For sant til å være godt

[Vera Vinge]

Jeg har fått noen kommentarer ala skal du aldri få jenta di du da osv. Jeg blir rett og slett skikkelig provosert og kvalm. Vi har slitt slik for å få de guttene vi har og så skal de være mindre verd en ei jente? Jeg kjenner det koker i meg bare av tanken.

Andre må gjerne ønske seg et bestemt kjønn og om de lyster så må de gjerne bruke de midlene de har for å få det til, men å sitte og gråte over gutten på tv synes jeg er brutalt. Hvordan vil han føle seg når han ser dette senere? Jeg ville gått stille i dørene om jeg ønsket meg et bestemt kjønn, men nå er vel ikke de amerikanerne som stikker seg ut på tv kjent kjent for akkurat det.

Folk sier så mye dumt. Noen ganger tror jeg de bare ikke vet hva de skal si og så plumper ut med et eller annet, andre ganger har de bare en merkelig tankegang. Jeg er i det hele tatt forsiktig med hvordan jeg uttaler meg om slike ting, altså ting som går på hva man burde føle rundt private ting som f.eks. graviditet og barn. Noen på jobben snakket om hvorfor i all verden jeg ikke fikk ræva i gir og satte i gang med barneproduksjon. Det gjorde meg ingenting da, men tror ikke jeg hadde vært like komfortabel hvis jeg fikk høre det like etter en spontanabort. I det hele tatt syns jeg det er merkelig å spørre folk man ikke kjenner veldig godt om når de skal ha barn eller å snakke negativt om det kjønnet babyen i magen har (en grunn til at jeg ikke er sikker på om jeg ville sagt kjønnet til noen før fødselen).

Ellers er jeg enig i at det ikke kan være noe særlig for guttene i de aktuelle tv-familiene å se programmet når de blir eldre. For ikke å snakke om at jeg for guds skyld håper de ikke merker noe til at de helst skulle vært en jente, at de skal føle seg uønsket.

[-Englefjes-]

Kjære Vera, jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive, men jeg tenker masse på deg.

[Vera Vinge]

Kjære Vera, jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive, men jeg tenker masse på deg.

Takk, det varmer. Jeg har nå vært hos legen, som bl.a. foretok en GU, men hun kunne ikke konkludere med noe. Hun så det som like sannsynlig at det har gått bra som at det har gått dårlig, mao. var hun noe mer optimistisk enn meg. Hun sa det var en del blod, men ikke så mye som man ofte kunne forvente ved en spontanabort, og hun sa hun hadde hatt flere pasienter som hadde blødd på samme måte som meg, bare en god del mer, og at det hadde gått bra med dem. Hun sa at man også ofte hadde smerter ved en spontanabort (noe jeg ikke har). Men samtidig at slike ting kan variere veldig. Så sa hun at hun ikke syns vi skulle vente på måling av HCG-nivå, men heller sende meg til ultralyd. Jeg har derfor fått time på sykehuset i morgen. Siden det hele foreløpig så rimelig "fredelig" ut, som hun betegnet det, spurte hun om det var greit at hun ikke presset på for å få meg inn i dag. Og i og med at jeg fortsatt føler meg sikker på at det har gått galt, spiller tidspunktet forsåvidt liten rolle for meg, hvertfall siden det uansett er såpass snart.

Det var forresten første gang jeg traff min nåværende fastlege, og hun virket utrolig koselig. Hun var forsiktig, men samtidig bestemt, og jeg fikk rett og slett et veldig godt inntrykk. Så det var positivt oppi det hele. Som jeg skrev et sted tidligere, syns jeg det er så viktig å ha en lege man kan slappe av hos, framfor en som knapt ser på deg eller som gir meg en slags autoritetsfrykt.

