For sant til å være godt

[Ciara]

Jeg kjenner meg veldig igjen i tankesettet, Vera. Ikke at det gjør det noe riktigere av den grunn.

Jeg kan bli veldig hissig (og er vanligvis ikke den hissige typen) hvis jeg føler noe er urettferdig. Og det ER faktisk dypt urettferdig å bli beskyldt for noe som ikke stemmer. Særlig når man kanskje har tatt et bevisst standpunkt om det motsatte. Her i huset bruker vi også - som jeg har skrevet før, håper ikke noen blir lei - veldig lite barnevakt. Ikke fordi vi synes det er noe galt i å ha mye barnevakt hvis det er noe alle parter er fornøyd med, men fordi det ikke passer situasjonen vår helt. Normalt sett har vi ikke det helt store behovet, mannen min og jeg bytter på å finne på noe utenfor hjemmet og når vi skal gjøre noe sammen skjer det som regel hjemme. Etter mange år med reising og byturer er vi godt tilfredse med den løsningen.

For oss sitter det også langt inne å be om hjelp. Og til en viss grad mener jeg det er rett. For alvorlig talt - jeg synes det er forferdelig mange voksne som må ha hjelp urovekkende fort. Er man to foreldre med normal helse skal man kunne tåle å ha det slitsomt litt.

MEN: Det ER forskjell på litt sykdom og en langvarig sykeperiode der alle hangler, og lyspunktene er sjeldne. Da er det dumt å slite seg ut og ikke be om hjelp. (Been there, done that....)

Men nå høres det jo ut som om dere finner fine løsninger i jula. Håper dere får være friske framover og kanskje til og med får muligheten til å bygge opp et overskudd

[Vera Vinge]

Jeg kjenner meg veldig igjen i tankesettet, Vera. Ikke at det gjør det noe riktigere av den grunn.

Jeg kan bli veldig hissig (og er vanligvis ikke den hissige typen) hvis jeg føler noe er urettferdig. Og det ER faktisk dypt urettferdig å bli beskyldt for noe som ikke stemmer. Særlig når man kanskje har tatt et bevisst standpunkt om det motsatte. Her i huset bruker vi også - som jeg har skrevet før, håper ikke noen blir lei - veldig lite barnevakt. Ikke fordi vi synes det er noe galt i å ha mye barnevakt hvis det er noe alle parter er fornøyd med, men fordi det ikke passer situasjonen vår helt. Normalt sett har vi ikke det helt store behovet, mannen min og jeg bytter på å finne på noe utenfor hjemmet og når vi skal gjøre noe sammen skjer det som regel hjemme. Etter mange år med reising og byturer er vi godt tilfredse med den løsningen.

For oss sitter det også langt inne å be om hjelp. Og til en viss grad mener jeg det er rett. For alvorlig talt - jeg synes det er forferdelig mange voksne som må ha hjelp urovekkende fort. Er man to foreldre med normal helse skal man kunne tåle å ha det slitsomt litt.

MEN: Det ER forskjell på litt sykdom og en langvarig sykeperiode der alle hangler, og lyspunktene er sjeldne. Da er det dumt å slite seg ut og ikke be om hjelp. (Been there, done that....)

Men nå høres det jo ut som om dere finner fine løsninger i jula. Håper dere får være friske framover og kanskje til og med får muligheten til å bygge opp et overskudd

Ja, akkurat det du sier der. Jeg tenker også at enkelte har veldig lav terskel for å be om hjelp, og at alt er så fryktelig slitsomt, og det kan ha en litt uheldig effekt på "sånne som oss". For jeg mener jo rasjonelt sett at det er helt lov å be om hjelp i blant!

Heldigvis har formen vært bedre den siste uka, bortsett fra hos minstemann som fortsatt er ganske forkjøla og vi voksne som ikke har vårt vanlige overskudd ennå. Og jeg har fortsatt øyekatarr - jeg runder en måned nå! Og det er jo rart med det. Forrige helg var jeg rett og slett skikkelig lei av eldstemann som testet grenser jevnt gjennom helga. Mens siste uka har han vært helt fantastisk morsom å være sammen med. Og det er helt klart at hans humør påvirker familien mye. Det er stor kontrast mellom hyl og skrik og rampestreker gjennom hele dager, og en som er roligere, forteller masse morsomme ting, finner på gøyale leker på egenhånd, er utelukkende snill mot broren sin og som gir mange gode koser.

