødvendigvis så mye bedre når dere ikke gjør det?

Den første forelskelsen får dere aldri tilbake uansett om dere har avstand. Det er forresten gjerne sånn at avstand skaper mer avstand, så jeg er ikke enig i at det i seg selv er løsningen.

Han tror visst at når forholdet er bra, så kan man bare la det seile sin egen sjø, og la være å investere og bruke tid på det. Ettersom han sier at deres kjærlighet er så sterk at den utholder alt.

Kjærlighet er sterk hvis den holdes vedlike, og da kan den tåle mye. Men ikke hvis man bortprioriterer partneren og heller gjør andre ting, og til og med lar det gå så langt at man ikke er kjærester mer.

Da svekkes kjærligheten mer og mer, og til slutt er den borte. Og da er det ingenting igjen til de tøffe tidene.

Så se heller på det som er problemet i forholdet. Det kan se ut som det er at han tror at alt skal gå av seg selv uten innsats. Så gjør dere noe med hvis interessen er stor nok.

[AnonymBruker]

Et forhold blir jo ikke bra av å være fra hverandre. Det blir bra av å prioritere hverandre, gjøre ting sammen, støtte hverandre.

Og når han ikke er med på den biten når dere bor sammen, så er han vel ikke nødvendigvis så mye bedre når dere ikke gjør det?

Den første forelskelsen får dere aldri tilbake uansett om dere har avstand. Det er forresten gjerne sånn at avstand skaper mer avstand, så jeg er ikke enig i at det i seg selv er løsningen.

Han tror visst at når forholdet er bra, så kan man bare la det seile sin egen sjø, og la være å investere og bruke tid på det. Ettersom han sier at deres kjærlighet er så sterk at den utholder alt.

Kjærlighet er sterk hvis den holdes vedlike, og da kan den tåle mye. Men ikke hvis man bortprioriterer partneren og heller gjør andre ting, og til og med lar det gå så langt at man ikke er kjærester mer.

Da svekkes kjærligheten mer og mer, og til slutt er den borte. Og da er det ingenting igjen til de tøffe tidene.

Så se heller på det som er problemet i forholdet. Det kan se ut som det er at han tror at alt skal gå av seg selv uten innsats. Så gjør dere noe med hvis interessen er stor nok.

Detter nok det jeg frykter. Men så har det vært et spesiellt år for oss. Han kom inn ganske fort etter jeg kom ut av et langt forhold og har flere barn fra før. Jeg har ikke vært meg selv hele tiden og kanskje han gav alt for mye i den perioden og er gått litt tom nå. Kanskje han har vært nødt til å priotere seg selv mer en oss for å ikke miste seg selv.

Jeg vet ikke jeg, men det virker som somsagt at vi begge ønsker dette innerst inne. Men man må være to om det og jeg har en gang brennt meg og gikk å håpet år etter år at jeg og eksen skulle få det helt bra, men dette skjedde jo ikke. Kanskje jeg bare må innse at vi to heller ikke passer så godt sammen som vi trodde.