medisin, ernæringfysiologi, sykepleier og lignende?

[AnonymBruker]

Lurte på om dere som studerer eller nå jobber i yrkene innenfor medisin, ernæringfysiologi og sykepleier eller lignende yrker, kunne fortelle litt om hvordan det er å studere dette, og om hvordan det evnt er å jobbe innenfor dette?

Fortell gjerne om du har spesialisert deg.

Skal søke neste høst, så lurer veldig på dette.

Venter spent på svar

[AnonymBruker]

[AnonymBruker]

Medisin i Norge. Knallhardt rotterace.

[AnonymBruker]

Jeg har studert medisin i Irland, og det var et veldig hardt studium. Jeg tror medisinstudiet i Norge er litt "mildere" enn i utlandet pga. at i utlandet er det mye hierarki i systemet, mye press og krav, og det er ingen som diller med deg - tvert imot, du må prestere gjennom hele studiet for å få lov til å fullføre det. I Norge er det også høyt arbeidspress, men mye triveligere kår i praksis, mindre hierarki og man kan ta eksamener opp igjen hvis man stryker. Men - hvis motivasjonen er i orden, så klarer de fleste som kommer inn på studiet å fullføre det, enten det er i Norge eller i utlandet.

Nå jobber jeg på kreftavdeling, og trives veldig godt med det. Kan jo oppsummere legeyrket på godt og vondt for å gi deg et inntrykk:

Positive sider:

- Faget er interessant, man blir aldri utlært, og det er stadig nye utfordringer uansett hvor lenge man har jobbet.

- Man kan jobbe tett med mennesker og gi mye av seg selv hvis man liker det, og det er også retninger innen medisin der man ikke har så mye pasientkontakt hvis man vil det. Det finnes et utall av muligheter innen medisin når det gjelder spesialisering, så man finner helt sikkert noe man kan trives med.

- Selv om grunnlønna ikke er så enormt høy som mange tror, så får man godt betalt likevel pga at man jobber MYE og på de mest ugudelige tidspunkt. Studielånet blir jo tilsvarende høyt etter seks års studier, men man har til smør på skiva for å si det sånn...Hvis man er glad i penger kan man tjene veldig godt - men da jobber man i tillegg ræva av seg til alle døgnets tider, noe jeg personlig ikke synes er verdt de ekstra kronene.

- Man får alltids en jobb - det er ingen leger som går arbeidsledige. Om man får den jobben man vil ha er derimot en helt annen sak, det er tøff konkurranse om mange jobber i sentrale strøk, så det krever ofte erfaring og kontakter for å få akkurat den jobben man vil ha.

Negative sider:

- Man går i kortvarige vikariater til man er langt opp i tredve/førtiårene, og har et stillingsvern som er veldig dårlig. Det er slitsomt å forholde seg til tremåneders vikariater som man må håpe blir forlenget - og det finnes nok av historier om leger som "plutselig" ikke får forlenget vikariatet sitt den dagen de dukker opp gravide på jobb. Mens fast jobb er selvsagt for de fleste arbeidstakere, går 95% av assistentleger i midlertidige stillinger. Legeforeningen jobber mye med dette, og vi får håpe det bedrer seg innen du evt. er ferdig.

- De aller fleste leger jobber lange og tøffe vakter på kveld/helligdager/helger, og dette er ikke noe man har så mye forhold til når man velger studium - men det er i høyeste grad et issue den dagen man får familie som skal ivaretas hjemme. Jeg har i hvert fall blitt overrasket over hvor slitsomt det er å jobbe nattevakter, og hvor deilig man synes det er å kunne ha fri på kveldstid og i helger! Mens sykepleiere har nattevakt fra 22/23 til 07/08, har leger gjerne vakt fra kl 15.00 til 10.00 neste dag.

- Man har mye ansvar, og må være beredt til å ta vanskelige og ikke alltid så populære avgjørelser.

