Jeg har ingenting

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg har ingenting føler jeg. Ingen venner, ingen familie intet liv.

Jeg har så klart en familie og noe som kanskje kan kalles venner, men ingen kjenner meg.

Ingen vet hva slags tanker jeg bærer på eller hvordan alt føles.

Familien min vet om noen av problemene, men de vet ikke hvor ille det er. Jeg prøver å gi "hint" men blir ikke tatt på alvor.

Jeg sliter ekstremt sosialt, pga dette måtte jeg kutte ut skolen.

Jeg tørr ikke gjøre ting jeg gjerne vil gjøre, ta bussen ut å shoppe alene, gå turer, søke jobb, trene på treningsenter og møte de få vennene jeg har.

Alt dette er problemer, jeg klarer ikke å styre livet mitt.

Jeg sliter også med kroppen min. Uansett hvor lite jeg spiser går jeg ikke ned i vekt. Jeg sliter med å holde vekten der den er nå, enda jeg spiser mindre enn hva som er normalt.

Jeg vil så gjerne kunne spise normalt igjen, å begynne å trene. Dette er en stor drøm for meg. Men jeg får det ikke til anda hvor hardt jeg prøver.

Jeg husker ingenting fra da jeg var liten. Eller jeg husker jo så klart visse ting, men det er så lite.

Folk kan snakke om forskjellige hendelser som skjedde da jeg var 6-11 år, men nei..det er veldig lite jeg husker. Nå var det ganske mange problemer hjemme da jeg var enda mindre, fram til jeg ble 7-8 år. Kan det være grunnen?

Slik det ligger ann nå, har jeg ingenting å se tilbake på, å heller ingen ting å se fram til. Ikke har jeg noe nå heller.

For noen måneder siden var håpet på topp. Jeg kom inn på skolen jeg ville, jeg skulle starte på nytt å ting så ut til å bli bra. Men så klarte jeg ikke å fullføre. Jeg måtte slutte på skolen.

Jeg har ingenting. Det eneste jeg gjør i hverdagen er å rydde og vaske her hjemme. Jeg har to eldre søsken som ikke gjør noen ting av husarbeid. Rydder ikke opp etter seg selv en gang. Jeg er lei av å stå opp til et rotete hus hver dag for å så begynne å fikse det. Neste dag er det like ille igjen. Jeg vil rømme her i fra, men tørr ikke.

Nå har jeg sittet å gråti i flere timer, nå gjør det bare vondt. Jeg er så lei av alt. Har lyst på en ferie, selvom jeg faktisk har hatt fri i over et år.

Men jeg aner ikke hva jeg kan gjøre? Jeg skal snart til en psykolog men hva er vitsen? Om han eller henne vil begynne å spørre ut om hvordan livet mitt har hvert til nå er det fint lite jeg kan gi som svar annet enn at jeg ikke husker.

Jeg tror jeg er god til å fortrenge ting. Faren min døde for et år siden å til vanlig går det "greit" men så fort jeg setter meg ned å tenker på akkurat det, begynner tårene renne uten at jeg får gjort noe med det. Jeg savner ham så utrulig høyt å om det er noe jeg husker av positive opplevelser de siste årene er det ham. Trengte ikke å gjøre noe spessielt heller, men bare det å være med ham.

Men nå har jeg ingenting, føles i allefall slik å ja..jeg klarer bare ikke mer. Det er ikke hver dag det er som dette så klart. Jeg kan ha mange fine stunner, men er som regel nedfor hver dag selvom det ikke trenger å vare mer enn en times tid.

Andre ganger kan jeg ha en helt problem fri dag, men da igjen blir det virklig ille en periode som varer i et pr dager.

Det var vel alt jeg hadde å skrive nå, trengte å få lufte tankene litt tror jeg

[AnonymBruker]

Vil bare gi deg en klem.

[womenwomen]

Hei.

Jeg har ingenting føler jeg. Ingen venner, ingen familie intet liv.

