Selvmord

[AnonymBruker]

En av mine nærmeste familiemedlemmer bestemte seg for å avslutte livet for kort stund siden. I brevet h*n skrev, ble det ikke oppgitt noen grunn, bare at h*n ikke ville leve mer.

Jeg aner virkelig ikke hva jeg skal tro, og sitter igjen med tusen spørsmål. Ektefellen sitter igjen, og skjønner like lite som det vi andre gjør. Er det flere som har erfaring med dette? Jeg føler jeg trenger noen å snakke med, men vet ikke hvem jeg skal snakke med.

[AnonymBruker]

Har også mistet et nært og ungt famiiemedlem slik, men der var inget brev eller noe. Heller ingen forklaring ellers. Personen elsket livet, og bar følelsene utenpå.. Alltid. Var aldri deprimert eller hadde andre psykiske lidelser. Hadde både store og små fremtidsplaner. Så plutselig var personen borte. Tok sitt eget liv. Ingen forstår hvorfor. Det er utrolig vondt og trist. Det er så mange rare tanker, og mye som skal bearbeides. Noen ganger tror jeg at jeg holder på å klikke. Man begynner jo å lure på seg selv, og om de tankene man har er normale. Alt fra fortvilelse til sinne. Man ser ting man vanglivis ikke ser, og hører ting som man vanligvis ikke hører.

Jeg er sjokkert over helse-Norge. Trodde faktisk at vi i nærmeste familie ville få tilbud om å snakke med noen. Minst en obligatorisk samtale med proffesjonelle. Jeg har ikke fått tilbud om noe. Har ikke engang fått tilbud om å snakke med vanlig lege. Det burde vært automatikk i sånt, i slike tilfeller.

Nå har det gått noen uker siden det skjedde, og det er ingen oppfølging av noen av oss. Jeg sliter skikkelig. Bor langt fra familie og er mye alene. I dag bestemte en venn av meg å ringe til legen for meg. Jeg klarer det bare ikke selv, fordi jeg vet jeg kommer til å gråte hysterisk i tlf, og ikke få fram det jeg vil si. Takk og lov for gode venner! I morgen skal jeg til legen, og forhåpentligvis få noe hjelp.

Du bør ta kontakt med fastlegen din, selv om jeg vet det er vanskelig. Få noen andre til å ringe for deg hvis du selv synes det er vanskelig. Du trenger hjelp!

Gir deg en stor klem, og ønsker deg lykke til!

[Villbringebær]

Ta kontakt med Leve. En organisasjon for etterlatte etter selvmord.

http://leve.no/

[AnonymBruker]

Gikk vedkommende i behandling? Jeg vet hvertfall at det ved de fleste DPSer er vanlig å tilby oppfølgingssamtale® med etterlatte etter selvmord, men om de oppsøker pårørende som ikke selv aktivt har bedt om samtale, vet jeg ikke.

Ellers er det et godt tips å kontakte Leve, som en over nevner. Mange kommuner har også tilbud om samtaler i slike sammenhenger.

[AnonymBruker]

TS her. Takk for tips. Er klar over LEVE, men har ikke helt skjønt hvordan de jobber, og hvordan man får til en samtale med dem.

Vedkomne i mitt tilfelle gikk ikke til behandling. H*n var veldig opptatt av å holde seg i form, kjempesunn i matveien (hadde aldri smør på brødskiva, sukker i teen osv.) og gjorde alt for å få et langt sunt liv. Alle som sitter igjen tenker "H*n er den siste som kunne gjort noe sånt"

[Tinkerbell_]

En venn av meg tok sitt eget liv natt til søndag som var... Han var kun 18 år og så visst ingen lys i tunellen. I morgen er det begravelse og jeg gruer meg. Gruer meg til å se alle de sørgende menneskene som savner han... Kunne ønske han kunne se sin egen begravelse og skjønne hvor dum han har vært som tok sitt eget liv. Kunne ønske han innså hvor mange mennesker som brydde seg og var glad i han, så han ikke hadde latt alle stå igjen å lure på hvorfor...

[AnonymBruker]

Den som tar selvmord er ofte så fortvilet og ser svart på situasjonen uten å føle at man kan komme seg ut av den. Smerten er så total bare ved å eksistere. Det hjelper fint lite at man har mennesker rundt seg som er glad i en.

Tinkerbell:

Det er alltid en tragedie når noen velger å avslutte livet. Jeg tror ikke vi rundt kan forstå det hele. Vi er ikke i stand til å sette oss inn i følelsen.

Du vil nok aldri forstå hvorfor, men prøv å vinkle det sånn at du faktisk fikk lov til å kjenne et menneske og bli glad i det. Den stunden det varte. Du vil uansett ha noe verdifullt med deg videre.

[AnonymBruker]

En i min nære familie tok sitt liv denne uken. Han etterlater seg kone og 3 barn. Helt ufattelig.

