Kan aldri bli fornøyd begge to

[Gjest Mo]

Samboeren min og jeg har det fantastisk sammen. Han er verden beste kjæreste og vi elsker hverandre utrolig høyt.

Men vi har ett område der en av oss "må" være ulykkelig/misfornøyd.

Saken er at han røyker. Ingen big deal, nei, sånn egentlig. Voksne folk må jo få gjøre som de vil. Og han røyker alltid ute, aldri så jeg ser det, og han lukter aldri røyk fordi han sørger for å spise friske pastiller/tyggis og lufte seg lenge før han kommer inn. Han er utrolig omtenksom og omsorgsfull på alle mulige måter.

Problemet er at jeg har en del frykt knyttet til røyking, fordi jeg har opplevd å miste flere som sto meg nær pga kreft. Selv om jeg vet at han ikke MÅ få kreft fordi han røyker, så klarer jeg ikke å legge fra meg frykten. Jeg har prøvd i flere år, jobbet hardt med meg selv og til og med vært hos psykolog.

Samboeren min har klart å slutte å røyke flere ganger, og da har han hovedsaklig gjort det for min skyld. Jeg har prøvd å si at han må ville det selv, det nytter ikke å gjøre sånt for andre. Han sier at han vil jo slutte, han synes det er dumt å røyke både helsemessig og økonomisk. Men han klarer ikke å holde seg unna røyken. Selv etter flere måneder uten røyk så gir han opp og begynner igjen.

Jeg klarer ikke å føle meg komfortabel med at han røyker, og han klarer ikke å slutte å røyke. Hvordan skal vi klare å kompromisse her? Jeg blir nedfor av at han røyker. Han blir nedfor når han ikke røyker.

Kjenner jeg er helt på gråten fordi han nylig har begynt å røyke igjen. Og jeg antar at han om en stund (et par måneder eller et halvt år) vil prøve å slutte igjen, med tilhørende grinete periode fordi han er røyksugen. Og sånn går vi i ring.

[Gjest Martin_28]

Du har disse følelsene for dette med røykingen hans. Derfor, på den motsatte side, vil jeg gi deg innsikt i hvordan han kan gå rundt å føle seg.

Skitten, avhengig, uavslappet, skamfull (vil ikke at du skal se han mens han røyker engang?) og dårlig samvittighet for å ikke klare å legge røyken bort.

Jeg har kamerater som faktisk har stått å røkt/snust/drukket/hasjet i smug. Dama må ikke vite det.

Exen min ville ikke at jeg skulle snuse, men jeg var ikke redd for å si til henne at jeg hadde gjort det. Jeg viste at hun ble oppgitt, men hun hadde meg ikke i et slikt bånd at jeg ikke kunne vise til henne at jeg gjorde det. Vi kunne kommunisere om det sammen, men ingen REDSEL for den andre.

Noen jenter klikker såpass mye at en må skjule slikt for dem. Lattelig.

Ha dette i tankene dine; Tørr han å ta seg en røyk når han vil, mens han røyker? Å slutte å røyke, handler ikke om at en ikke blir røyksugen utenfor butikken.

Tørr han å stille realistiske krav selv, eller er det bare dårlig samvittighet for deg i forhold til dette?

Jeg synes at det høres ut som at han tørr å komme til deg med røyken. At han tørr å si: Jeg klarer ikke å slutte.

Derfor, Hva med å slappe litt mer av? Begge to. Legg bort redsler, angst, døden, skyld. Gjør det til noe positivt..

[AnonymBruker]

Om han skal slutte så må han ville det selv og han må nesten gjøre det for seg selv også, ikkje bare for deg. Nytter ikkje om han prøver å slutte når han egentlig ikkje vil stumpe røyken, då er det altfor lett å bare havne på "kjøret" igjen ei stund seinere.. Og det er ingen skam å bruke hjelpemidler (tyggis, plaster, champix, bøker) eller snakke med legen om hjelp til røykeslutt.

Sitter forøvrig nesten i samme situasjon med min samboer. Kreft er ikkje det eg bekymrer meg mest for, det er heller kols. Hans far, mor og bestefar har det i varierende grad. Sambo vil slutte og klarte å kutte ned ganske mye, men så skjedde det selvfølgelig noe som forårsakte ein god del stress og sorg, deretter enda meir stress, så forbruket har gått opp til slik det var før, om ikkje enda verre. Men han skal prøve Champix og se om det går.

Dere må nesten bare snakke sammen, du må jobbe videre med din redsel, han må bestemme at han vil slutte på egenhånd (uten press eller tårer fra deg) og når han vil slutte og du må slappe av litt.

[AnonymBruker]

Du må bare innse at problemene først og fremst ligger hos deg selv. Det er du som har en frykt og ikke han. Når frykten blir så stor så er det kun du som kan gjøre noe med det.

Samboeren din slutter når han er klar.

[Gjest Gjest]

Skjønner at du er redd for å miste ham, men for en egoist du er!! La nå mannen få kose seg med røyken sin, uten at du skal henge over ham som en kontrollerende heks... Han tar jo masse hensyn til deg! Antar også at du visste han røykte da dere ble sammen...?

[*Numi*]

Skjønner at du er redd for å miste ham, men for en egoist du er!! La nå mannen få kose seg med røyken sin, uten at du skal henge over ham som en kontrollerende heks... Han tar jo masse hensyn til deg! Antar også at du visste han røykte da dere ble sammen...?

Ja da. Det er skikkelig egoistisk å ønske at ens bedre halvdel ikke skal pådra seg livstruende sykdommer...

[AnonymBruker]

Han røkte svært sjelden da vi møttes, så det fikk jeg faktisk ikke vite før vi hadde vært sammen en stund. Ikke at det betyr noe, jeg ville blitt sammen med han uansett. Jeg elsker han jo!

Jeg ser flere råder meg til å slappe av. Ja, jeg prøver det. Jeg har som nevnt prøvd til og med psykolog for å slippe unna frykten, men den henger hardt i på grunn av erfaringer jeg har gjort tidligere.

Jeg henger ikke over han som ei kontrollerende heks. Han vet at jeg ikke liker at han røyker, og han vet at jeg er redd, for vi har en åpen kommunikasjon om dette. Men sånn til vanlig så "lider jeg" i stillhet. Det er vondt å ha det sånn, og jeg HAR prøvd virkelig hardt å komme over det, men klarer ikke.

Konklusjonen er vel at jeg må fortsette å ha det tøft så lenge han røyker. Jeg finner ingen annen løsning.

Jeg har også sagt til han når han sier han skal slutte for min skyld at det er ingen vits i, for han må ville det selv for sin egen skyld. Jeg skjønner ikke hva mer jeg kan gjøre for å støtte han om jeg ikke skal gå ut og kjøpe sigarettene til han og be han røyke.