Er gresset grønnere på andre siden?

[Gjest hilde]

Har nå vært sammen med kjæresten i 3,5 år(samboere i 2)

Problemet er at jeg nå tar meg selv i å tenke "er dette alt" og irriterer meg grenseløst over mange sider ved han...

"hvorfor klarer han aldri rydde"

"hvorfor kan ikke han lære seg å lage noe mat"

"Hvorfor kan ikke han ta mer iniativ til "oss" ferier, turer, osv osv.

"Hvorfor kan han ikke ta bedre vare på helsen"

"Hvorfor klarer han verken sotere eller vaske sine egne klær"

(Når dette er nevnt så er det snakk om en mann på 30 år)

Skal man nøye seg med en mann selv om han mangler mange kvaliteter du skulle ønske han hadde...?! Jeg elsker han jo"!?

Og er det grønnere på andre siden? Ingen er perfekt, det vet jeg. Men hvor mye skal man tåle før man kan få det grønnere på andre siden?? Skal man trosse følelsene og ikke finne seg i at en voksen mann oppfører seg som en unge.....?!!

(Prøvd alt mulig, han forbedrer seg ikke)

Jeg føler selv det blir både dumt og vanskelig å gjøre det slutt for slike bagateller.... Men synes også det er så gale at jeg sliter å leve med det.

Forhold har dårlige episoder, nå er vi i en slik: Begge har det veldig travelt for tiden, altså Lite sex, lite samvær. Lite av alt!! Og når jeg som er like travel som han, likevell må gjøre alt "husarbeid"+++ blir jeg skikkelig irritert. Hans svar på problemet var at "vi trenger ikke rydde" selv etter 4 dager oppvask på benken:S

[Gjest wild bird]

Nei, en skal ikke nøye seg med noe som helst. Slik irritasjon er bare begynnelsen på slutten, hvis dere ikke tar tak og gjør noe med dette.

Å få til god kommunikasjon er jo det mest konstruktive du kan prøve på. Sett deg ned og snakk rolig med han om hvordan du føler dette, uten å bebreide han for alt det du savner. Dere må få til et samarbeid og en måte å leve på som fungerer for begge.

[fink]

For meg var gresset absolutt grønnere på den andre siden.

Nå lengter jeg ikke etter grønnere gress, og tror ikke det finnes heller. =)

Finn ut om dere vil redde forholdet eller gå videre.

[I Grosny]

"hvorfor klarer han aldri rydde"

"hvorfor kan ikke han lære seg å lage noe mat"

"Hvorfor kan ikke han ta mer iniativ til "oss" ferier, turer, osv osv.

"Hvorfor kan han ikke ta bedre vare på helsen"

"Hvorfor klarer han verken sotere eller vaske sine egne klær"

Dette spørsmålet er det enkelt å svare på:

Fordi han er mann!

Å endre det- jeg fraråder å tilføre kvinnelige hormoner.

Sett deg ned og snakk en gang til, å si at du sliter med dette, og mistrives. Spør om det er greit for han at du mistrives. Hvis han svarer nei, så spør om han kan foreslå en løsning.

Løsninger kan være hushjelp, økt innsats fra han, at dere flytter og fortsetter å være kjærester eller kutter ut å være kjærester.Og sist men ikke minst, den enkleste løsningen- du blir glad i å gjøre litt ekstra for kjærligheten - men dette kan kreve at du går ned til 80% stilling, og at gutten din jobber litt mer overtid.

[AnonymBruker]

Jeg tror de fleste menn sklir litt ut ettersom årene går og kanskje mangen tar dmen/konen sin for gitt. I starten hjelper det med det meste og viser sider som vi elsker. Menn skjønner at sex ligger i oppvasken og litt hjelp innimellom og jeg fatter ikke hvorfor de ikke kan legge inn litt ekstra arbeid for å hjelpe.

Man skal jo hjelpe hverandre, får det beste frem i hverandre og det må gå begge veier. Når dagligdagse bagateller tar overhånd og man ikke klarer blid lengre er det gått alt for langt. Snakker om erfaring og det er ikke langt til likegylidighet og bitterhet.

Jeg har troen på at gresset kan være grønnere andre steder, men klart det stemmer at det er grønnt der man vanner det. Men når man ikke orker å vanne det lenger ender det ofte i et brydd. Jeg vet hvor vanskelig det er og det hjelper lite å snakke når man ikke kommer noen vei og man havner tilbake i samme fella gang på gang.

Ingen erperfekete så er det bare til å bestemme seg for hvilken kvaliteter man kan leve med og ikke med.

Det er også vanskelig å tenke klart når man står midt oppi det og kanskje du ikke ser det positive før det er for seint og når du har mistet det. Livet er for kort til å gå rundt å være lei seg og irritert pga småting og man må være to som vil. Nytter ikke om den ene er den som hele tiden tar tak i ting og det holder ikke med ord at en skal skjerpe seg, når det kun skjer en endring en liten periode.

