Angstanfall

[Gjest norah]

ehm ja - for å svare på det du egentlig spør om, nemlig hva som hjelper meg konkret, så gjelder ike de hverken pusting elelr noe som helst.

for MANGE, sikkert de fleste, så hjelper dette med den såkalte "firkanten" (er det riktig) - noen kan sikkert forklare mer, det er en konsentrasjonsøvelse - og som mange har nevnt pusteøvelser.

jeg bare konsenterer meg om å ikke flykte fra situasjonen.

jeg har et mål, og det er å bare akseptere angsten, ikke kjempe imot - og bare vente til det går over.

enkelt og så innmari vanskelig:)

[Ethereal]

Yoga.

[Gjest hare]

Yoga.

jeg er helt enig i at yoga/meditasjon og andre avslappingsøvelser kan være veldig nyttig for å skape ro og balanse i kroppen. det reduserer også stressnivået i kroppen, så kroppen kanksje klarer slappe mer av, og dermed reduserer generell uro i kroppen.

dette er jeg overbevist om at forebygger angst og uro.

men jeg jeg har ingen tro på at noe annet enn gjentatt eksponering for den konkrete frykten/angsten kan bekjempe angsten helt, da særskilt panikk/fobisk angst som er sterk.

det verste man kan gjøre er unngåelse og "remedier"/handlinger for å unngå/flykte fra angsten.

hvis man alltid bruker et annen øvelse for å "glemme" angsten uten å ha eksponert seg fysisk - og jobbet seg gjennom det, så vil angsten alltid være der. det kan bli redusert gjennom andre type øvelser/spesifikke nedroingsteknikker ja, men man vil ikke bekjempe roten til årsaken.

så en kombinasjon må til: gjentatt avslapningsøvelser/fysisk aktivitet/balansert kosthold - men aller viktigst: eksponering og akseptering.

[Becka]

Jeg har på en måte akseptert min angst, og jeg vet det er viktig å ikke kjempe i mot den. Det gjør det veldig mye tøffere. Men, jeg har jo forsatt angst... Og selvom jeg vet at det bare er angst, så vil jeg jo bli kvitt den helt. Jeg vet det krever tid.... Men, jeg har vel generelt alltid være urolig av meg, selvom det aldri har vært i så stor grad som nå. Så er det noen som har noen gode råd for å bli tøffere? Hvordan gi litt F....? For blir man tøffere, og gir litt F, så må vel også angsten forsvinne. Men spørsmålet er jo hvordan? Det er faktisk lettere sagt enn gjort. Jeg har alltid hatt en ønske om å ikke være så redd for alt mulig. Jeg savner ofte å være barn for da var jeg nesten ikke redd for noe. Nå, er jeg redd for alt..Og tar alle forhåndsregler som mange andre ikke en gang tenker tanken på en gang.

[AnonymBruker]

I perioder har jeg tunge stunder og store søvnproblemer, våkenetter osv uten noen spesiell grunn. Men også ofte i forbindelse med "normalt stress". For meg hjelper det veldig med en enkel meditasjon. Det er vanskelig met det samme men så kommer man inn i det og "spacer ut"/sovner.

Teknikken er "superenkel" men kan være en utfordring når det ikke er så lett å tømme hodet for alt som surrer rundt oppi der.

Pust, og tell hver gang du puster opp og ned 1 til 10 og omvendt 10 til 1.

inn 1

ut2

inn 3

osv og snu når du kommer på 10.

Klarer du å konsentrere deg om kun pust og tall er det supert.

Jeg gjør dette ofte for å få sove, det funker ikke alltid, men hjelper meg til å i hvertfall senke skuldrene en liten stund.

Man kan også gjøre det i "våken" tilstand, men kan ikke sitte og f.eks se på tv samtidig, da finner du bare ett punkt eller ett stillestående objekt å hvile øynene på. Viktig at det ikke er noe som kan bevege på seg innen for synsområdet.

Dette er i hvertfall verdt ett forsøk hvis du ikke har prøvd akkurat dette før

[kizztine]

Hei.