I går hadde vi en utrolig fin dag, som startet med at jeg og eldste gikk lang tur med kjelke, inkludert aking i en super akebakke borti veien. Jeg bare elsker å ake! Og i fjor ble jeg nektet av mannen, siden jeg var høygravid. Året før var eldstemann så liten at vi knapt akte. Og det er så gøy å gjøre noe både gutten og jeg elsker. På hjemturen, snakket han som en foss om hvordan han skulle ake når han blir litt større. Bl.a. baklengs. Dessuten var det veldig deilig for meg å være ute uten lillebror. Han er jo en herlig fyr, men det er deilig å i blant ikke måtte være på babyalert.

Og etter sånne uker, skjønner jeg jo hvorfor vi tidligere ikke har tenkt at vi trenger noen spesiell avlastning. Så lenge alle er friske og ganske uthvilte, syns jeg vi klarer småbarnstilværelsen fint. Men deler av høsten/vinteren kan jo være lei, når det bare er sykdom og lange ettermiddager i mørten (jeg gleder meg helt enormt til å få tilbake lyset om ettermiddagen, for vi er bare alt for mye inne etter barnehagen, selv om gutten hentes ganske tidlig).

Vel, nå er det bare siste innspurt med gaver. Dvs. så å si alt er kjøpt og pakket inn. Men i vant stil, fant jeg o siste liten ut at jeg skulle strikke et par gaver likevel. Nå sover barna, så da er det gassen i bånn!

[Vera Vinge]

Da var jammen jula over for denne gang. Jeg kan ikke si den har fløyet av gårde, til tider har det nesten gått sneglende. Men vi har hatt mange fine stunder. Noen hele dager hvor det har vært nesten bare kos fra morgen til kveld, med aketurer og/eller besøk hos familie. Men det slår meg også at det har vært et fåtall av måltider som har blitt inntatt i noenlunde fredelige former. Minstemann særlig har vært syk nesten hele jula, og jeg tror jeg har utviklet ordentlige muskler i venstrearmen, for der har det konstant vært en baby. Nyttårsaften var vel den eneste middagen som forløp i rolige former, til alt hell, for da hadde vi en skikkelig fin kveld hos noen venner med barn.

Men selv om vi ønsker å venne barna til at det ikke må skje ting hele tiden, og at det er greit å være hjemme, merker jeg at det har skjedd vel lite siste uka. Etter at akeføret ble dårlig, mange andre har vært bortreist og vi har vært begrenset av sykdom, har det blitt sånn. Og eldstemanns planlagte overnatting hos besteforeldre ble ikke noe av, så det har vært jevnt kjør i to uker.

I dag har vi hatt besøk hele dagen, og lillebror har grått og sutret nesten konstant. Nå har han prøvd å sovne i en time, uten hell. Det blir en slitsom start på permisjonen på mannen, ettersom jeg begynner i ny jobb i morgen! Jeg er mildt sagt spent på det hele, siden jeg ammer mye fortsatt og baby har spist svært lite fast føde den siste uka...

Mannen sier han er klar for å ha huset for seg selv og lillebror når jeg og eldste drar i morgen, og det skjønner jeg. Jeg syns alltid det var deilig selv, når freden senket seg mandag formiddag... Så får vi håpe han ikke får det for tøft første dagen.

Jeg er veldig spent på egne vegne også, siden jeg skal i gang med noe helt nytt. Jeg føler meg så klar som jeg kan være. Ja, litt vemodig at permisjonen er over, men siste to mnd med sykdom og hvor jeg stort sett brukte dagene til å sove sammen med pjokken, gjorde meg klar for å begynne å bruke hodet igjen. Selve jobben er jo noe jeg har ønsket meg lenge, og en ekskollega som jobber der, sier at miljøet er bra. Så det lover godt!

[Sushi]

Det blir en spennende dag i morgen, lykke til både til deg og mannen! Kjenner litt på det selv - jeg gleder meg til å bruke hodet på jobb igjen, samtidig som det sikkert blir litt vemodig. Nå har jeg et par måneder igjen hjemme, men det føles som tida bare går fortere og fortere. Skal du ha noe ammefri?

