For sant til å være godt

[Vera Vinge]

Og så en liten høstglede. Mannen står alltid opp før meg. Han ordner stort sett storebror om morgenen, og så får jeg ligge i senga til han drar. Det varierer når lillebror vil starte dagen, men stort sett rundt 7 nå. Soverommet vårt er rett over peisovnen, og det er så herlig å våkne til lukten av fyring i ovnen. Da er det høst! Og på den gode måten. Jeg liker ikke november, men fram til det koser jeg meg med høstens gleder. Matmessig betyr det også at jeg spiser uanstendige mengder plommer om dagen. Dvs jeg og storebror. Han "elsker også plommer", sier han. Dessverre er de ikke fra egen hage, ettersom plommetreet vi plantet i fjor, ser ut til å være i noe tvilsom form.

[Vera Vinge]

Her går ting i bølgedaler for tiden. På den ene siden har lillebror de siste fire nettene sovet ca fem timer sammenhengende fra jeg legger meg, til forskjell fra amming hver eller annen hver time. Så det er jo bare helt utrolig. Men hehe, er det ikke typisk, når lillebror sover bedre, våkner storebror for tidlig for sitt eget beste. Kombinert med småforkjølelse, har han rett og slett vært en håndfull deler av helga. Merket at det skulle bli godt å få ham i barnehagen i dag, ja. Så sov han plutselig lengre i dag og var et eneste stort smil på morgenen. Så vi koste oss maks. Til vi skulle gå og et eller annet ble feil, så han ble helt fra seg og bare hylte og hylte. Det gikk over, det også, og så var alt bra igjen.

Dette er kanskje en dag hvor han burde fått være hjemme. Ikke fordi han er syk sånn at man normalt ville holdt ham hjemme, men fordi han er litt sliten og hakket mer snørrete enn vanlig. Så jeg har litt dårlig samvittighet for at jeg sendte ham av gårde, ja. Men det blir bare fem timer, så det er jo greit nok.

Men det er bare helt utrolig forskjell på vår hverdag når storebror er uthvilt og ikke. Nå som varmen er over, er det sjelden noe styr med lillebror, foruten at han jo er en baby og ikke klarer noe selv. Men med storebror har det alltid vært enten eller. Enten utrolig blid, morsom og nå veldig tankefull og med mange morsomme og overraskende uttalelser. Eller ganske så slitsom. Og ikke egentlig oftest at han bare er sur og sint, men han blir ofte sånn veldig "gøyal" og høylydt når han er sliten. I går var vi på besøk hos noen med en ca jevnaldrende gutt som ofte er misfornøyd. Det går ofte greit siden min gutt pleier å være vennlig og flink til å dele. Men når min er sliten, da kan konfliktnivået nå nye høyder. Jeg merket rett og slett at jeg var helt kjørt da vi dro derfra.

Og i slike stunder lurer jeg på hvordan det ville bli med tre små barn i huset. Krangling og roping, sånt syns jeg er slitsomt. Da syns jeg faktisk det er enklere med sånne ville trassanfall, for de vet man at går over. Og jeg kan til slutt ta ham på fanget og trøste. Men jevn ramping, det er jeg mindre tålmodig med. I helga har vi til og med måttet passe på så storebror ikke angriper lillebror. Som han sier: "jeg skal klore han!", mens han løper mot lillebror. Det er helt utypisk oppførsel fra den fyren, så jeg blir litt fortvila av sånt. Da må jeg jo irettesette veldig tydelig, samtidig som jeg vegrer meg for å være for streng vedr ting som angår lillebror, fordi jeg ikke vil skape søskensjalusi.

Vel. I dag morges fikk jeg høre at jeg var så søt, samtidig som han plantet et smellkyss på nesa mi. Så det svinger absolutt opp også. Men den fredelige harmonien er det noen dager siden jeg har kjent, sånn mer enn noen øyeblikk.

Og så har jeg tenkt at jeg nå snart bør få dra ut en kveld. Og oppdager foreldremøte i neste uke. Så det er vel dit jeg skal på "fri"kvelden min, tenker jeg. Mannen jobbet til midnatt flere dager i forrige uke, og han skal reise bort noen dager med jobb om et par uker. Så jeg syns jeg fortjener en eller annen påskjønning, snart. Dvs, mannen kom faktisk hjem med blomster en dag, og han ser absolutt jobben jeg gjør med hus og barn nå. Og i blant tenker jeg at det er fredeligere her når det er bare jeg og barna enn når mannen er hjemme... Men, jeg vil så innmari til frisøren! Så lørdag er dagen. Det blir første gang mannen skal ha begge de små utenfor hjemmet, utenom et par rusleturer i nabolaget.

