Kunne dere blitt sammen med en som har barn fra før av?

[AnonymBruker]

oh my god folk skal henge seg opp i alt.

Det er bare et ord for hvilken realasjon hun vil få/kan få eller har for barna. Eller en beskrivelse av hvilken rolle hun er redd for å få. Hjelp

[smalls]

Kvinnfolk altså? Blir de sammen så blir hun jo stemor for sønnen.

[Gjest regine]

Vel, TS er 21 år og den nye flammen er 27, i utgangspunktet en aldersforskjell som kan bety mye siden de er unge. Det er ingen bombe (som TS selv skriver) at unge kvinner er negativt kategoriske til spørsmålet "kunne du blitt sammen med en som har barn fra før?" Her har mannen åpenbart vært litt taktisk. Hadde han flagget at han ble pappa som 19 åring, har poden annenhver uke og et greit forhold til guttens mor på første date, da hadde det blitt med den første date'n. Ikke noe å bråke om i det hele tatt.

Dette er en måte å være "taktisk" på som er ganske så lavmåls. Man underkjenner på et vis sitt eget barn, samtidig som man er uærlig overfor en person som har potensiale til å bli noe mer.

Jeg er i den situasjonen at jeg har barn - og det har jeg alltid fått fletta inn tidlig i ethvert tilløp til forhold/på første dage. Hvorfor? fordi jeg mener ærlighet er noe av det viktigste i et forhold. Hvis daten da ikke vil ha noe mer med meg å gjøre pga mine barn - so be it, da var ikke han mannen for meg. Og bare så det er sagt - det er helt greit at alle ikke ønsker å inngå forhold med noen som har barn fra før.

[AnonymBruker]

Nei, jeg kunne aldri vært sammen med noen som har barn igjen. Det har jeg prøvd i noen år og er mer komplisert enn man skulle tro. Derfor er jeg nøye med å vite om han har barn så tidlig som mulig så jeg kan bakke ut med en gang.

Tenk deg veldig godt om. Du skal også leve ditt eget liv.

[Gjest Bianca28]

Jeg har da møtt en fyr.Møtte han i sommer. Har møtt han et par ganger og jeg liker han veldig godt. Han er kjekk, snill, sjamerendes og morsom. Jeg trives i hans selskap. Han er 27 og jeg er 21. Selv om vi ikke har kjent hverandre så lenge,så føler jeg meg veldig betatt av han allerede, Men det jeg ikke viste var det at han har en sønn på 8 år fra tidligere forhold. Dette var noe han ikke hadde sagt til meg. Han sa det til meg i går. Jeg må si at jeg ble veldig satt ut. Det hadde jeg ikke trodd. Har alltid sagt at jeg IKKE vil bli sammen med noen som har barn fra før av. Samme har alle mine venniner sagt. Jeg vet ikke om jeg er klar for den stemor rollen. Jeg er bare 21 år gammel. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Jeg liker han utrolig godt. Men å bli sammen med han betyr jo at jeg vil bli stemor og at eksen hans kommer til å være med i bildet. Noe jeg ikke helt liker. Han sier at sønnen er en utrolig herlig gutt og at jeg kommer garantert til å like han, Men jeg vet ikke. Det virker som en vanskelig situasjon å være i.

Hvis dere var i min sitasjon, hva ville dere ha gjort? Å er det noen som har stebarn? Åssen har det funket for dere? Håper på svar

Hadde gjerne kunnet det om det ikke ble noen konflinkter involvert. f.eks sjalu biologisk mor, o.l

[AnonymBruker]

Hadde gjerne kunnet det om det ikke ble noen konflinkter involvert. f.eks sjalu biologisk mor, o.l

Konflikter vil det alltid bli i et sånt forhold. Det er ikke til å unngå desverre. Forresten så kan man ikke vite på forhånd om konfliktene kan komme.

[AnonymBruker]

Ts igjen:

Jeg er ganske så usikker på dette her. Som sagt så liker jeg han veldig godt og tenker på han hele tiden men det at han har en sønn gjør jo hele situsjonen veldig vanskelig. Det betyr at eksen vil være med i bildet. Det liker jeg ikke noe særlig men så lenge de kun har kontakt pga han så kan det jo gå? De finner ikke på ting sammen. De bare møtes når de skal hente/levere han. Det må jeg bare finne meg i.

jeg aner ikke åssen hun vil være mot meg. Kommer hun til å være en kjerring eller okey? jeg må jo (hvis vi en dag flytter sammen) ha noe med henne å gjøre. Jeg vet det kommer til å bli vanskelig. Jeg lurer på om det er verdt det. Hadde han sagt til meg med en gang at han hadde en sønn ville nok ha gått fra han. For da hadde jeg ikke fått sterke følelser for han. Men nå er det veldig vanskelig