Jeg fikk et anfall av noe slag på julaften i fjor. Sykehuset som testes meg for blodpropp i to døgn kom til slutt frem til at det antagelig kun var et panikkanfall. Jeg startet hos psykolog et par måneder etter det og hadde ingen nye anfall før et par måneder etter det.Men ingen så store som første gangen.

Kan noen fortelle meg NØYAKTIG hvordan kroppen deres regaerer og hvordan det kjennes for dere?

Legen min har nemlig gitt meg en diagnose som heter Tietze syndrom som er bettenelse i ribbeina. Det er ufarlig , men veldig ukomfortabelt og kan gi smerter som bla kan ligne hjerteinfark. Psykologen min jobber med meg for å kontrollere angsten, men jeg har vanskeligheter med å skille det ene fra det andre.

Jeg har opplevd smerter når jeg puster og følelsen av å ikke få puste uten at jeg har hyperventilert, men jeg vet ikke hvem av lidelsene det tilhører. Noen ganger tenker jeg at Tietze syndromet err kommet pga belastningen ved angstanfallene og andre ganger at angstanfallene er kommet fordi jeg gikk med et syndrom i et halvt år uten å vite hva som var galt med meg.

Jeg får ofte følelsen av nummenhet og stivhet i armen/armene når jeg er på jobb uten at jeg har noen spesielle negative eller skummle tanker. Generellt er det sjeldent jeg kan linke angst til tanker. I tilegg føler jeg noen ganger et økt trykk mot hode som kommer fra skuldrene hvor jeg er stiv og nummen. Jeg tror alltid at jeg har et slag og det føles som et spress som øker mot noe og jeg er så redd for hva som skjer hvis det når det.

Noen som kjenner seg igjen???

[La Guapa]

Ja du kommer ut av det. Det er regel nr 1: Aldri mist håpet.

Bruk kognitiv tankegang.

Henger meg på denne.

Jeg lærte det av min psykolog og det virker!

Jeg var utslitt av angstanfall da jeg lærte det. Etter at jeg begynte å kjenne på angsten og turte å lære meg at jeg ikke dør av et anfall er jeg så og si helt frisk!

Sterke anfall har jeg ikke hatt på mange år

Kjenn på angsten, kjenn på at et anfall ikke kan drepe deg og pust deg rolig ut av anfallet.

[AnonymBruker]

Ser veldig mange av rådene går på å kjenne på angsten holde ut gjennom osv.

Og det er riktig...

Men hva gjør man går man rett og slett driter på seg når man sitter for lenge i angsten?

Dvs jeg hopper rett over opptakten til angst osv, jeg går rett på heftigste panikkanfalle med

at jeg blir kvalm, på nippet til å kaste opp og magen streiker og jeg får diare rett og slett. I tillegg til at jeg ikke lenger klarer å oppfatte hva som gjøres og sies rundt meg, det er bare lyder som jeg ikke klarer å gripe fatt i...

Og ja, jeg hopper rett på det - ikke noe økende følelse av angst....

[Gjest jente]

Jeg skjønner ikke hvordan folk klarer å holde ut anfallet uten å flykte, hvis det f.eks er sosial angst de har, som meg. Går til psykolog og har prøvd eksponerings trening, men mange situasjoner tør jeg bare ikke. For får jeg anfall er det nesten umulig for meg å bli værende. Alt går fullstendig rundt inni meg, har ikke kontroll på hva jeg sier, fullstendig hjerneteppe, alt er kaos. Og jeg er så redd for å miste kontrollen, vet det ikke er lurt å gå rundt og være redd for det, men det er jo umulig å la være..

[Enhjørningen]

Eg er sjølv ein som vil klare å jobbe med angsten uten medisiner og det er det stort håp om! Det er viktig å få litt profesjonell hjelp, men det er du som kjenner deg sjølv best og veit kva tanker/situasjoner som utløyser angsten. Det viktigste er å erkjenne det og få hjelp. Omgivelsene dine vil også da bedre kunne støtte deg gjennom arbeidet og slitet dette er.