[Gjest Thefainter]

til alle sammen

jeg har et familiemedlem som har prøvd å ta livet sitt flere ganger. Helsevesenet som har jobbet med h*n sier at det ikke er noe å gjøre, så vi går bare rundt å vente på at h*n skal prøve igjen

[lfcnino]

En kompis av meg, mistet moren sin i sommer, Han hadde kun hun igjen, faren vet han ikke hvem er og vil heller ikke vite det. Det var kun de to, og du kan si han var veldig utafor. noe som jeg ikke merket med en gang fordi han så helt normal ut, aldri deprimert eller noen ting. Helt til den dagen han fortalte meg alt dette at han var nær selvmord prøvdt ut forskjellige ting.. Vil ikke utdype meg mer. Men og sitte og høre på han fortelle det må være noe av det Jævligste jeg har vært med på, sitte der og føle seg så hjelpesløs :\

[antonym]

hei ser det er lengesiden dette innlegget var skrevet men svarer likevel.selvmord.ja skummel tanke mange pårørende med masse spørsmål.vil vinkle det fra den andre siden.da det blei brudd med kjæresten min for over 15 år siden flyttet eg til ein leilighet uten noen ting.tok ikkje med noe annet en personlige ting,som toalettsaker ol.leiligheten var tom og veldig stor hadde 3 soverom,stue,vaskerom bod og stor gang.det var vinter og kaldt der kjøpte meg 3 stoler og ett bord på freteks.d var alt eg hadde.og så hadde eg jobb litt.men hadde ingen penger.ville ikkje fortelle noen at eg hadde det vanskelig-var for stolt til det,ingen hadde noe med det heller.avogtil var det kolegaer som kjøpte bolle cola eller ein hamburger til meg.ellers hadde eg jo ingen penger til mat.alt gjekk med til husleige og bensin så eg kom meg til jobb.var langt nede oppsøkte sosialkontoret for å få penger til mat,mannen granska meg nøye-som om eg var ett innsekt.eg fekk 500,-husker enda kva eg kjøpte.tiden gjekk og eg syns alt var håpløst.satte meg ned å skreiv avsjedsbrev.var viktigt for meg at ingen var lei seg.tror eg tenkte på alt.ingenting skulle vera tilfeldig og den som fann meg måtte for aldel ikkje få nåken men.det ble noen brev.var å kjøpte meg ett tau da eg fekk lønning.det var ein krok i taket i boden eg hadde tenkt å henge meg i.men tenk om det blei misslykka.det måtte ikkje sje at det ikkje gjekk.kunne jo få stempel restenav livet pga d..og ikkje minst tenk å ikkje klare DET ein gong.noe så nedverdigende kunne eg ikkje tenke meg.alt var klart. av ein eller anna grunn ringte eg til min mor.huske ikkje nåke av det vi snakka om,men det blei iallefall ikkje t at eg gjorde det eg hadde tenkt.sjebnen kansje.--om eg anger,nei d vet eg ikkje.

eg fekk meg seinare ein ny leilighet og litt møbler og klarte å stable på plass ein økonomi.dette er mange år siden,men tror likevel at det verste er å ikkje klare det og den stolheten man har er på ein måte det eneste som er igjen.ikkje bebreid den som tok livet sitt,ikkje deg selv heller.nylig døde ein kolega av kreft,eg fulgte han til det siste,og det var fælt å se på ein som ønsket livet like mye som eg selv hadde ønska døden...

[Inx]

Det er relativt mange menn som tar selvmord i Norge. Hvorfor selvmordsraten er så mye høyere blant menn enn kvinner er uvisst, jeg har lest at den er over dobbelt så høy.

Det er et av de spørsmålene som ikke er godt nok diskutert og vurdert og tatt grep for synes jeg. Kvinner som lider av det ene eller det andre psykiske har vi etterhvert fått ganske god og bred kunnskap om. Men menns "hyppige" selvmord er et dystert mørkt kapittel hvor man vet lite om bakteppene og det finnes virkelig ingen reelle steder å henvende seg for en mann med slike tanker.

[Bohemia]

Det er relativt mange menn som tar selvmord i Norge. Hvorfor selvmordsraten er så mye høyere blant menn enn kvinner er uvisst, jeg har lest at den er over dobbelt så høy.

Det er et av de spørsmålene som ikke er godt nok diskutert og vurdert og tatt grep for synes jeg. Kvinner som lider av det ene eller det andre psykiske har vi etterhvert fått ganske god og bred kunnskap om. Men menns "hyppige" selvmord er et dystert mørkt kapittel hvor man vet lite om bakteppene og det finnes virkelig ingen reelle steder å henvende seg for en mann med slike tanker.

Det finnes faktisk ikke noe eget senter eller "sted" kun for kvinner, hvor kvinner primært skal kunne henvende seg dersom de har selvmordstanker. Virker som det er slik du prøver å framstille det. Men der feiler du, altså.