[Gjest Jente1990:)]

Nei jeg kunne ALDRI blitt sammen med noen som har barn. Jeg vil ikke ha det ansvaret eller oppdra andre barn. Også er det jo dette med eksen da. Han kommer altid til å ha kontakt med henne, Hun kommer alltid til å være en del av livet hans. Hovedsakelig frem til barna er 18 år. Men også etter det. Jeg tror ikke jeg hadde orket det rett og slett. Jeg vet ikke men tror det kan være vanskelig å være steforeldre. Men kan sikkert gå å. Men det å være stemor er helt klart noe jeg ikke vil være.Mye lettere å være med en som ikke har barn fra tidligere forhold.

Å en annen ting, så synes jeg det var litt dårlig gjort av han å ikke si noe om sønnen før senere. Han gjorde det sikkert pga han var redd for at du ville rygge unna men allikavel så var det dårlig gjort. Han burde ha sagt det med en gang.

[Meridian]

Hadde jeg virkelig likt han og følt at dette var noen som jeg kunne få et bra liv med, så hadde jeg ikke brydd meg om han hadde barn. Det er jo han og barnemoren som er foreldrene.

Jeg hadde bare vært en stemor, som heller ville blitt sett på som en tante elle kjæresten til barnefaren.

Hadde jeg vært 20 ville jeg nok tenkt mer skeptisk enn om jeg var 30.

[Rights]

Har vært i en lignende situasjon.. Men ungen var bare noen få år, vs 8 år. Men kan jo nevne noen ting likevel.

Å gå fra å "gjøre som man vil, NÅR man vil", til "du må passe på Lise fordi jeg må jobbe", "du må hente å kjøre henne til barnehagen", "du må skifte bleie på henne", "du kan ikke gå ut de ukene jeg har Lise".. Opp tidlig siden småtasser sjeldent sover lenge Inkludere henne i ferier - noe som også kan føre til at du må gjøre andre ting på ferien enn du vanligvis ville gjort.. Samt det å ta Lise med rundt til kamerater, foreldre osv.. Følte meg kvelt etter hvert for å si det slik. At jeg ikke var klar for dette. Nå er det jo stor forskjell på en jente på noen år vs 8 år da.. En 8 åring klarer jo seg forsåvidt bra selv (kan gå ut og leke med venner alene, går på do selv, kler seg selv, osv), selv om du må nok tilrettelegge på noen ting.

Poenget er at det kan være veldig tøft. Spesielt når man ikke er helt "klar" om man kan si det slik (med klar så mener jeg at en har stabil inntekt, et sted & bo, samt at en ser en fremtid sammen med sin kjære OG hennes barn).

Det er selvsagt mange positive sider ved dette også. Å se barnet spise, le, kose seg sammen med deg, å se det sove (barn som sover er bare så utrolig vakkert), holde rundt henne, få henne til å le, leke sammen, alt de kan finne på å si.. Du får helt klart noe igjen for det også.

Men..

Så kan forholdet gå til helvete - og da sitter du igjen som taperen (spesielt dersom du har investert mye tid & kjærlighet til barnet).

Det er iallefall viktig å se litt fremover. Og du vet jo faktisk ikke hva han du er keen på tenker om saken heller, og hvilke "oppgaver" du vil få, osv.. Jeg ville ikke blitt helt avskremt iallefall. Dårlig gjort og ikke si ifra tidligere, men men.

Jeg er forøvrig (litt) sjalu av meg, men har faktisk aldri ofret den biologiske faren en eneste tanke.. Så aldri på det som noe problem. Det er meg hun ville ha, ikke eksen

[Gjest Dainty]

Så kan forholdet gå til helvete - og da sitter du igjen som taperen (spesielt dersom du har investert mye tid & kjærlighet til barnet).

Nei, det er egentlig barnet som sitter igjen som taperen, som har knyttet seg nært til en voksenperson som plutselig er borte. Det er nettopp derfor man må bruke god tid på finne ut som et slikt forhold er noe man faktisk ønsker.

[Rights]

Nei, det er egentlig barnet som sitter igjen som taperen, som har knyttet seg nært til en voksenperson som plutselig er borte. Det er nettopp derfor man må bruke god tid på finne ut som et slikt forhold er noe man faktisk ønsker.

Ja, selvsagt.. Ikke alltid så gjennomtenkt det jeg skriver

[Gjest Bianca28]

Konflikter vil det alltid bli i et sånt forhold. Det er ikke til å unngå desverre. Forresten så kan man ikke vite på forhånd om konfliktene kan komme.

nei det er sant

[AnonymBruker]

Jeg er en jente på 30 som har 3 barn fra før og ny kjæreste. Han gikk nok mangen runder med seg selv, men klarte ikke stoppe. Jeg var også bestemt før jeg fikk barn at jeg aldri skulle date noen med barn. Det er jo bare til å stoppe når man finner ut at de har barn og det klarte jeg fint.

