Typisk atypisk forstyrret forstyrrelse..?

[AnonymBruker]

Jeg var nettopp inne i forumet til IKS, der jeg skrev et innlegg. Satt litt langt inne å gjøre det, men fant ut at jeg bare skulle hoppe i det! Tenkte jeg skulle poste det her også, for å kanskje få noen synspunkter, siden det ser ut som man ikke kan få svar av andre enn IKS på det forumet jeg skrev i! Her kommer et direkte kopiert innlegg:

Har lest noen av spørsmålene med tilhørende svar nå, og de fleste innleggene handler om anoreksi eller bulimi. Eller anoreksi og bulimi. Noen innslag av overspising innimellom, men ingen jeg kjente meg helt igjen i! Så kom jeg til et spørsmål om hva som er forskjellen på slanking og spiseforstyrrelser, og deres svar på dette var at "man har en spiseforstyrrelse når tanker, følelser og handlinger i forhold til mat, kropp og vekt går utover livskvalitet og fungering i hverdagen". Da ble mine mistanker bekreftet, jeg har et problem!

Jeg sulter meg ikke, ikke mer enn en dag iallefall. Det har aldri vært et mål å klare det, og jeg har heller ikke ønsket å kaste opp. Er da ikke syk, må vite! Men likevel er tanker om kropp og utseende en stor del av hverdagen, jeg går rundt med en konstant tanke om at jeg skal bli fin tilslutt. I en lang periode er jeg flink og spiser sunn mat (ja, jeg vet det er sunt, ikke fordi det er sykelig lite), og jeg klarer å gå ned i vekt. Jeg ”koser meg” med god mat og godteri innimellom i disse periodene, da er det ikke lenger sunt – jeg MÅ spise enorme mengder, hvis ikke er det ikke verdt det. Sjokolade kan ikke spises i mindre mengder enn 200 gram.

Noen få ganger, når jeg virkelig har gått inn for det (i forbindelse med slankekurs), har jeg klart å gå ned ca ti kg, og har da vært mye mer fornøyd med meg selv. Jeg har da vært innenfor normalvektig på bmi-skalaen, men hatt noen kg igjen til trivselsvekt. Vet forresten ikke hva trivselsvekt er, siden jeg aldri har vært der. Problemet er at etter jeg har kommet meg til ”nestenfornøyd”, har jeg følt behov for en pause, og jeg har da lagt om til ufattelig usunt kosthold. Spiser bare hurtigmat og godteri, ukedag som helg, og føler meg helt elendig og klarer ikke å stoppe. Jeg går bare og gleder meg til å ta meg inn igjen, sånn at jeg skal få det bedre med meg selv og gå ned i vekt igjen. Hadde jeg bare gjort det med en gang, men jeg venter til jeg har lagt på meg så mye at jeg nesten må begynne fra begynnelsen igjen.

Jeg er altså alltid på vei, enten opp eller ned i vekt. Selvfølelsen har ikke så veldig mye med tallet på vekta å gjøre, men mer om den er på vei opp eller ned! Når jeg har gått ned én kg fra min maksvekt føler jeg meg flottere enn når jeg har gått opp en fra minimumsvekta. Nå som jeg skriver dette har jeg akkurat begynt å slanke meg igjen, og jeg har igjen samme målet: jeg skal gå ned til en vekt jeg trives i, så gå ned fem kg til, sånn at jeg kan spise litt ekstra før jeg stabiliserer meg. Jeg har bare så lyst til å være pen og slank, syns jeg ser så mye finere ut når jeg får på meg mer normale klesstørrelser. Disse tankene styrer altså på en sånn måte som dere beskrev en spiseforstyrrelse i sitatet på toppen, maten fører til at jeg i lange perioder har kontroll, og i lange perioder ikke. I begge tilfeller påvirker de hverdagen min i stor grad, og jeg skulle ønske jeg hadde et uanstrengt forhold til mat. Jeg er fullstendig klar over at jeg ikke har verken anoreksi eller bulimi, men har jeg en spiseforstyrrelse?

[Gjest *Maja*]

Du har jo en form for spiseforrstyrrelse siden du i perioder "binger" med å spise enorme mengder mat. Det går under kategorien "trøstespising" eller "emosjonell spising"...du prøver å spise bort et hull inni deg som du ikke klarer å fylle med annet enn mat. Maten gir deg en kortsiktig følelse av glede og kos.

At du hele tiden jojo slanker deg er ikke bra for helsen din. Det er voldsom påkjenning for kroppen din at du stadig går opp og ned, og forbrenningen blir selvsagt også forstyrret av dette. Dette vet du selvsagt så jeg skal ikke belære deg om det, men ofte så kommer slik jojolanking av et dypereliggende problem som er psykisk.

Mange som sliter med overvekt får mindreverdighetskompleks ovenfor andre og seg selv...så i det du faktisk starter å komme deg til normalvekt så er det noe inni deg som går i forsvar med å si at du ikke fortjener å være slank og vakker, samt at det er skremmende å bli slankere fordi en i mange tilfeller gjemmer seg bort bak alle kiloene....plutelig kommer den ekte deg frem og det kan være skremmende.

Sier ikke at dette gjelder alle som er overvektige, men for de vennene jeg har har som har slitt med overvekt så har dette vært de grunnleggende problemet; Samt at de ALLTID har vært en trigger fra fortiden som gjorde at de startet den emsosjonelle trøstespisingen i utgangspunktet.

Ta supersize VS superskinny som et eksempel...ta frem bilder fra barndommen og se på utviklingen av vekten din...hva var det som gjorde at du plutselig sakte, men sikkert la på deg så mange overflødige kilo? Det er som oftest noe, enn hvor lite og ubetydelig det kan virke, som gjør at en får et vanskelig forhold til seg selv og derav mat....

Endret 5. september 2010 av *Maja*

[Sekretæren]

Kjære TS

Jeg stenger denne tråden nå, da vi ikke kan garantere for hva slags svar du vil få. Vil også gjerne formidle telefonnummeret til IKS, 22 94 00 10. Her sitter det mennesker med både kompetanse og erfaring, og som kan gi deg gode og nyttige råd på veien.

Vennlig hilsen

SportyShorty, mod