Livet vil meg ikke vel

[AnonymBruker]

Hva vil du vi skal fortelle deg da?

De meste tips og forslag som er kommet her forkaster du eller fungerer ikke for deg.

Er det noe spesielt du ønsker vi skal svare på i forhold til tankene dine? Jeg føler mye av det samme som deg. Blir sliten av å være for mye sammen med venner der jeg må gi mye av meg. Jeg elsker jobb. Der er jeg blid og fornøyd, men jeg tror det er fordi det er OVERFLATISK og det ikke handler om at jeg skal kjenne kollegaene personlig, men på et profesjonelt nivå. Vil helst ikke møte venner ofte, kan tenke meg en fest istedet uten for mye personlige greier.

Så fort det har med dypere nivå og kommunikasjon så bikker jeg litt unna.

Likevel føler jeg meg helt normal. Jeg føler ikke at livet vil meg vondt. Jeg har også hatt drittmannfolk, jeg har ofret mye for å komme dit jeg er idag. Jeg har samboer nå og dyr jeg elsker høyt. Trives godt i mitt eget selskap. Har mange planer, men de færreste oppfylles. Er utrolig glad når jeg er glad, og utrolig deppa når jeg er deppa.

Ikke ha en så negativ instilling. Det er mye hva hjernen har å si på oss, hvis vi tenker at "nei, dette går ikke". "nei det har jeg prøvd". PRØV IGJEN!!!

Begynn å trene aktivt, hjelper for meg! =)

Eneste jeg ønsket var å skrive av meg litt frustrasjon. Sorry for at rådene jeg fikk ikke kunne hjelpe meg så mye. Jeg har prøvd ALT og er derfor jeg er frustrert. Jeg har slått meg til ro med at jeg ikke er ment å være spesiellt lykkelig, men prøver så godt jeg kan, og jeg prøver HVER DAG. Noen dager er det som gjør meg mest tilsfreds å være pure negativ og å hate alt og alle. Forstå det den som kan, jeg forståe det ikke.

Jeg har ikke hatt drittmannfolk, men jeg har hatt noen kjedelige som har fått meg til å bli kjempekresen, noe som gjør at jeg i dag ikke finner noen som er bra nok. Jeg klarer ikke å bygge nære relasjonen til noen. Overflatiske vennskapsforhold er ok, men blir det for nærgående blir jeg sur og lei. Dette i kombinasjon med at jeg egentlig er veldig ensom er vanskelig å takle.

[Gjest navnelapp]

Eg forstår at du har det tøft, og kanskje særleg fordi du ser og på ein måte lengtar etter å ha det slik "andre" har det. Samtidig kan det jo vere verd å tenke over at andres liv ikkje alltid er så velykka som det kan sjå ut til.

Du kan jo også tenke over om det å vere i eit samspel med andre som er "nærgåande", som du kallar det, krev ei meir tolerant og tilgjevande holdning enn den du oppviser. Det kan også hende at du kanskje enno ikkje har truffe folk som det verkeleg har "klikka" med, som ikkje har så sterkt behov for å vere tett saman emosjonelt, men som heller kan dele interesser og hobbyar med deg.

Eg har ei venninne som har hatt det litt som deg, ho har diagnosen Asperger, og er ufør på grunn av det. Ho hadde eit yrke som krevde mykje og tett menneskekontakt, og takla ikkje det. Vi fann kvarandre gjennom ei felles interesse, og møtest i dei samanhengane. Av og til stussar eg over ting ho gjer, ho kan for eksempel påpeike feil som andre (eller eg, for den del) gjer, og le høgt. Dei fleste ville oppfatte henne som uhøfleg, men eg likar henne, og vi har det fint når vi er i lag. Ho er kunnskapsrik, grundig og raus, og stort sett i godt humør, men har litt manglande evne til å lytte og å vere sensitiv overfor andres kjensler. Skal eg fortelle henne noko må eg sikre meg at ho er oppmerksom, elles får ho det ikkje med seg og pratar i veg om sitt.