Sammen med profesjonelle, både eventuelt psykolog og psykomotorisk fysioterapi kan hjelpe til med å lage og utøve ein plan for at du skal overvinne angst. Eg er sjølv i gang med eit slikt opplegg, med vekt på fysisk aktivitet. Det er ikkje bra å prøve å møte situasjoner som kan utløyse angst aleine. Det kan bære veldig galt avsted.

Bare rett før eg satte meg ned fekk eg anfall og har "etterskjelv" no. For meg er det faktisk mellom anna krise at nokon ringer på døra. Det var jo det som skjedde, men med skjelvende bein, ein mage som holdt på å vrenge seg, svett og svimmel opna eg døra og GREIDDE å sei beklager det passer ikkje med besøk no og fekk personen avgårde uten dårlig samvite!!! Dette hadde eg ikkje greidd for 3 mnd. sidan!Det finns andre metoder bare du er innstilt på det og tar deg tid til å bygge deg opp!!!

Lykke til!!!

[AnonymBruker]

Eg er sjølv ein som vil klare å jobbe med angsten uten medisiner og det er det stort håp om! Det er viktig å få litt profesjonell hjelp, men det er du som kjenner deg sjølv best og veit kva tanker/situasjoner som utløyser angsten. Det viktigste er å erkjenne det og få hjelp. Omgivelsene dine vil også da bedre kunne støtte deg gjennom arbeidet og slitet dette er.

Sammen med profesjonelle, både eventuelt psykolog og psykomotorisk fysioterapi kan hjelpe til med å lage og utøve ein plan for at du skal overvinne angst. Eg er sjølv i gang med eit slikt opplegg, med vekt på fysisk aktivitet. Det er ikkje bra å prøve å møte situasjoner som kan utløyse angst aleine. Det kan bære veldig galt avsted.

Bare rett før eg satte meg ned fekk eg anfall og har "etterskjelv" no. For meg er det faktisk mellom anna krise at nokon ringer på døra. Det var jo det som skjedde, men med skjelvende bein, ein mage som holdt på å vrenge seg, svett og svimmel opna eg døra og GREIDDE å sei beklager det passer ikkje med besøk no og fekk personen avgårde uten dårlig samvite!!! Dette hadde eg ikkje greidd for 3 mnd. sidan!Det finns andre metoder bare du er innstilt på det og tar deg tid til å bygge deg opp!!!

Lykke til!!!

Jeg håper jeg klarer det en dag!

Hver gang vi får uventet besøk blir jeg dårlig.. Men klarer ikke å si at de må komme igjen senere..

[Gjest kvinne 27]

Eg er sjølv ein som vil klare å jobbe med angsten uten medisiner og det er det stort håp om! Det er viktig å få litt profesjonell hjelp, men det er du som kjenner deg sjølv best og veit kva tanker/situasjoner som utløyser angsten. Det viktigste er å erkjenne det og få hjelp. Omgivelsene dine vil også da bedre kunne støtte deg gjennom arbeidet og slitet dette er.

Sammen med profesjonelle, både eventuelt psykolog og psykomotorisk fysioterapi kan hjelpe til med å lage og utøve ein plan for at du skal overvinne angst. Eg er sjølv i gang med eit slikt opplegg, med vekt på fysisk aktivitet. Det er ikkje bra å prøve å møte situasjoner som kan utløyse angst aleine. Det kan bære veldig galt avsted.

Bare rett før eg satte meg ned fekk eg anfall og har "etterskjelv" no. For meg er det faktisk mellom anna krise at nokon ringer på døra. Det var jo det som skjedde, men med skjelvende bein, ein mage som holdt på å vrenge seg, svett og svimmel opna eg døra og GREIDDE å sei beklager det passer ikkje med besøk no og fekk personen avgårde uten dårlig samvite!!! Dette hadde eg ikkje greidd for 3 mnd. sidan!Det finns andre metoder bare du er innstilt på det og tar deg tid til å bygge deg opp!!!

