MonThes verden

[Småkjekset]

Så herlig det er å lese om deres nye dager

[mjau-mjau]

Så herlig det er å lese om deres nye dager

Signerer denne!

Er så spent, såååå spent!! Syns det kan skje noe her snart og!

[peace]

Åå så fantastisk å lese om hverdagen deres nå!! Kan tenke meg dere er forelsket i deres lille skatt!

Her har vi nå nådd termindato og jeg begynner å bli litt lei nå kjenner jeg :gjeiper: Forbereder meg på laaange dager over nå ja... Det verste er igrunn at jeg ikke aner hvem som jeg skal til på overtidskontrollen som jeg burde bestilt i dag, alle har jo ferie av dem jeg vil gå til.. Satser på at jeg slipper hele kontrollen og føder før!

Nei du er heldig du nå som har prinsen i armene dine!! Nyyyt tiden!!

[Teriyaki]

Ååååh som jeg gleder meg når jeg leser her inne!

Kos dere kjempemasse!

[Pasjonsblomst]

jeg også.... Så nydelige dagene høres ut. Du er heldig!!

God helg og kos dere

[arven1]

Nåååhh,så heldig dere er Det du beskriver er akkurat sånn jeg ser for meg at det blir Fortsett og kos dere masse....

Jeg gleder meg til det blir vår tur når jeg leser her :kgbaby:

[sommerfuglen1982]

Hei MonThe-vennen

Så enig så enig... Vi har det nok ganske likt vi to

Tror vi har de skjønneste guttene i hele verden, jammen meg er vi heldige

Fint å høre at kjære'n din også er heeelt super.. Det har mye og si

Skriver mer en annen gang jeg, har plutselig fått noe som må sjekkes og følges med på (selv om han sover sin beste søvn )

Mamma'n må venne seg til at han er der

[~lillefot~]

[MonThe]

Søte dere er som legger igjen så mange hilsner jenter! Har ikke tid til å svare hver og en av dere, KG er ikke øverst på prioriteringslista lengre, jeg har nemlig en ny sjef i huset

I dag har vi hatt hjemmebesøk av ei helsesøster fra helsestasjonen. Hadde gruet meg litt på forhånd, men det gikk kjempebra -- hun var veldig trivelig, og lillegull var både våken og fornøyd mens hun var her Hadde gruet meg litt til å evt. måtte amme mens hun avr der (av en eller annen idiotisk grunn får jeg litt prestasjonsangst når jeg må amme med andre tilstede), men hun kommenterte at det så ut som om F sugde riktig, og at vi har et godt samspill Ellers så har F gått opp fødselsvekten sin, og vel så det, så jeg trenger ikke bekymre meg for at han ikke får nok mat

...og når det gjelder mat, så hadde F sin første "økedag" i går -- han var så og si klistra på puppen i hele går! Heldigvis er de såre brystvortene kurert med Purelan og luft, luft og atter luft (føler meg innimellom som en hippie her jeg går rundt med puppa på tørk )

I dag har vi vært enda en runde ute med vogna, det ble en times tur rundt nabolaget, og F våkna først når vi nærma oss huset (..var to litt småstressa foreldre som trilla hjem i full fart da )

Når det gjelder ammevennlige klær, så bor jeg i tights, lang singlet og skjorter med knapper som enkelt kan kneppes opp/igjen. Liker spesielt godt MAMAsingletene fra H&M, med tynne stropper, de er så enkle og dra opp og ned (og ja, det blir noen ganger iløpet av en dag). De har jeg 8 stykker av, og er glad for det -- de blir fort fulel av gulp og melk. Selv om jeg får på meg de "vanlige" klærne mine nå, så er det ikke mye som er ammevennlig av det jeg har, så må nok helt klart på en liten shoppingtur snart

Noen spurte tildigere om hva jeg anbefalte å ha med i fødebagen -- jeg brukte svært lite av det jeg hadde med i fødebagen min! Egne truser er jeg glad jeg hadde med, de var så kjekke å dra utenpå sykehustrusene. Bind er ikke nødvendig å ha med, du får alt du trenger på sykehuset! Lesestoff, noe å skrive med, og ipod fikk jeg ikke bruk for, var for sliten/overveldet/trett/opplukt av lillegull. Mat /drikke (frukt, kjeks,energidrikk etc) til å ha under fødselen ble ikke tatt fram engang, da jeg var så kvalm at jeg ikke klarte å spise/drikke noe annet enn vann. Er glad jeg hadde med en tube med purelan og gode ammebh`er da jeg fort ble sår. Angra meg på at jeg ikke hadde med barberhøvel (ja, synes ikke det var så stas å måtte av/på med sjorter/singeleter med ubarberte armhuler ) Ellers brukte vi klærne de hadde på sykkehuset til F, det er jeg glad for -- blir tidsnok behov for å vaske klær

