Angstanfall

[AnonymBruker]

Har et akkurat nå....hele kroppen er i høyspenn...pusten er på villspor...det kjennes ut som alt skal ta slutt...

Noen tips? Anyting?

[Beauté]

Det jeg anbefaler er at du prøver ALT for å roe helt ned og puster ned i magen. For jo mere du puster over magen, jo verre blir det.

Er dette ditt første anfall?

[Gjest Gjest]

Legg deg ned om du kan, senga eller sofaen.

pust med magen sakte ta deg tid til å puste.

Prøv å slapp av så godt du kan.

Det gir seg alltid tilslutt.

[AnonymBruker]

Nei, men de blir bare verre og verre....

Jeg hater dette...virkelig...

Kommer jeg meg noen gang ut av dette?

[Gjest Gjest]

hei anonym her igjen.

jeg har selv angst, og vet alt om hvordan det føles.

Har du angstanfall ofte? noe spesielle situasjoner som får trigger angsten?

[Beauté]

Ja du kommer ut av det. Det er regel nr 1: Aldri mist håpet.

Bruk kognitiv tankegang.

[AnonymBruker]

dager der jeg har masse å tenke på....som gjør at jeg blir stiv i kroppen....

Jeg tror jeg har det som kalles generalisert angstlidelse...psykologen sier det...

[AnonymBruker]

Har noen av dere kommet dere helt ut av angsten?

Jeg hater dette..og jeg er bare i slutten av tjueårene...

Alt bekymrer meg om dagen..pga. denne angsten...

Jeg har alt jeg skal ha for å ha det bra...men jeg har det jo ikke bra....

[Gjest Gjest]

Er det noen måter du kan prøve å la være å tenke mye, distrahere deg selv med noe annet enn å trigge frem angsten?

Når jeg kjenner angsten komme snikende så prøver jeg å dytte det ut av tankene mine å prøver å fortelle meg selv at angsten ikke bestemmer over meg. det tar tid men det virket etter en tid.

Du kan finne din måte å få kontroll over angsten på.

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hva det skal være....ingenting klarer jeg å tenke på når jeg har det slik...det er total PANIKK inni meg...

[aline]

Kommer jeg meg noen gang ut av dette?

Jeg har tro på at du kan komme deg ut av det, men ikke uten å jobbe for det.

Angst er vel sjelden noe som går over av seg selv, når du først har fått det, og det at det blir værre og værre bør være med å dytte deg i retning av å virkelig jobbe seriøst for å bli kvitt det.

Hva du må gjøre for å jobbe med det finnes det ingen fasitsvar på fra oss andre, men søke hjelp er ihvertfall noe jeg anbefaler.

Selv har jeg hatt mye hjelp fra min fantastiske akupunktør. Hun har hjulpet både gjennom nålebehandlingen og kommunikasjonen, guidingen.

Jeg tror også at det finnes mange gode psykologer eller andre rådgivere.

Før jeg lærte meg teknikkene, var det å prøve å puste og slappe av helt umulig når jeg først var igang, jeg klarte ikke noe så enkelt. Men jeg surfet nettet som en gal, det var MIN måte å klare å koble av fra anfallet på, fokuserte på det jeg fant av info om angst.

Nå, som jeg har mye mer kontroll, får jeg fremdeles angstanfall fra tid til annen, men stort sett følger det faktisk ikke panikk m ed.... det er rart, men jeg kan få angst, uten å bli redd for anfallet. NÅ klarer jeg fint å puste meg ut av ett anfall, nå kan jeg gå inn i meg selv og fokusere meg ut av det. Det klarte jeg ikke før.

Sender over en klem og mange rolige tanker, vet hvor vondt det er.. men det VIL gi seg, så hold det ut, også jobb når det er over.

[Beauté]

Har noen av dere kommet dere helt ut av angsten?

Jeg hater dette..og jeg er bare i slutten av tjueårene...

Alt bekymrer meg om dagen..pga. denne angsten...

Jeg har alt jeg skal ha for å ha det bra...men jeg har det jo ikke bra....

