Fortvilet og trenger råd.

[blue]

Jeg har ett skikkelig stort problem!

For cirka en måned siden så flyttet jeg sammen med kjæresten min.Det burde jo egentlig være en solskinns historie,men det er alt annet enn det. Problemet er nemlig det at i løpet av det siste året så har jeg vært alvorlig syk,og jeg har vært nødt til å la sønnen min bo hos min mor,jeg har ikke kunnet jobbe og generelt så har ting vært ganske vanskelig. Kjæresten min har prøvd å støtte meg så godt som mulig.Men han virker nesten bitter for at jeg har vært syk og at det har gått ut over han.Jeg på min side har hele tiden prøvd å skyve han vekk,fordi at jeg har visst at det ikke var sikkert at jeg kom til å bli frisk igjenn,jeg har ikke vært like smart hele veien.POenget er at nå er jeg frisk,så etter alle kunstens regler så burde vi være lykkelige.Men det re vi ikke.Han går omkring å venter på at jeg skal bli sprudlende og glad.For å sitere han "den sprudlende og livsglade jenta jeg forelsket meg i,du er alt annet enn det nå." Det virker sikkert hardt,men han har rett.Jeg har trukket meg vekk fra det meste,og er i grunn bare usikker på meg selv og hvordan jeg skal gripe tak i livet mitt igjenn.Jeg klarer ikke tanken på å miste han nå som vi endelig har muligheten til å få det godt.Det føles bare veldig tungt når jeg føler at alt står og faller på meg.Er det noen her som har vært i lignende situasjoner,eller har noen gode råd?

[Gjest sexysadie]

Tydelig har ike din kjæreste hørt om ordtaket : I gode og onde dager!D synes jeg gjelder samboere også!Håper d går bare bra m deg

Hilsen Sexy Sadie

[Polyanna]

Stakkars deg! Mange glemmer at det å bli frisk kan være like tøft som det å være syk! Livet går fra stor dramatikk til grå hverdag, uten at man egentlig føler seg noe bedre. En venninne fikk en kjempereaksjon etter lang tid med alvorlig (livstruende) sykdom. Hun gråt døgnet rundt i flere måneder, tror jeg. Og kjæresten - som sikkert savna sprudlejenta han falt for - var der, støttet, klemte og var stille, alt ettersom. Til det ble bedre. Og det ble det til slutt, men de måtte la det ta den tiden det tok!

La deg selv få lov til å heles, både inni og utenpå. Ikke før noe press til å bli "glad" sånn med en gang. Forklar kjæresten din at dette VIL ta tid og at det er helt normalt!

Jeg vet ikke hvilken sykdom du har hatt, men kreftforeningen har ungdomsorganisasjoner som vet mye om hvor vanskelig det kan være å bli frisk! Noen ganger vanskeligere enn å være syk! Kanskje de kan ha noe informasjonsmateriell som kjæresten din kan ha nytte av, selv om dette kanskje er en annen sykdom?

P12

[Gjest gjest1]

Huffda. Dette hørtes ikke ut som en god situasjon hverken for deg eller samboeren din. Men du forstår sikkert at det med sykdommen ikke er din skyld!

De aller fleste er redde for det de ikke forstår, og det er forståelig. Han prøver sikkert så godt han kan, selv om det ikke er så lett. Der er klart han blir usikker og tenker at du aldri kommer til å bli som før igjen. Tenk om det var du som var i hans situasjon. Fortell ham at dette ikke kommer til å vare livet ut. Han må bare ha litt tålmodighet med deg slik situasjonen din er akkurat nå.

Å være syk, både på den ene eller den andre måten er ikke lett for noen. Særlig ikke når det blir så alvorlig at det går utover et forhold. Jeg har absolutt ingen erfaringer med forhold, derfor er det vanskelig å komme med noen konrete råd.

Du sa du hadde vært syk i over ett år, og han har jo vært der for deg så langt. Hvorfor skal det endres nå når du er på bedringens vei? Jeg er sikker på at det kommer til å gå bra til slutt, det tar bare litt tid.

Håper alt ordner seg. Det er mange der ute som er glade i deg, og som ønsker deg alt godt. Kjæresten din er sikkert redd og usikker akkurat nå. Fortell ham det du har skrevet her, vis det til ham. Jeg er sikker på at han forstår det over tid!!!

Stooore "tenker-på-deg" klemmer fra

12

[Gjest Pus]

Kjære Blue!