- Studietida blir preget først og fremst av hard jobbing, ikke av fest og fanteri som man kanskje forventer når man er student.

- Studielånet blir stort, men man har jo god nok lønn til å betjene det, så det går vel opp i opp mot å velge et kortere studium.

- Du må være beredt på å flytte på deg for å få gjort unna all spesialisering, så med mindre du bor i en by med universitetssykehus må du inn til storbyen i noen år når man har jobbet en stund, noe som kan være komplisert i forhold til barn og samboers jobb.

Håper du velger noe som blir riktig for deg ut ifra hva du er ute etter i en framtidig jobb! Lykke til!

[AnonymBruker]

Jeg har tatt sykepleien i Norge, med utveksling til utlandet.

Den teoretiske delen av studiene var ganske grei. Det er noen puggefag som anatomi/fysiologi, sykdomslære osv. I tillegg hadde vi hjemmeeksamener i psykologi, sosiologi, sykepleieteori, jus osv. Det kan føles litt vanskeligere å oppnå gode karakterer på disse innleveringene, da det tar litt tid før man knekker koden på hvordan de bør skrives. Ellers er det jo praksistiden som er temmelig tøff. Mye å lære på få uker, og flere og flere som stryker. Det er veldig store variasjoner på studentene. Noen skoleflinke, og noen som tar ting temmelig sent. Vi var vel bare 20 som greide å fullføre av rundt 70 stykker. Litt for lett å komme inn antageligvis..

Jeg har noen ganger tenkt at jeg ville tatt medisin i stedet på grunn av lønna, men er nå veldig glad for yrkesvalget mitt. Det er et yrke med stor bredde og mange videreutdanningsmuligheter. Men det er mye hierarki på sykehus, så om du ikke liker å være lengre ned på rangstigen og ønsker deg en god lønn, bør du velge medisin. Selv bryr det meg ikke så mye, da jeg uansett ikke skal være sykepleier på sykehus i all evighet.

Men det er også enda mer ansvar med å være lege. Selv føler jeg at jeg har nok ansvar i massevis ved å være sykepleier, og jeg sover dårligere om nettene enn før. Hadde vel ikke fått sove i det hele tatt om jeg hadde blitt lege Det er jo også stor forskjell i lengde på utdanningen.. Man skal være rimelig dedikert for å studere i så mange år.

Videreutdanningene er det som nevnt mange av. Jeg fikk beskjed av sensor på bachelor muntlig om at jeg burde forske, så nå vurderer jeg master. Miljøet for master/Ph.D i Norge er ikke så stort enda, så det kan ende med at man må skrive om noe man ikke interesserer seg for. Man har ikke så mange yrkesvalg med master/Ph.D, så det blir fort høgskolelærer eller fagutviklingssykepleier. Ellers kan man jo ta ledelse/adm. osv. og satse på å bli leder av institusjon, pleie og omsorgssjef i kommunen eller lignende.

De praktiske videreutdanningene er det fler av her i Norge, men da låser du deg gjerne litt mer enn ved en generell master. Anestesi, operasjon, akutt, intensiv, helsesøster, jordmor, kreft, palliativ, geriatri, psyk er vel de mest vanlige videreutdanningene, men det finnes veldig mange.

Det begynner å skje mye på denne kanten. I Sverige har de f.eks. fått Forensic Nursing, i USA har de noe som heter Nurse Practitioner. For min del synes jeg sistnevnte blir litt for mye over på legenes område. For meg er sykepleie å fokusere på å forebygge sykdom, lindre symptomene og komplikasjonene av sykdom/medikamentbruk, undervise pasienten for at han skal mestre sykdommen sin pluss mye mer, ikke diagnosen i seg selv eller det medisinske. Vi henger veldig etter i Norge, men så er det jo litt gøy å være med å drive sykepleiefaget framover her hjemme.