Ang å dra ut på kvelden, så lurer jeg egentlig på hva jeg skulle tatt meg til, da alle mine gode venninner og mange mer perifere bekjentskaper enten er gravide eller har baby/lite barn. Folk rundt meg er slitne, så jeg har sånn sett ikke gått glipp av så mye når jeg ikke har hatt barnefri på aldri så lenge. Jeg klarer å treffe venninner med lillebror på slep, så jeg får dekket mitt sosiale behov, heldigvis. Det er vel bare noe med at jeg i blant kunne tenkt meg å slå ut håret. Men hva skulle jeg gjort, liksom? Ser for meg at jeg hadde endt opp på kino alene, eller noe, fullt oppstasa.

[Vera Vinge]

I går var vi på hagesenter og skulle gjøre et raid av frukttrær, men typisk nok var de veldig utplukket. Så det ble bare ett epletre, rød aroma. Og en ripsbusk til, i tillegg til noen prydbusker. Det er så rart, vi føler vi kjøper store mengder og bruker penger, og så når vi har plantet det, syns det jo nesten ikke i hagen. Det tar jo tid før disse tingene blir høye, så det er bare å være tålmodige.

Nå skal jeg ut og plante ut staudene vi kjøpte. Vi har et bed ved siden av noen stoler og et lite bord på en gruslagt plass ved inngangspartiet, og der har jeg plantet noen valmuer bl.a, og jeg ser for meg flere høye stauder, sånn at det på sikt blir et litt rotete bed, hvor flere høye sorter glir inn i hverandre. Har bl.a. ridderspore, ballblomster og salvieblomster som skal dit. Og så har vi kjøpt ulike sorter lyng som skal i potter sammen med en sånn kålblomst og eføy til å ha sammen med to store lykter ved siden av døra. Det er så koselig når det meste er avblomstret, å plante ut høstplanter. Det er også så fint med et hyggelig inngangsparti. Vi gikk en lang tur i nabolaget i går, og jeg syns inngangspartier er viktige. Det ser underlig ut for meg når det ikke er et eneste spor av levd liv utenfor en inngangsdør, om det så er en potte med en blomst, en stol eller en sparkesykkel. Jeg liker å fantasere om hvem som bor i de ulike husene, og ingenting er bedre når de faktisk er ute og man kan vurdere om man tror man har rett ang mennesketype. Og jeg lurer på hvem som bor i hus nesten uten en blomst i hagen eller noe som helst annet utendørs, knapt nok et dørskilt.

[Vera Vinge]

Det har skjedd noe helt utrolig den siste uka, nemlig at storebror legger seg nærmest selv. Når jeg legger, trenger jeg bare å synge og kose på ham i fem min, og så ligger han og pludrer til han sovner. Det har ikke skjedd på over et halvt år! Vi har prøvd flere ganger å la ham sovne alene før, men til ville protester. Nå syns han plutselig det er helt greit. Dessuten sa han selv at han hadde slutta med bleie, men bare når vi er hjemme og ikke om natta. Sa han på eget initiativ. Det har mildt sagt variert hvor mye vi har latt ham gå uten bleie i det siste, fordi mannen ikke er motivert til å følge det opp og alt da faller på meg egentlig. Men når jeg er alene med barna, er det av en eller annen grunn enklere for meg å følge dette opp. Så ingen uhell i ettermiddag. Fantasisk!

Lillebror sov dessuten halvannen time nå nylig, noe som sikkert betyr sein legging av ham. Men du, så deilig å sitte og strikke på verandaen i ettermiddagssola mens storebror bygger putehytte og spiser kveldsmat ute.

[Vera Vinge]

Mens forrige helg var av de mer slitsomme, hovedsaklig fordi både jeg og storebror var litt forkjøla, har denne startet

på helt annet vis. Eldstemann og jeg er av samme ull, vi er nemlig ikke morsomme når vi er syke (med mindre han er veldig syk, da blir han bare veldig kosete). Irritable og lite gøyale. Men desto mer fornøyde når vi er friske, eller nesten friske

igjen! Jeg tror nå det er flere dager siden det har forekommet en eneste protest på noe som helst fra eldstemann, kun kjæelighetserklæringer, latter og morsom lek. Igjen, det er utrolig hvordan han er to helt forskjellige personer når han er uthvilt og ikke.

Så, i går var vi på båttur. Og vi badet alle sammen! I september! Det er mange år siden sist. Svigers har båt ikke langt unna oss, og eldstemann kunne helt sikkert bodd på den båten hele sommeren. Tullete at verken jeg eller Herr V har båtlappen, men forhåpentligvis innen neste sommer. Nå har vi jo en eksellent sjåfør i farfar, da, så vi har hatt en del sene

kvelder til sjøs med svigers i sommer. Eldstemann sover jo som en stein i båten også, så det er deilig å slippe å måtte haste hjem til leggetid.