Der er F våken, jeg må løpe Finfin dag til dere jenter

[Gjest Ms. Raggsokk]

Litt seint ute jeg, men gratulerer så utrolig masse Kos dere

[MonThe]

Her er det søndagsidyll -- kjære har akkurat dyssa F i søvn med gitarspilling

I natt har vi jammen sovet lenge! F sovna klokka 22, vi flytta ham inn i senga når vi gikk å la oss klokka 00, han våkna og fikk mat klokka 02,og klokka 05, og så stod vi opp klokka 9 -- deeeilig

Hvor mye han sover på dagtid varierer litt, innimellom sover han tre timer i strekk, andre ganger holder det med en liten dupp på 20 minutter. Han er blitt mer våken de siste dagene, og kan nå ligge å kikke seg rundt en god stund

Vi har hatt noen runder på kvelden/nettene der han har vanskelig for å falle til ro, og hvor verken synging, vugging, kroppskontakt eller pupp hjelper. Tror det skyldes magevondter, og det skjærer virkelig i et mammahjerte FIkk tips på barsel om å gi sukkervann hvis ingenting annet hjelper, dette har vi gjort to ganger, og det har virkelig hjulpet

Tenkte jeg skulle skrive ned fødselshistorien min iløpet av dagen. Den er vel ikke særlig spennende, men synes det er kjekt å ha den nedskrevet

Ønsker alle en fin søndag

[Teita]

Høres ut som dere har det så koselig og fint sammen for tiden, og det er så bra! Gleder meg veldig til å lese fødselshistorien din

[Sushi]

Så koselig med gitarspilling.

Sånne kvelder har vi også, og det er slitsomt. Her hjelper det med bæring på skuldra (sånn rapestilling), og når hun roer seg hjelper det å la henne sovne ved puppen i senga. Da sovner vi gjerne begge to , og så flytter samboeren henne til midten av senga etterpå. Hun sover som regel mellom oss, og er mye roligere da. Mye kroppskontakt har vært løsningen her

Gleder meg til å lese fødselshistorie!

[peace]

Fantastisk!

Jeg vil også høre fødselshistorien din! Er jo enda ikke fødsel på gang her, 2 dager over.. men kan jo enda gå maaange dager til :gjeiper:

[Teriyaki]

Gleder meg til å høre fødselshistorie!

Et vennepar av oss fikk en sønn for fem uker siden, og han får av og til slike tak av magevondt. Da hyler han plutselig veldig til og gråter, så får han smukken sin og etter en stund roer han seg. Det som er så søtt er at han lager sånne søte lyder, og det er rett og slett for å trøste seg selv.

[LineGourmet]

Tenkte jeg skulle skrive ned fødselshistorien min iløpet av dagen. Den er vel ikke særlig spennende, men synes det er kjekt å ha den nedskrevet

Ønsker alle en fin søndag

Fødselshistorier er spennende uansett hvor spennende/dramatiske de er!

[Neala]

Gleder meg til å lese fødselshistorie

[Shadee]

Så herlig å lese :-) Vi har også hatt noen episoder der ingen ting hjelper, så i forigårs prøvde vi smokk for første gang, og jammen var ikke det suksess :-) Håper du har en nydelig søndag!