Det som slår meg når jeg leser innlegget ditt er at dere begge har mistet balansen i forholdet. Du har ikke gitt han lov til å være nær deg og oppleve hvor tøft du har hatt det, og det gjør at han ikke skjønner hvor du er henne i dag. For det å oppleve det du har gått igjennom gjør at du ser anderledes på livet på godt å vondt. Og mens du har vært syk så har han bare gått å ventet på å få "deg" tilbake. Han føler seg kanskje forbi gått og oversett. Jeg har også følelsen av at når du var syk så hadde du ikke krefter eller overskudd til å bearbeide det du opplevde, sorgen over å miste helsen, angsten og følelsen av å ikke strekke til overfor barn, familie og så videre. Så selv om du har blitt frisk, så sitter smilet ikke så løst som de rundt deg forventer. Prøv å snakk med kjæresten din, la han få bli kjent med dine tanker og følelser. Gi deg selv og han litt tid til å finne en ny måte å møte hverdagen på. Jeg har følelsen av at du trenger litt tid til å bearbeide det du har vært igjennom før du kan nyte livet fult og helt. Men mitt råd er la ha få være med på den prossessen. Jeg vet at det koster mye å vise din "svake" side, men er han mannen i ditt liv så vil han gi deg styrke tilbake. Og husk at alt her i livet er ikke opp til deg alene. Dere er to om det.

Dette er bare mine tanker og ideér, men jeg håper det går godt med deg.

12

[blue]

Takk til dere alle sammen.Det er god å få litt andre synspunkter på saken.

Jeg tror nok det er en hel del sannhet i det de fleste av dere sier.Jeg har vært livstruende kreft syk.Jeg har ikke vært flink nok til å bearbeide det som skjer inni med eller takle frykten min. Jeg har vell strengt tatt håndert det med at ok skal jeg dø så skal jeg dø.Så nå er alt snudd på hode.Dessuten så har jeg ikke vært flink nok til å si ifra at dette har vært tøfft for meg til familie og venner. Når de har spurt så har jeg hele tiden tøyset det vekk eller fleipet med det.Jeg har fårr vanvittig mye ros for å være stor og sterk og takle ting bra av venner og familie.Det er ganske ironisk siden jeg har vært livredd hele veien. Poenget er at jeg har holdt dette skuespillet ovenfor kjæresten min,jeg har trøstet han,men ikke latt han få trøste meg.Der er rart å høre deg beskrive din venninne,polyanna,som hadde sittet hjemme å grått etterpå.Det er akkurat det jeg gjør,jeg sitter bare hjemme å er lei meg.Det er ikke noe vits å gå ut heller for jeg føler at det ikke er morro uansett hvor hardt jeg prøver.KJæresten min kom tidligere hjem fra jobb for en stund siden og fant meg gråtende.Det var da det gikk opp for han at det var første gang han så meg gråte.Han taklet det ikke litt en gang og gikk ut istedenfor å spørre hva som var galt.Det virker på meg som om han har vært mest glad i meg når han holdt på å miste meg,men nå som han kan få meg så er jeg bare en ting som har gjort livet hans vanskelig.Jeg har foreslått terpi for oss begge,men han nekter.Så jeg vet ikke om jeg bare skal pakke baggen min og reise eller om jeg skal bli å kjempe for forholdet,for jeg elsker han virkelig.

blue

[Gjest Pus]

Kjære Blue!

Jeg må bare si at jeg føler med deg.

Om du skal pakke sekken eller ikke, kan jeg ikke gi deg noe råd om...

Det at han gikk når han så deg gråte kan være at han ikke vet hvordan han skal takle det at du gråter. Kanskje han tror at du helst vil være alene?? Jeg tror du bør fortelle han at du vil at han skal holde rundt deg og være hos deg. Hvis du alltid har vært den sterke i forholdet så er det ikke så lett å bytte roller. Og det er viktig at du sier klart i fra hva du vil at han skal gjør for deg slik at du/dere får det bedre, når du trenger å være den svake.

Han er desverre ikke tanke leser!

[blue]

Tusen takk for gode råd.