[Gjest sirik]

Lurte på om dere som studerer eller nå jobber i yrkene innenfor medisin, ernæringfysiologi og sykepleier eller lignende yrker, kunne fortelle litt om hvordan det er å studere dette, og om hvordan det evnt er å jobbe innenfor dette?

Fortell gjerne om du har spesialisert deg.

Skal søke neste høst, så lurer veldig på dette.

Venter spent på svar

Jeg sluttet på medisinstudiet i Norge etter mange år fordi jeg ble bare mer og mer sikker på at legerollen ikke passet meg, en ting er at studiet er hardt (det vil si skole fra ca 8-16 hver dag, slik at du er nødt til å lese hver kveld og i helger og ferier, eksamen alltid etter jul slik at det blir heller ikke juleferie...bye bye familieliv og fritid). Det er jo greit nok. I tillegg er legeyrket utrolig tøft, lange vakter, og mye tidspress. Du er hele tiden utsatt for massiv kritikk for det du gjør og lite ros. Dersom man ser på antall timer man jobber som lege og ikke minst det ansvaret man til enhver tid har, er ikke lønnen bra. Jeg kjenner mange leger som angrer på sitt yrkesvalg, de færreste tør å bryte ut, verken fra studie eller jobben som lege. Men for all del, dersom du er 200% sikker på at det er dette du vil og er villig til å ofre en del av ditt liv, da må du selvfølgelig gå for det. Det er absolutt ingen vanlig jobb, det er mer en livsstil. De som brenner for det bør uansett gå for det. Det er vanskelig å kombinere legeyrket med familie og barn. Hva du velger avhenger imidlertid av hvem du er, dine verdier og hva du vil.Hva er viktig for deg i livet.

[amalie_n]

Jeg har tatt sykepleien her i Norge. Fantastisk spennende studie. Jeg vurderte også medisinstudiet, men valgte etter halvannet år på sykepleien å gjennomføre og fortsette med det. Og jeg har ikke angret et sekund. Det er et hardt studie, men det er også mulighet for å få gode venner og være sosial i studietiden. Etter bachelorgrad i sykepleie holder jeg nå på Mastergrad i Klinisk Sykepleievitenskap, og det er ufattelig spennende.Dette gir mulighet for å holde på mer med forskning og fagutvikling.

Jeg storkoser meg med yrkesvalg, og kombinerer fint jobb, studier, reising og venner.

Lykke til!

[AnonymBruker]

Sykepleien i norge, hedmark:

- et relativt bra studie. med opptil 3 studie dager i uken. vi har mange forelesninger og sånne prøver for å se om vi har fått med oss det viktigste, dersom man stryker får man flere sjanser, dette for at du skal vite at du kan det til eksamen. etter jul skal vi ut i prakis noe som jeg gruer meg til, fordi vi skal på sykehjem, og der har jeg jobbet før, vi skal lære oss å stelle de gamle, lære oss å kommunisere osv, men senere skal vi ut i psykisk sykepleie å møte folk med anoreksi, dop osv, noe som jeg syns er kjempe spennenende.

i sykepleie mister man ofte motivasjonen fordi det er så mye vanskelig og kjedelig du MÅ kunne. f.eks anatomi og fysiologi er kjempe vanskelig, og medikamentregning (på eksamen kan du ikke ha NOEN feil!!)

det er kjempe spennende og jeg vil ta videreutdanning pga lønn.

[AnonymBruker]

Sykepleien i norge, hedmark:

- et relativt bra studie. med opptil 3 studie dager i uken. vi har mange forelesninger og sånne prøver for å se om vi har fått med oss det viktigste, dersom man stryker får man flere sjanser, dette for at du skal vite at du kan det til eksamen. etter jul skal vi ut i prakis noe som jeg gruer meg til, fordi vi skal på sykehjem, og der har jeg jobbet før, vi skal lære oss å stelle de gamle, lære oss å kommunisere osv, men senere skal vi ut i psykisk sykepleie å møte folk med anoreksi, dop osv, noe som jeg syns er kjempe spennenende.

i sykepleie mister man ofte motivasjonen fordi det er så mye vanskelig og kjedelig du MÅ kunne. f.eks anatomi og fysiologi er kjempe vanskelig, og medikamentregning (på eksamen kan du ikke ha NOEN feil!!)

det er kjempe spennende og jeg vil ta videreutdanning pga lønn.