Nå skal jeg bare besørge soving av minstemann, og så gå ut og luke det siste i hagen. Det er jo en treningsøkt i seg selv, ettersom luking i nyplantet skråning i solhelling ikke betyr koseluking, men seriøs røsking av store røtter i bratt skrenter. Hadde vært fint å kunne starte på null til våren igjen.

Etterpå skal vi på plomme-selvplukk! Og så bærer det til frisøren! Dette må jo bli en bra lørdag. Dvs frisør er ikke nødvendigvis oppskriften på lykke for min del, men nå har jeg ikke vært hos frisøren siden før jul, så det kan uansett ikke bli verre enn det er nå...

[Gjest AllisHagtorn]

Apropos det sosiale så har jeg virkelig syndet og blitt en sånn forelder som aldri tar kontakt.

Eller, jeg gjør jo det- men ekstremt sjeldent, og tar ikke opp kontakten slik jeg har lovet. Jeg kommer liksom på det lenge etterpå, og da er jeg altfor trøtt til å foreslå noe

"Heldigvis" for meg så er de nærmeste venninnene ganske fleksible og forståelsesfulle- og i slitsomme perioder sjøl(uten barn da).

Har tenkt litt på dette med to barn; når vet man at man har kapasitet til to? Jeg hører jo stadig foreldre si at de ofte "angret" på at de fikk flere(i de verste periodene) men at totalsummen ble bra- men det er jo unektelig mer jobb med 2 enn den ene man uansett allerede har. Valget om fremtiden er jo alltid åpent.

Nå er det jo eksempelvis slik at vi kom under 14 ukersregel for pappakvoten, slik at jeg dermed ikke har noen å sammenligne meg med ifht hvordan jobbstart var. De andre kunne bestemme selv, ergo de tok alt- eller kunne velge annet enn 100% dekning, så summa summarum skjedde jobbstart noe senere. Føler meg litt sånn prøvekanin siden ordningen jo ble endret igjen nå.

Vi har vel samme alder ca, og det slår meg at både du og Ciara(?) har litt venner med barn- tilogmed flere barn, og det må jo bety at mine venner er veldig treige

Frisør og plommer ble jeg usedvanlig sjalu på, det hørtes deilig ut! Minus det øyeblikket hvor man tar ut strikken og bare "Eh ja, gjør noe. Nei, jeg har ikke kuret håret på 5 år. Ja, jeg bruker dyr sjampo det bare ser ikke sånn ut"

Endret 7. september 2014 av AllisHagtorn

[Sushi]

Titter innom her, jeg. Hvor gamle er guttene dine? Kjenner meg igjen i så mye.

Virker som du har skikkelig grønne fingre, litt misunnelig!

[Ciara]

Apropos det sosiale så har jeg virkelig syndet og blitt en sånn forelder som aldri tar kontakt.

Eller, jeg gjør jo det- men ekstremt sjeldent, og tar ikke opp kontakten slik jeg har lovet. Jeg kommer liksom på det lenge etterpå, og da er jeg altfor trøtt til å foreslå noe

"Heldigvis" for meg så er de nærmeste venninnene ganske fleksible og forståelsesfulle- og i slitsomme perioder sjøl(uten barn da).

Har tenkt litt på dette med to barn; når vet man at man har kapasitet til to? Jeg hører jo stadig foreldre si at de ofte "angret" på at de fikk flere(i de verste periodene) men at totalsummen ble bra- men det er jo unektelig mer jobb med 2 enn den ene man uansett allerede har. Valget om fremtiden er jo alltid åpent.

Nå er det jo eksempelvis slik at vi kom under 14 ukersregel for pappakvoten, slik at jeg dermed ikke har noen å sammenligne meg med ifht hvordan jobbstart var. De andre kunne bestemme selv, ergo de tok alt- eller kunne velge annet enn 100% dekning, så summa summarum skjedde jobbstart noe senere. Føler meg litt sånn prøvekanin siden ordningen jo ble endret igjen nå.

Vi har vel samme alder ca, og det slår meg at både du og Ciara(?) har litt venner med barn- tilogmed flere barn, og det må jo bety at mine venner er veldig treige

Frisør og plommer ble jeg usedvanlig sjalu på, det hørtes deilig ut! Minus det øyeblikket hvor man tar ut strikken og bare "Eh ja, gjør noe. Nei, jeg har ikke kuret håret på 5 år. Ja, jeg bruker dyr sjampo det bare ser ikke sånn ut"

Mannen min er eldre enn meg, og han har venner på samme alder - altså fikk de fleste barn før oss. Men mine venner har virkelig kommet etter. Da Eldstemann ble født var jeg første mamma i gjengen. Da Softie ble født var flere av oss gravide samtidig, og enda flere har kommet til etterpå

Når man vet man er klar for nummer to? Når lysten er der! Vi fikk veldig lyst på en baby til da Eldstemann var 1,5. Da ville jeg bare ha. Så for min del var det mer en følelse enn en praktisk beslutning.