[MonThe]

Her kommer min fødselshistorie. Ble et veldig langt innlegg, men jeg ville ha med alle detaljer, sånn for min egen del

Kvelden før fødsel hadde jeg ingen spesielle tegn til at noe var på gang, og det var en av de sjeldne kveldene hvor vi var oppe lenge, gikk faktisk ikke å la oss før klokken 00.30! Vi sovnet, og jeg bråvåknet litt over 01, av et skikkelig ”tak”. Ble liggende å kjenne etter, og jaggu kom det ikke på nytt. Det eneste jeg kan sammenligne smerten med er mens-smerter, bare at de kom gradvis (økte i styrke), for deretter å dabbe av. Smerten satt bare i mageregionen, og ikke i ryggen, som jeg har hørt at mange opplever. Etter å ha ligget og kjent etter en stund, stod jeg opp, uten å vekke kjære, og forsøkte å ta tiden på riene (brukte rieteller.no) De ble raskt vondere, og når jeg vekte kjære i 03tiden var det mellom 7-10 minutter mellom riene. Ringte fødeavdelingen, beskrev vondtene, og fikk beskjed om å sette oss i bilen og kjøre. På denne tiden var riene så vonde at jeg måtte puste meg gjennom dem, men ikke vondere enn at jeg følte jeg ”taklet dem”. Er glad vi dro til sykehuset når vi gjorde, for riene ble raskt sterkere og lengre når vi kom til sykehuset, og jeg hadde nok ikke hatt det så greit i bilturen hadde vi dratt noe senere.

Når vi ankom sykehuset (ca klokken halv6), var riene så vonde at jeg ikke klarte å gå mens de stod på, og de satt både i magen og bak i korsryggen, men jeg var fortsatt i fin form mellom riene. Skikkelig snålt, hvordan all smerte er borte mellom hver ri!

Vi ble tatt imot av ei jordmor, fikk tildelt et familierom, og jeg ble undersøkt. Fikk også et ”belte” på magen, som registrerte hjertelyden til lillegull, samt riene mine. Dette lå jeg med i ca 40 minutter. Hadde da bare 1 cm åpning, med rier som kom med 6-7 minutters mellomrom, og som varte i ca 1 minutt. Jordmor anbefalte meg å ta noe smertestillende, da hun kunne se at det gjorde vondt, samt at vi ikke hadde fått hvilt noe særlig på forhånd, og som hun sa – dere har nok en lang dag foran dere! (er så typisk ”min flaks” at vi skulle finne på å legge oss så sent akkurat denne natta). Jeg takket ja til dette, og fikk ei sprøyte med morfin, noe som skulle hjelpe meg å slappe av mellom riene. Jeg følte ikke at dette hjalp noe særlig, og jeg hadde vansker med å klare å slappe av mellom riene på dette tidspunktet. Jeg begynte også å bli veldig kvalm. Det som hjalp var å puste meg gjennom riene. Idet jeg kjente at rien kom, konsentrerte jeg meg om å slappe av i kroppen, puste dypt inn gjennom nesen, og tungt ut gjennom munnen, og dette var fokus gjennom hele rien. Det var ikke alltid like lett, men kjære var veldig flink å hjalp meg å konsentrere meg. Jeg forsøkte ulike ting som å stå/gå i prekestol, ”henge på” kjære og ulike stillinger i senga, men det eneste jeg maktet var å ligge på siden i senga. Begynte etter hvert og kaste opp, og ble i 10tiden om morgenen igjen undersøkt av jordmor. Jeg hadde da ikke mer enn 2 centimeter åpning, og det var alt fra 3-5 minutter mellom den ene rien startet til den neste var i gang. Hun anbefalte på dette tidspunktet at jeg takket ja til epidural for at jeg skulle få samlet krefter, noe jeg gjorde. Men vi måtte vente til jeg hadde 4 cm åpning før dette kunne settes. Mens hun undersøkte meg ”tøyde hun meg” for å forsøke å fortgang i ting. Dette var helt forferdelig vondt, og veldig uventet, og jeg husker at jeg skrek i smerte. I ettertid er nok ikke dette det vondeste med fødselen, men akkurat da var jeg så sliten og utmattet at alt sikkert føltes verre enn det egentlig var, i tillegg til at jeg ikke var forberedt på at det. JM forlot oss igjen, og vi var tilbake til å puste oss igjennom riene igjen. Fikk to risposer som skulle være lindrende på smerten (hadde en på ryggen og en på magen), dette var godt i begynnelsen, men etter hvert synes jeg at varmen gjorde vondt verre, og jeg ble også kvalm av rislukta. Forsøkte innimellom å gå litt i prekestolen for å ”hjelpe til” litt selv, men klarte ikke stå lange stunder av gangen, så lå mest i senga, på siden.

