Mistet pappa for snart 4 år siden, forsatt like tungt.

[anemor91]

Jeg er 19 år og mista faren min for snart 4 år siden av et plutselig hjerteinfarkt.

Vil gjerne høre om hvordan folk har taklet å mistet noen som betydde mye og sto deg nær. Har noen erfaringer med sykolog? sorggrupper? andre tiltak? Jeg har det i grunn like tungt nå som for nesten 4 år siden når det skjedde. Aner ikke hva jeg skal gjøre.

Er meget takknemlig for tips og råd!

[Gjest "gjest"]

Medfølelse i sorgen.

Faren min døde i 03 og jeg sørger fremdeles over ham hver dag. Livet må uansett gå videre.

[frøken_øst]

jeg mistet moren min for 4,5 år siden i et pluselig infarkt og jeg synes heller ikke tiden leger sårene. Jeg venter på å komme til psykolog,går til psyk.sykepleier nå, men trenger mer hjelp enn det gir. jeg gikk i sorggruppe i regi av studentsamskipnaden og studentprest en stund da jeg studerte, det synes jeg var fint, særlig fordi jeg da kom i kontakt med andre unge som hadde mistet noen. Der ute i verden kjenner jeg ingen andre som har mistet noen i så ung alder som meg, og det skaper en kløft mellom meg og jevnaldrende. Det er fint at du forsøker å få hjelp, henvisning til psykolog kan du få via fastlegen(ofte kjempelang ventetid), sorggrupper tror jeg ofte det er kirken som arrangerer

[Maria91]

Hei!

Psykolog har vært lite til hjelp for min del.

Syns det er bedre å prate med mine nærmeste..

Endret 8. oktober 2010 av Maria91

[Alvina]

Kondolerer og sender dere en klem. Jeg sliter med det samme selv, men har funnet ut at det aldri vil gå over. Første året innebærer faktisk sjokkfase når det er skilsmisse, og når man mister noen vet jeg ikke hvor lang tid det tar. Jeg må ofte ta meg sammen for å ikke begynne å gråte på bussholdeplassen, når jeg går langs gata... sorgen og savnet kan utløses av ting jeg ikke vet om. Har arvet noen møbler og andre ting som står i stua nå, men det i seg selv utløser ikke sorg. Det er heller ting jeg ikke er bevisst på.

Jeg har ikke lett for å prate om sorgen, men det hender jeg har åpnet meg. Har lettest for å åpne meg for familiehunden "vår", men selv om sorgen ikke vises like synlig vet jeg at jeg ikke kan dømme. Har tenkt at når folk later som ingenting (eldre) og har mistet sine foreldre, var de sikkert ikke så glad i foreldrene sine. Jeg sa det til en venninne som har mistet sine, bare luftet tankene mine og vi begynte å le. Hun visste jo at jeg ikke mente det.

Tror det er viktig å tenke tilbake på de gode tingene og ta vare på minner, men ikke begrave seg i fortiden. Vi skal alle den veien en dag. Jeg har ofte lyst å dø selv når jeg innser igjen og igjen at jeg aldri vil møte han mer i dette livet. Det er også en naturlig reaksjon i sorgen.

Har sett og opplevd alt fra sinne til den dypeste gråt.

Det føles uvirkelig. Nummenhet er vanlig. Man er ikke deprimert, men nummen i følelseslivet. Vet ikke om det er riktig beskrivelse, men alle opplever det likt men forskjellig.

Å dø er tabu i Norge. Vi steller ikke de døde som før i tiden. Jeg var den eneste som ønsket åpen kiste før begravelsen. De andre rakk å komme før han døde, men det gjorde ikke jeg. Jeg stod ikke lenge ved kista, for jeg ville ikke få prentet inn for mange bilder. Men jeg var forberedt, har sett både bestemor og andre men da var vi flere.

I tiden før begravelsen måtte jeg ordne med omtrent alt, kirke, myndigheter, prestens tale, blomster. Jeg sov omtrent ikke og våknet til sjokk, at han var død.

Det hender jeg gjør det enda, men mer ofte når jeg bare går en tur eller gjør noe som ikke krever tankevirksomhet.

Jeg tror ikke sorgen blir mindre, men håper jeg klarer bry meg mer om de gode minnene.

[AnonymBruker]

Jeg har min egen rare teknikk for å håndtere sorgen når den er som verst. Jeg mistet 3/5 av mine nærmeste på kort tid, og da de tre som jeg sto nærmest den gang da.. deriblandt en av mine foreldre.