Uansett, hun lurte på om hun skulle sykemelde meg noen dager, at jeg burde ta det med ro for sikkerhets skyld. Jeg var egentlig ikke så interessert i det, men da jeg fant ut at det vil være umulig å ikke la seg smitte av stressnivået på jobben for tiden, fant jeg det best å være hjemme resten av dagen likevel. I morgen går uansett mye av dagen til sykehusbesøk, antar jeg, så da blir det en egenmelding i dag og i morgen. Og fastlegen min tilbød seg til og med å ringe meg i morgen utpå dagen for å høre hvordan det har gått på ultralyd, og om jeg trenger sykemelding videre, spesielt dersom det har gått galt og de tar utskrapning i samme slengen (noe jeg er takknemlig for, så jeg slipper å vente på det).

Endret 27. september 2010 av Vera Vinge

[Vera Vinge]

Men nå lurer jeg virkelig på hva jeg skal gjøre. Det kan vel forsvares å legge seg og sove, siden jeg har ligget våken i halve natt, men siden jeg hater soving på dagtid, skal jeg prøve å holde meg oppreist. Mitt normale jeg hadde tatt seg en tur i skogen, men regner ikke med at det er godkjente aktiviteter nå. Og jeg orker ikke mer tv. Men noe må jeg sysselsette meg med, da jeg ikke orker mer grubling, etter en natt og flere dager med det. Kanskje jeg skal bake skoleboller?

Endret 27. september 2010 av Vera Vinge

[Gjest Marla Singer]

Det må være vanskelig å gå og vente uten å vite. Mange tanker herifra også.

[Vera Vinge]

Det må være vanskelig å gå og vente uten å vite. Mange tanker herifra også.

Nei, det er ikke så greit. Men det føles faktisk bedre nå enn for et par dager siden. Nå har jeg hvertfall nesten slått meg til ro med at det kan ha gått galt, og det er faktisk en bedre følelse enn å litt halvpanisk begynne å tenke tanken. Altså, jeg vet jo fortsatt ikke noe mer. Det er vel kanskje at jeg har begynt å innbille meg et svar, for å ha en følelse av kontroll eller noe. Samtidig som jeg syns tegnene er veldig dårlige, uten at jeg er noen lege. Jeg var på gråten da jeg ringte legen i dag, men nå er det mer greit. Selv om jeg ikke følte meg beroliget av at legen var så ok mtp. utfallet, var det godt å føle seg litt ivaretatt. Jada, det sitter langt inne hos meg, men jeg kan også kjenne at det er godt å føle seg litt passet på i blant. Jeg gikk derfor også med på å ha med meg mannen på legetimen i dag. Jeg har siden jeg var barn vært vant til å klare meg mye selv, og tanken på å skulle ha med meg noen som støtte, er i utgangspunktet helt fjern for meg. Men så innså jeg at det var fint at han var der. Det betyr forresten ikke at jeg ser det som en svakhet å be om hjelp og støtte, mer at for min egen del føles det uvant. Det typiske for meg når jeg har det vanskelig, er gjerne å gå og tenke og kanskje gråte for meg selv, og så må mannen min liksom oppdage det (noe som riktignok ikke er så vanskelig da) før jeg vil snakke om det. Det sitter nok dypt det der med å ikke belaste andre og fikse ting selv, selv om jeg jobber med saken.

Og takk, forresten, Marla.

[Gjest Ludovie]

Å, Vera. Jeg krysser alt jeg har!

[Vera Vinge]

Å, Vera. Jeg krysser alt jeg har!

Takk, Ludovie.

[O'hara]

Kort her, har en del å si, men mobil og lang skriving er ikke like forenelig.

Krysser fingrene og vil gi deg en real

[Bustetroll]

Tenker på deg, krysser fingrer og tær

Kommer sterkere tilbake!

[Imogen]

Sender masse varme tanker herfra også, og jeg krysser alt jeg har!

[Vera Vinge]

Kort her, har en del å si, men mobil og lang skriving er ikke like forenelig.

Krysser fingrene og vil gi deg en real

Tenker på deg, krysser fingrer og tær

Kommer sterkere tilbake!

Sender masse varme tanker herfra også, og jeg krysser alt jeg har!

Så snille dere er. Koselig å stikke innom KG når det ligger klemmer og venter.