Jeg har så klart en familie og noe som kanskje kan kalles venner, men ingen kjenner meg.

Ingen vet hva slags tanker jeg bærer på eller hvordan alt føles.

Familien min vet om noen av problemene, men de vet ikke hvor ille det er. Jeg prøver å gi "hint" men blir ikke tatt på alvor.

Jeg sliter ekstremt sosialt, pga dette måtte jeg kutte ut skolen.

Jeg tørr ikke gjøre ting jeg gjerne vil gjøre, ta bussen ut å shoppe alene, gå turer, søke jobb, trene på treningsenter og møte de få vennene jeg har.

Alt dette er problemer, jeg klarer ikke å styre livet mitt.

Jeg sliter også med kroppen min. Uansett hvor lite jeg spiser går jeg ikke ned i vekt. Jeg sliter med å holde vekten der den er nå, enda jeg spiser mindre enn hva som er normalt.

Jeg vil så gjerne kunne spise normalt igjen, å begynne å trene. Dette er en stor drøm for meg. Men jeg får det ikke til anda hvor hardt jeg prøver.

Jeg husker ingenting fra da jeg var liten. Eller jeg husker jo så klart visse ting, men det er så lite.

Folk kan snakke om forskjellige hendelser som skjedde da jeg var 6-11 år, men nei..det er veldig lite jeg husker. Nå var det ganske mange problemer hjemme da jeg var enda mindre, fram til jeg ble 7-8 år. Kan det være grunnen?

Slik det ligger ann nå, har jeg ingenting å se tilbake på, å heller ingen ting å se fram til. Ikke har jeg noe nå heller.

For noen måneder siden var håpet på topp. Jeg kom inn på skolen jeg ville, jeg skulle starte på nytt å ting så ut til å bli bra. Men så klarte jeg ikke å fullføre. Jeg måtte slutte på skolen.

Jeg har ingenting. Det eneste jeg gjør i hverdagen er å rydde og vaske her hjemme. Jeg har to eldre søsken som ikke gjør noen ting av husarbeid. Rydder ikke opp etter seg selv en gang. Jeg er lei av å stå opp til et rotete hus hver dag for å så begynne å fikse det. Neste dag er det like ille igjen. Jeg vil rømme her i fra, men tørr ikke.

Nå har jeg sittet å gråti i flere timer, nå gjør det bare vondt. Jeg er så lei av alt. Har lyst på en ferie, selvom jeg faktisk har hatt fri i over et år.

Men jeg aner ikke hva jeg kan gjøre? Jeg skal snart til en psykolog men hva er vitsen? Om han eller henne vil begynne å spørre ut om hvordan livet mitt har hvert til nå er det fint lite jeg kan gi som svar annet enn at jeg ikke husker.

Jeg tror jeg er god til å fortrenge ting. Faren min døde for et år siden å til vanlig går det "greit" men så fort jeg setter meg ned å tenker på akkurat det, begynner tårene renne uten at jeg får gjort noe med det. Jeg savner ham så utrulig høyt å om det er noe jeg husker av positive opplevelser de siste årene er det ham. Trengte ikke å gjøre noe spessielt heller, men bare det å være med ham.

Men nå har jeg ingenting, føles i allefall slik å ja..jeg klarer bare ikke mer. Det er ikke hver dag det er som dette så klart. Jeg kan ha mange fine stunner, men er som regel nedfor hver dag selvom det ikke trenger å vare mer enn en times tid.

Andre ganger kan jeg ha en helt problem fri dag, men da igjen blir det virklig ille en periode som varer i et pr dager.

Det var vel alt jeg hadde å skrive nå, trengte å få lufte tankene litt tror jeg

Beklager - men jeg oppfatter deg som utrolig utakknemlig og suttrete , ja t.o.m bortskjemt ...Du ser kunn deg selv og virker nokså egoistisk .Prøv å se andre menneskers tragiske skjebner og tenk over hvor heldig du tross alt er som er frisk og ung .