Da min mor døde hadde jeg en metode for å mildne sorgen og det var å "dagdrømme" meg tilbake i tid til når alle var i live. Jeg begynte med å se for meg barndomshjemmet..ting og tang og visse detaljer. Deretter begynte jeg å se for meg de tre og virkelig avreagerte i drømmen/fantasien. Det vil si; Si ting jeg aldri fikk sagt, skrike ut mot de, åpenlyst sørge ut i drømmen osv. For meg hjelper dette når ting er som verst.. får meg til å føle meg mindre alene.

[anemor91]

Takk for at dere deler deres historier med meg. Jeg har enda ikke funnet ut hvordan jeg takler sorgen best. Som du sier, Alvina, så kan sorgen og savnet utløses av den minste ting når jeg minst venter det. Og det er slitsomt. Det som er mest slitsomt er egentlig det at jeg aldri klarer å forklare hvordan jeg har det. Jeg fungerer jo egentlig veldig bra i hverdagen og jeg tror ikke noen merker på meg at jeg egentlig sliter. Derfor blir det veldig vanskelig å forklare hva som foregår oppe i hodet mitt til tider. Gråten kan plutselig dukke opp midt på dagen under middagen, liksom. Hvordan forklarer man sånt da? Ikke det at jeg trenger å forklare, men hvem har ikke et lite behov for forståelse? En bekreftelse på at det ikke er bare jeg som er rar? Vanskelig dette syns jeg.

Jeg har også veldig vanskelig for å snakke om det som skjedde, sorgen og savnet med andre, vet ikke helt hvorfor. Men jeg har funnet ut at det beste for meg er å snakke med noen som kjente pappa godt. Fordi da er det ikke bare jeg som sitter der å prater, men de kan også komme med innspill om hvordan han var. Derfor har jeg liten tro på psykolog, fordi det er en helt fremmed person som ikke vet noe om pappa. Men man skal aldri si aldri, kanskje det er noe for meg. Men det blir ikke med det første, tror jeg. Vil heller høre fra andre som har opplevd lignende, hvordan de har jobbet med sorg, reaksjoner, hverdagen osv.

"Jeg har ofte lyst til å dø selv, når jeg innser igjen og igjen at jeg aldri kommer til å møte han mer i dette livet". Kjenner meg så veldig igjen der. Det er en tung og tragisk tanke, men når savnet er som verst, er det på en måte bare det som virker som en løsning.

Etter 4 år skulle man tro at ting har blitt lettere, men nei. Jeg håper jeg en dag finner en måte å jobbe med sorgen, som hjelper meg med tankene.

Håper på flere innlegg, merker at det er godt å lese at det ikke bare er jeg som har det tungt. Likevel om det egentlig skulle vært ingen. Føler meg ofte alene med erfaringa.

Medfølelse og klem fra meg til dere, det skal ikke være lett.

[Alvina]

Jeg vet ikke hvordan det blir fire år etter, men tror ikke det blir lettere. Den første sjokkfasen er over og etter det første året som i gamle dager ble kalt sørgeåret, ofte fordi enken ikke skulle gifte seg på nytt... En man er glad i og knyttet til er jo borte. Men de vi har mistet lever i hjertene våre. Ta vare på gode minner ts.

Jeg føler ofte trang til å gråte når jeg har pratet med de som stod min pappa nær, venner av han og de jeg ikke ser så ofte. Men uavhengig av det kan jeg bli sippete og må trenge gråten tilbake når jeg er i det offentlige rom. Når jeg endelig gråter får jeg vondt i halsen, en vond klump som jeg lurer på hvor er til vanlig...det er som en sperre i halsen som settes i gang. Jeg gråter sjelden, men i sorg har jeg opplevet at jeg enten gråter ved at bare tårene renner av seg selv eller med den vonde klumpen. Vanskelig å beskrive. Jeg har behov for å være alene mange ganger, men tyr oftere enn vanlig til familien, ringer bare for å høre stemmen deres uten å prate om sorg. Jeg vil ikke prate om det. Ofte svarer jeg ikke når noen i familien nevner pappa. Jeg klarer ikke og skyver det bort. Synes de virker ufølsomme, men vet de ikke er det.

Men ingenting kan bli vanlig igjen. En vegg er borte, et hus uten grunnmur og tak...

Jeg tror ikke savnet blir mindre, og det er noe vi må leve med. Også ha forståelse for at andre prater om noe annet eller prater om døden som om det var dagligvare på butikken. Ingen kan vite riktig hva vi føler og når vi er mest sårbare. Det skjer så plutselig for meg, men jeg er mest sårbar når jeg er alene og ikke må forholde meg til alle rundt meg.