Sykepleiestudiet er ikke så hardt i hedmark, du virker veldig umoden i svaret ditt..

jeg går selv studiet 2. året. Høgskolen i Hedmark har et veldig bra faglig fokus, mange andre sykepleieskoler/universitet har veldig fokus på teoretiske sykepleieperspektiv og annet som ikke er så klinisk relevant.

Sykepleie er et finfint studie, men jeg personelig gruer meg litt til endt studiet. Hektisk hverdag er fakta etter mitt inntrykk fra praksis. Var mye sliten, og mange pasienter får ikke all info/stell du ser de trenger, men andre "må gjøre" oppgaver kommer foran. På en annen side så finnes det utrolig mange steder du kan jobbe og jeg angrer ikke et sekund på at jeg valgte sykepleie.

[Gjest Charming]

Jeg tar sykepleierutdanningen min ved Universitetet i Agder, og trives i grunnen her. Personlig synes jeg den teoretiske delen av studiet er ganske grei, kanskje med unntak av sykdomslæren. Man trenger ikke være rakettforsker som sykepleier - og man trenger heller ikke sitte lange kvelder å lese, eller være fengslet på lesesalen for å oppnå gode karakterer (og mye lærdom).

Tanken har slått meg som sikkert mange andre, rundt medisinstudiet. Når jeg sitter sånn som nå og tenker på det er det noe jeg virkelig kunne tenkt meg - men når jeg er på jobb eller i praksis o.l tenker jeg: "ÅÅÅh, det er derfor jeg vil være sykepleier og ikke lege". Det har vel noe med pasientnærheten å gjøre, kontakten og det at man hjelper mennesker på et annet plan enn det legen gjør med sine diagnoser og resepter. Kanksje noen vil si det er å sette det litt på spissen, men jeg synes oftere man hører pasienten klager over hvor "kort" og travel legen var og hva slags hjertens snill engel sykepleieren er enn omvendt. Det er vel nettopp noe av det jeg liker med jobben, å gjøre en positiv minneverdig forskjell i folks liv. Så klart kan en lege gjøre dette ved å erklære en pasient fri for kreft - men det blir ikke helt på samme måten føler jeg.

[Gjest sirik]

Jeg tar sykepleierutdanningen min ved Universitetet i Agder, og trives i grunnen her. Personlig synes jeg den teoretiske delen av studiet er ganske grei, kanskje med unntak av sykdomslæren. Man trenger ikke være rakettforsker som sykepleier - og man trenger heller ikke sitte lange kvelder å lese, eller være fengslet på lesesalen for å oppnå gode karakterer (og mye lærdom).

Tanken har slått meg som sikkert mange andre, rundt medisinstudiet. Når jeg sitter sånn som nå og tenker på det er det noe jeg virkelig kunne tenkt meg - men når jeg er på jobb eller i praksis o.l tenker jeg: "ÅÅÅh, det er derfor jeg vil være sykepleier og ikke lege". Det har vel noe med pasientnærheten å gjøre, kontakten og det at man hjelper mennesker på et annet plan enn det legen gjør med sine diagnoser og resepter. Kanksje noen vil si det er å sette det litt på spissen, men jeg synes oftere man hører pasienten klager over hvor "kort" og travel legen var og hva slags hjertens snill engel sykepleieren er enn omvendt. Det er vel nettopp noe av det jeg liker med jobben, å gjøre en positiv minneverdig forskjell i folks liv. Så klart kan en lege gjøre dette ved å erklære en pasient fri for kreft - men det blir ikke helt på samme måten føler jeg.

helt enig med deg..det var faktisk en av de tingene jeg savnet på medisinstudiet..nærheten til pasientene, det å ha tid til å høre på pasientene (den gode samtalen9. Som lege har man ofte bare 15-20 min (eller mindre) på pasientene, og da er det om å gjøre å bli fort ferdig med pasienten/finne ut hva han/hun feiler og hva slags behandling som skal iverksettes, slik at man(kan bli kvitt han/hun), og kan gå over til neste. P.Fugelli har rett i at den empatiske legen blir mer og mer fraværende pga effektiviseringen av helsevesenet.