Jeg kjenner så mange som er syk , som kjemper mot kreft , som skal gjennom stor operasjon snart pga kreft . Som frykter masse smerter og kanskje en tidlig død . Så dermed vil jeg bare si : GOD HELSE ER DEN STØRSTE RIKDOM , Har du det - står alle muligheter åpne og tilgjengelig for deg i livet ditt , også lykke , om du slutter å synes synd i deg selv pga små bagateller , sammenlignet med andre menneskers skjebner . Sånne som deg , har godt av et besøk på eks hjem for handicappede , gamlehjem , sykehus ....og SE alle tragiske skjebner der . Da først forstår du at du har det utrolig BRA !!! Tross alt ...Hilsen WW

[Mia99]

Hei TS, ikke fortvil. Alle har det sånn av og til.. Ingen har en perfekt barndom, har glemt veldig mye av min jeg også.. Og det er det nok en grunn til. Tror det viktigste er å leve i nuet. Ikke være bitter for fortida, ikke grue seg eller glede seg for mye til framtida, men være takknemmelig for det man har. Akkurat nå!

Hvis du trenger en pennevenn en stund er det bare å si i fra=)

[Daniel84]

Beklager - men jeg oppfatter deg som utrolig utakknemlig og suttrete , ja t.o.m bortskjemt ...Du ser kunn deg selv og virker nokså egoistisk .Prøv å se andre menneskers tragiske skjebner og tenk over hvor heldig du tross alt er som er frisk og ung .

Jeg kjenner så mange som er syk , som kjemper mot kreft , som skal gjennom stor operasjon snart pga kreft . Som frykter masse smerter og kanskje en tidlig død . Så dermed vil jeg bare si : GOD HELSE ER DEN STØRSTE RIKDOM , Har du det - står alle muligheter åpne og tilgjengelig for deg i livet ditt , også lykke , om du slutter å synes synd i deg selv pga små bagateller , sammenlignet med andre menneskers skjebner . Sånne som deg , har godt av et besøk på eks hjem for handicappede , gamlehjem , sykehus ....og SE alle tragiske skjebner der . Da først forstår du at du har det utrolig BRA !!! Tross alt ...Hilsen WW

Kan være vanskelig for TS og se dette om hun ikke har vært i den situasjonen da. Kan tenke meg at sosial angst er ganske så ille i seg selv, selv om man ellers har god helse.

[AnonymBruker]

Beklager - men jeg oppfatter deg som utrolig utakknemlig og suttrete , ja t.o.m bortskjemt ...Du ser kunn deg selv og virker nokså egoistisk .Prøv å se andre menneskers tragiske skjebner og tenk over hvor heldig du tross alt er som er frisk og ung .

Jeg kjenner så mange som er syk , som kjemper mot kreft , som skal gjennom stor operasjon snart pga kreft . Som frykter masse smerter og kanskje en tidlig død . Så dermed vil jeg bare si : GOD HELSE ER DEN STØRSTE RIKDOM , Har du det - står alle muligheter åpne og tilgjengelig for deg i livet ditt , også lykke , om du slutter å synes synd i deg selv pga små bagateller , sammenlignet med andre menneskers skjebner . Sånne som deg , har godt av et besøk på eks hjem for handicappede , gamlehjem , sykehus ....og SE alle tragiske skjebner der . Da først forstår du at du har det utrolig BRA !!! Tross alt ...Hilsen WW

Veldig uvitende innlegg, dette her. "God helse er den største rikdom." Mulig det du, men god helse er ikke bare fysisk, og akkurat nå høres det ikke ut som TS har god psykisk helse. Psykiske problemer, langvarige eller midlertidige, er ikke noe som går over bare man tar seg sammen og prøver å se lyst på ting og ikke sutre...