Jeg hadde angst i over 7 år. Så ja, jeg er et nytt menneske nå. Men det gjelder jo å ta tak i egne problemer og gjøre noe med det. Jeg har ikke angst nå, og jeg er uten medisiner, selv om jeg tok dem i ett år. Ett år ut av 8 år ca. Om du er like sta som jeg, så klarer du det, men ikke utsett det slik som jeg. Gå til psykolog og få ut problemene dine. Pluss at du må komme deg UT av huset, være sosial og ikke isolere deg. Ikke UNNGÅ det som du frykter mest. For da sitter du fast.

Jeg må tilføye at angsten for angsten er der enda, men så lite at det ikke hemmer meg. Etter jeg begynte i jobb så ble det så mye bedre at jeg har ingen ord. Og tanken på at jeg har selv skaffet meg utdannelse, UTEN hjelp fra Nav eller noen, fått meg jobb helt av eget initiativ...styrker masse.

Endret 3. august 2010 av Beauté

[AnonymBruker]

Tuuusen takk for svar...det hjelper veldig faktisk!

Jeg har vært sykmeldt i 8 mnd nå. Var med i en ulykke for mange år siden, som har gitt seg utslag i mye plager nå.

Jeg ønsker virkelig, virkelig ikke være sykmeldt. Har forsøkt meg på jobb igjen flere ganger...men plagene etter ulykken OG angsten holder meg unna.

I dag klarte jeg ikke engang sitte på kafè med samboeren min, jeg måtte går fordi jeg kjente panikken inni meg(jeg er ikke redd for mennesker, det er ofte det som roer meg).

Jeg har panikk for alt fremover...jobb...studier...penger grunnet. skaden og angsten...ALT baller på seg...og midt oppi det sitter jeg og aner ikke...

Jeg vil, jeg vil virkelig så gjerne leve et vanlig liv! med en jobb, og en kropp og et hode som fungerer....

Jeg blir så redd av dette....

[Gjest mertz]

Jeg fikk angst for første gang for to uker siden og det er det verste jeg har opplevd noen gang. Har hatt angst siden den gang men ikke så galt som første gangen. Da var det så forferdelig fordi jeg trodde det ikke skulle gå over og at jeg måtte leve med det resten av livet. Har hatt en 3-4 panikkanfall etter det, men fant ut pusteteknikker for å få det til å gå over. Poenget er at man må puste rolig og ikke fort og overfladisk. Hjernen sender adrenalin ut i kroppen og hjertet svarer med å pumpe mye blod og du må dermed puste fortere. Dette er frykt. Ved å puste normalt og rolig gir du ikke etter for kroppens ønske om panikk og angst og du vil etterhvert plutselig være rolig og i balanse i kroppen igjen.

Selvfølgelig er angstlidelse et mer komplisert problem enn å bare puste rolig. Jeg venter fortsatt på en time til psykolog som jeg ble henvist til etter at jeg hadde vært hos legevaktens psykiater samme dagen jeg fikk angst for to uker siden. Det som slo ut angsten for meg var frykt for døden. Jeg var helt sikker på at jeg skulle dø for jeg slet med å puste og jeg "svimet" av på en måte i sengen. Var veldig rart for jeg har ikke opplevd slikt før. Har vært arbeidsledig en god stund og i generell resesjon/depresjon, men det er frykt for døden som plager meg. Idag var en god dag, helt til hjertet plutselig "stoppet" (en utrolig ekkel følelse) ikveld når jeg holdt på med pc-en. Nå er jeg redd igjen.

Det virker som du er plaget av ting i livet som stresser deg. Jeg føler med deg. En ulykke i fortiden som preger deg idag. Jeg forstår at du er i en vanskelig situasjon og dette er veldig stressende. Venner, familie ja samfunnet generelt stiller krav til oss mennesker om perfeksjon som ofte føles umulige å innfri. Gjør ting i ditt eget tempo, ingen vil dømme deg.

[Gjest mertz]

Jeg fikk angst for første gang for to uker siden og det er det verste jeg har opplevd noen gang. Har hatt angst siden den gang men ikke så galt som første gangen. Da var det så forferdelig fordi jeg trodde det ikke skulle gå over og at jeg måtte leve med det resten av livet. Har hatt en 3-4 panikkanfall etter det, men fant ut pusteteknikker for å få det til å gå over. Poenget er at man må puste rolig og ikke fort og overfladisk. Hjernen sender adrenalin ut i kroppen og hjertet svarer med å pumpe mye blod og du må dermed puste fortere. Dette er frykt. Ved å puste normalt og rolig gir du ikke etter for kroppens ønske om panikk og angst og du vil etterhvert plutselig være rolig og i balanse i kroppen igjen.