[Ciara]

Hvordan gikk det i dag? Både på jobb for deg og hjemme med mannen?

Hjelpes, så fort tiden går. Synes det bare er et lite øyeblikk siden minstemann ble født, og så er permisjonen over! Men når jeg tenker meg om vet jeg jo at minstemann begynner å bli stor - han er blant få babyer jeg husker termindatoen til, fordi det er min egen bursdag

[Vera Vinge]

Det blir en spennende dag i morgen, lykke til både til deg og mannen! Kjenner litt på det selv - jeg gleder meg til å bruke hodet på jobb igjen, samtidig som det sikkert blir litt vemodig. Nå har jeg et par måneder igjen hjemme, men det føles som tida bare går fortere og fortere. Skal du ha noe ammefri?

Hvordan gikk det i dag? Både på jobb for deg og hjemme med mannen?

Hjelpes, så fort tiden går. Synes det bare er et lite øyeblikk siden minstemann ble født, og så er permisjonen over! Men når jeg tenker meg om vet jeg jo at minstemann begynner å bli stor - han er blant få babyer jeg husker termindatoen til, fordi det er min egen bursdag

Ja, da er jeg snart ferdig med andre dag, jammen! Og så langt virker det svært lovende. Hyggelige folk og spennende oppgaver. Selv om jeg ikke har jobbet med akkurat dette før, merker jeg at jeg har mye relevant kunnskap. Så dette tror jeg blir riktig så bra! Hjemme går det også overraskende fint, til tross for at småen er skikkelig forkjøla, evt har bronkitt. Så det er en lettelse, kan man si.

Jeg har for øvrig ammefri, Guds gave til ammende mødre. Jeg har skikkelig spreng nå i oppstarten, jeg som er vant til å amme mye. Så det skal bli bra å dra hjem snart og få avhjulpet situasjonen. Nå er det jo ment for å opprettholde produksjonen, da, så det problemet har jeg ikke ennå. Men det går nok fort nedover. Og det er en utrolig flott ordning.

[Sushi]

Jeg har skikkelig lyst å ta ammefri selv, håper bare småen fortsatt vil ha pupp når vi kommer så langt. Du tar en time på slutten av dagen?

Høres ut som en fin jobb, og når jeg leser her så kjenner jeg at jeg savner min egen jobb veldig.

[Mafalda]

Så flott at det går bra både på jobben og hjemme! Spennende med ny jobb og arbeidsoppgaver, men jeg kan tenke meg at det føles godt å vite at du sitter på relevant kunnskap og har ditt å bidra med!

Overgangen til pappaperm er spennende saker. Smule gikk fra 110% puppeavhengig mammadalt til glad pappadalt på bare noen uker, fascinerende nok. Håper du klarer å amme videre hvis du ønsker, da. Jeg var helt klar for å kutte ut, men det var jo fordi hun brukte puppen som kombinert sutteklut og tyggis

Enig med Ciara i at dette har gått forferdelig fort... i det minste sett utenfra Og før vi får sukk for oss er det sommer, og lillebror løper rundt han også!

[Vera Vinge]

Men når jeg tenker meg om vet jeg jo at minstemann begynner å bli stor - han er blant få babyer jeg husker termindatoen til, fordi det er min egen bursdag

Ja, dette overså jeg, men da hadde det vært morsomt om gutten hadde vært like presis som storebroren (som kom presis på termindato). Februarbarn skulle jo lillebror her også vært. Men han hadde goood tid...

Jeg har skikkelig lyst å ta ammefri selv, håper bare småen fortsatt vil ha pupp når vi kommer så langt. Du tar en time på slutten av dagen?

Høres ut som en fin jobb, og når jeg leser her så kjenner jeg at jeg savner min egen jobb veldig.

Her har vi faktisk hele to timer ammefri... Jeg blir nesten litt flau av å nevne det, for det er jo en veldig god ordning. Men utrolig nyttig. Ikke fordi det tar så lang tid å amme, men hvis jeg tar en time i hver ende, får jeg plutselig lagt inn to ekstra amminger per dag. Jeg har full fleksibilitet fra arbeidsgiver, da (som etter ryktene er verdens greieste og mest fleksible sjef), og jeg kan endre det slik det passer ting som skjer på jobben. Har jeg et tidlig møte, kan jeg komme tidlig og dra tilsvarende før, sånn at det blir to ekstra amminger på ettermiddagen framfor en ekstra om morgenen. Gutten er 10 mnd, så jeg føler jeg kan gjøre dette helt uten blygsel til han er 1. Egentlig har jeg krav på det lenge, med legeerklæring, men selv om jeg skulle amme videre, ser jeg ikke for meg å kreve det som nyansatt.