[Athea]

Gå til psykologen, hvis ikke han "virker" få han/henne til å anbefale deg videre til en som er mer spesialisert til å takle dine problemer. Det finnes grupper på nettet du kan kontakte, der er alle i de samme skoene. Alle har tunge stunder, men jeg håper virkelig ikke du gir opp, da får du ikke oppleve de gode stundene. Bakkene er tunge nå, men har tro på at det kan gå bedre.

Alt det beste til deg:)

[womenwomen]

Veldig uvitende innlegg, dette her. "God helse er den største rikdom." Mulig det du, men god helse er ikke bare fysisk, og akkurat nå høres det ikke ut som TS har god psykisk helse. Psykiske problemer, langvarige eller midlertidige, er ikke noe som går over bare man tar seg sammen og prøver å se lyst på ting og ikke sutre...

Nei dette er ikke et uvitende innlegg . Jeg har også sett SERIØST alvorlig psykisk syke mennesker ...og det oppfatter jeg at TS ikke er ...

Hun er i den heldige situasjonen at hun kan velge FRIVILLIG om hun ønsker å snakke med en psykolog selv eller ikke .

De som er skikkelig , seriøst , alvorlig psykisk syk . De MÅ til psykolog . De må medisineres ( tvangsmedisineres ) og " andre " tar valget for dem, de blir umyndiggjordt pga sykdom .Forde de er for syke til å ta valget selv .Og de blir i verste tilfelle tvangsinnlagt også . Disse menneskene synes jeg meget synd på , forde de er seriøst psykisk syke .

TS suttrer over bagateller i forhold til dette . Alle mennesker er deprimerte og lei seg innimellom , folk har mye verre problemer enn henne . Hun er ikke det eneste mennesket i verden som har tunge stunder . Dette er noe TS burde forstå . Og derfor burde hun prøve å SE andre mennesker , og ikke bare tenke på seg selv hele tiden . Noe jeg oppfatter hun gjør .Tenker kunn på seg selv - og det er meget EGOISTISK adferd .

Jo mer egoistisk man er - jo lettere er det å synes synd på seg selv . Forde man ikke klarer å se andre enn seg selv .

Henes beste medisin er å bli mindre egoistisk og se andres tragiske skjebner . Folk som har det alltfor godt - har lett for å klage ...

Dette er jo fakta . Folk sulter i hjel i verden . Hun bor i Norge , hun har både mat og klær , og et hjem også , hun fryser ikke og ligger ikke ute om natten . Hun har mye å være takknemlig og glad for . Men hun trenger seriøst HJELP til å SE alt hun HAR...... , og hvor bra hun har det .

At dere andre på KG synes synd på henne , gir henne klem , og empati fra dere andre her ...blir helt feil og hjelper henne ikke . Da tror hun at det virkelig ER synd i henne ...og fortsetter å suttre og graver seg selv ned i medynk .

Er det bra for henne syns dere ? Hun trenger jo hjelp til å se alt det positive og bra hun tross alt har .

DET ER IKKE SANT AT HUN HAR INGENTING !!! HUN HAR MYE andre mennesker ville hogd av seg ARMEN for å få ...

Eks de kreftsyke ? Eks uteliggeren ? Eks negerbarnet i afrika som holder på å sulte i hjel og fryser om natten ....

Ja fortell TS - Hvor ille har du det ??? ER DET SANT AT DU HAR INGENTING ??????

[Daniel84]

Nei dette er ikke et uvitende innlegg . Jeg har også sett SERIØST alvorlig psykisk syke mennesker ...og det oppfatter jeg at TS ikke er ...

Hun er i den heldige situasjonen at hun kan velge FRIVILLIG om hun ønsker å snakke med en psykolog selv eller ikke .

De som er skikkelig , seriøst , alvorlig psykisk syk . De MÅ til psykolog . De må medisineres ( tvangsmedisineres ) og " andre " tar valget for dem, de blir umyndiggjordt pga sykdom .Forde de er for syke til å ta valget selv .Og de blir i verste tilfelle tvangsinnlagt også . Disse menneskene synes jeg meget synd på , forde de er seriøst psykisk syke .