Jeg åpnet meg i høst og sa at jeg har hatt en tøff dag og at den eneste som har merket det er hunden. Bikkja ville jo trøste meg og merket følelsene. Selv om det hjalp å ha den rundt meg, hjalp det også å fortelle min mor at jeg fortviler over savnet. Hun begynte å gråte, er typen som har lett for det. Da motreagerte jeg med å distansere meg igjen, når hun så tårene mine og ville trøste og holde rundt.

Det er vanskelig å takle andres sorg, og å takle sin egen sorg men jeg mener ikke vi skal takle den, det er blitt en del av livet. Det er så ufattelig og så uendelig, tungt å forstå. Jeg klarer å gå på byen og møte venner og venninner. Det hender jeg nevner at jeg mistet faren min i vår, men det vet de fleste og jeg blir ikke ekstra sorgfylt av det. Mange har mistet sine og vi prater ikke mer om det.

Det synes jeg er greit. Var ute i går og nevnte det til en jeg ikke har sett på lenge. Hun sa at du var jo så knyttet til han. Ja, sa jeg. Men det viser at folk tenker og føler med uten de helt store ordene.

Jeg er i stand til å le av ting pappa sa og gjorde, og ofte med en venninne og venner av han. Men like ofte vil jeg ikke prate og det vil heller ikke de. Noen ganger prater vi om døden, ene venninna satt sammen med han til slutten.

Min onkel kom sammen med tante og de satt også der. I begynnelsen spurte jeg om igjen og om igjen om små detaljer, hva han sa, hva legene sa, osv osv.

Og hvis jeg lurer på noe tror jeg at jeg ville spurt igjen, men det var i sjokkfasen jeg spurte og ikke ville akseptere det helt, at han kunne dø hvis det ikke var en legetabbe der...

Vet ikke hva jeg skal si, men å sette ord på sorgen og tankene er viktig. Har du noen gamle venner av faren din, noen i familien du kan prate med? Du trenger ikke bruke store ord, si at du savner pappaen din og ofte tenker på når sorgen skal gå over.

Selv om du vet at sorgen ikke går over, tror jeg andre også vet det,men det er vanskelig å prate om det. Likevel tror jeg det er viktig å sette ord på det til noen som kjente personen.

Jeg kan ikke se for meg at savnet vil bli mindre om fire år. Fire år vil bare understreke hvor langt livet er og hvor lenge siden det var jeg møtte pappa. Jeg ser ikke bort fra at jeg vil bli rasende, men det tror jeg ikke jeg blir. Det er ikke urettferdig, det er en del av livet. Jeg husker ikke om jeg var rasende etter at pappa døde, men ett av mine søsken reagerte med sinne og angst.

Jeg har også hatt reaksjoner der jeg anklaget legene. Men det var en sykehustabbe. Selv om det var det, ville det ikke endre at utfallet ble som det ble. Jeg tror jeg er typen som ville gransket enhver journal hvis en jeg var glad i døde på sykehus.

Pappa var heldig som slapp mer smerte og å bli for gammel og havne på aldershjem. Men det måtte han ikke gjort, jeg ville tatt vare på han.

Det kan jeg glemme nå, hele livet er rokert. Han var en jeg kunne prate med om omtrent alt.

Jeg tror ikke at en sorggruppe er tingen, men at jeg tør å prate litt om savnet. Det er kanskje det vi burde gjøre? Jeg er ikke flink til det, selv om det høres ut som jeg har lett for det.

Jeg kan prate med venner og venninner som også har mistet, men ikke med mamma. Hun begynner bare å gråte og da får jeg jobben med å trøste henne. Men kanskje hun trenger det. Jeg skal prøve å være mer åpen.

Det er et savn som ikke kan forklares, ord er ikke så viktige men håper du har noen du kan prate litt om faren din, venner eller familie? Ikke minst om at du savner han. Det vil ikke hjelpe, men det kan gi litt trøst.

Endret 26. oktober 2010 av Alvina

[Beatee]

Jeg mista pappa for 1 år siden, han døde av kreft. For å takle veldig veldig tung tid har jeg gått til psykolog og snakket mye om det.Psykologen hjalp veldig, det må jeg si. I tillegg har jeg gjort ting som gjør med veldig glad. F.eks, jeg elsker å holde på med hunder, så jeg skaffet meg hund. Det hjalp meg veldig for jeg tenker mindre på det, og jeg har alltid noe å holde på med.