Jeg må nesten bra fortelle at jeg har vært hjemme hos min mor noen dager nå,for å få litt puste rom fra hele situasjonen.Al ros til mammaen min,hun er den beste. Men tidligere i kveld ringte da samboeren min og vi har nå snakket sammen i telefonen i noe sånt som fire timer.Bare det er helt utrolig.Det re første gang vi virkelig har snakket rolig og fornuftig om hva som har skjedd,hvordan han har det og hvordan jeg har det.Jeg tror ikke alt har løst seg ved en telefon,men jeg tror vi er på riktig spor i det minste.Nå snakker vi i hverfalll sammen om det.Han har til og med overrasket meg med en weekend tur til Roma neste helg.Jeg er litt paff akkurat nå,men mer glad enn tidligere i dag,det er helt sikkert.

[Usikker]

Jeg var selv syk for noen år siden. Ikke alvorlig, men langvarig og plagsomt.

Men den største nedturen - psykisk - kom da jeg ble friskmeldt.

Mens det stod på som verst, så mobiliserte jeg alle krefter, og da jeg ikke trengte å gjøre det lenger - ja, da sprakk ballongen.

Så det å få en nedtur etter friskmeldingen er nok helt naturlig - det har også min lege bekreftet.

Så stå på - og god tur til Roma.

[blue]

det er på en sær måte godt å høre at det er normalt.Har lenge gått å følt at det er noe galt med meg siden jeg ikke har taklet situsjonen strålende.

blue

[Gjest Pus]

Kjempe god tur til roma! Kos deg, det trenger du. De beste ønsker fra meg til deg!12

[Atilla]

Det er kanskje ikke så rart at du bryter litt sammen nå, husk at du har vært redd i lang tid. Kanskje har du ikke gitt deg selv lov til å gråte, du skal vel være sterk og flink jente?

Gi deg selv lov til å kjenne på følelsene dine, det ER synd på deg. Du har hatt det veldig tøft, dette må du bearbeide. Du trenger ikke å være sterk nå, vær deg selv, gråt så mye du vil, men krev av kjæresten din at han tar vare på deg. Det er hans plikt - så, etter ei tid vil du kanskje føle deg lettere til sinns igjen. Han må ikke presse deg til å være annerledes enn du føler, du er ennå ikke helt frisk.

Lykke til, synes du er ei godjente`!

[Tiger]

Har dere vært inne på tanken om å få profesjonell hjelp? Som det tydelig kommer frem av tidligere innlegg, så er det du og kjæresten din går igjennom nå helt naturlig, men det kan være tøfft mens det står på.

Som en foreslo, kontakt Kreftforeningen, eller en psykolog, og få ryddet litt opp i følelseskaoset.

Kjæresten din, og kanskje du selv også, trodde vel at alt skulle gå tilbake til det det en gang var bare du ble frisk, og så får dere begge en skikkelig nedtur når det ikke skjer. Dere er ikke de eneste som har opplevd dette, så mitt råd er å kontakte noen som vet hvordan man kan jobbe seg ut av det. Og for alt i verden, ikke flytt fra han før du har prøvd å få hjelp i alle fall.

Riktig lykke til, og god tur til Roma!!!

[AnonymBruker]

Til alle i din situasjon: Fokuser helt og holdent på deg selv, legg bort den evige dårlige samvittigheten over en partner som ikke er deg verdig. Fungerer det ikke er det ikke din skyld, du har vært alvorlig syk og trenger å komme til hektene psykisk også.Tålte han ikke de dårlige dagene så er han ikke mye å ha, han mangler empati og er umoden. Og det er lettere uten en krevende partner som forlanger at Rom skal bygges på en dag! Vær glad for at du er frisk og nyt livet i fulle drag!  

Bedre uten sutregubber

Anonymkode: f1092...745

[Glitnir]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Til alle i din situasjon: Fokuser helt og holdent på deg selv, legg bort den evige dårlige samvittigheten over en partner som ikke er deg verdig. Fungerer det ikke er det ikke din skyld, du har vært alvorlig syk og trenger å komme til hektene psykisk også.Tålte han ikke de dårlige dagene så er han ikke mye å ha, han mangler empati og er umoden. Og det er lettere uten en krevende partner som forlanger at Rom skal bygges på en dag! Vær glad for at du er frisk og nyt livet i fulle drag!  

Bedre uten sutregubber

Anonymkode: f1092...745

Noen spesiell grunn til at du drar opp en 16 år gammel tråd?

[En mor]

Ja. Problemet er tidløst! Det er finnes ikke datostempling på denne typen problematikk. Men du er selvutnevnt datostemplings- politi?

[Gjest Nina1975]

Håper det går bra med blue...