...og frisørtur er gull verdt. Jeg har dratt jevnlig til frisør det siste året, og gud, så mye freshere jeg føler meg

[Vera Vinge]

Apropos det sosiale så har jeg virkelig syndet og blitt en sånn forelder som aldri tar kontakt.

Eller, jeg gjør jo det- men ekstremt sjeldent, og tar ikke opp kontakten slik jeg har lovet. Jeg kommer liksom på det lenge etterpå, og da er jeg altfor trøtt til å foreslå noe

"Heldigvis" for meg så er de nærmeste venninnene ganske fleksible og forståelsesfulle- og i slitsomme perioder sjøl(uten barn da).

Har tenkt litt på dette med to barn; når vet man at man har kapasitet til to? Jeg hører jo stadig foreldre si at de ofte "angret" på at de fikk flere(i de verste periodene) men at totalsummen ble bra- men det er jo unektelig mer jobb med 2 enn den ene man uansett allerede har. Valget om fremtiden er jo alltid åpent.

Nå er det jo eksempelvis slik at vi kom under 14 ukersregel for pappakvoten, slik at jeg dermed ikke har noen å sammenligne meg med ifht hvordan jobbstart var. De andre kunne bestemme selv, ergo de tok alt- eller kunne velge annet enn 100% dekning, så summa summarum skjedde jobbstart noe senere. Føler meg litt sånn prøvekanin siden ordningen jo ble endret igjen nå.

Vi har vel samme alder ca, og det slår meg at både du og Ciara(?) har litt venner med barn- tilogmed flere barn, og det må jo bety at mine venner er veldig treige

Frisør og plommer ble jeg usedvanlig sjalu på, det hørtes deilig ut! Minus det øyeblikket hvor man tar ut strikken og bare "Eh ja, gjør noe. Nei, jeg har ikke kuret håret på 5 år. Ja, jeg bruker dyr sjampo det bare ser ikke sånn ut"

Det er jo praktisk når alle er like slitne, forsåvidt. Ja, vi har en del venner med barn. Vi var blant de første som begynte å tenke på barn, men da var tanken veldig fjern for venninnene mine. Og særlig mannen tenkte mye på at han ikke ville at vi skulle være de eneste med barn. Og så ble det tilfeldigvis sånn at to av mine nærmeste venninner ble gravide det året jeg drev og spontanaborterte. Så kom flere etter like etter meg. Det er vel sånn at man påvirker hverandre der, hvis man er i noenlunde samme livssituasjon hvertfall. De fleste av mine venner er i faste jobber i trygge bransjer, så det påvirker reproduksjon, vil jeg tro.

Men for vår del har oppussing føltes mer slitsomt og mentalt krevende enn barn. Med barn går det litt i perioder, syns jeg. Jeg husker da eldstemann var litt under året, at jeg seriøst trodde jeg hadde blitt (uplanlagt) gravid. Jeg ble faktisk skikkelig skuffa da det ikke var tilfellet. Etter en slitsom start, var jeg gjenoppladet og klar for mer, tydeligvis. Da sov eldstemann hele natta, la seg enkelt om kvelden og var blid som en sol om dagen. Enten så lo han av felles tøys eller så satt han oppslukt med f.eks. en boks med kjøkkenredskaper. Jeg visste da at det trolig ville være den minst slitsomme perioden i vår småbarnskarriere, med kun ett barn som verken er i "trassalderen" eller skal kjøres på en eller annen aktivitet. Grunnen til at vi ikke satte i gang med nr to allerede da, var mest pga vi var på det mest intense med oppussing og garasjebygging, og litt fordi vi begge hadde begynt i nye jobber.

Det er jo så forskjellig hvor mange barn man ønsker og har kapasitet til, om det er viktig for en med mye en-til-en-kontakt og mer tid til egne ting. Men jeg har ikke et sekund angret på at vi fikk nr to eller at det ble relativt tett (litt over to år mellom). Nå har det selvsagt mye å si at lillebror er en særdeles sindig type (man kan si mye om eldstemann, at han er veldig medgjørlig og grei, men han eier jo ikke tålmodighet og har "mye personlighet", hvertfall i denne alderen her). De første tre mnd sov han jo også mye både dag og natt. Og selv om sommeren har vært slitsom mtp soving, har han vært nesten uforholdsmessig blid på dagtid. Når jeg sammenligner med venners og familiemedlemmers barn, ser jeg at vi langt fra har de mest krevende barna. Da er det jo ikke like nærliggende å angre på noe, som om barna krever deg med hud og hår. Og tanken på nr tre har vel større sjanse for å komme snikende...

