Hvordan fikse

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver nå, har ingen umiddelbare spørsmål i hodet, vet ikke om det kommer til å bli langt. Føler bare for å få ned tankene mine og kanskje få noen innspill til hvordan jeg best kan forholde meg til livet mitt fremover.

Jeg og min samboer er rundt 30årene.

Jeg føler at jeg er den eneste som bruker energi på at forholdet skal fungere. Vi har vært sammen i 5-6 år og har to nydelig barn sammen. I starten var han sjalu og stolte ikke på meg, selv om jeg aldri hadde gjort noe galt mot ham. Så kjøpte vi hus og han ble trygg på meg. Alt var perfekt i 6 måneder. Jeg hadde da brukt 1 1/2 år på å lære meg til å stole helt og fullt på han, og han hadde ikke gjort annet enn å fore meg med sjarmerende komplimanger "natt og dag". Dette var en viktig tid for meg siden jeg hadde vært i ett langvarig forhold med en notorisk utro mann i flere år. Jeg trengte tid til å lælre meg å stole på han.

Så raste verden sammen for min del, og siden har det vært turbulent.

Jeg fikk vite at han hadde hatt trekant med et vennepar og hatt sex med en annen dame i de tider vi holdt på å bli sammen. Det må sies at før vi ble kjærester så bodde vi et stykke fra hverandre, så "bli kjent fasen" vår varte i over 6 mnd. Men selv om vi ikke var erklærte kjærester, så var det delt enighet om at vi ikke skulle rote oss bort i andre på denne tiden.

Da jeg fikk vite dette kom flere spørsmål i hodet mitt. "Han var på guttetur til syden den sommeren, gjorde han noe der??" "Han var på flere jobbreiser, skjedde det noe??" "De meldingene som plutselig kom på den tiden, som ikke ga mening men som han kødda bort som tullemeldinger da jeg spurte om de var ment til en annen dame, var det kanskje til en annen dame??" "De bodde 5 stk i kollektiv, deriblant ei jente han holdt på med rundt de tider vi ble kjent. Han sa han ikke var bort i henne etter han ble kjent med meg, men han var jo med henne hele tiden. Skjedde det noe likevel??"

Jeg fikk sykt mange vonde tanker, og tankemønsteret fra den tiden jeg var sammen med den notorisk utro mannen kom tilbake som lyn fra klar himmel.

Han lovte meg å gjøre alt for å få tilliten tilbake. Dette har ikke skjedd. Han har løyet til meg ved maaange anledninger. Så beklager han seg etter først å nekte i lang lang tid, lover å bli bedre. Så går det en stund, det samme skjer igjen. Nå klarer jeg ikke stole på mye av det han sier. Jeg prøver å gi faen. Tenke at om han gjør noe så får jeg vel vite det en gang. Men problemet er jo at svært ofte så får man IKKE VITE NOE SOM HELST!! Og jeg nekter å være en naiv nikkedukke som sitter dum som et brød hjemme og blir lurt trill rundt av en overkåt mann som finner på sprell andre steder!

Jeg kan ikke stole på han når han drikker. Han drikker seg alltid veldig full og blir veldig flørtete av seg. Han skal alltid være midtpunkt. Tåler ikke å ikke bli sett. Når han er på "sosiale kurs" med kollegaer fra hele verden ender det med at jeg ikke får tak i han når jeg prøver å ringe. Og jeg ringer IKKE ofte, men forventer å få svar når jeg ikke har hørt fra ham siden 18.00 og klokken er blitt nesten midt på natt. Hver gang lover han at det ikke skal skje igjen, men det gjør det. Hver gang.

Grunnen til min store frustrasjon i dag er at han skal på kurs om to uker. Dette har han vist om lenge, men ikke fortalt før i dag. Når jeg konfronterte ham med at han har lovt å fortelle når han får vite ting, at han ikke "tør fortelle" for det blir alltid et helvete. Ja, han har rett. Min redsel for at han drikker seg FULL og har sex med en annen dame er svært stor. Spesielt når jeg vet at tonen mellom ham og kvinnelige kollegaer er svært god, og til tider humoristisk seksuelt ladet. Flesteparten av jobbklientellet er unge og pene mennesker, like mange damer som menn.

Han ble tverr med en gang jeg sa noe og ville legge seg. Han sier at jeg er negativ hele tiden. Jeg føler at jeg blir feil fremstilt av han. Vi har hatt utallige diskusjoner der det til slutt har komt frem at han ser feil på ting, at han tolker meg mer negativt enn hva som er rettferdig. I dag var det på samme måten. Han sa at jeg alltid er sjalu når han skal ut.