Selvfølgelig er angstlidelse et mer komplisert problem enn å bare puste rolig. Jeg venter fortsatt på en time til psykolog som jeg ble henvist til etter at jeg hadde vært hos legevaktens psykiater samme dagen jeg fikk angst for to uker siden. Det som slo ut angsten for meg var frykt for døden. Jeg var helt sikker på at jeg skulle dø for jeg slet med å puste og jeg "svimet" av på en måte i sengen. Var veldig rart for jeg har ikke opplevd slikt før. Har vært arbeidsledig en god stund og i generell resesjon/depresjon, men det er frykt for døden som plager meg. Idag var en god dag, helt til hjertet plutselig "stoppet" (en utrolig ekkel følelse) ikveld når jeg holdt på med pc-en. Nå er jeg redd igjen.

Det virker som du er plaget av ting i livet som stresser deg. Jeg føler med deg. En ulykke i fortiden som preger deg idag. Jeg forstår at du er i en vanskelig situasjon og dette er veldig stressende. Det føles som om venner, familie ja samfunnet generelt stiller krav til oss mennesker om perfeksjon som ofte føles umulige å innfri. Gjør ting i ditt eget tempo, ingen vil dømme deg.

[Becka]

Har et akkurat nå....hele kroppen er i høyspenn...pusten er på villspor...det kjennes ut som alt skal ta slutt...

Noen tips? Anyting?

Jeg vet så utrolig godt hvordan du har det. Det å ikke kunne slappe av, man skjelver, man klarer ikke roe seg, hjertet dundrer i brystet... Det er helt forferdelig. Man er jo redd. Og alle vet hvor vondt det er å virkelig føle frykt. Angst er jop frykt, men det som ofte er uforståelig er jo at man plutselig føler denne frykten uten grunn! Man blir bare plutslig redd. Livredd. Og så skjer det noe med kroppen, som ikke akkurat gjør det bedre.

Første gang jeg hadde et skikkelig angst anfall, måtte jeg ringe nødnummeret. Jeg kjente på forhånd at jeg ikke var " i slaget", og jeg hadde allerede hatt noen "forvarsler". Men plutselig låste kroppen seg helt og jeg mistet følelsene i armer og ben. ( som når benet sover skikkelig ). Jeg kunne ikke bevege fingrende mine, og det er noe av det ekleste jeg har opplevd.

Jeg fikk aldri et så kraftig anfall igjen, men jeg opplevde mange mindre anfall som var ille nok. Lå bare i senga og skalv som et aspeløv. Det som hjalp på meg, var at jeg stod opp og varmet opp melk som jeg drakk. Det fikk roet meg litt. Ellers må man bare ta tiden til hjelp, lære å takle å vite at det ikke er noe farlig. At det er faktisk kroppen som spiller enn et puss. Alt sitter i hodet. Det er tankene som bestemmer hvordan vi føler oss. Og tanker kan man styre, men litt opplæring. Men det er ikke alltid så lett! Når man er midt oppi det!

Her om dagen fikk jeg et klausanfall, kan jeg vel si. Plutselig følte jeg at jeg ikke fikk puste godt nok.. Begynte å svette og gispe etter luft. Og det verste var at jeg satt i en kino sal. Jeg satt midt i salen og fikk smått panikk for det var så mange folk, så innestengt. Etter kinoen tenkte jeg at jeg aldri skulle på kino igjen, for det var skikkelig vondt. Men så ble jeg sur på meg selv å sa at det skal jeg absolutt. Man må ikke gi etter, det er det viktigste! Bli sint! Jeg skal på kino igjen. Men man kan ta noen forhåndsregler da, som gjør det litt lettere. Som jeg tenkte, så kan jeg ikke sitte i midten, men slik at jeg kan kommme meg enkelt ut av salen, om jeg må. Og da må man helt sikkert ikke.

Jeg går også alltid med en "puste pose " i vesken min. Som en slags "sikkerhet". Jeg har egentlig aldri måtte bruke den annet enn en gang kanskje. Hvis du føler du ikke få puste, pust i en pose. Gjerne en sånn liten du får medisiner i vettu, fra apoteket. De er greie. Dette gjør at du puster ordentlig inn og ut. Og det funker i allefall på meg.