Lykke til!!!

Det er ikkje bra å prøve å møte situasjoner som kan utløyse angst aleine. Det kan bære veldig galt avsted.

Hva mener du med det? Jeg går til psykolog, og driver med eksponeringstrening. Men det er så sykt vanskelig, for jeg er så redd for miste kontrollen. Og jeg gjør jo øvelsene alene. Målet er jo å ikke flykte og unnvike, men det er så vanskelig!

[Becka]

Det å møte situasjoner som utløser angst er viktig, men få den hjelpen man trenger først. Jeg er ikke for å presse seg selv, for folk er faktisk forskjellige. Jeg er en person som må hoppe ut i det, og selvom jeg føler meg super svak, så er jeg faktisk sterk nok til å gjennomføre veldig mye. Faktisk, trodde jeg ikke at jeg var en slik person, men jeg visst det. For, både jeg og min mor har panikk angst. vi begge har fått dette når vi har kjørt bil. Jeg fikk faktisk et mye kraftigere anfall enn henne også, men jeg satte meg ganske fort bak rattet igjen. Men det først da jeg fikk hjelp, OG klarte å lære meg at får jeg et anfall, så la det komme. Jeg kan bare stoppe bilen. Min mor derimot, har hatt større problemer på det området. Hun syntes det var så ekkelt at hun heller lar være... Men med god støtte og tid, så har også hun klart det. Man trenger ikke presse seg selv til man holder på å spy av redsel liksom. Men tenk som meg, OM jeg får et anfall, så la det skje! Face det! Du har faktisk vært i gjennom det før.. Du vet hva som skjer, du vet hva du skal gjøre. Og faktisk, når du tenker sånn, så vil du mest sannsynelig ikke få det. Kanskje bare noen murringer, men ikke no mer. Hvis du virkelig klarer å tenke slik.

Verre er det med de små "anfallene", dvs, det er mer bare frykt, og jeg kan få litt vanskelig for å puste, og kjenne denne " klumpen" i halsen, og jeg plutselig bare får det, uten grunn...Dvs, jeg tenker nok litt for mye på fæle ting... Er vanskelig å la vær av og til... Er jo da kognetiv terapi kommer inn. Men jeg syntes det kan være vanskelig, fordi jeg ikke alltid har no helt konkret å si jeg tenker på... er bare trist, liksom. Og frykter fremtiden.

[Gjest mertz]

Respons til Kizztine #26

Skjønner veldig godt hvordan du har det. Jeg fikk dødsangst for en tre uker siden, men føler meg kvitt angsten nå. Et stort skritt på veien å bli kvitt angst er å forandre ting i livet ditt som gjør deg ulykkelig og også forandre tankegangen iforhold til død. Jeg levde et miserabelt liv i depresjon, men etter angstanfallet har jeg forandret livsstilen min og følger det som gir mening i mitt liv. For meg selv som hadde dødsangst, var det veldig viktig å akseptere døden. Jeg kan dø når som helst. Vi kan ikke alltid kontrollere skjebnen vår. Så lenge jeg lever etter mine prinsipper vil jeg aldri mer være redd. Jeg gjør meg klar for å dø hver dag. For noen høres det trist ut, men jeg kaller det dødsbevissthet. Andre kaller det Frelse.

Men jeg føler fortsatt at det kanskje er noe galt med hjertet for jeg skjønner fortsatt ikke hvordan angst alene kunne startet det hele. Nå skal jeg forklare hvordan det føles i kroppen min for tiden (men det går bedre for hver dag som går). Jeg har vært angstfri i en ca 10 dager, men de første dagene føtes hjertet veldig slitent. Spesielt når jeg la meg nedpå, virket det som hjertet ekspanderte seg og la press på brystkassen. Kunne ikke engang ha dynen over brystet for det gjorde presset føltes større. Så har jeg også hatt det slik at hjertet "hopper" i det jeg faller i søvn. Dette gjør at jeg våkner igjen, men får ikke angst lenger pga det. Har sluttet å bry meg bare. Men ekleste som av og til skjer er at hjertet nesten stopper eller går inn en slags krampe. Dette varer i en 1-2 sekunder bare, men jeg blir helt rar og redd av det. Føles jo som livet tar slutt akkurat der og da.