Jeg begynte for øvrig også i jobb igjen da eldste var åtte mnd. Planen var egentlig å begynne enda en måned før. Men selv åtte mnd føltes for tidlig for meg. Mest fordi jeg skulle ønske vi hadde kommet enda litt lengre med fast føde og at jeg ikke ammet fullt så mye da, men også fordi han føltes så liten. Men den følelsen hadde jeg vel hatt et par måneder senere uansett. Jeg følte uansett aldri at noen stusset over at jeg var tilbake på jobb da, og tenkte aldri på at det skulle være dårlig av meg som mor på noe vis. Men jeg er samtidig glad for at jeg skal være hjemme to måneder lenger denne gangen, pluss noe ulønnet etter pappaens perm til våren igjen. Men det er mest for min egen del, det, altså. De overlates jo til fedre som kjenner dem veldig godt, så selv om det blir en overgang for alle barn å ikke henge med mamma hele tiden, uansett alder, går det som regel veldig fint. Min ble bare litt klengete på meg en periode, ikke noe voldsomt, men litt mer enn på pappaen. Noen måneder senere var det pappaen som var hakket mer populær enn meg en periode (og nå er vi nøyaktig like poppis hos storebror, virker det som).

Puh, burde delt opp siteringen, men skitt au. Frisør var fabelaktig! Dvs det tar jo utrolig lang tid. Tre timer! Sånn er det hos Adam og Eva når man skal klippe og stripe. Eh, ja, det var litt flaut, faktisk, å ta ut strikken og se at jeg virkelig burde ha vasket håret etter sjøbadet dagen før og konstatere at jeg ikke hadde vært hos frisøren på ni måneder... Men det var herlig å få stripet røttene, som blir mørkere og mørkere for hvert barn. Hun rettet ut håret også, noe som alltid er gøy, men litt irri at det skulle skje disse dager med regn i lufta. Glatt hår med frizz er ikke det som gjør meg nydeligst.

Endret 8. september 2014 av Vera Vinge

[Vera Vinge]

Titter innom her, jeg. Hvor gamle er guttene dine? Kjenner meg igjen i så mye.

Virker som du har skikkelig grønne fingre, litt misunnelig!

Eldstemann ble 2,5 i juli og yngste er 6 mnd. Det er så koselig å se at de begynner å få mer og mer glede av hverandre. Lillebroren elsker å se storebror showe, og storebror driver daglig tungekyssing av broren (ingen private virus her i gården, nei, særlig ettersom både jeg og pappaen får snørrkoser/susser av begge).

Ang det siste, så er det verste at jeg sjelden har klart å holde liv i en potteplante innendørs. Men hage skal vi ha... Jeg er vokst opp med stor hage og masse frukt og bær, så det har jeg alltid gledet meg til. Og vi liker begge å holde på utendørs. Kombinasjonen med barn er jo optimal, ettersom man da kan være ute sammen med dem mens man fikser litt her og der. Derfor skjønner jeg meg ikke på to familier vi kjenner som begge planlegger å fjerne flere flotte staudebed fordi de syns det er pes. Eldstemann elsker jo å plante ting, banke på gresskarene og tømme trillebår. Så det er et fint fellesskap. Det er også en bratt læringskurve. Fra å kunne lite, foruten at vi ville ha mange frukttrær og bærbusker, driver jeg nå og funderer på om jeg kan bruke det store karnappet i stua til å dyrke fram planter selv (dvs kan det gjøres på en pen måte, siden det er mot dette store vinduet oppmerksomheten trekkes i stua).

[Sushi]

Jeg har også fått mørkere hår etter jeg fikk barn, er det vanlig det altså?

Jeg drømmer om en urtehage... Nå har vi flytta sånn at vi kan lage det, men mangler alt av kunnskap og sikkert en del tålmodighet... Men det er sant at det er stas å holde på ute sammen med barna.

[Vera Vinge]

Mannen min er eldre enn meg, og han har venner på samme alder - altså fikk de fleste barn før oss. Men mine venner har virkelig kommet etter. Da Eldstemann ble født var jeg første mamma i gjengen. Da Softie ble født var flere av oss gravide samtidig, og enda flere har kommet til etterpå

Når man vet man er klar for nummer to? Når lysten er der! Vi fikk veldig lyst på en baby til da Eldstemann var 1,5. Da ville jeg bare ha. Så for min del var det mer en følelse enn en praktisk beslutning.

...og frisørtur er gull verdt. Jeg har dratt jevnlig til frisør det siste året, og gud, så mye freshere jeg føler meg

For meg også mest en følelse. Nå er både jeg og mannen relativt tette med våre søsken, så det føltes naturlig å ikke ha for stor aldersforskjell. Men egentlig hadde jeg på forhånd tenkt tre år mellom. Så kom bare lysten mye før jeg hadde trodd.