Det har ikke vært noe konflikter for vår del. Ungene mine er små og har blitt så knyttet til han og omvendt. Det har blitt en del frustasjon med tanke på eksmannen min, men nå er det ikke et problem lenger og jeg og min eks har en grei tone. Det har nok vært tøffere for min kjære en han har gitt utrykk for og han sier at han ofte tenker at han skulle ønske at ungene var hans egne eller at han traff meg før jeg fikk barn. Jeg tenker om det er riktig så finner man løsninger og klarer det sammen. Bryr man seg nok om en person så gir man ikke opp pga man har barn.

Tanken skremmer meg om jeg skal bli aleine igjen. Jeg var heldig som traff en uten barn som ville ha meg. Jeg har nok store krav til en mann og blir nok automatisk langt nede på lista pga utganspungtet mitt, men uansett jeg vil ikke ha en mann som ser på ungene mine som et problem

[Twink]

Ble faktisk litt overrasket over at så mange sier det er uaktuelt med en mann som har barn fra før av. Om han har barn eller ikke er ikke et kriterie for meg ihvertfall, men det kommer jo selvsagt an på situasjonen. Er det konstante konflikter er det jo ikke så lett. Men den dagen jeg finner drømmemannen som jeg vil tilbringe livet med, skal det mye til før jeg gir slipp på han.

Skjønner godt skepsisen til TS siden han ikke har fortalt om barnet før nå, da er det jo annerledes. Har vært i en lignende situasjon selv, tok 3 mnd eller noe før ene eksen min fortalte at han hadde barn. Når de lyver om noe som er såpass viktig kan man jo begynne å lure på hva slags andre ting de har unnlatt å fortelle.

[pusleline]

Det avhenger vel litt av om barnets foreldre er på talefot eller ei, og litt ift hvor mye tid barnet tilbringer hos far. Nå er jeg noen år eldre enn deg, men er sammen med en som har barn fra før. Jeg var veldig bekymret for hvorvidt dette barnet kom til å trives sammen med meg, men det har gått kjempefint. Foreldrene har ikke mye kontakt, men mitt inntrykk er at ting fungerer godt ift barnet (barnet er også noen år eldre enn barnet du snakker om). Men, jeg synes faktisk det sier en del om en gutt/mann at han har barn - i de aller fleste tilfeller er en person som er forelder nokså gjennomtenkt og seriøs i det han/hun gjør, nettopp fordi et er en annen person som prioriteres over alt. Og det er klart, du må være forberedt på at du er på delt førsteprioritet, selv i forelskelsens rus er det en annen person som det også må tas hensyn til;)

[Gjest anonym]

Hei!

Jeg er en voksen kvinne på nesten 40 år, og fikk lyst til å svare på ditt innlegg uten å ha lest hva de andre har gitt deg for råd.

Mitt svar må være: Tenk deg godt om. Barn fra tidligere forhold er veldig ofte en kompliserende faktor, og når du allerede nå kjenner på den skeptiske følelsen, er mitt råd at du skal lytte til magefølelsen.

Jeg har selv barn fra tidligere forhold, og er gift med en mann med barn fra et tidligere forhold. Selv for meg, som burde være raus og alt dette andre, er det et skikkelig HERK at mannen min har et barn fra tidligere. Jeg forsøker å behandle barnet godt, og ser på henne som en person som trenger all den positive voksenkontakt hun kan få. Hvilket jeg til tider også er i stand til å gi. Men min grunnfølelse er at hun er et fremmedelement jeg ikke ønsker i livet mitt.

Jeg tenkte også som deg før jeg traff mannen min, at det siste jeg ville ha var en mann med barn. Men så traff jeg denne mannen som er en fantastisk person, og tenkte at dette ville nok ordne seg.

Hvilket det ikke har gjort vis a vis dette barnet. Heldigvis er hun ikke hos oss så ofte, men allikevel tar hun for mye plass. Jeg er fullt klar over at jeg nå fremstår som en forferdelig person, men dette er slik jeg har det.

Det viktigste i denne saken er at min holdning til dette barnet ikke er bra for henne, selv om jeg ikke er åpenlys med dette. Det andre er at denne situasjonen har gjort at jeg virkelig får kjenne på mine dårlige sider - sider jeg ikke liker ved meg selv.

Mitt råd til deg er derfor : Unngå å sette barnet hans, han og deg selv i en slik situasjon.