Skjønner hvordan du har det for at det er ikke tanker som bringer fram disse symptomene hos meg og jeg blir ikke særlig redd heller lenger. Så visst de kommer fra angstbelastningen jeg hadde i en to uker, så bør de vel bare forsvinne av seg selv. Men det er det som er usikkert. Er det bare angst jeg har hatt?

[Becka]

Det som er med angst mertz, er at, er at man kan få det selv når man kanskje minst venter det. Man trenger ikke alltid være i en bestemt situasjon, eller tenke på noe bestemt.

De sier at tankene bestemmer hvordan vi føler oss. Det er nok sant, men det er ikke alltid så godt å vite hva jeg tenker på. Jeg bare er trist... Uansett, så er det nok veldig viktig som du sier, og bli kvitt det som gjør en trist. Jeg er veldig sikkert på at det depresjonen som trigger angsten min. Jeg må bare finne ut hva jeg kan gjøre for å bli glad igjen.....

Jeg får også noen lignende fysiske symtomer som deg Mertz, jeg kan føle at hjertet stopper, i det jeg holder på å fall i søvn. Da spretter jeg opp igjen. Det er veldig ekkelt, og skjer ikke hver kveld, og jeg har også lært meg å overse det mer, da man blir jo vant til det. Jeg tok en EKG da det stod på som verst. Og alt var fint.

Jeg har hørt mange fortelle om at de kan "bråvåkne" når man holder på falle i søvn. Da jeg var liten fikk jeg ofte en følelse av at jeg falt. Noen ganger har jeg også bråvåknet og ikke klart å fått "kontroll over meg selv. " dvs, jeg skjønner ikke hvor jeg er, og føler et øyeblikk av blindhet. Vanskelig å forklare, men i allefall veldig ekkelt. Men det er også noe jeg har lært meg å leve med. Når man bråvokner slik, så får man jo et slags panikk anfall også, som ikke gjør det noe bedre.

Vil gjerne vite Mertz, hva du tenkte når du kjente dødangsten, og hva du tenker i dag som er kvitt den? Hvordan klarte du å akseptere det?

[AnonymBruker]

TS her.

Er så takknemlig for alle svar som har kommet i denne tråden.

1 uke siden jeg skrev innlegget mitt, og det har vært en grei uke. Men jeg kjenner at angsten ligger "rett under huden" hele tiden.

Jeg tror også som Becka sier; at depresjonen min trigger angsten min.

Men jeg ser at det er en lang vei for å finne ut av som gjør meg så trist.

[Gjest mertz]

Angsten min startet med at jeg generelt var litt bekymret for hjertet og kjente etter uregelmessige hjerteslag og sånt. Det er ihvertfall det jeg tror var grobunnen for angsten som jeg fikk den natten for tre uker siden, men det skal også legges til at jeg (nok en gang) hadde vært deprimert en stund. Jeg prøver å forstå hva som kan ha forårsaket angsten, for den kom så plutselig og jeg har egentlig aldri opplevd noe lignende. Det er ihvertfall helt annerledes enn da jeg er deprimert. Da er jeg bare lat og trist egentlig, men panikkanfall var jo en kamp for livet!

Det startet med at jeg følte jeg pustet tungt i sengen og fikk det for meg at jeg "glemte" å puste når jeg ikke konsentrerte meg om pusten. Det føltes som om kroppen minnet meg på å puste nå og da istedenfor at det gikk automatikk i det. På dette tidspunket er jeg ikke klar over at jeg har angst. Jeg tror det er noe galt med respirasjonssystemet.