TS suttrer over bagateller i forhold til dette . Alle mennesker er deprimerte og lei seg innimellom , folk har mye verre problemer enn henne . Hun er ikke det eneste mennesket i verden som har tunge stunder . Dette er noe TS burde forstå . Og derfor burde hun prøve å SE andre mennesker , og ikke bare tenke på seg selv hele tiden . Noe jeg oppfatter hun gjør .Tenker kunn på seg selv - og det er meget EGOISTISK adferd .

Jo mer egoistisk man er - jo lettere er det å synes synd på seg selv . Forde man ikke klarer å se andre enn seg selv .

Henes beste medisin er å bli mindre egoistisk og se andres tragiske skjebner . Folk som har det alltfor godt - har lett for å klage ...

Dette er jo fakta . Folk sulter i hjel i verden . Hun bor i Norge , hun har både mat og klær , og et hjem også , hun fryser ikke og ligger ikke ute om natten . Hun har mye å være takknemlig og glad for . Men hun trenger seriøst HJELP til å SE alt hun HAR...... , og hvor bra hun har det .

At dere andre på KG synes synd på henne , gir henne klem , og empati fra dere andre her ...blir helt feil og hjelper henne ikke . Da tror hun at det virkelig ER synd i henne ...og fortsetter å suttre og graver seg selv ned i medynk .

Er det bra for henne syns dere ? Hun trenger jo hjelp til å se alt det positive og bra hun tross alt har .

DET ER IKKE SANT AT HUN HAR INGENTING !!! HUN HAR MYE andre mennesker ville hogd av seg ARMEN for å få ...

Eks de kreftsyke ? Eks uteliggeren ? Eks negerbarnet i afrika som holder på å sulte i hjel og fryser om natten ....

Ja fortell TS - Hvor ille har du det ??? ER DET SANT AT DU HAR INGENTING ??????

Det må være lov til å klage litt selv om man ikke er dødssyk. Du har SETT psykisk syke ja, men du har vel aldri vært det selv eller? Hun sitter jo ikke å sier at hun har det værre enn alle andre gjør hun vel? Det er ikke alltid like enkelt å tenke på barna i afrika som ikke får mat, når man selv har det vanskelig.

[AnonymBruker]

Det må være lov til å klage litt selv om man ikke er dødssyk. Du har SETT psykisk syke ja, men du har vel aldri vært det selv eller? Hun sitter jo ikke å sier at hun har det værre enn alle andre gjør hun vel? Det er ikke alltid like enkelt å tenke på barna i afrika som ikke får mat, når man selv har det vanskelig.

TS ! Jeg er så trist . Jeg får ikke sove om natten ,jeg har ikke matlyst , jeg er så redd . Jeg gråter når jeg legger meg . Ikke pga meg selv . Men forde noen jeg har kjær og i nærmeste familie er veldig syk og kanskje dør snart . Og jeg har ingen annen famile enn henne .

Gud så heldig du er TS . Som ikke har større problemer en dette .

[Gjest antonym]

gleden kommer innefra..du er nok i sorg over din avdøde far og fortrengte minnner fra barndomen fører til dårlig hukommelse.det er kroppens måteå reagere på.å føle motgng er likevell ein del av livet.hadddselvtenkt på å ende livet mitt en gang,men ble ikkje sånn. hadde ein kolega som døde av kreft,egfulgte han til d siste,og det var ein ganske sterk opplevelse å se at han ville leve like mye som eg før ønsket å dø!du trrenger noen å snakke med.prøvå hjelpe andre..det kan vere god selvhjelp! og flytt hjemme fra.lykke til !!

[Gjest whiterose]

.

Endret 13. november 2010 av whiterose

[Gjest TS]

Okei, jeg er egoistisk den er grei.

Jeg sulter ikke, jeg fryser ikke, jeg har masse klær jeg bor i Norge.