Ja, det er litt blandet det med frisørturer, syns jeg. Jeg har ofte blitt misfornøyd, hvertfall de første ukene etterpå. Og så vil jeg egentlig alltid være enda lysere enn jeg ender opp, fordi jeg liker utseendet mitt best når jeg er ganske lys (ikke skikkelig lysblond). Men jeg syns etterveksten er strevsom. Og jeg vil helst slippe helfarging og at jeg må gjøre noe selv, og da blir det så utrolig dyrt om jeg skal vedlikeholde en ettervekst hos frisør. Men litt lysere striper går det greit med noen måneder mellom hver striping. Bortsett fra at jeg nå ha oppdaget noen grå hår bak på kronen, så vi får se hva jeg gjør framover. Kanskje det er de grå hårene som skal ta meg tilbake til det lyse håret på sikt? Lysere blondt er jo en ok farge å kombinere med grått hår, altså at man ikke må farge etterveksten med en gang man skimter noe grått.

[Vera Vinge]

Jeg har også fått mørkere hår etter jeg fikk barn, er det vanlig det altså?

Jeg drømmer om en urtehage... Nå har vi flytta sånn at vi kan lage det, men mangler alt av kunnskap og sikkert en del tålmodighet... Men det er sant at det er stas å holde på ute sammen med barna.

Frisørene sier mange klager over endret hår ved graviditet, ja, ofte at det blir mørkere. Og tynnere, men det pleier å vokse ut igjen, da. Jeg er glad jeg har mye hår i utgangspunktet, for jeg drar jo ut halve manken etter hver vask, føles det som.

Urter er enkelt. De trenger en del vann i begynnelsen og særlig de skjørere typene, men det meste av det vi plantet i fjor kom igjen i år, enda mer solide. Vi har urtene på verandaen i noen kjempestore plastdunker (ikke pent mao, men praktisk), men neste år vil mannen snekre noen hyller og male i samme farge som huset. Det er fantastisk å ha tilgang på mye urter om sommeren. Det minner meg om at jeg skal prøve å fryse ned en del av det før vinteren tar dem. Spent på om det blir bra.

[Vera Vinge]

Jeg kom til å tenke på den tråden om hva man er fornøyd med at man gjør med barna sine, da jeg satt og spilte piano med lillebror på magen. Jeg har alltid sunget mye og brukte en hver mulighet til å spille på andres instrumenter når vi var på besøk, da jeg var barn. Jeg ønsket meg piano i årevis, men trodde vel det var for dyrt til å mase høyt nok, for jeg kjøpte det først for egne penger da jeg var 16. Mannen og brødrene ble alle sendt på pianotimer fordi moren gjerne ville at de skulle lære et instrument. I dag er det kun en av dem som faktisk kan spille, fordi mannen og den ene broren sluttet tidlig. Som mannen sier, musikk hadde ikke en naturlig plass i deres hjem heller siden ingen av foreldrene har spilt noe eller sunget utenom rundt treet på julaften (noe som var et knepp opp fra vår familie).

Derfor syns mannen det er koselig når jeg setter meg og spiller litt. Jeg har oppdaget at lillebror liker det veldig godt og ofte sovner av det, de dagene han bare vil sove i bæresele på dagtid (som nå, hvor han bare hostet når jeg prøvde å legge ham ned). Storebror vil også spille, og han har sluttet å hamre, og skjønner at det gjelder å spre fingrene og trykke på noen tangenter om gangen. Og han vil gjerne at jeg holder pekefingeren hans så vi kan spille Lisa gikk til skolen o.l. sammen. Og noen ganger hører jeg at han prøver å skremme kosedyrene sine med å hamre på de mørke tangentene mens han sier "pass dere, store trollet kommer!"

Jeg syns lek med sang, dans og spilling er veldig koselig, og noe vi har mye moro med. Men kanskje er det ikke akkurat det vi gjør som er det viktigste, men at det er samlende når man gjør det sammen, og en kilde til latter og kreativitet. Og det var det som egentlig manglet mest i min barndom.

[Gjest Nesevisa]

Begge mine foreldre kom fra såkalt "borgerlige hjem", der pianotimer og danseskole var obligatorisk. Resultatet var at de begge utviklet allergi mot både dansegulv og klaverspill, og vi hadde helker ikke piano i hus før jeg grein meg til det som tenåring.

Ønsker så sterkt at mine barn skal ha muligheten til å lære seg et instrument hvis de vil, så jeg er bestemt på at et piano skal inn så snart vi har hus til det. Så får vi se hvordan ting barker i vei! Enn så lenge er babyen veldig glad i å bli spilt og sunget for.

[Vera Vinge]

Begge mine foreldre kom fra såkalt "borgerlige hjem", der pianotimer og danseskole var obligatorisk. Resultatet var at de begge utviklet allergi mot både dansegulv og klaverspill, og vi hadde helker ikke piano i hus før jeg grein meg til det som tenåring.

Ønsker så sterkt at mine barn skal ha muligheten til å lære seg et instrument hvis de vil, så jeg er bestemt på at et piano skal inn så snart vi har hus til det. Så får vi se hvordan ting barker i vei! Enn så lenge er babyen veldig glad i å bli spilt og sunget for.