I mitt tilfellet er det nok mange tanker som utgjør angsten. Og jeg har ennå ikke kommet til bunns i det. Skjer det noe trist, kan dette trigge ansgten min tilbake. Men på en annen side, så kjenner jeg symtomene. Det er jo vondt, men man takler det bedre.

Jeg har også forsatt angst for angsten. Selvom jeg vet at det " bare er angst", så er jeg redd for å måtte leve med dette for alltid.... .Det skremmer meg. Men jeg må jo bare ha troa på jeg kan klare å komme meg helt ut av dette. Det må du også.

[AnonymBruker]

Har noen av dere kommet dere helt ut av angsten?

Jeg hater dette..og jeg er bare i slutten av tjueårene...

Alt bekymrer meg om dagen..pga. denne angsten...

Jeg har alt jeg skal ha for å ha det bra...men jeg har det jo ikke bra....

Jeg er selv plaget med både situasjonsangst, klaustrofobi og panikkangst, har vært det siden jeg var barn. Er ikke helt over det ennå (er 26) men det blir bedre. Det beste rådet jeg kan gi er å puste. Pust skikkelig, med hele kroppen, kjenn på pusten og hør på den. Ikke tillat deg å tenke at du ikke får puste, det skjer nemlig ikke. Når du snakker med psykologen din er det viktig at du forteller alt, ikke bagatelliser problemene for å virke tøff. Hvis det blir ekstremt hemmende i hverdagen kan du be legen din om å gi deg angsthemmende medisiner i en periode, bestevenninna mi ble helt kvitt sin panikkangst etter 8 mnd på slike medisiner. Hennes angst var en kombinasjon av kraftig allergi/astma og utbrenthet, og i en lengre periode satt jeg med henne hos legevakten 2-3 kvelder i uka.

Hvis du vil snakke med andre som er i samme situasjon vil jeg anbefale deg å ta kontakt med Angstringen eller lignende organisasjoner, for mange hjelper det å vite at det er mange som har det på samme måte, og det er ikke farlig (som du ser av innleggene her er det mange som har det sånn). Som psykologen min sier: kroppen er helt utrolig flink til å ta vare på seg selv når hjernen er slem mot deg.

En stor til deg, håper morgendagen blir bedre for deg

[AnonymBruker]

Tusen takk for mange fine svar!

Har sovet dårlig i natt, drømt mye, ligget nesten akkurat mellom søvn og våken tilstand.

Det er som noen over her skriver; jeg bagatelliserer dette...ovenfor samboeren min...vennene mine...familien min og psykologen min.

Jeg har faktisk aldri fortalt noen av de at jeg har angstanfall. Jeg prøver skjule det så godt jeg kan...hvorfor?

Fordi jeg selv har fordommer mot angst. Jeg er ikke den typen som får angst(TULL og TØYS!), men det er jo akkurat det jeg har.

Og så tenker jeg at når jeg innrømmer at jeg har angst...da er det virkelig FOR virkelig...

Jeg merker at jeg er en bekymrer. Jeg bekymrer meg for alt. Hele tiden. Har lett for å alltid se problemene istedenfor løsningene.

Jeg er egentlig en resurs sterk person, som alltid har klart meg. Nå føler jeg meg total hjelpesløs. Ser ingen vei ut.

Det er utrolig "godt" å høre at det er flere der ute som har erfaringer.

Jeg kan tenke meg medisiner kanskje kan hjelpe meg, men jeg har lyst til å klare meg uten. Så langt det går...

Tusen takk for at dere tar dere tid til å lese

[AnonymBruker]

Jeg har nettopp fått konstatert angst selv.. lider av generell angst og har hatt noen innslag av panikk angst også.. Når jeg får disse panikkanfallene pleier jeg å legge meg i fosterstilling i et mørkt rom (helst i senga på soverommet) og fokusere på å puste med magen samtidig som jeg stryker meg selv med noen fingrer i panna.. På samme måte som det er beroligende for spedbarn er det det for meg også

Til slutt klarer jeg og sove litt og når jeg våkner igjen da er jeg som regel helt fin igjen...