Hadde vi ikkje delt ei felles interesse hadde vi nok ikkje hatt så mykje kontakt, men fordi vi gjer det, og fordi samvera vår er uforpliktande og positivt ladda så har eg det fint når eg er saman med henne. Eg veit ikkje om du kjenner deg igjen i dette, viss du gjer det er det fint, viss ikkje så kanskje nokon andre gjer det.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner hva du mener, men jeg har ingen hobbyer, så da blir det litt vanskelig å dele hobbyer med noen. Når det gjelder gutter/kjærester så blir jeg ikke sliten av å være sammen med dem sånn jeg blir med venner. For da kan jeg liksom være meg selv, jeg trenger en kjæreste, men jeg finner ingen jeg klarer å slå meg til ro med.

Har hatt en ganske hard periode i det siste siden jeg har solgt og kjøpt leilighet osv, så i det siste har det rett og slett blitt litt stor belastning. Har derfor tvunget meg selv til å si nei til invitasjoner, selv om jeg egentlig er typen som sier ja til alt. Er kanskje derfor jeg har blitt litt deprimert nå også, fordi jeg har måttet tvinge meg selv til å slappe av og gå glipp av ting jeg egentlig hadde lyst til å være med på.

[Becka]

Eneste jeg ønsket var å skrive av meg litt frustrasjon. Sorry for at rådene jeg fikk ikke kunne hjelpe meg så mye. Jeg har prøvd ALT og er derfor jeg er frustrert. Jeg har slått meg til ro med at jeg ikke er ment å være spesiellt lykkelig, men prøver så godt jeg kan, og jeg prøver HVER DAG. Noen dager er det som gjør meg mest tilsfreds å være pure negativ og å hate alt og alle. Forstå det den som kan, jeg forståe det ikke.

Jeg har ikke hatt drittmannfolk, men jeg har hatt noen kjedelige som har fått meg til å bli kjempekresen, noe som gjør at jeg i dag ikke finner noen som er bra nok. Jeg klarer ikke å bygge nære relasjonen til noen. Overflatiske vennskapsforhold er ok, men blir det for nærgående blir jeg sur og lei. Dette i kombinasjon med at jeg egentlig er veldig ensom er vanskelig å takle.

Jeg tror jeg er litt som deg på denne fronten. Jeg er veldig ensom,men samtidig blitt uhyrlig kresen. Jeg har ikke hatt kjedelige typer, men mitt siste forhold var turbulent, men samtidig vanvittig spennende og lidenskapelig. Etter ham har jeg ikke funnet noen som er "like bra", og klarer ikke forelske meg føles det som. Jeg sier "like bra", for sannheten er jo at jeg har møtt mange som sikkert har vært langt bedre! Men nei...Jeg har vært alene lenge nå...Og opptimismen er ikke på topp. Jeg føler også i likhet med deg at jeg aldri kan bli lykkelig. Jeg vil ikke tenke slik, men det er som om jeg begynner å innse, at kanskje jeg er av den typen som ikke kan bli helt lykkelig? Men så vet jeg, at det er faktisk meg selv som ikke tillater det heller. Det som gjelder for meg er å finne en måte, et eller anna som gir meg glede og mening. Og for så, og ikke ødelegge det. Ser du nevner at du kan finne noe som gjør deg glad, for så at du senere kan finne det trist. Jeg ser den.. Jeg kan også ha det slik. Jeg har desverre ikke noen råd å gi deg, for jeg holer på å finne ut av det selv. Nå skal jeg ut på en liten ferieskole helt alene... Gruer meg som fy, men håper at jeg kanskje kan få noen bedre tanker med meg hjem igjen...Om jg gjør det, så kan jeg råde deg til det da.

[Meridian]

Jeg vet ikke om det er skjebnen, om jeg har en forbannelse over meg, eller om jeg bare er en veldig dårlig person. Jeg får rett og slett ikke til å skaffe meg et bra liv. Jeg har aldri vært lykkelig, og jeg har stadig depressive perioder. Utenfra fremstår jeg som en blid og fornøyd jente, men sannheten er noe ganske annet. Til og med folk som kjenner meg godt som f.eks mener jeg har det greit og tror at jeg har flest av de positive dagene. Det har jeg ikke. Jeg går på jobb hver dag, smiler ler og har det gøy, men i bakhodet ligger vissheten om alt det vonde og ulmer.