Jeg ligger LENGE og når jeg til slutt holder på å sovne så er jeg antakligvis underbevisst redd for å glemme å puste, slik at kroppen nekter meg å sovne. Det som skjer er at jeg halveis "besvimer" i sengen hver gang jeg føler jeg faller inn søvnen. I disse "besvimelsene" som er ekle nok i seg selv, får jeg også prikkinger i hele ansiktet og andre deler av kroppen. Jeg har også et enormt anfall av kaostanker som jeg ikke har opplevd før. Jeg husker det godt. Det føltes som om jeg fikk tanker jeg ikke har tenkt siden jeg var liten gutt.

Jeg er da så UTROLIG forvirret å redd at jeg bestemmer meg bare for å stå opp og jeg blir oppe hele natten til neste morgen da jeg ringer legevakten. Prøvene viste at jeg hadde gode blodverdier, blodtrykk, EKG alt var bra. Legen setter meg opp til en time senere på dagen til en psykiater. Jeg går hjem og føler meg helt fin egentlig. Senere på dagen får jeg Det Store Panikkanfallet. Det greiene jeg hadde om natten var bare forvirrende og litt skummelt. Det er panikkanfallet jeg får senere på dagen som skulle forandre livet mitt. Jeg vet jeg forteller mye og detaljert, men jeg tror det hjelper andre å lese om symptomene for angst, slik at man kan sammenligne.

Panikkanfallet jeg fikk senere på dagen komm av jeg prøvde å hvile, men da skjedde den samme bråe oppvåkningen igjen. Jeg leste også en del natten om mulige sykdomer og symptomer så jeg i skikkelig hypokondermodus og kjenner etter pust og hjerteslag som en gal mann. Det som skjer er at når jeg sitter meg ned å prøver å roe meg ned, så tar det HELT AV. Jeg hyperventilerer og har vondt i hele kroppen. Hele kroppen er full av frykt og hvert pust en kamp for livet. Slik føltes det. Men det som er det verste er at jeg da skjønner hva som skjer. Jeg skjønner at jeg har et panikkanfall. Og dermed var min verden knust. Tankene mine svirrer rundt tanken om å leve slik for alltid og jeg får bare enda mer panikk. Kan ikke helt forklare hvor mye kaos det var i hodet mitt i de timene, men det er fullstendig katastrofe i mitt sinn. Og det er fordi at jeg følte jeg ikke hadde noe kontroll over hjernen min og dermed kroppen, for angst er jo en mental sykdom. Hva skjer visst man ikke engang har kontroll over hjernen og nervesystemet? Dette var tankene mine den dagen og i de dagene som skulle komme. Men ting skulle forandre seg. Jeg sverget for meg selv at jeg skulle komme meg ut av det. Jeg skriver mer i neste post om mine tanker rundt dødsangst og min egen vei ut av angsten.

[Becka]

Takk Merz, for at du deler. Syntes også det er viktig med detaljer så man kan sammenligne ja. Og jeg ser at mange av dine symtomer er likt med mine. Men det er også mye jeg kan legge til. Det å ikke føle man får ordentlig puste syntes jeg kanskje er eklest. Eller, det er jo egentlig umulig å si hva som verst, for når det står på, er det ille uansett.

Jeg vil gjerne vite ja, åssen du har klart å forandre tankene dine til å bli fryktløs. Jeg har alltid hatt litt helse angst, men det siste året har jeg tatt helt av. Så fort jeg kjenner noe, kjenner jeg et snev av angst. Jeg klarer selvsagt la vær å løpe til legen hver gang, er ikke hypokonder heller. Men jeg syntes det er veldig ekkelt å skulle tenke det verste... Jeg er ikke redd for smerten, men jeg er redd for det dødelige. Jeg tror mange typer angst, dreier seg til sist om dødsangst.

[Becka]

TS her.

Er så takknemlig for alle svar som har kommet i denne tråden.

1 uke siden jeg skrev innlegget mitt, og det har vært en grei uke. Men jeg kjenner at angsten ligger "rett under huden" hele tiden.