[Gjest norah]

been there, done that.

ignorerte angstanfallene helt til jeg fikk anfall på en jobbreise. forstod ikke hva som skjedde, jeg ble bare helt handlingslammet og avbrøt reisen.

kjempeflaut, og jeg måtte lyve til sjefen min om hvorfor jeg ikke deltok på reisen likevel. kostet mange tusen kroner, men det verste var egentlig når anfallet var over - satt bare og gråt på hjemreisen og følte meg så utrolig svakelig som hadde fått panikk over "ingenting".

dette var begynnelsen på litt over ett år hvor jeg stengte meg fullstendig inne - turte såvidt å dra på psykologtimene, kjempet hver dag bare for å klare å gå på butikken.

hadde rett og lett bare angst hele tiden, noen ganger sterkt, andre ganger svakt - men det var alltid der.

men, det er mye bedre nå, grunnen til det er fordi jeg har tvunget meg selv til å jobbe hardt med det. jeg skal faktisk snart reise på ferie, og har enda ikke hatt angstanfall som følge av dette. føles veldig bra, og det som føles enda bedre er at jeg vet jeg takler et angstanfall helt fint - fordi jeg bare aksepterer det.

men en gang jeg aksepterer det og ikke prøver å flykte, så går det som regel ganske kjapt over....

jeg har jobbet med akseptering og eksponering - og den første "testen" var med det utgangspunkt at "det er ikke vellykket om jeg hatt det bra, og det er ikke mislykket om jeg har hat det ubehagelig. jeg skal bare gjennomføre uansett". på den måten ble det liksom suksess uansett - selv om jeg fikk fullstendig panikanfall tusen ganger. mitt eneste mål var å gjennomføre, og jeg var jo helt i hundre innvendig når jeg bare fikk det til!

nå har jeg mange av de samme tankene fortsatt, men kroppen lar seg ikke "lure" til å følge opp med alle de fysiske sensasjonene. jeg kan grue meg, men får ikke den bølgen av angst innover meg.

selv om jeg føler at livet mitt visnet bort det verste året, så trpr jeg kanksje at jeg er litt takknemlig likevel over at jeg opplevde det.....jeg setter jo pris på alle slags småting, som å bare gjøre ting spontant - gå på cafe med venner, planlegge ferietur, gå inn i jobbmøter uten å være helt panisk av frykt......

vel, jeg har sikkert gitt tipset til tusen andre her, men jeg fikk altså tipset selv her inne når jeg etter denne jobbturen skrev en fortvilet melding her inne akkurat som deg:)

jeg fikk altså et tips om følgende bok:

http://www.amazon.com/Mindfulness-Acceptance-Workbook-Anxiety-Commitment/dp/1572244992/ref=sr_1_16?ie=UTF8&s=books&qid=1280947699&sr=8-16

jeg brukte den samtidig som jeg gikk i terapi, men jeg må si at det var de praktiske øvelsene her som nok hjalp meg gjennom mange situasjoner.

for meg var det enkelere å sitte med et angstanfall(eler frykten for det) når jeg hadde den visshet om at "for at denne øvelsen skal gjennomføres, så må jeg jo faktisk ha et angstanfall".....

jeg klarte liksom å overbevise meg selv om at det var "bra" om at jeg fikk et anfall, for da kunne jeg jo gjennomføre øvelsene - det gjorde at jeg syklet det ekstra tråkket, gikk enda en gang på trening, gikk enda en dag på jobb - og "flyktet" ikke hjem igjen eller unngikk situasjonen.

jeg har nok et godt stykke igjen, men jeg jobber som normalt og har et sosialt liv selv om jeg vet at jeg fortsatt har noen bøyger å komme over.

har også bekjente som har vært innlagt pga angst, og jobbet seg hardt gjennom det. det ville du aldri trodd om du traff dem idag

så mitt eneste tips er: velg den behandling som fokuserer på det verste du kan tenke deg, nemlig eksponering.....at du må utsette deg selv for de situasjonene du frykter, det være seg cafètur, busstur etc.

i de tilfeller hvor man har gjennomgått noe traumatisk eller helt spesielt(eks ulykke osv) så mener jeg sterkt at man skal eksponeres i samråd med sin psykolog/psykiater. det bør man ikke gjøre helt på egenhånd første gang.

ta et skritt av gangen, og skryt av deg selv hver gang du klarer små skritt