Jeg prøver å ta ansvar og jeg gjør alle de tingene jeg tror vil gjøre meg lykkelig, men så feiler jeg likvel. Jeg bodde alene tidligere og syntes det ble kjedelig, så jeg fant på den lure ideen med å flytte sammen med noen, så nå har jeg endt opp med å bo med en jeg ikke liker og er nødt til det ut kontraktsperioden.

Ikke klarer jeg å få meg kjæreste heller. Jeg har prøvd nå med en fyr lenge, men han skuffer meg så ofte, og han vekker ikke de riktige følelsene i meg. Hode mitt har prøvd lenge nå, men hjertet mitt vil ikke

Jeg har også forsøkt å skaffe meg diverse hobbyer, men det blir med et par ganger, også blir jeg lei igjen.

Samme med venner. jeg drømmer om å ha mange venner og være en av de som alltid er invitert på noe gøy, men det å være sammen med andre folk synes jeg kreves så mye krefter, så ved siden av full jobb, klarer jeg rett og slett ikke å møte venner så ofte som jeg egentlig skulle ønske.

Jeg ser egentlig bare på livet mitt som et timeglass som er i ferd med å renne ut. Jeg er fortsatt relativt ung, men jeg tenker mye på alle dagene som bare vimses bort og som i det fulle og hele er meningsløse.

Materielle ting er det eneste jeg klarer å forholde meg til, og det er viktig for meg å ha det pent rundt meg med fancy designting og alt sånt.

Jeg skjønner ikke hva jeg gjør galt. Andre klarer å nyte en ferietur eller en solskinnsdag. Jeg vil være lykkelig jeg også, Men jeg får det ikke til, Jeg klarer å rote til det meste,

Jeg har både vært hos psykolig, psykoterapeut, psykiater og sosionom. Har fått adhd diagnose og medisiner mot det. Medisinene hjelper utrolig, men likevel mangler livet mitt noe vesentlig.

Kjente meg veldig igjen i det du skrev, skulle tro du hadde beskrevet meg! :gisp:

Jeg har også fått diagnoes adhd, men jeg går ikke på medisin, jeg har heller lagt om kostholdet og da fungerer det mye bedre. Føler jeg tenker mye mer positivt. Værst er det når jeg får i meg matvarer med kumelk i, da kommer de dårlige, tunge tankene, og jeg får litt angst. Hvetemel gjør meg bare deppa.

Når jeg ligger unna dette, blir jeg lettere til sinns, og jeg kan føle meg lykkelig en stund. Har ikke gått så lenge på dette kostholdet, så prøver og feiler litt enda.

Vet bare veldig godt hvordan du har det

[AnonymBruker]

Du beskriver hvordan jeg har det, var som å lese om meg selv. En barndomsvenn jeg har ganske god kontakt med, sier også at han får til ting men så stopper det der og han ødelegger for seg selv hver gang. Det er ikke som han kan unne seg noe godt...han er helt klar over det selv og er ofte fortvilet pga det.

Jeg har diagnosen angstpreget, dvs generalisert angst. Jeg bekymrer meg for mye over nesten alt. Men jeg er ikke så glad i diagnoser. Dessverre har jeg ingen råd til deg, men du er ikke den eneste i alle fall.

[AnonymBruker]

God å høre at jeg ikke er alene i dene situasjonen. Det er vanskelig å snakke med kjente får da får man bare svar som "Du må jo bare..", "Du kan jo bare", "Du vokser det av deg" "Nå svartmaler du" osv. Det mest irriterende som finnes må være når du prøver å snakke om problemene dine til folk og de prøver å bagatellisere det eller snu det til noe positivt.

[LitaPia]

Har ikke lest hele tråden, men fant en historie som fikk meg til å se litt lysere på min situasjon per dags dato:

Thomas er den typen du elsker å hate.

Han er alltid i godt humør og har alltid noe positivt å si.

Når noen spurte ham hvordan han hadde det, svarte han:

"Hvis jeg hadde det bedre ville jeg vært tvillinger".

Han er en naturlig inspirator.

Hvis en av de ansatte hadde en dårlig dag, var Thomas der og fortalte den

ansatte hvordan man kunne se det positive i situasjonen.