Det er FEIL! Og det føles vondt å bli angrepet på denne måten. Jeg har jobbet steinhardt for å bli kvitt den vonde sjalusien. Og etter vi fikk barn nr2 gikk det kjempefint første gangen han var ute, en mnd etter fødsel. Tre uker senere skulle han på fest igjen, INGEN surmuling på meg, men det enda i at han kom amøbe hjem jeg har i ettertid fått fortalt at han satt sammen med samme jenta hele kvelden. (JO det er greit å snakke med jenter, men jeg kan ikke noe for at jeg ikke liker at han sitter med EN jente i 6 timer. Heller gå rundt å snakke litt med flere. Rart kanskje? Så nå er jeg tilbake der jeg har vært mange ganger tidligere. Vonde følelser jeg har vanskelig for å håndtere. En samboer som ikke vil se alvoret og som skylder mye på meg. Han vil ikke se at han har vært med på å ødelegge tilliten oss mellom. Han mener og at den bagasjen jeg har fra tidligere forhold ikke skal være hans problem.

Men jeg er et helhetlig menneske på godt og vondt. Jeg prøver å forklare at jeg ikke selv kan bestemme hvilke egenskaper jeg skal ha, men at jeg jobber med å bli kvitt de negative. Jeg ønsker at han skal hjelpe meg. Men det ender med at jeg blir skuffet gang på gang.

For to år siden gjorde han det plutselig slutt. Jeg følte det på meg og grillet han litt, han nektet en hel kveld på at han ønsket at det skulle bli slutt selv om kroppspråk og holdningen mot meg viste noe helt annet. Så sa han at han ville det skulle bli slutt likevel fordi "jeg maste sånn og var paranoid". Hmm, jeg tror nok at magefølelsen min hadde rett den kvelden og han brukte det som unnskyldning for å bryte. Det varte bare et par uker før vi kom til enighet om å prøve igjen. Jeg sitter dessverre med en følelse av at han har hatt mye kontakt med en annen dame disse ukene, noe han benektet. Selvfølgelig.

Jeg tenker på parterapi. Men hva er vitsen med det om han egentlig ikke vil? Hvorfor skal jeg bruke energi på å bli kvitt sjalusi og mistet tillit når han ødelegger kanskje igjen om noen måneder? Jeg vet ikke ut eller inn lenger. Bare veldig forvirret.

Det må sies at jeg har vært til psykolog for mine plager. Var to ganger og da nektet psykologen meg å komme tilbake, "du er helt normal, har super selvtillit, og må bare jobbe litt med deg selv". Problemet var at jeg ikke klarte å forklare hva som egentlig plager meg, grunnroten til alt.

Dette tror jeg ble fryktelig langt! Takk til alle som har orket å lese. Jeg blir fryktelig glad om du legger igjen noen ord til meg, konstruktiv kritikk taes i mot med stor takk!!!

[I Grosny]

Jeg skjønner at det var endel rusk i starten, ikke ta det så tungt.

Jeg håper dere kan sette dere ned og snakke sammen skikkelig. Kanskje under dyna, for å ha behagelige beroligende omgivelser.

Hva med å si til han at du er veldig urolig, og at du ønsker ro. Si at du har skrevet og spurt etter råd her , og be han lese innlegget ditt. Da vil han kanskje se alvoret.

Samlivskurs. Samlivskurs handler mye om kommunikasjon. Dere må gjøre noe, og han må bidra. Jeg håper han blir med på et slikt kurs. For din skyld (og hans).

Du kan jo si at du går rundt med helt unødvendig uro, utrygghet og sjalusismerter. Det er skaldelig, og du trenger hans hjelp for å overvinne dette, med trygghetsbygging og kommunikasjonsbedring.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at det var endel rusk i starten, ikke ta det så tungt.

Jeg håper dere kan sette dere ned og snakke sammen skikkelig. Kanskje under dyna, for å ha behagelige beroligende omgivelser.

Hva med å si til han at du er veldig urolig, og at du ønsker ro. Si at du har skrevet og spurt etter råd her , og be han lese innlegget ditt. Da vil han kanskje se alvoret.

Samlivskurs. Samlivskurs handler mye om kommunikasjon. Dere må gjøre noe, og han må bidra. Jeg håper han blir med på et slikt kurs. For din skyld (og hans).

Du kan jo si at du går rundt med helt unødvendig uro, utrygghet og sjalusismerter. Det er skaldelig, og du trenger hans hjelp for å overvinne dette, med trygghetsbygging og kommunikasjonsbedring.

Tusen takk for gode råd! Problemet er at jeg har prøvd å snakke med han, mange ganger. Jeg har prøvd å ordne ting etter hvert som de har dukket opp for å bli ferdig med det. Men han er lei av å snakke. Samme hvilken inngangsport jeg bruker for å snakke så går han rett i angrep/forsvar, han går ut, eller så sitter han der uten å bidra til samtalen. Han blir sint når jeg prøver å forklare hvordan jeg har det. Han mener at jeg ikke har gurnn til å føle slik. Når det skjer blir jeg bare mer frustrert for der er mange grunner til at jeg føler som jeg gjør, og jeg syns det er urettferdig at han skal mene at kun jeg må skjerpe meg for at dette skal fungere.