Ja, det er veldig deilig å ha litt tid for seg selv. Og mye lettere følelsesmessig denne gangen, sammenlignet med sist, da jeg hadde mye dårlig samvittighet for å reise fra småen (han var dog to mnd yngre).

Så flott at det går bra både på jobben og hjemme! Spennende med ny jobb og arbeidsoppgaver, men jeg kan tenke meg at det føles godt å vite at du sitter på relevant kunnskap og har ditt å bidra med!

Overgangen til pappaperm er spennende saker. Smule gikk fra 110% puppeavhengig mammadalt til glad pappadalt på bare noen uker, fascinerende nok. Håper du klarer å amme videre hvis du ønsker, da. Jeg var helt klar for å kutte ut, men det var jo fordi hun brukte puppen som kombinert sutteklut og tyggis

Enig med Ciara i at dette har gått forferdelig fort... i det minste sett utenfra Og før vi får sukk for oss er det sommer, og lillebror løper rundt han også!

Ja, merkelig hvor fort andre graviditeter og spedbarnsperioder liksom fyker av gårde. Men det har gått fort for min egen del også, det blir vel gjerne sånn andre gang. Og jeg har hatt en veldig fin permisjonstid. Starten var svært fredelig, men blodfattig, og det siste halvåret var ganske søvnløst. Men jeg har kost meg masse. Og også veldig mye med eldstemann. Det er jammen en luksus å kunne gi ham korte dager i bgh, og det er en av de store fordelene med å få to barn relativt tett.

Uæ, sutteklut og tyggis - au! Skjønner godt at du ville slutte da. Baby har kun bitt meg en gang, og det var vondt i flere dager. Men ellers ikke noe hittil, tross fire tenner. Og mens han var nyfødt, og senere, spiste svært effektivt og ikke brukte amming som kos, har han de siste par månedene tatt seg mye bedre tid under amming. Nå kan jeg amme hvor som helst, og han lar seg ikke distrahere. Ligger bare og ser på meg med et mildt blikk, mens han tar seg god tid. Sånn var storebroren også, men helt fra fødsel, og da er amming veldig koselig. Jeg er innstilt på å amme til han blir halvannet, avhengig av hva han vil og om det oppstår problemer.

Heldigvis har nattavvenningen gått over all forventning, og for min del gjør det også ammingen mer lystbetont. Amming én gang per natt går greit, men noe mer enn det lar seg ikke så godt kombinere med jobb for min del. Nå sover jeg på gjesterommet i kjelleren enn så lenge, men flytter vel opp på soverommet igjen til helga. Gruer meg litt til det, nå som jeg har blitt bortskjemt med uforstyrrede netter i kjelleren de siste ukene. Grytidlig i dag morges hadde visst også storebror kommet inn til mannen, som allerede hadde én liten fyr sovende i sin seng. Plutselig var de tre som lå der på kryss og tvers. Mens jeg sov intetanende... Storebror pleier å sove godt, da, heldigvis.

[Vera Vinge]

Da er første uka overstått, og her sitter jeg godt plantet i senga med en febersyk lillebror på fanget (en fin avveksling etter å ha vandret nesten kontinuerlig rundt med ham siden kl 15). Motet er så absolutt på topp når det gjelder jobb. Jeg tror jeg skal trives veldig godt der. Og selv om jeg nesten ble litt paranoid av min forrige arbeidsplass, litt sånn "fins det egentlig normale sjefer og steder hvor ting faktisk er på stell?", så ser jeg at det fins steder det er verdt å jobbe innenfor mitt felt, Alle her sier sjefen vår er kjempeflink og hun virker utrolig ålreit. Det fins jo alltids en og annen odde ansatt, men så lenge de ikke plager meg, er det helt greit. Denne jobben er også mye mindre teambasert enn før, så det er lettere å skjerme seg fra folk man ikke har topp kjemi med.