[AnonymBruker]

Nå vet ikke hva du har bestemt deg for men ber deg om å tenke deg godt om før du blir kjæreste med han. Men jeg ville bare dele min erfaring med deg

Da jeg var 19 ble jeg sammen med en litt eldre fyr. (han var 26 vel og merke)

Han hadde en datter på 4 fra et tidligere forhold. Jeg som er så glad i barn tenkte dette ville gå helt greit men nei. For det første så var barnemora en bitch rett og slett. Hun skulle alltid krangle og lage unødvenige konflikter. Hun gikk meg på nervene! Hjelpes meg. Hun virket ekstremt bitter over at han dumpet henne og at vi var sammen(nei vi er ikke sammen lengere nå)Virket som hun var sjalu. Hun var en kranglefant rett og slett. Å det verste var jo at jeg ble ikke kvitt henne. Uansett hvor mye jeg misslikte henne så ville hun alltid være der. Jeg ble så sliten av henne. Hun var ute etter å gjøre livet surt for meg. Kjøpte jeg f.eks en liten til datteren så friket moren ut og kjeftet meg huden full.

Å en annen ting du må huske på et at sønnen hans kommer alltid til å være hans nr 1. De fleste setter jo barna sine foran ALT. Jeg husker dattra hans(som vi hadde 50%) var veldig oppmerksomhetssyk. Hun skulle alltid bli dullet med av han og sitte på fanget hans hele tiden. Hun tok mye plass for å si det sånn. Ble ikke tid til oss alene når hun var der. Følte nesten jeg måtte konkurere med henne hvis du skjønner hva jeg mener. Det er tøft for selv om du ikke er moren får du jo et ansvar. Du skal jo tross alt bli "stemor" hvis dere blir sammen. Du må huske på at du må sikkert kjøre han hit og dit, hjelpe til med lekser, lage mat til han,ta han med ut på aktiviteter osv osv. Det er ikke bare bare. Du blir ikke fri slik som du er hvis du ikke er sammen med han. Det er ikke bare bare for han å reise vekk og slike ting så lenge dere har guttungen. Så må du huske på at eksen hans vil alltid være med i bildet. Dessverre.

Som personen over meg sier så er det HERK! Jeg ante jo ikke hva jeg heiv meg ut på. Det var virkelig utfordrende og vanskelig. Endte til slutt med at vi gikk fra hverandre.

[Gjest Gjest]

Å en annen ting du må huske på et at sønnen hans kommer alltid til å være hans nr 1. De fleste setter jo barna sine foran ALT. Jeg husker dattra hans(som vi hadde 50%) var veldig oppmerksomhetssyk. Hun skulle alltid bli dullet med av han og sitte på fanget hans hele tiden. Hun tok mye plass for å si det sånn. Ble ikke tid til oss alene når hun var der. Følte nesten jeg måtte konkurere med henne hvis du skjønner hva jeg mener.

Er det så rart at et lite barn som kun ser pappaen sin av og til ønsker oppmerksomhet, eller er oppmerksomhetssyk, som du kaller det? Et voksent menneske bør være så raust at det skjønner at et barn savner pappaen sin.

Jeg er sikker på at du fikk tid sammen med kjæresten din likevel, et så lite barn går til sengs veldig tidlig på kvelden.

Jeg sier ikke at slike forhold er enkle, men det høres veldig umodent ut når du sier at du følte du måtte konkurrere med barnet.

[AnonymBruker]

Er det så rart at et lite barn som kun ser pappaen sin av og til ønsker oppmerksomhet, eller er oppmerksomhetssyk, som du kaller det? Et voksent menneske bør være så raust at det skjønner at et barn savner pappaen sin.

Jeg er sikker på at du fikk tid sammen med kjæresten din likevel, et så lite barn går til sengs veldig tidlig på kvelden.

Jeg sier ikke at slike forhold er enkle, men det høres veldig umodent ut når du sier at du følte du måtte konkurrere med barnet.

Hun var hos oss en hel uke annenhver uke bare så det er sagt. Så det var ikke bare av og til. Folk som ikke har vært i en slik situasjon vet ikke hva dette vil si. HUn kunne faktisk legge seg en gang mellom 8 og 12. Å hun ville at han skulle lese for henne og ligge med henne til hun sovnet noe som kunne ta tid. Så nei ble ikke mye tid sammen med han. Når ho var der var det kun hun som fikk oppmerksomhet. Det er det jeg prøver å fortelle ts. At hun får ikke han alene og at hun må på en måte dele 1 første plassen med barnet. Det er ikke bare bare. Kall meg gjerne umoden. I dont care Du kan jo prøve selv og se åssen det er å være med en som har barn fra før av. Lett for deg å si at man skal være raus og det var jeg.