Han har flere ganger sagt at bare jeg slutter å være negativ, slutter å være sjalu, DA hadde vi hatt det fint.

Han eier ikke snev av selvinnsikt i at han har satt meg i den situasjonen jeg er i nå. Hadde jeg kunne stolt på ham, ja da hadde jeg stolt på ham da. Men han må bevise for meg at jeg kan det, og det har han ikke klart..

Jeg blir så lei.

Noen som har prøvd parterapi? Gir det mening?

[I Grosny]

Tusen takk for gode råd! Problemet er at jeg har prøvd å snakke med han, mange ganger. Jeg har prøvd å ordne ting etter hvert som de har dukket opp for å bli ferdig med det. Men han er lei av å snakke. Samme hvilken inngangsport jeg bruker for å snakke så går han rett i angrep/forsvar, han går ut, eller så sitter han der uten å bidra til samtalen. Han blir sint når jeg prøver å forklare hvordan jeg har det. Han mener at jeg ikke har gurnn til å føle slik. Når det skjer blir jeg bare mer frustrert for der er mange grunner til at jeg føler som jeg gjør, og jeg syns det er urettferdig at han skal mene at kun jeg må skjerpe meg for at dette skal fungere.

Han har flere ganger sagt at bare jeg slutter å være negativ, slutter å være sjalu, DA hadde vi hatt det fint.

Han eier ikke snev av selvinnsikt i at han har satt meg i den situasjonen jeg er i nå. Hadde jeg kunne stolt på ham, ja da hadde jeg stolt på ham da. Men han må bevise for meg at jeg kan det, og det har han ikke klart..

Jeg blir så lei.

Noen som har prøvd parterapi? Gir det mening?

Jeg har noen venner som har gått på samlivskurs på Akershus sentralsykehus i Lørenskog. Det var godt for deres kommunikasjon, og de er fortsatt lykkelig gift, noen år etterpå.

Utfordringen er det med piggene ut. Når han kommer i forsvarsposisjon , så når du ikke fram. Og kommunikasjonsbrudd er hakket før samlivsbrudd.

Det som kan hjelpe deg er å ta sjansen , og stole på han 100%. det demper sjalusi.

Du kan ikke alene slutte å være sjalu. Si til han at du ønsker å bli mindre sjalu, men at du trenger hans hjelp. Samlivskurs som bedrer kommunikasjon er faktisk såmnn hjelp, og uten å få opp igjen kommunikasjonen så er forholdet deres alvorlig truet.

Du har selvfølgelig grunner til å være sjalu. Jeg ser to grunner. Dere kommuniserer ikke, og du sliter også med egen usikkerhet. Han vet at han er trofast og trygg, men kommuniserer for dårlig til at du kan få vite det. Han har jo ikke alltid vært trygg. Han må jo forholde seg til hva som skjer inni deg også.

Han har lovet deg å gjøre alt for å bygge opp tilliten igjen. Parterapi eller kurs burde jo absolutt inngå i det løftet.

Si til han at du er sjalu, og at du ikke når avknappen på den sjalusien. Si at den knappen får han tak i , og at du synes det er trist at han nekter å trykke på den, selv om det er mye arbeid, at det handler om å lære å snakke sammen uten å gå i forsvar, at det handler om å få et skikkelig kurs for å lære slikt.

[Havbris]

TS- jeg er rimelig sikker på at dere er inne i en ond sirkel som det kan bli vanskelig å komme ut av på egen hånd - det krever iallefall en stor innsats der begge er villige til legge vekk krav, tidligere hendelser, forsvar og anklager - og negative forventninger når dere snakker sammen. Når man i utgangspunktet har negative forventninger - eller er forutinntatt - så tolker dere sikkert begge masse inn i hverandres "budskap".

Jeg tror dere har helt ulike oppfatninger av virkeligheten og hverandre, og det fører oftest til misforståelser, og negative tolkninger. Den måten å kommunisere på peker utover i forholdet, og forsterker seg selv for hver gang dere møter konfliktpunktene. Da er det alltid enklest å tenke at det er den andre som må forandre seg for at ting skal bli bedre.

TS - jeg har ikke gått i parterapi selv, men mannen min og jeg (pga en samlivskrise) gikk i en periode begge til psykolog - parallellt med at vi brukte all tid vi hadde på å snakke oss igjennom misforståelser osv. Men forutsetningen er selvfølgelig at begge har et oppriktig ønske om å få det bedre, minske usikkerhet og utvikle en trygg og god kommunikasjon - til tross for at man er forskjellige. Det finnes alltid minst to fremstillinger av virkeligheten i et forhold.

Jeg anbefaler deg i utgangspunktet å ta kontakt med et familievernkontor - du kan få timer der alene. Da begynner du iallefall i en ende, og kanskje mannen din blir så nysgjerrig at han henger med etterhvert.

Men synes han at dere har det bra? Har han noen forslag til noe som kan få forholdet på skinner igjen - mener han at det kun er du som må endre deg?