Men det betyr ikke at jeg har det bra.Det betyr ikke at jeg synes synd på meg selv. Hvilket jeg ikke gjør. Jeg hater meg selv for alt i verden, jeg vet jeg har så utrulig masse feil, jeg klarte ikke en gang å gå på skolen.

Det jeg mener med at jeg ikke har noen ting , var ikke bokstavlig talt. Jeg har utrulig lyst til å få noe ut av livet, men hver gang jeg prøver å forandre på noe, hver gang jeg ar tak i problemet misslykkes jeg.

Jeg var hos legen pga jeg skulle få piller mot angst sånn at jeg kunne starte på skolen. Han vet ingenting om livet mitt ellers. Jeg skal til legen igjen nå snakke om alt det andre.

Jeg har forstått det sånn at jeg høres egoistisk ut, men det er greit. Jeg kan ikke styre følelsene mine å jeg skulle ønske jeg kunne godt ut å smilt. Men jeg ORKER ikke. Jeg prøver virklig, jeg gjør det. Men nå for tiden føles alt så tungt, verre enn noen gang. Jeg tok 3 piller mot angst i går kveld, kun av den hensikten for å sovne litt kjappere. Jeg takler ikke å ligge våken, trøtt utslitt men ikke kunne sove.

Jeg sovnet kjapt i går å nå må jeg si det frister å stappe i meg mange. Jeg vil bare sove å håpe at når jeg våkner senere er jeg litt bedre.

Som sagt så svinger dette veldig, jeg kan ha mange fine stunner, men jeg kan ikke huske sist jeg var helt bra. Det er alltid noe som ligger å gnager.

Jeg bor i et fult hus men vi lever ikke som i en familie. Vi gjør ingenting i sammen. Jeg rydder og vasker hver dag etter alle sammen, lager mat som som oftest blir kastet.

Jeg har hatt flere i familien som har gått bort av kreft og selvmord. Så vet det var verre for dem enn det er for meg, men svar meg helt ærlig nå - gråter du aldri ? Har du ingen problemer ? For uansett hvilke problemer du har, så er det noen som har det verre. Det betyr ikke at du ikke skal ta problemene seriøst. Ting kan bli verre om man ikke tar tak i det. Det merker jeg selv. Jeg blir verre og verre.

Som sagt så vil jeg PRØVE å se lyst på ting. GÅ ut, gjøre det jeg vil. Men jeg klarer ikke. Jeg får panikk, ofte bare av å gå ut døren. Den følelsen kan ikke forklares, men jeg er ordentlig redd, hjertedunker og jeg "må" bare komme meg vekk.

Jeg gledet meg til å starte på skolen, trudde "alt" skulle ordne seg men nå ar jeg bare innsett av jeg ikke får til en dritt.

Men joda, jeg synes utrulig synd på alle de som sliter der ute. Men jeg får ikke gjort noe med det. Vurderer å bli fadder for noen katter hos reddyra. Er det noe jeg er glad i er det dyr å jeg synes reddyra fortjener all den støtten de kan få.

Men jeg ville ikke sendt penger ned til fattige land, de kommer ikke fram å det er heller ikke noe jeg brenner for dessverre.

Selvom jeg jo synes det er utrulig trist at de sulter.

[-lij-]

klmmer til deg.. håper ting vil bedre seg

[Kami88]

Liker mottoen; alle har en psykisk helse. Det høres ut som at du er streng mot deg selv? Setter mål og ønsker forandringer. Av og til må man gi ting tid, og ikke ha høye krav til seg selv. Fokusere på og husk på det du har klart, selv om de er store eller små. Jeg syns at det er bra at du har kontaktet legen og psykologen, ikke alle klarer det. Vet ikke om du har forsøkt det, men jeg hadde det litt tungt en periode tidligere, og prøvde å hinte søs om det på flere måter. Jeg klarte det ikke, og sa tilslutt tydelig til henne at jeg faktisk trengte hennes hjelp. Etter det fikk jeg hjelp fra henne, det var visst ikke lett for henne å se at jeg hadde prb.