Mannen virker også veldig fornøyd med å stelle hjemme. Han elsker jobben sin, men syns likevel det er fint med et avbrekk hvor han bare kan fokusere på familien. Og det virker som det går etter forholdene bra med minstemann. Men det er klart, som forrige gang, mener jo mannen at mini knapt har merket at jeg er borte. Mens jeg også denne gang møter en baby som begynner å gråte når han ser meg, og som bare skal til mamma om ettermiddagen. Avskjedene er heller ikke morsomme. Men han roper ikke på meg eller gråter på dagtid. Og det er jo en overgang, men det går seg til. Bare så upassende at han skulle være syk nå. Skikkelig superforkjøla i to uker og nå feber... hm... men legen mener at det i det minste ikke er noe med nedre luftveier. Det minner meg om at vi må veie ham snart. Så mye syk som han har vært i høst/vinter, skulle det ikke forundre meg om han driver og går ned i vekt, ikke bare stopper opp, som ved forrige kontroll (min en gang gigababy har blitt slank!).

[Vera Vinge]

I dag forvirret jeg meg selv ved å bruke en parfyme på jobb, som jeg ikke har brukt siden eldste var baby. Jeg fikk den akkurat i den perioden eldstemanns kolikksymptomer begynte å gi seg, det var vår i lufta, vi hadde et par-tre uker hvor vi sov godt om natta og han kunne sove i stillestående vogn på dagtid. I dag seilte jeg rett tilbake til den tiden. Som på en måte føles så lenge siden, selv om jeg syns storebror har vokst så fort. Det er en utrolig spesiell tid, månedene etter at man har fått sitt første barn og livet snus på hodet. Overgangen til barn nr to merket jeg jo knapt.

Og selv om det var en slitsom tid, var det en fantastisk tid. Jeg elsket å endelig ha blitt mor, og alle de fine stundene med babyen. Så parfymen bringer bare tilbake gode minner. Men jeg har likevel vegret meg for å bruke den før, fordi jeg syns sånne sterke minner til lukt blir litt forstyrrende gjennom en hel dag. Hvis jeg har en periodes opphold med en parfyme, vet jeg at jeg trolig aldri kommer til å bruke den igjen. Også fordi jeg syns det er fint å kunne gå og lukte på disse parfymene som minner meg om ulike livsfaser, framfor at de ikke lenger har den sterke minne-effekten hvis de brukes jevnlig. Men nå er jeg i skikkelig personlig sparebluss, etter en tid med ulønnet perm, så da må jeg ty til gamle parfymer når min vanlige er tom. Og så var det litt morsomt å oppdage at parfymen luktet annerledes på meg nå, litt mindre frisk og mer søt. Det gjorde den mindre forstyrrende gjennom dagen likevel.

[kisskissbangbang]

Så artig. Jeg fikk nemlig en shampoo i posten på torsdag som jeg ikke har brukt siden jeg gikk gravid med storebror.

Jeg har nytt å lukte litt på den når jeg har vært hos frisøren, den bringer fram så nydelige minner om så mange forventninger og gleder,så jeg har ikke villet bruke den noe i frykt for å ødelegge effekten den har på meg.

Men så kjøpte jeg den likevel, og i hele går gikk jeg rundt og luktet på håret mitt mens jeg lukka øynene, og da var jeg hver gang rett tilbake til å være høygravid og veldig lykkelig og full av forventninger.

Har enda ikke bestemt meg for om jeg skal fortsette å bruke den, eller om jeg bare skal lukte på den med jevne mellomrom ...

[Vera Vinge]

Så artig. Jeg fikk nemlig en shampoo i posten på torsdag som jeg ikke har brukt siden jeg gikk gravid med storebror.

Jeg har nytt å lukte litt på den når jeg har vært hos frisøren, den bringer fram så nydelige minner om så mange forventninger og gleder,så jeg har ikke villet bruke den noe i frykt for å ødelegge effekten den har på meg.

Men så kjøpte jeg den likevel, og i hele går gikk jeg rundt og luktet på håret mitt mens jeg lukka øynene, og da var jeg hver gang rett tilbake til å være høygravid og veldig lykkelig og full av forventninger.

Har enda ikke bestemt meg for om jeg skal fortsette å bruke den, eller om jeg bare skal lukte på den med jevne mellomrom ...