Ellers jobber jeg med å holde motet oppe, tross for beskjeden jeg er forberedt på å få i morgen. Humøret er utrolig nok greit nok. Men det har ikke blitt noen skoleboller foreløpig. Selv om jeg mentalt sett har lyst til å gjøre noe, er ikke kroppen helt med meg. Aner ikke om det skyldes fortsatt gravitetssymptomer og/eller spontanabort eller dårlig natts søvn. Jaja, mer tv. Har vel knapt sett så mye tv på så kort tid på flere år. Dvs. tv-programmet orker jeg ikke; serier på dvd derimot, går.

[Gjest Ludovie]

Det er sikkert lurt å være mentalt innstilt på det verste, selv om det jo er godt mulig at ting har gått bra. Jeg vet for øvrig ikke helt hva jeg skal si, men jeg håper virkelig at dine bange anelser blir gjort til skamme! Og hvis ikke, så håper jeg veldig at det går på skinner etter dette. Jeg krysser fremdeles alt jeg har!

[Vera Vinge]

Det er sikkert lurt å være mentalt innstilt på det verste, selv om det jo er godt mulig at ting har gått bra. Jeg vet for øvrig ikke helt hva jeg skal si, men jeg håper virkelig at dine bange anelser blir gjort til skamme! Og hvis ikke, så håper jeg veldig at det går på skinner etter dette. Jeg krysser fremdeles alt jeg har!

Ja, tror det hvertfall for meg er best å være forberedt, selv om jeg vet at det er en teoretisk mulighet for at ting er bra. Tankene surrer litt rundt det at jeg ikke har blødd siden i natt/dag tidlig og at jeg ikke føler meg særlig annerledes enn jeg har gjort de siste ukene. Men jeg forsøker å skyve det unna. Gjentar meg selv litt nå, ser jeg. Men det skal bli godt å bli ferdig med morgendagen.

[Gjest Vilma]

Lykke til i dag

[Imogen]

Har tenkt sånn på deg i natt. Lykke til i dag!

[Vera Vinge]

Lykke til i dag

Har tenkt sånn på deg i natt. Lykke til i dag!

Ah, tusen takk, dere. Det varmer mer enn jeg hadde trodd å ha noen som sender meg varme tanker.

Nå er jeg som gelé. Jeg innså da jeg våknet, hvor anspent jeg har vært de siste dagene. Jeg har nemlig stusset litt over at jeg ikke har vært mer trøtt. Men jeg våknet og var like groggy som vanlig, helt til jeg kom på alt sammen, og pulsen steg og varmen spredte seg til fingrene. Jeg skal møte fastende, men ikke vet jeg hvordan jeg skulle klart å spise noe uansett. Men jeg ser fram til dette. Med srekkeblandet... ikke fryd, men forventning.

[O'hara]

Masse lykke til!!

Jeg krysser armer, fingre, ben og det som krysses kan for at ting faktisk har gått bra!

[Vera Vinge]

Da er undersøkelsen overstått, og det gikk som jeg forventet og fryktet. Ingen tegn til liv. Hun fant bare en tom fostersekk, ingen fosteranlegg. Det rare var at det var beroligende å få det fastslått. Så kan jeg komme meg videre. Nå venter siste etappe, nemlig å ta noen tabletter som skal få ut restene. Og da må det visst være noen hos meg, så jeg må vente noen timer til mannen kommer hjem fra jobb. Han var med meg på sykehuset i dag, men siden han egentlig skulle holde en presentasjon etter lunsj, insisterte jeg på at han skulle stikke tilbake på jobb igjen. Det hadde vært fint å få "hjemmeaborten" unnagjort, men heller vente litt enn at noen på jobben hans skal bli nysgjerrige på hvorfor han er så mye borte.

Uansett, håper jeg kan gjøre meg ferdig med dette i dag, så jeg kan dra på jobb i morgen. Jeg orker ikke dette hjemmelivet lenger.

[Gjest Vilma]

Leit å høre at det ikke gikk bra