Jeg skjønner godt at sånt kan gi avsmak, om det blir forbundet med tvang. Nøkkelen må jo være å spre glede rundt dette og legge til rette, og se hva som kunne passe for det enkelte barn.

Jeg har faktisk alltid drømt om å kunne spille trommer... Jeg prøvde meg litt da jeg gikk på folkehøgskole for mange år siden, og jeg har alltid vært veldig opptatt av rytmer. Jeg er en sånn som går mye og nynner og lager rytmer med føttene, fingrene, når jeg lager mat osv. Det går automatisk. Men det virker liksom litt spess for en dame på 32 å gå til innkjøp av trommesett... På samme måte som jeg misunner eldstemann som har egen sparkesykkel (men der var det mannen som i sin tid mente at voksne damer ikke kunne sparkesykle, når jeg ved noen anledninger lånte sparkesykkelen til min bror for noen år siden). Ikke har jeg mentalt overskudd til å begynne med tromming akkurat nå. Men tenk om et av barna kunne tenke seg det!

Vi har til og med det perfekte øvingslokalet, ettersom vi har kjeller under garasjen, hvor mannen skal innrede treningsrom/verksted.

[Vera Vinge]

Nå ble jeg i tvil om jeg har nevnt det før, men jeg har de siste ukene prøvd å få tak i en bok jeg var veldig glad i da jeg var liten, nemlig en slags dobbeltbok med to historier i en bok, "Det røde eplet" og "Morfar er en sjørøver". Jeg var utrolig opptatt av den boka som barn, og plutselig kom jeg til å tenke på den igjen. Eldstemann er i en slik fase nå, hvor han gjerne vil høre litt utrolige historier. Og han står klar i trappa når pappaen kommer hjem fra jobb: "pappa, hva så du i dag, da?" Og så lager pappaen en utrolig historie av noe ganske ordinært som skjedde på vei hjem fra jobb. Veldig ofte ender det med at gutten plasserer seg selv inn i historien som en slags helt som redder dagen. "Ja, og så kunne jeg komme og finne hunden og så la jeg den på lasteplanet, og så kjørte jeg av gårde med hunden for å gi den til mammaen sin."

I dag skulle vi på biblioteket, men jeg gjorde helomvending da jeg hørte at bestemoren min hadde vært i dårlig form. Så vi dro til henne med nybakte rundstykker, Åkerø-epler og plommer fra eple-og plomme-selvplukken, da jeg vet alle tre er ting hun elsker. Så ingen bok, men særdeles fornøyd bestemor. Og mest av alt fordi hun fikk kose på de små guttene. Eldstemann har blitt veldig glad i henne, og de to har en egen tone. Det er så morsomt å se hvordan en eldre person med dårlig helse henter fram sine mest lekne sider i møte med barn.

Så måtte vi skyndte oss hjem for å spise middag før jeg skulle ha min første frikveld siden i fjor. Den ble tilbragt på foreldremøte... Riktignok med strikketøy i fanget.

Jeg kom hjem, fornøyd med meg selv etter å ha gjort min plikt, vel vitende om at mannen hadde hatt hjelp med legging fra begge foreldrene sine. Likevel var han skikkelig stressa da jeg kom hjem, og trodde til alt overmål at jeg var en tyv. Ja, jeg innser at han må få flere muligheter til å styre hjemme. Vi har blitt så alt for tradisjonelle. Så jeg må nok bare belage meg på flere kveldsturer på vift framover.

Og i morgen får vi prøve biblioteket igjen.

Endret 10. september 2014 av Vera Vinge

[Vera Vinge]

Gutten min spør meg når jeg henter han i barnehagen om dagen: "hvor skal vi nå da?" "I dag skal vi bare hjem." "Men hvem kommer i dag da?" Haha, han har blitt et sånt action-barn nå, tydeligvis.

Og det er min feil, siden vi har drevet en del familieturnering i det siste. Han har nå truffet minst en besteforelder eller oldeforelder om dagen denne uka, i tillegg til at broren min har vært på besøk. Jeg vokste selv opp i huset ved siden av besteforeldrene og den ene onkelen min, så jeg syns nær kontakt med storfamilien er fantastisk. Nå må vi kjøre for å komme til besteforeldre, men det er ikke mange minuttene. Og da tenker jeg at det var helt riktig å flytte hit, selv om jeg en sjelden gang kan tenke at det å bli i byen hadde hatt sine fordeler.

Det er særlig når jeg tenker på jobbmuligheter, at jeg kan... ikke angre, men tenke at jeg gjorde det vanskelig for meg selv jobbmessig, ved å flytte hit. Der vi bodde før hadde jeg en jobb jeg virkelig elsket og fantastiske kollegaer, samt veldig gode utviklingsmuligheter. I tillegg hadde det vært enklere å skifte jobb, om jeg hadde ønsket det. Her er det vanskeligere å få jobb innen en ok radius fra barnehagen.