Ja, ikke sant? Jeg nyter å kunne gå ned memory lane når jeg oppsøker gamle parfymer og kremer, og særlig de som minner om perioder av livet som var fulle av forventning. Selv har jeg konkludert med at jeg liker den nevnte parfymen såpass godt og det er så mye igjen av den, at jeg kommer til å bruke den. Selv om jeg trolig ikke lenger kan ta en sniff og få den "nybakt-mamma-i-våren"-følelsen ved å lukte på den lenger.

[Vera Vinge]

Herlighet, for en helg. Den har vært overraskende fin, tross en og annen dramatisk begivenhet. Jeg har to venninner som alltid har hatt så mye drama i sitt småbarnsliv (jeg må dog medgi at jeg i blant har lurt på hva som har vært nøyaktig som gjengitt og hva som har vært preget av at ting kan gjenfortelles mer dramatisk grunnet generell slitenhet), men vårt har vært stort sett uforskammet fredelig, selv om det såklart kan være slitsomt med to små i blant.

Lillebror har vært skikkelig syk hele helga. Dvs. han har vært superforkjøla med voldsom slimhoste i noe over to uker, men lege avkreftet på torsdag at det var bronkitt eller noe annet. Samme dag begynte han med feber og har hatt feber på og av hele helga. Og i motsetning til slik storebror pleier å være ved skikkelig sykdom, har han ikke vært slapp og medgjørlig, men snarere svært urolig og grått veldig mye. Så vi har båret ham rundt i timesvis, og han har tatt til seg lite mat, men noe drikke.

Men sånt er jo standard småbarnsgreier. Samtidig har vi sett at storebror har vært ganske trøtt om kveldene i det siste, fordi han nå stort sett ikke sover om dagen lenger. På fredag oppdaget vi at han hadde gått og lagt seg selv, kl. halv seks om kvelden. Da sov han allerede, med klærne på og full flombelysning. På lørdag ba han også om å få gå og legge seg. Og da vi hadde vært på badet, klarte han å snuble i tauet til lommelykta (ja, det er fjernet nå), så han falt i steintrappa opp fra kjelleren. Jeg så ikke fallet, men iom. at han ikke hadde rukket å gå opp trappa ennå, tenkte jeg ikke noe mer på det enn at jeg så han blødde fra munnen og antok at han hadde bitt seg i tunga. Men han bare gråt og gråt og så oppdaget jeg at kjolen min var seriøst full av blod. Da oppdaget jeg et sprikende sår på haka.

Så det var bare å dra rett på legevakta med to hylende unger. Siden en måtte presse såret sammen (antok jeg), måtte vi dra alle sammen. Så da ble lørdagskvelden tilbragt ventende der, mens jeg som vanlig (de to gangene vi har vært der før), skjønner at legevakta brukes til mye rart. Legen anbefalte oss å sy, men vi kunne også velge å stripse og lime det. Og jeg klarte ikke tanken på å utsette gutten for å bli holdt fast og (bedøvd) og sydd når arret det trolig aldri vil synes.

Nuvel, vi kom da hjem igjen til slutt. Storebror fikk endelig sove, og lillebror sovnet også etter en del strev. Hvem våkner en time senere og må kaste opp? Joda, det er mannen som har pådratt seg en matforgiftning etter å ha spist noe melkebasert som hadde stått ute fra morgen til kveld... Så mens jeg stiller alarmen og må vekke storebror annen hver time i tilfelle hodeskade, flyr mannen ut og inn av badet. Mao. ikke rart at vi alle fire sov helt til kl ni om morgenen!

Og da var storebror til gjengjeld i storform. Stolt av at han hadde fått stort plaster og klar til å bli lest for. Lillebror fortsatt syk, men det løste seg rimelig greit for min del ved at jeg måtte ta med meg storebror og dra i bursdag... Stakkars far, han har hatt en mer trasig helg enn meg. Og det hele som startet så bra med moderne ballett for hele familien lørdag morgen. Barna elsker at vi danser med dem, noe vi ofte gjør, og når Kate Bush dukker opp på anlegget, vekkes mine gamle kunster til live. Og det som tross alt var veldig bra med helga, var at jeg og mannen ikke kranglet en eneste gang tross at vi ble litt slitne av alt oppstyret. (Huff, vi har en lei tendens til å krangle for småting når vi har sovet dårlig og/eller det skjer mye greier. Men ikke denne gangen. Og det som er bra i sånne situasjoner som da storebror falt, var at vi ikke diskuterte hvordan ting skulle gjøres, slik som er typisk oss, at begge vil bestemme, men jeg slenger ut kommandoer og han gjør for en gangs skyld som jeg sier. )