ønsker deg lykke til:)

Endret 28. september 2010 av Kami88

[missLynch]

Hadde jenta hatt det bra med seg selv, hadde hun ikke skrevet nettopp dette innlegget.

Det høres ut som du plages med angst og depresjon- dette er utrolig tungt å slite med, og det er klassifisert som psykiske lidelser. Nå er det viktig at du får skikkelig hjelp av profesjonelle, det være seg lege og psykolog. Du skal ikke streve med dette på egen hånd, ok?

Når man er deprimert, så har det en tendens til å balle på seg. Man kommer inn i en ond spiral. Derfor er det så viktig at du får hjelp til å komme deg på fote igjen, røske opp i tankemønsteret du plages med nå, og starte i det små med ting du kan lykkes med og få til. Da kommer mestringsfølelse, og selvfølelse.

Du er akkurat like mye verdt som ALLE ANDRE! Husk det!

Endret 28. september 2010 av missLynch

[AnonymBruker]

Jeg gidder ikke å komme med trøst, for det vil ikke hjelpe deg.

Vil du ha noe i livet må du tilstrebe det gjennom innsats.

[The Rebs]

Ta det med ro. De som sier at du er egoistisk og greier, har jo ikke helt fått med seg enkelte ting som de burde vite som voksne personer. Gidder ikke å diskutere meninger om dette med noen av de jeg sikter til her. Slike uttalelser er til å skamme seg over uansett. Endre folks meninger kan jeg ikke gjøre, det er opp til dem om de vil bli åpne for å lære mer her i livet. Så, hva sånne folk mener er likegyldig, vil bare at du skal huske på det. Jeg regner med at du ikke ville spurt en tre-åring om råd når det gjelder dette her, så kan godt skjønne om du blir skuffet (det hadde i hvert fall jeg blitt) når du får slike svar som enkelte har gitt deg her inne. Ikke bry deg om det, i hvert fall...

Jeg forstår at du har det vanskelig, og jeg forstår ut i fra det du sier at du har fortrengt en god del opplevelser, for eksempel det at du mistet et familiemedlem - det er jo noe av det mest sørgelige mennesket opplever i livets gang... Selvfølgelig er det viktig at du får gitt uttrykk for dette. Kanskje det hadde vært lurt for deg å hatt noe som du kan gå til, alt fra en eller annen gjenstand til gravlpassen - noe som gjør at du kan minnes din far, tenke på alt det fine dere hadde og virkelig føle at han lever i minnet ditt. Det du må prøve å huske på, er at alt det negative, triste som har skjedd, kan du vende om til en styrke.. For eksempel det at din far døde. I stede for å tenke på hvor trist det er å ikke ha han der nå, tenk på hvor takknemlig du kan være for den tiden dere hadde sammen. Det kan høres litt ut for meg, som om du ikke helt har akseptert din fars bortgang ennå. Du kan så klart ikke forvente at du noen gang skal "komme deg videre og glemme det", fordi det er noe som alltid kommer til å sitte i deg - men det er en forskjell på å ta det med seg som en sterkt minne, enn det å la det styre livet ditt. Det sistnevnte er nettopp slik du må sørge for at det ikke blir. Jeg antar at du savner din far, han var sikkert en god mann som var glad i deg, og tror du at han ville ha likt å se sin datter så nedbrutt? Jeg tror snarere han hadde vært mer fornøyd om du hadde det bra. Prøv å tenke på det, om det hjelper deg...

Jeg synes det er flott at du har tatt kontakt med psykolog og lege. Det er ikke dermed sagt at de kommer til å gjøre livet ditt fantastisk, men det faktum at du har tatt det steget, viser at du bryr deg nok om deg selv til å forstå at så vondt kan du ikke fortsette å ha det. Og det er virkelig et steg i riktig retning Du SKAL bry deg om deg selv, om din egen trivsel og psykiske helse. Det er noe av det viktigste som fins, å unne deg selv å ha det bra.