Menn har de samme arenaene som kvinner mtp. å henvende seg til noen for å få hjelp ifbm. selvmordstanker. Man har fastleger som henviser videre til psykisk helsevern, man har hjelpetelefoner, venner og familie. Poenget er at man ikke kan skaffe seg kunnskap om en bestemt gruppe menneskers psykiske problemer, dersom denne gruppen er lite villige til å fortelle om hva som plager dem. Slik menn ofte er svært lite interesserte i å snakke om hva de tenker og føler. Skal man få mer kunnskap om hvordan menn har det, og hvordan samfunnet kan hjelpe menn som sliter, må menn begynne å åpne opp for å ta imot hjelp/snakke om ting.

[Lenemora]

Hei!

Jeg er ny på forumet og har ikke helt forstått hvordan ting her inne funker..men jeg prøver likevel. Jeg har en samboer som for snart 1 år siden mistet sin far i 60 - årene etter kort, aggressiv lungekreft, 20 år etter han sluttet å røyke. Dagen før faren fikk diagnosen (hadde vært frisk frem til da), ble hunden deres avlivet. 6 mnd etter (på dagen) tok moren livet sitt, og det var kjæresten min som fant henne hjemme i huset til foreldrene. Hun hadde hengt seg i trappen. Nå har det gått 5 mnd, og jeg har flyttet inn til kjæresten min i Oslo og vi prøver å få hverdagen til å fungere. Vi har begge liten familie, og har liten ressurser rundt oss her vi bor. Vi skal ettervhert flytte inn i barnsdomshjemmet til kjæresten min, noe som både vil bli en god og vondt prosess. Dagene nå er veldig svingende, og i går ville han egentlig bare få slippe alt. Han sier han ikke ser for seg hvordan dette skal gå bedre, for det er jo en sorg som aldri vil slippe tak. I tillegg fikk vi nettopp vite at morgen hadde nyrekreft da hun tok livet sitt, uten å vite det selv. Dette hadde hun antakeligvis dødd av uansett. Urettferdighetstanken står veldig sterk i oss nå, og jeg sjønner godt at kjæresten min synes dette er så tøft at han nesten ikke gidder prøve engang. Hva skal jeg gjøre? Har så lyst til å hjelpe han og gjøre alt for at litt av sorgen skal slippe tak, men aner ikke hvordan. Han vil ikke gå til psykolog, men jeg aner en liten interesse om å møte andre i liknende situasjon som man rett og slett bare kan prate med. Er det noen som vet om noen mulighter i Oslo?

[LeaMichele]

En venn av meg tok sitt eget liv natt til søndag som var... Han var kun 18 år og så visst ingen lys i tunellen. I morgen er det begravelse og jeg gruer meg. Gruer meg til å se alle de sørgende menneskene som savner han... Kunne ønske han kunne se sin egen begravelse og skjønne hvor dum han har vært som tok sitt eget liv. Kunne ønske han innså hvor mange mennesker som brydde seg og var glad i han, så han ikke hadde latt alle stå igjen å lure på hvorfor...

nå er vel spørsmålet om dere viste han det nok, at dere var der for han og var glad i han.men uansett, den smerten han gikk med inni seg, det er et smertehelvette ingen andre enn den som går igjennom det, kjenner til. han kunne ikke leve videre for at dere ikke skulle bli lei dere.

alle sier det er en egoistisk handling å ta sitt eget liv, men synes det er mer egoistisk av folkene rundt som mener at vi skal leve for dere.

[Helen]

Tråden er ryddet.

Helen, mod.

[Helen]

Tråden er ryddet.

Helen, mod.

[AnonymBruker]

Felles for pårørende og etterlatte etter selvmord, er grenseløs egoisme. Jeg føler at det er så utrolig respektløst å omtale døde negativt på den måten det gjøres her.Akkurat som om folk hadde en plikt til å leve for at omgivelsene skulle ha det bra.

Vi skal alle dø. Dersom du ikke lenger frykter døden, og du er utafor, så er det ingen som kan si at det ikke er like greit å ta livet av seg. Det vil si; dere kan, men det er barnslig og nedlatende.

Det som er leit med selvmord, er den grenseløst dype dalen man befinner seg i før man dør, tristheten, tårene, tankene. Selve døden kan man arrangere selv slik at man har langt mindre fysisk vondt enn andre som dør har det.

[Skins]

Bestevenninna mi tok livet sitt i Juli i 2006, hun var 17 år. Fikk vite det da jeg tilfeldigvis sendte melding til ei annen venninne når jeg var på andre siden av landet. Det verste var å se foreldrene hennes i begravelsen, særlig faren, som fant henne. Tror aldri jeg har sett noe så ille før.

[Maldoror]

En kompis av meg tok livet sitt, ca. fire år siden. Helt ufattelig og veldig uventet. Vi var ikke klar over at han slet i det hele tatt, men ser jo nå i ettertid at han var nøye på å opprettholde en fasade. Savner karen.