[Lille Vinkel]

Hei, Jeg vet AKKURAT kordan du har det. Er også 19 år og mistet pappa for snart 4 år siden...Når han var syk og døde så trakk veninnene mine seg unna og ville egentlig ikkje snakke om det, så jeg har egentlig ikkje fått snakket så mye om det og i dag så unngår eg temaet fordi da blir eg så lei meg. Det er veldig dumt, men sånn ble det....Jeg er ikkje like lei meg hver dag, men i noen perioder så er eg veldig lei meg, sånn tror eg alltid at det vil bli

Sender deg en god

[AnonymBruker]

Jeg er 39 og mistet moren min for et par år siden. Jeg savner henne uendelig. Tror ikke det er noe med alder når man mister forelder. Jeg kan føle meg både liten og stor selv om jeg har egne barn. Jeg tenker på henne nesten daglig og ofte kommer en tåre eller to. Tror det bare er sånn.

[Sofie1]

Jeg forstår godt hvordan du har det. Jeg er 39 år, mistet faren min for snart 14 år siden og moren min døde 1 juni i fjor. Jeg savner faren min fortsatt men har også at samtidig med savnet etter mamma så ble savnet til pappa også igjen sterkere. Jeg har fortsatt vondt for å fatte at begge to er borte og tar meg i flere ganger å skulle ringe til mamma for å høre hvordan hun har det...

Alle sier at sorgen og savnet blir mindre etterhvert, men akkurat nå føler jeg at det bare blir sterkere og sterkere. Har ingen helt nære å dele det med heller, selv om jeg har tre søsken. De er på ett helt annet "plan" enn meg og vi har aldri snakket godt sammen.

Har akkurat begynt i en sorggruppe og håper det vil hjelpe meg til å komme på vei. Noen ganger har jeg en bra periode og føler at jeg kan se litt lyst på livet, mens andre dager er helt svarte.

Er i full jobb og det sliter meg til tider ut, faller sammen i gråt på vei hjem fordi jeg er helt utmattet av å holde meg oppe og virke "normal" på jobb.

[Meridian]

Jeg er 19 år og mista faren min for snart 4 år siden av et plutselig hjerteinfarkt.

Vil gjerne høre om hvordan folk har taklet å mistet noen som betydde mye og sto deg nær. Har noen erfaringer med sykolog? sorggrupper? andre tiltak? Jeg har det i grunn like tungt nå som for nesten 4 år siden når det skjedde. Aner ikke hva jeg skal gjøre.

Er meget takknemlig for tips og råd!

Faren min døde også, helt plutselig, av et stort hjerteinfarkt. Da var jeg 17 år og gikk 2.året på vgs. Han døde sent på høsten, og jeg husker det ble en rar jul... (Den første julen er jo rar for alle, det vet jeg )

De fleste sier det blir lettere med tiden, og det blir det. Men først blir det egentlig værre og værre, fordi man skjønner etterhvert at han ikke kom tilbake.

Når mnd gikk, og det hadde gått 1 år, så skjønte jeg at han aldri ville komme hjem mer.

Noen ganger, iløpet av det første året han var død, fikk vi brev i posten som var til faren min. Vi hadde fått vite på forhånd at dette skjedde alltid etter et dødsfall, siden det tok litt tid for alle å registrere at han ikke levde lenger.

Det husker jeg var merkelig, for da følte det ut som om han bare var på jobb, og kom hjem på ettermiddagen. :klø:

Jeg skjønner godt at du har det like vondt nå, eller værre, selv 4 år etter hans død. Det hadde jeg også.

Men etter hvert så lettet det, selv om jeg tenker på det hver dag. For jeg vet jo at jeg ikke har noen far, så det er et hull som alltid vil være der. Jeg kjenner hullet hver dag, men jeg har lært meg å leve med det. Til slutt gjør man det, og du kan prøve å fylle hullet med gode minner(jeg vet det er vanskelig).

Nå er jeg 29 år, og jeg har savnet han veldig de siste årene. Det er kanskje fordi jeg har vært mye syk og ting har vært vanskelig.

Jeg klarer fint å leve normalt nå, og lar ikke noe stoppe meg fordi jeg har mistet noen. Jeg er ferdig med å sørge(på en måte), men jeg har fortsatt savnet. Dessuten tenker jeg på de gode minnene og ler noen ganger når jeg tenker på ting fra fortiden.

De periodene man har det litt vanskelig, savner man nok ekstra.

Jeg vet selv at jeg skulle ønske han var her da, siden det hadde vært godt å få vite hva jeg skulle gjøre i alle situasjoner.