Når man glemmer å være snill mot hverandre, oppmerksomhet i hverdagen, små ting å glede seg over mister man seg selv litt etter littt. Man skal ta og gi i et forhold og løfte hverandre opp. Man trenger kjærlighet, godhet og nærhet. Uten dette så dør kjærligheten.

Ta tak i det før det går for langt og prøv å tenk tilbake til hva som gjorde at du fallt for han. Hvilken positive sider har han. Du sier du elsker han. Da regner jeg med at du ikke kan se for deg et liv uten han eller tanke på at en annen dame overtar han?

Ønsker deg lykke til og det er kun du som kan vite hva som er rett og jeg mener når man er komt dit der man revuderer et forhold er det kanskje gått alt for langt allerede.

[Gjest hilde]

Jeg tror de fleste menn sklir litt ut ettersom årene går og kanskje mangen tar dmen/konen sin for gitt. I starten hjelper det med det meste og viser sider som vi elsker. Menn skjønner at sex ligger i oppvasken og litt hjelp innimellom og jeg fatter ikke hvorfor de ikke kan legge inn litt ekstra arbeid for å hjelpe.

Man skal jo hjelpe hverandre, får det beste frem i hverandre og det må gå begge veier. Når dagligdagse bagateller tar overhånd og man ikke klarer blid lengre er det gått alt for langt. Snakker om erfaring og det er ikke langt til likegylidighet og bitterhet.

Jeg har troen på at gresset kan være grønnere andre steder, men klart det stemmer at det er grønnt der man vanner det. Men når man ikke orker å vanne det lenger ender det ofte i et brydd. Jeg vet hvor vanskelig det er og det hjelper lite å snakke når man ikke kommer noen vei og man havner tilbake i samme fella gang på gang.

Ingen erperfekete så er det bare til å bestemme seg for hvilken kvaliteter man kan leve med og ikke med.

Det er også vanskelig å tenke klart når man står midt oppi det og kanskje du ikke ser det positive før det er for seint og når du har mistet det. Livet er for kort til å gå rundt å være lei seg og irritert pga småting og man må være to som vil. Nytter ikke om den ene er den som hele tiden tar tak i ting og det holder ikke med ord at en skal skjerpe seg, når det kun skjer en endring en liten periode.

Når man glemmer å være snill mot hverandre, oppmerksomhet i hverdagen, små ting å glede seg over mister man seg selv litt etter littt. Man skal ta og gi i et forhold og løfte hverandre opp. Man trenger kjærlighet, godhet og nærhet. Uten dette så dør kjærligheten.

Ta tak i det før det går for langt og prøv å tenk tilbake til hva som gjorde at du fallt for han. Hvilken positive sider har han. Du sier du elsker han. Da regner jeg med at du ikke kan se for deg et liv uten han eller tanke på at en annen dame overtar han?

Ønsker deg lykke til og det er kun du som kan vite hva som er rett og jeg mener når man er komt dit der man revuderer et forhold er det kanskje gått alt for langt allerede.

Takk for veldig fint svar.

Jeg klarer ikke se for meg et liv uten han nei. Men samtidig begynner jeg å tvile på et liv sammen med han. Det er frustrerende når man blir dradd så i begge retninger.

Jeg har tatt det opp uendelig mange ganger, men han sier stadig han er så opptatt. Men i bunn å grunn er jeg mer opptatt. Når han har fri drar han ut med kompisene eller er med familien, mens jeg bruker fridagene mine på å stå hjemme å vaske hus. Han sier "du trenger ikke" Men jeg trives ikke i et rotete hjem og det vet han godt.

Mange av kvalitetene jeg ble forelsket i er igrunn vekke for lenge siden. Bla. fortalte han stadig hvor glad han var i å ha det ryddig. Jeg opptimistisk som jeg var, trodde han ville ta iniativ til å ha det ryddig. Men ser ut som det var en melepinn til meg og ikke noe annet. Han påsto han var ekstremt trofast og når han hadde funnet kvinnen var det kunn henne livet handlet om (men var utro etter 3 mnd) Så når jeg virkelig tenker gjennom det kan det nesten se ut som jeg ble jeg "Lurt"

Nå når tiden er gått, har vi hatt mye fint sammen, og til tross for alle tingen han ikke gjør for meg og alt som irriterer meg så gjør han også uendelig mye for meg.

Så vanskelig å vite hva man vil klare å leve med eller kome over.

Hvor lenge skal man prøve å jobbe med noe slik? Og har man prøvd flere ganger, må man da bare inse at det aldri blir bedre?

Jeg tenker også på om vi får barn sammen. Hva da? Er alt opp til meg der også, eller vil han bli "voksen" og hjelpe til..