Og jeg sliter litt med den dystre tanken på at det tikker ned mot jobbstart. Jeg tenker nok mer på det nå som vi har nådd samme årstid som det ble så vanskelig i fjor. Jeg har jo ny sjef nå, så det er bedre, men samtidig har flere av mine nærmeste kollegaer sluttet (noe jeg skjønner godt). Men det er nesten fire måneder igjen, så jeg må virkelig skjerpe meg og fokusere på her og nå, så jeg ikke "mister" resten av permen til jobbtanker.

For mannen hadde det ingen konsekvenser å flytte, siden han har marginalt lengre reisevei nå enn før. Og jeg valgte familielivet. Noe jeg virkelig ikke angrer på. Jeg håper bare at det blir bedre på jobb når jeg kommer tilbake, iom at det er utrolig viktig å trives på jobb. Evt at jeg får napp på den jobben jeg har søkt på... Men som jeg tviler på at jeg står først i køen til, siden jeg ikke egentlig har direkte relevant erfaring. Dvs ikke arbeidserfaring, men fra studietiden har jeg relevant kompetanse. Hm...

[Vera Vinge]

Og så er vi så heldige at broren min har flyttet til vår kant av landet, hvertfall for en periode, siden han jobber litt ulike steder. Han er kanskje verdens sindigste fyr, som garantert ville vunnet NM i hvilepuls. Han lager ikke show eller er veldig tøysete av seg, men alle barn trekkes mot ham uten at han ser ut til å gjøre noe for det. Eldstegutten elsker onkelen sin og nå at han plutselig kan sitte og vente på oss utenfor inngangsdøra når vi kommer hjem. Så fotfølger liten stor resten av dagen. På søndag syns jeg nesten ikke at jeg så veslegutt den dagen, siden han lekte inne i et telt sammen med onkelen store deler av dagen, så jeg så meg pent nødt til å ha gutten hjemme fra barnehagen på mandagen for å kunne kose litt på ham.

[Vera Vinge]

Jeg overrasker meg selv ved å ha begynt julegavehandling allerede! Miss skippertak-løsning har begynt å planlegge og være tidlig ute. Det hele begynte faktisk da eldstemann var baby og han var så kavete og ubestemmelig av seg at jeg lærte meg å alltid ha veldig god tidsmargin når jeg hadde avtaler. Så for første gang i livet kunne jeg komme halvtimer for tidlig. Jeg har aldri vært av de verste forsentkommerne, men typisk meg har vært å komme ett minutt etter avtalt tid. Altså tenker jeg at jeg er presis, men så er det bittelitt forsinka (men mindre enn mange andre da, nå som man bare kan sende sms om at man kommer litt senere).

Men nå er altså nesten alle julegavene til barna vi kjenner i boks. Jeg kom over et skikkelig salg i en bokhandel, så i år blir det bøker til alle mann. Det er bra gaver, syns jeg. To av barna skal vi feire julaften med, og skal jeg være helt ærlig, lurer jeg litt på hva som er bra nok gave. De har så utrolig mye leker og ting og får mye av foreldrene sine jevnlig. Så på den ene siden kan det være fint å motvirke gavestrømmen med noe mer fornuftige gaver (f.eks. en bok og ullundertøy), samtidig som det er morsomt å gi noe som er bare gøy iom at vi skal være sammen.

Og så, snakker jeg og mannen om å gi hverandre et møbel i julegave. Vi trenger et par behagelige stoler i det ene hjørnet av verandaen oppe, etter at vi flyttet utesofaen ned på verandaen mannen bygde utenfor kjelleren i sommer. Og han vil gjerne ha sånne Acapulco-stoler. At vi kunne gitt hverandre en felles til jul og en til bursdag. Mens jeg syns det virker litt råflott å ha designklassikere til utendørsbruk. Men så koster jo gjerne sånne dekkstoler, som kunne være alternativet, også litt. Hm...

Det er forresten disse stolene jeg mener: https://www.google.no/search?um=1&biw=1024&bih=672&hl=nn&tbm=isch&sa=1&ei=8ZgUVLj_K8LRywOq4YGQBQ&q=acapulco+chair&oq=acapulco+chair&gs_l=tablet-gws.3...29331.29980.0.30572.0.0.0.0.0.0.0.0..0.0....0...1c.1.53.tablet-gws..0.0.0.jO9LWFcyj6w#facrc=_&imgrc=v_zvdxFCpJ7kVM%253A%3BTNC8dX7LOom15M%3Bhttp%253A%252F%252Felinbrita.com%252Fwp-content%252Fuploads%252F2011%252F03%252FAcapulco-Chair-1.jpg%3Bhttp%253A%252F%252Felinbrita.com%252F2011%252F03%252Facapulco-chair%252F%3B520%3B406