Endret 12. januar 2015 av Vera Vinge

[Ciara]

Ai, så slitsomt! Det er ikke alle helger man får hentet seg inn etter arbeidsuka, det er sikkert. Heldigvis er de i mindretall, så håper det blir roligere for dere framover. I mellomtiden får du nyte å kunne drikke kaffe uforstyrret på jobb

Hehe, jeg kan bli så sur på mannen når han ikke gjør som jeg sier. Det er sjelden jeg kommanderer og da har jeg grunn til det, men han må alltid stille spørsmål, og det hisser meg opp.

Som når vi hører Softie brekker seg på soverommet, jeg går opp og finner en unge som bader i oppkast, og jeg roper: "Fort deg, kom med vaskebøtte og håndklær!"

"Hvorfor det?" kvekker det fra mannen.

"Softie har kastet opp, hva tror du! Kom med bøtta nå!"

Noen ganger sier jeg til ham at jeg merker han ikke har vært i militæret

[Vera Vinge]

Ai, så slitsomt! Det er ikke alle helger man får hentet seg inn etter arbeidsuka, det er sikkert. Heldigvis er de i mindretall, så håper det blir roligere for dere framover. I mellomtiden får du nyte å kunne drikke kaffe uforstyrret på jobb

Hehe, jeg kan bli så sur på mannen når han ikke gjør som jeg sier. Det er sjelden jeg kommanderer og da har jeg grunn til det, men han må alltid stille spørsmål, og det hisser meg opp.

Som når vi hører Softie brekker seg på soverommet, jeg går opp og finner en unge som bader i oppkast, og jeg roper: "Fort deg, kom med vaskebøtte og håndklær!"

"Hvorfor det?" kvekker det fra mannen.

"Softie har kastet opp, hva tror du! Kom med bøtta nå!"

Noen ganger sier jeg til ham at jeg merker han ikke har vært i militæret

Haha!.

Jeg og mannen er like ille på å mene noe om alt, men heldigvis klarer fyren å ta en kommando i en presset situasjon. Han syns også jeg kan være litt uklar i en del situasjoner, og når han selv blir usikker, syns han tydeligvis det er bra at jeg blir sjefen. Jeg kan være litt sånn at jeg må tenke gjennom ulike løsninger og vurdere dem til vanlig, men de (få) gangene det har vært noe med barna som krever en rask respons, har jeg overrasket både meg selv og mannen med å være veldig klartenkt.

Til helga skal vi på hyttetur med min far og samboeren, så det vil gjenstå å se om det blir mer avslappende enn denne helga, eller stress. Antakeligvis veldig hyggelig. Kanskje får vi også eldstemann til å gå på sine nye ski. Han ble nemlig veldig glad for å få ski til jul, men vil ikke bruke dem. Og så har det jo vært litt lite snø i det siste. Skøyter fikk han for øvrig også, men de får han hvertfall ikke prøve denne uka, selv om han maser om det. Jeg er redd for nytt fall på den haka nå.

[Sushi]

Oi, for ei helg! Sitter og ler av det siste dere diskuterer her, med kommandoer og menn som ikke bare gjør som de får beskjed om når det faktisk haster. Kjenner meg litt igjen for å si det mildt. Godt alt gikk så godt (etter forholdene) denne gangen, og håper neste helg blir mer avslappende.

[Gjest Ludodama]

For ei helg!

Det må vel være en sånn situasjon hvor man bare tenker at det tilslutt blir parodisk......

Følte du skrev herforleden at du hadde begynt i ny jobb(og ikke trivdes så veldig med ledelsen i den forrige) - har du fortsatt et godt inntrykk?

[Vera Vinge]

Oi, for ei helg! Sitter og ler av det siste dere diskuterer her, med kommandoer og menn som ikke bare gjør som de får beskjed om når det faktisk haster. Kjenner meg litt igjen for å si det mildt. Godt alt gikk så godt (etter forholdene) denne gangen, og håper neste helg blir mer avslappende.