Jeg ble nysgjerrig av å se dette, så en dag gikk jeg bort til Thomas og

spurte ham:

"Hvordan gjør du det?"

Thomas svarte:

"Hver morgen våkner jeg og sier til meg selv, du har to valg i dag.

Du kan velge å være i godt humør eller du kan velge å være i dårlig humør.

Jeg velger å være i godt humør.

Hver gang det skjer noe ille, kan jeg velge å være et offer eller ta lærdom

fra det.

Jeg velger å ta lærdom fra det.

Hver gang noen kommer og klager til meg, kan jeg velge å akseptere klagene

deres, eller jeg kan velge å peke på de positive sidene i livet.

Jeg velger de positive sidene i livet.

"Sikkert, men det er ikke fullt så enkelt," protesterte jeg.

"Det er det," sa Thomas,

"Livet handler om valg. Når du kutter vekk all dritten, så er enhver

situasjon et valg.

Du velger hvordan du skal reagere på situasjonene.

Du velger hvordan folk skal påvirke ditt humør.

Det er du som velger om du vil være i godt eller dårlig humør.

Til syvende og sist så er det ditt valg hvordan du lever ditt liv.

Jeg tenkte over hva Thomas hadde sagt.

Like etterpå forlot jeg firmaet for å begynne for meg selv.

Vi mistet kontakten, men jeg tenkte ofte på ham når jeg tok et valg i

forhold til livet, istedenfor bare å reagere på det.

Mange år senere, hørte jeg at Thomas var innblandet i en alvorlig ulykke,

med et fall på 20 meter fra en radiomast.

Etter 18 timers operasjon og uker på intensiven, ble Thomas utskrevet fra

sykehuset med skinner langs ryggen.

Jeg traff ham omtrent seks uker etter ulykken.

Da jeg spurte ham hvordan han hadde det, svarte han:

"Hvis jeg hadde det bedre, måtte jeg være tvillinger. Vil du se arrene?"

Jeg avslo tilbudet om å se sårene, men spurte ham om hva som foregikk i

hodet på ham under ulykken.

"Det første jeg tenkte på, var velferden til min ennå ufødte datter, "svarte

Thomas.

"Så mens jeg lå på bakken husket jeg at jeg hadde to valg.

Jeg kunne velge å leve eller jeg kunne velge å dø. Jeg valgte å leve."

"Var du ikke redd? Mistet du bevisstheten?" spurte jeg.

Thomas fortsatte; "Ambulansepersonellet var fantastisk. De sa hele tiden at

alt kom til å gå bra. Men da de rullet meg inn på akuttmottaket og jeg så

uttrykkene til legene og sykepleierne, ble jeg vettskremt. I øynene deres

sto det skrevet: "Han er dødsens".

Jeg visste at jeg måtte gjøre noe."

"Hva gjorde du da?" spurte jeg.

"Vel, det var en stor brautende sykepleier der som skrek spørsmål til

meg", sa Thomas.

"Hun spurte om jeg var allergisk for noe. "Ja," svarte jeg. Legene og

pleierne stanset opp mens de ventet på svaret mitt.

Jeg trakk pusten og ropte: "Tyngdekraften".

Gjennom latteren deres sa jeg til dem: "Jeg velger å leve. Operer meg som om

jeg er levende, ikke død Thomas overlevde takket være legenes dyktighet, men

også på grunn av sin fantastiske holdning.

Jeg lærte fra ham at hver dag kan vi velge å leve helt. Holdning er, tross

alt, ALT.

Bekymre deg derfor ikke for morgendagen, for morgendagen vil bekymre seg for

seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage. Egentlig er dagen i dag den

morgendagen du bekymret deg for i går.

[LitaPia]

Jeg har selv hatt _veldig_ mye motgang det siste året, nevner blandt annet; brekt et bein, spontanabort,plagsomme cyster i magen (som di på sykehuset mistenkte at kunne være a:kreft eller b: et syndrom), kom ikke inn på skolen jeg ønsket og hadde sagt opp jobben for å gå skole( 3 måneders oppsigelsestid). Så nå er jeg uten jobb,uten skoleplass, vondt i magen (skal opereres) og oppå det hele- tannpine.