[Bolus]

Medisinstudiet i Oslo.

Forbered deg på beinhard jobbing i minst 6 år, for å så hardt psykisk press resten av din karriere.

[AnonymBruker]

Medisinstudiet i Oslo.

Forbered deg på beinhard jobbing i minst 6 år, for å så hardt psykisk press resten av din karriere.

Godt å høre noen som har samme opplevelse som meg ang. medisinstudiet i Oslo. Jeg har mange legevenner som også sier det samme, og som mistrives sterkt i legeyrket pga det enorme ansvaret og arbeids- og tidspress. Det er beintøft å jobbe som lege, og du er mye overlatt til deg selv på vakt (ikke det samme samholdet og støtten mellom leger som man kan se mellom sykepleierne). Jeg har venninner som gråter hver gang de har legevakt for de gruer seg så fælt...og det er ikke det at de er spesielt psykisk svake. Det er umenneskelige forventninger til legene. Man må begynne å ta bedre vare på legene, og leger må begynne å ta mere vare på hverandre.

[AnonymBruker]

Har stor respekt for leger, og skjønner at studiet er ganske tøft.. Trodde at yrkeslivet var lettere enn selve studiet, men som dere sier her, så stemmer det ikke.

Interessant å høre om deres erfaringer..

[AnonymBruker]

Godt å høre noen som har samme opplevelse som meg ang. medisinstudiet i Oslo. Jeg har mange legevenner som også sier det samme, og som mistrives sterkt i legeyrket pga det enorme ansvaret og arbeids- og tidspress. Det er beintøft å jobbe som lege, og du er mye overlatt til deg selv på vakt (ikke det samme samholdet og støtten mellom leger som man kan se mellom sykepleierne). Jeg har venninner som gråter hver gang de har legevakt for de gruer seg så fælt...og det er ikke det at de er spesielt psykisk svake. Det er umenneskelige forventninger til legene. Man må begynne å ta bedre vare på legene, og leger må begynne å ta mere vare på hverandre.

Så rart. De jeg kjenner som går/har gått i Trondheim og Oslo, sier det var behagelige dager, ikke noe problem å kombinere med familieliv eller aktiv fritid.

Opplever dere at de dere studerer med er enige med dere?

[AnonymBruker]

Så rart. De jeg kjenner som går/har gått i Trondheim og Oslo, sier det var behagelige dager, ikke noe problem å kombinere med familieliv eller aktiv fritid.

Opplever dere at de dere studerer med er enige med dere?

Jeg tror det kommer en del ann på din personlighetstype. Du må være litt tøff, hard og gi blaffen i det som skjer rundt deg når du jobber som lege...er nok derfor ikke jeg trives som lege. Har for sårbar personlighetstype som bekymrer meg og tenker for mye. De jeg kjenner som trives er gjerne de som er mer trygge på seg selv og går sine egne veier. Du møter mye kritikk og mas fra både arbeidskolleger og pasienter. Det er ikke så gildt å være lege lenger...og statusen er i ferd med å bli borte.

[Frøysa]

Noen erfaringer med tanke på ernæring? Har selv vurdert medisin, men pasientkontakt, oppfølging og gode samtaler mener jeg er veldig viktig, og ut i fra hva folk skriver og sier er nok ikke medisin helt det riktige for meg ...

Menneskekroppen, folks helse og trivsel er kjempeinteressant, men vanskelig å velge yrkesretning