Jeg tror også som Becka sier; at depresjonen min trigger angsten min.

Men jeg ser at det er en lang vei for å finne ut av som gjør meg så trist.

Det kan være mer enn en ting... Men jeg er litt der selv. Jeg har igunn ikke noen grunn til å være trist. Men så vet jeg jo at det ofte er det likevel. Derfor man ofte må ha hjelp til å finne det ut

[Gjest mertz]

Jeg har forandret livet mitt til det bedre. Til slik jeg ønsker å leve livet mitt. Selv om jeg fortsatt er uten jobb og er veldig ensom, så elsker jeg livet. Hvorfor? Fordi jeg gjør "arbeidet" mitt. Jeg lever prinsippene mine. Jeg lever med mening. Uten mening kan ikke mennesket finne fred. Jeg trener hver dag. Studerer hver dag. Utvikler meg HVER DAG. Med dette tankesettet tror jeg at angsten vil forsvinne med tiden. Men selv om jeg ikke har hatt angst på en liten stund nå og føler meg sterk, så kommer jeg sikkert til å oppleve angst igjen. Men jeg vet at det er bare slik hjernen min er nå for tiden. Den produserer for lite av et stoff som gjør at området i hjernen min som kontrollorer nervesystemet antaklig er for aktivt. Noe i den duren. Men jeg kan ikke la verden falle sammen selv om jeg skulle få et nytt lite anfall. Jeg ser heller positvit på det; skulle jeg føle angst igjen så er jeg mer erfaren på å takle det.

Når det kommer til dødsangst og bli kvitt de tankene om at ALT som skje med kroppen min, så måtte jeg dypt til verks. Av en eller annen grunn så måtte jeg tenke på hvorfor jeg var redd for å dø? Jeg kom fram til svaret var at jeg følte jeg ikke kunne dø i den tilstanden jeg var i. Jeg kunne ikke forlate verden med så mye ugjort. Men verst av alt; jeg gjorde ingen ting! Jeg var deprimert og spiste dårlig mat og fikk ikke gjort noen ting. Skulle jeg dø i denne tilstanden? Det er rart med det. Men nå som jeg er på den rette stien for meg (alle må finne sin egen sti, meningen med livet) så er jeg klar for å dø. Det høres sikkert rart ut. Å være glad i livet, men også være klar for å dø? Jeg hilser endog døden velkommen. Jeg ler den midt opp i trynet og sier; kom og ta meg, jeg er allerede i himmelen. Med det mener jeg; jeg er allerede død, så du kan ikke drepe meg. Dette blir spirituelt jeg vet, men det var slik jeg fant svaret. Å føle seg frelst. Å leve etter prinsipper. Dette er det jeg tror er kjernen til religion. Jeg tilhører ingen religion, men allikevel føler jeg har fortsått noe "kirken" ikke har forstått på evigheter. Den dagen ideen om helvete ble født, var den dagen kristendommen døde. Det er ikke en religion lenger, men en måte å kontrollere samfunn og mennesker på. De skremmer mennesker istedenfor å inspirere dem. Gir dem dårlig samvittighet istedenfor å gjøre dem sterke. Jeg sier ikke dette for å bringe ned troen til alle som er kristne. Kristendommen er inne på mange gode ting og spesielt profeten jesus. Men spørsmålet er; lever du slik som Jesus? Jeg trodde ihvertfall det var det som var poenget.

Jeg tenker fortsatt mye på disse tingene. De er helt nye for meg. Jeg kommer fra bibelbeltet, men fra barn av nektet jeg gjøre som andre. Når jeg var 10 år gammel var jeg ateist og måtte slåss meg medelever og lærere som i bunn og grunn var predikanter for den kirkelige tro. Jeg har alltid avslått all form for spirituell tankegang, men nå føler jeg har funnet en kraft inni meg.

Jeg leste posten din en gang til og du sier at du må finne ut hva som vil gjøre deg glad igjen. Jeg tror du virkelig er inne på noe her. Vil du finne lykke tror du Becka?