Noe som kan være lurt for deg fremmover, vil jeg tro, er å sette av goood tid til deg selv, og bare deg. Det er noe du virkelig trenger frammover. Som jeg forstår så har du ikke akkurat mulighet til det slik situasjonen er nå. Jeg synes du skal "sette deg på bakbeina" og rett og slett drite i hvor rotete det ser ut i huset. Ærlig talt, du kan ikke rydde opp etter andre folk som er voksne nok til å både gå og stå selv. Drit rotet deres, la de leve oppi sitt eget rot, og si gjerne klart i fra om det også. Og JA, ta deg en ferie om du kan! Gjør noe du Har Lyst Til! Å leve på pinne for andre er ikke noe som kommer til å hjelpe deg her i hvert fall, tro meg, spesielt om du ikke blir hørt i ditt eget hjem en gang. Det kalles for dårlig behandlig, og du kommer til å utslette deg selv etter hvert... Hver sterk, ha tro på deg selv og, et lite tips til slutt, prøv å tenke på de øyeblikkene hvor du følte ren glede i livet grav i minnene, prøv å få dem opp, og da håper jeg at du finner noen ordentlig lyse stunder som du kan mimre over - tenk på hva som gjorde deg lykkelig da, og tenkt på om det er noen grunner til at du ikke kan være like lykkelig nå,.. eventuelt hva de grunnene er... Og, blant de gode minnene vil det nok også komme opp dårlige minner, ting du helst ikke vil huske fordi det er for smertefult til å bære - men det er disse minnene, når de kommer frem, som psykologen din skal hjelpe deg med å bearbeide på best mulig måte. Lykke til

[AnonymBruker]

TS ! Jeg er så trist . Jeg får ikke sove om natten ,jeg har ikke matlyst , jeg er så redd . Jeg gråter når jeg legger meg . Ikke pga meg selv . Men forde noen jeg har kjær og i nærmeste familie er veldig syk og kanskje dør snart . Og jeg har ingen annen famile enn henne .

Gud så heldig du er TS . Som ikke har større problemer en dette .

Oh please. Du er ikke en centimeter bedre enn TS. DU er redd for å miste den du er glad i. DU bryr deg tydeligvis bare om deg selv. Stakkars deg, som kanskje snart blir alene. Da vet du jo hvordan TS føler seg.

Er du virkelig så sneversynt at du ikke klarer å se annet enn dine egne problemer? Holdningen din er så utrolig dårlig og destruktiv. Hvordan våger du å rakke ned på TS? Og nei, det var ikke et retorisk spørsmål, jeg er genuint interessert i å få vite hvordan du våger.

Så over til deg, TS: det eneste du kan gjøre er å komme deg til psykolog og fortelle om probleme dine, slik at du kan begynne på antidespressiva og komme deg til det punktet hvor du klarer å ta vare på deg selv. Jeg mener ikke at antidepressiva er løsningen, men av og til trenger man litt starthjelp. Det mener jeg absolutt du gjør. At legen gir deg sovetabletter/angstdempende er HELT feil, spesielt siden du forteller at det var lett å sovne med dem, og at du fikk lyst til å ta mange. Legen ville ikke gitt deg dem hvis h*n visste hvordan du egentlig har det.

[Gjest Lille-pus]

Tar du imot et lite råd TS ?

Det rådet jeg har lyst til å gi deg er at du printer ut det du har skrevet her på KG (i denne tråden) og så gir du utskriften til legen eller/og til psykologen

Jeg tror det kan være en ok måte å få fortalt det som kan være vanskelig å si høyt med ord til et annet levende menneske som sitter i en stol nært deg.

Holder en knapp på at det vil komme til å gå bra

Edit: redigert skrivefeil

Endret 28. september 2010 av Lille-pus