Timene gikk, og like etter klokken halv2 ble jeg undersøkt igjen, hadde da 4 cm åpning og kunne få epidural. Vi ble da flyttet over på en fødestue, og jeg fikk drypp (for væskebalansen/blodtrykk) og epidural. Dette var som å komme til himmelen, og jeg angrer ikke et sekund på at jeg takket ja til epiduralen. Fikk visstnok en ”veldig god” epidural, som faktisk fjernet all smerte mens jeg hadde den. Dette gjorde at jeg klarte å hvile meg litt, og få i meg litt vann, og et lite beger med yoghurt, og samle litt krefter til siste innspurt. Lå da i en seng og forsøkte å hvile meg litt. Klokken fem hadde jeg 8 cm åpning, epdirualen ble fjernet (skrudd ned?) og de tok vannet. og. Riene ble raskt kraftigere, og jeg stod i prekestolen for å ”hjelpe” tyngdekrafta litt. Mens jeg stod slik var det vanskelig å stå stille, og det føltes veldig naturlig å stå og ”rugge” fram og tilbake mens jeg lente meg over prekestolen. Fikk her også beskjed om at jeg måtte forsøke å gå på toalettet, da det var viktig at jeg hadde tømt meg. Fikk ikke til å gå på do, så ble kateterisert. Etter å ha stått i prekestolen en stund var det på tide å komme seg opp i fødesenga. Jeg hadde på forhånd sett for meg at jeg ønsket å føde ”knestående” i senga, mens jeg støttet meg på ryggen til senga, og prøvde dette når jeg kom meg opp i fødesenga. Stod her også og ”rugget” frem og tilbake under riene, dette følte jeg hjalp på smerten. På dette tidspunktet hadde jeg full åpning og begynte å kjenne pressetrangen. Kjære stod nå bak fødesengen, altså foran meg, og tørket meg i ansiktet/nakken/håret med en klut med kaldt vann, noe som var veldig deilig. Forsøkte å presse en stund stående, men JM sa etter hvert at hun ønsket at jeg skulle legge meg ned, da hun kunne kjenne at jeg ikke trykte riktig. Fra klokken 18.15 begynte pressingen for alvor. Jeg forstår godt hvorfor noen beskriver det som om det er ”urkrefter” som settes i gang – det var virkelig umulig å ikke presse når det trykte på. Pressriene var ikke vonde på samme måte som åpningsriene , jeg følte på en måte at de var mer ”nyttige”, samtidig som det var deilig å konsentrere seg om å presse når det stod på. Mens jeg lå i senga med pressriene stod kjære fortsatt bak senga, med hendene sine slik at jeg holdt han i hendene mens jeg pressa, noe som hjalp veldig da jeg følte at jeg virkelig klarte å bruke alle kreftene mine på å presse ifra. Innimellom tørket han meg med den kalde kluten, gav meg vann – ja han var rett og slett fantastisk. Etter hvert ble pressriene mer og mer intense, og jeg kjente at det presset godt på i underlivet. JM sa at hun kunne kjenne han langt nede i bekkenet, og at det nå ikke var lenge til han var her. På dette tidspunktet var jeg helt utslitt, og skjønte rett og slett ikke hvordan jeg skulle klare å hente krefter til å presse mer, lengre og/eller hardere. Det hadde nå kommet inn enda en JM, pga at pulsen til lillegull hadde steget til 190, og han var stresset under riene. Dette ga meg motivasjon til å fortsette å presse, samtidig så gjorde smertene slik at jeg var livredd for å fortsette å presse. Spurte tilogmed JM på et tidspunkt om hun ikke kunne få ham ut på en annen måte Når hodet stod i åpningen var det ufattelig vondt, og jeg måtte hente krefter fra innerst inne for å klare å fortsette.

Kl 18.58 hadde jeg plutselig lillegull på utsiden. Den følelsen, når jeg kjente han kom ut, og hørte han skrek – det var helt ubeskrivelig. Jeg fikk ham rett opp på brystet, verdens nydeligste skapning, og tårene trilla. Han var så vakker, glatt i huden, liten, varm, og når han åpna øynene sine og titta på meg stod tiden stille

Det er det aller, aller fineste øyeblikket i hele mitt liv

[Gjest Ruccola]

For en fantastisk fødehistorie!

Gleeeeder meg sånn til det er min tur! Og gruer meg sånn til det er min tur!!!!!