Jøss, jeg så ikke at du hadde skrevet før nå. Men ja, jeg vil tro noen ting er lett å kjenne igjen, selv om ingen menn er like og alt det der.

For ei helg!

Det må vel være en sånn situasjon hvor man bare tenker at det tilslutt blir parodisk......

Følte du skrev herforleden at du hadde begynt i ny jobb(og ikke trivdes så veldig med ledelsen i den forrige) - har du fortsatt et godt inntrykk?

Ja, det ble rett og slett komisk. Og en slik situasjon som faktisk hørtes verre ut enn det var. Men det var jo mye fordi vi valgte å ikke sy, slik legen egentlig ville. For det hadde jeg slitt med, når det ikke en gang er et arr som noen gang vil synes. Husker ikke om jeg skrev det, men jeg måtte faktisk holde igjen tårene på vei til legevakta, fordi jeg antok at han måtte sy og jeg grudde meg til at vi måtte holde ham fast, slik man fort må med så små. Takk og lov for lim!

Og når det gjelder jobb, så er det en helt annen verden enn min forrige arbeidsplass. Det er utrolig deilig å komme til et sted hvor ting er mye mer velorganisert og ledelsen er interessert i å gjøre en god jobb. Jeg viser meg jo å være en kritisk arbeidstaker, i den forstand at jeg har en del krav til min leder. Jeg har ingen problemer med å ta kommandoer eller å jobbe effektivt og påta meg mange oppgaver. Men i den forrige jobben var det mye av begge disse, samtidig som oppgavene virket lite relevante og jeg opplevde null tillit fra lederen. Når kontrollbehovet hos leder er stort, men forståelsen for det faglige er liten, blir det full kræsj med meg. Nå tror jeg ikke hun opplevde noen åpen konflikt med meg, fordi jeg er en diplomatisk type, som har lært meg å ordlegge meg tydelig, men ikke krasst (har jeg også fått høre av kollegaer, når jeg tror jeg egentlig har vært for streng).

Ang. det siste, syns Herr V det er litt besynderlig. På hjemmebane er han den tydeligste av oss, noe som irriterer meg titt og ofte. Jeg etterlyser dialog når han ønsker kommandoer, dvs. han ønsker ofte at vi tar for oss hver våre felt og slenger ut kommandoer til den andre. Han syns jeg kan bli for utydelig og treig, mens jeg da syns han blir for streng. Og vi forsterker hverandre helt klart i feil retning, når vi først er inne på feil spor. Men, i jobbsammenheng blir jeg helt annerledes. Jeg er ikke spesielt konfliktsky, mens mannen mener han er det til gangs. Vi kunne nok med fordel tatt med oss litt mer av jobb-variantene av oss selv hjem...

[Vera Vinge]

For en uvanlig ettermiddag. Vi har hatt barnefri en gang siden i forfjor, og da hadde vi tre timer til rådighet til å bl.a. tapetsere en vegg på kjøkkenet. Noe som viste seg å være fullstendig bortkastet, siden vi fort oppdaget at veggen fortsatt var for ujevn til at det ble fint (men mannen insisterte likevel på at jeg skulle tapetsere veggen ferdig... grrr...). Det endte med at vi måtte ta ned alt sammen og sparkle på nytt, hvorpå mannen innså at han ikke ville ha tapet på den veggen likevel. Så da ble det maling i stedet.

Mao. barnefri totalt uten mål og mening den gangen for et par uker siden. Men, så har jeg en svigermor som elsker kupp, så hun la en plan for å få mannen og meg på nyttårssalg. Hun lagde middag og sendte oss av gårde, mens hun passet de to små. Vi endte på med en tørrsjampo og foundation på meg, men ingen klær eller sko, som var det vi så etter (jeg er noe så uvanlig som en kvinne med lite sko... til gjengjeld har jeg mange kjoler og skjørt... men jeg er egentlig alltid på utkikk etter sko, stort sett uten å finne noe jeg liker).

Men vi gikk på kafé. For en luksus! Jeg syns vi har mye tid som par på kveldstid nå som vi ikke pusser opp så mye som før, men det er jammen noe eget med å dra ut. Og jeg fikk Berlin-tur av mannen til jul, noe vi planlegger i april, så det er mer i vente...