[AnonymBruker]

Det er ingen fasit på hvor lenge man skal prøve. Jeg har selv et brudd bak med med barn inni bilde og det er den tøffeste jeg har gått gjennom. Det gikk til slutt så langt at vi ble likegyldige og kalde begge to og bygde opp et hat mot hverandre. For vår del var det kommunikasjonen som ødela. Etter hvert ble alle andre bagateller veldig store og jeg ble irritert for minste ting. Jeg kunne være blid helt til jeg kom inn døra og så rotet som møtte meg. Dette var kun pga frustasjonen min var bygget seg opp, ellers hadde jeg ikke vært sånn.

Jeg klarte ikke styre det. Jeg ville være den gode jenta jeg var, ville gi mye til han, være kjærlig osv. Men jeg klarte ikke. Jeg har troen på at vi hadde klart det, men da måtte begge ville. Han ville ikke ha hjelp og gikk og såg seg aldri tilbake.

Jeg er igjen i samme situasjon med ny kjæreste. Energien blir sugd ut av meg og jeg aner ikke hvordan jeg skal ta tak i ting og merker likegydlighet er på vei til å komme til oss også. Hos oss er det lidenskapen som mangler og som har gjort at alle småting er blitt irritasjonsmoment. Jeg luere rett og slett på om det er meg det er noe i veien med eller kanskje at jeg rett og slett ikke var klar for et nytt forhold. Alt var så bra i starten og det føltes så riktig.

Jeg er kanskje ekstra bevisst på hvordan jeg ønsker å ha det og hvordan jeg ikke vil ha det. Men lever enda i troen på at når det er rett så bare merker man det. Man kommer seg gjennom de onde dagene. Ordner opp og hjelper hverandre og får det beste frem i hverandre. Støtter hverandre og prøver å forstå hverandre. Vi er jo ingen like, men det er synd at enkelte kun vil være obs på de små viktige tingene i starten så sklir ting fort ut når hverdagen kommer.

Samme som skrev det lange svaret isted

[Gjest Enkeltforklart]

Jeg er en gift mann og tar det som en selvfølge at begge parter er med på husarbeid og lignendes. Dette funker fint i vårt forhold, fordi vi begge tar ansvar for at vi skal ha det bra og koselig. Jeg blir ikke sur hvis jeg må gjøre mer arbeid noen perioder, og hun blir ikke sur hvis hun må gjøre mer i perioder. Vi gjør vårt beste, fordi vi ønsker.

Høres ut som om mannen din har generalisert forholdet dere har til en liten dott. Når man ikke ønsker å gjøre sitt beste, ikke engang prøve, ja da kan man like godt dra.

[miss~Audrey]

Jeg forstår deg godt. Men husk at mennesker ofte er redde for forandring, selv om det nesten alltid betyr forbedring. Det ukjente er skummelt, mens det gamle i det minste er forutsigbart, og derfor trygt. Jeg ville gått videre var jeg deg. Verden er full av veloppdragne menn som både klarer å vaske klær og lage god mat, og er trofaste.

Takk for veldig fint svar.

Jeg klarer ikke se for meg et liv uten han nei. Men samtidig begynner jeg å tvile på et liv sammen med han. Det er frustrerende når man blir dradd så i begge retninger.

Jeg har tatt det opp uendelig mange ganger, men han sier stadig han er så opptatt. Men i bunn å grunn er jeg mer opptatt. Når han har fri drar han ut med kompisene eller er med familien, mens jeg bruker fridagene mine på å stå hjemme å vaske hus. Han sier "du trenger ikke" Men jeg trives ikke i et rotete hjem og det vet han godt.

Mange av kvalitetene jeg ble forelsket i er igrunn vekke for lenge siden. Bla. fortalte han stadig hvor glad han var i å ha det ryddig. Jeg opptimistisk som jeg var, trodde han ville ta iniativ til å ha det ryddig. Men ser ut som det var en melepinn til meg og ikke noe annet. Han påsto han var ekstremt trofast og når han hadde funnet kvinnen var det kunn henne livet handlet om (men var utro etter 3 mnd) Så når jeg virkelig tenker gjennom det kan det nesten se ut som jeg ble jeg "Lurt"

Nå når tiden er gått, har vi hatt mye fint sammen, og til tross for alle tingen han ikke gjør for meg og alt som irriterer meg så gjør han også uendelig mye for meg.

Så vanskelig å vite hva man vil klare å leve med eller kome over.

Hvor lenge skal man prøve å jobbe med noe slik? Og har man prøvd flere ganger, må man da bare inse at det aldri blir bedre?

Jeg tenker også på om vi får barn sammen. Hva da? Er alt opp til meg der også, eller vil han bli "voksen" og hjelpe til..

Endret 26. september 2010 av miss~Audrey

[Gjest brutal_mann]

Du får finne en fyr som har råd til hushjelp.

[Gjest Gjest]

Jeg ville forlatt denne dotten forlengst. Pga utroskapen...

Tro det eller ei, det finnes drøssevis av BRA mannfolk rundt omkring.