Men vet du hva? jeg lar meg ikke knekke. Jeg prøver å skape positive ting i hverdagen min, og når jeg føler at jeg begynner å deppe så går jeg en tur eller gjør noe som gjør meg glad.

Det handler om innstilling og holdning til tingenes tilstand.

[~white lady~]

Jeg har selv hatt _veldig_ mye motgang det siste året, nevner blandt annet; brekt et bein, spontanabort,plagsomme cyster i magen (som di på sykehuset mistenkte at kunne være a:kreft eller b: et syndrom), kom ikke inn på skolen jeg ønsket og hadde sagt opp jobben for å gå skole( 3 måneders oppsigelsestid). Så nå er jeg uten jobb,uten skoleplass, vondt i magen (skal opereres) og oppå det hele- tannpine.

Men vet du hva? jeg lar meg ikke knekke. Jeg prøver å skape positive ting i hverdagen min, og når jeg føler at jeg begynner å deppe så går jeg en tur eller gjør noe som gjør meg glad.

Det handler om innstilling og holdning til tingenes tilstand.

[AnonymBruker]

Jeg har selv hatt _veldig_ mye motgang det siste året, nevner blandt annet; brekt et bein, spontanabort,plagsomme cyster i magen (som di på sykehuset mistenkte at kunne være a:kreft eller b: et syndrom), kom ikke inn på skolen jeg ønsket og hadde sagt opp jobben for å gå skole( 3 måneders oppsigelsestid). Så nå er jeg uten jobb,uten skoleplass, vondt i magen (skal opereres) og oppå det hele- tannpine.

Men vet du hva? jeg lar meg ikke knekke. Jeg prøver å skape positive ting i hverdagen min, og når jeg føler at jeg begynner å deppe så går jeg en tur eller gjør noe som gjør meg glad.

Det handler om innstilling og holdning til tingenes tilstand.

Jeg lar meg da ikke knekke jeg heller. Jeg reiser meg hver gang jeg faller. Problemet er at det ikke er så lett å gjøre noe som gjør meg glad når ingenting gjør meg glad. Noen ganger bare suger alt seg til i magen, og jeg får en sånn kald gufs over meg. Det skjer som regel på ettermiddagene. Vanskelig å beskrive. I tillegg er jeg konstant sliten om dagen og alt er et ork.

Jeg ikke bare prøver men jeg SKAPER positive ting i hverdagen min jeg også. Jeg er med på morsomme ting, og jeg kan hoppe rundt i stua av glede (når ingen ser meg). MEN livet føles som et timeglass som er i ferd med å renne ut. Jeg synes alt jeg gjør er så bortkastet og jeg føler at jeg venter på noe jeg ikke vet hva er. Jeg er så misunnelig på de som synes livet er topp (uavhengig av situasjon). Skulle ønske jeg kunne glede meg over en ferietur eller det å sitte å kose seg i solen. Jeg kan til en viss grad glede meg over det, men følelsen av at dette er tidsfordriv, mens jeg venter på det som EGENTLIG er meningen med livet er der konstant. Det er også derfor jeg er så impulsiv, for jeg tror hele tiden jeg har funnet veien til lykken, men så viser det seg alltid at jeg tar feil.

Du får det til å høres ut som jeg murer meg inni hjemme, og er helt knekt. Det er altså ikke tilfellet. Tvert i mot løper jeg fra det ene prosjektet til det andre med iver og lyst og full tro på at jeg har funnet opp kruttet på nytt.

[AnonymBruker]

Welcome to my life!

Jeg har det som deg. Jeg føler ikke jeg finne min "plass" her i livet.

Jeg er en person som de rundt meg ser på som ressursterk, jeg har hatt bra jobber, har grei økonomi, har en bra mann, et nydelig barn og allikevel er jeg ikke lykkelig...

Jeg klarer bare ikke forsone meg med at dette er livet mitt.

Jeg har bra perioder, men de dårlige kommer alltid etterpå.

Jeg har lest alt av selvhjelpsbøker, går hos psykolog, skiftet jobb...alt for å bli lykkelig...

Men jeg er bare midt på treet....