Da faren min døde fikk jeg tilbud om å prate med psyolog, men da var jeg så ung(17 år), og jeg var fortsatt en person som var stille, rolig og sa bare, ja, nei, vet ikke, kanskje. Derfor ventet jeg med det til senere. Jeg gikk til psykolog første gang da jeg var 21, men jeg var nok ikke klar for å prate om det da heller.

Jeg har fortsatt ikke prate noe særlig om det til noen, fordi det fortsatt gjør vondt. Jeg går i en gruppe nå, hvor jeg skal prøve å sette ord på følelser. Det er veldig vanskelig, men om du føler du kunne ha godt av det ville jeg pratet med fastlegen.

Jeg tror det første nære dødsfallet man opplever, er en veldig sterk opplevelse. Så uansett om man mister noen nære når man er 10, 30 eller 50 år, så opplever man en sterk sorg for første gang.

Mitt andre nære dødsfall skjedde da jeg mistet begge besteforeldrene mine ifjor, og selv om jeg var nær de, taklet jeg det på en annen måte.

Vet ikke om du fikk svar på det du spurte om, men god

Endret 29. oktober 2010 av meridian

[Ember]

TS, som du ser så er du ikke alene

Jeg mistet pappaen min til et hjerteinfarkt på palmesøndag det året jeg var 16. Jeg sier mistet, for medisinsk sett lever han ennå. Han er kraftig hjerneskadd og lever i omsorgsbolig med pleiere til stede hele tiden. Hele saken er så komplisert at jeg skal ikke forsøke å forklare, men fordi han ikke døde har sorgperioden på visse måter blitt forlenget for oss. I starten lå han i koma, og vi måtte vente og se hvordan det ble om/når han våknet - over 6 måneder gikk med til dette og informasjonen jeg fikk var mildt sagt sparsommelig. For alt jeg visste kunne han komme tilbake akkurat som før når som helst...

Han kom ikke tilbake, min pappa eksisterer ikke mer. Mentalt. Men allikevel gjør han medisinsk sett(og i oppfatningen til visse andre familiemedlemmer) det. Min ungdomstid ble nødvendigvis kraftig preget av hele situasjonen, noe som også har formet meg som "voksen"(er 28 nå). Hvordan er jeg faktisk ennå ikke helt sikker på...

Min måte å takle det på ble å fremstå som sterk og følelsesmessig distansere meg noe fra den nærmeste familien, mens jeg søkte støtte hos(den 5 år eldre) kjæresten min, rådgivere/lærere og pp-tjenesten på vgs. Etter hvert gikk jeg også litt til en fantastisk flink psykolog. Dette fortalte jeg ikke om hjemme, men mamma oppdaget en lapp fra psykologen og da måtte jeg jo fortelle. Det føltes som et nederlag for meg, jeg tenkte at mamma skulle ikke måtte slite med at jeg hadde problemer også - det var jo så tøft for henne! Hun viste det sjelden(knalltøff hun også ja) men jeg visste jo at verdenen hennes hadde gått i grus.

Sorgen kom og gikk for meg, jeg klarte å distansere meg fra det i hverdagen - man må jo for å kunne fungere. Men jeg fikk stadig, nesten regelmessig "tilbakefall" hvor jeg kunne ligge i timevis og bare gråte og være helt knust. Denne sinnsstemningen kunne vare i et par-tre dager. Etter hvert(over flere år) kom disse "havariene" mine sjeldnere og sjeldnere, og varigheten ble kortere, og nå må jeg kunne si at jeg har akseptert situasjonen og kommet meg videre. Etter nesten 15 år. 15 år med dårlig samvittighet over at vi kranglet en del de siste årene(pappas eldste jente ble tenåring og fikk eldre kjæreste osv), og med stadige påminnelser hver eneste bidige gang jeg er på besøk/vi har familieselskaper eller jeg treffer ham tilfeldig på butikken. Og ja, det hugger meg i hjertet fremdeles. Det er bare det at nå klarer jeg vanligvis å takle det.

Det har vært vanskelig, til tider jævlig så jeg(vi som har svart i tråden din) forstår virkelig hvordan du føler det. Sender en stor klem til deg, og håper du finner en vei gjennom sorgen som er riktig og konstruktiv for deg. Vi er forskjellige, så hva som har fungert for meg vil ikke nødvendigvis fungere for deg. Men jeg vil anbefale psykolog, om du finner en flink en du har god kjemi med kan de hjelpe mye med bearbeidelsen av selve sorgfølelsen. I alle fall i mitt tilfelle fikk jeg hjelp til å sortere "meg selv" og få mer oversikt over de kaotiske følelsene jeg sloss med. Det blir fort ekstra tøft når dette skjer i tenårene, som fort er kaotiske nok i seg selv.