å adoptere bort et barn

[Gjest AnonymBruker]

jeg og kjæresten har vært sammen i ett år nå,begge har faste jobber og leier bolig.Nå har jeg funnet ut at jeg er gravid... krise.Har virkelig ikke lyst på barn.. men jeg kan ikke ta abort da jeg er for langt på vei,, Er det å adoptere bort barnet en mulighet?

[Gjest AnonymBruker]

Ja, det skjer innelandsadopsjoner i Norge, men ikke så mange. For å få mer informasjon, kontakt barnevernet.

[Gjest AnonymBruker]

Selvfølgelig kan du det. Her er det mer akseptert å avbryte svangerskapet enn å la barnet bli født og adoptere det bort, dessverre, men du kan selvfølgelig gjøre det hvis du vet at du ikke klarer å ta deg av det selv. Barnet får helt sikkert et veldig godt hjem. Lykke til!

[Gjest AnonymBruker]

Jeg synes dette er en fin løsning om du ikke har mulighet for abort og ikke tror du vil være en skikket forelder/ikke ønsker å være foreldre.

Dessverre tror jeg ikke dette er særlig sosialt akseptert, selv om det har aksept i lovverket.

Dette er nok fordi de fleste som har barn elsker barna sine over alt på jord og dermed ikke kunne tenkt seg å adoptere bort sine - og derfor ikke klarer å sette seg inn i at andre kan ønske noe annet?

[Gjest mm]

...

Dette er nok fordi de fleste som har barn elsker barna sine over alt på jord og dermed ikke kunne tenkt seg å adoptere bort sine - og derfor ikke klarer å sette seg inn i at andre kan ønske noe annet?

Jeg tror ikke man adopterer bort barn fordi man ikke elsker, heller at en ønsker dem bedre enn det man selv kan gi dem.

Og TS - følg hjertet ditt, ikke hva som er sosialt adoptert eller ikke. Ta kontakt med barnevernet og få ifo om hva de kan hjelpe deg med. Kan hende det fortsatt er støtte for å flytte bort under graviditeten/få hjelp underveis.

[I.am.me]

Jeg syns absolutt ikke du skal bry deg om at det er "akseptert" eller ikke av samfunnet å adoptere bort barn. Jeg syns at du og kjæresten din skal finne ut om dette er riktig alternativ for dere, og hvis det er, syns jeg absolutt du skal vurdere det. Samfunnet og menneskene rundt vil alltid være kritisk til alt. Kritisk til abort, kritisk til unge mødre, kritisk til alenemødre, kritisk til enkelte foreldre, kritisk til ditt og datt - ikke la det påvirke ditt valg. I slutten av denne situasjonen er det du og kjæresten din som sitter igjen med et valg som er vanskelig å ta og et utfall som kommer til å påvirke begge livene deres mye.

Lykke til med ditt valg

[Gjest Pucifer]

JEg vil bare si en ting. Å adoptere bort et barn viser at dere har veldig mye kjærlighet for dette barnet, og vil at barnet skal få et best mulig liv. Dette står det ekstremt mye respekt av i mine øyne.

Som nevnt over, finn ut hva som er best for dere, ikke hva samfunnet forventer av dere.

[Gjest AnonymBruker]

Dessverre tror jeg ikke dette er særlig sosialt akseptert, selv om det har aksept i lovverket.

Tror det i langt større grad handler om at vi har så mange og gode støtteordninger til mødre i alle mulige situasjoner, samt så enkel tilgang til abort, at behovet for å adoptere bort er langt mindre her enn f.eks. i USA. Når få gjør det, blir det mindre akseptert. Dessverre.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg tror ikke man adopterer bort barn fordi man ikke elsker, heller at en ønsker dem bedre enn det man selv kan gi dem.

Og TS - følg hjertet ditt, ikke hva som er sosialt adoptert eller ikke. Ta kontakt med barnevernet og få ifo om hva de kan hjelpe deg med. Kan hende det fortsatt er støtte for å flytte bort under graviditeten/få hjelp underveis.

Det er meg du siterer ovenfor, og jeg formulerte meg litt klossete.. Jeg tror også at det er mulig å adoptere bort barnet sitt av kjærlighet, (og ikke i mangel på kjærlighet), altså at man gjør dette fordi man elsker barnet sitt og tror at adopsjon vil være den beste løsningen.

Det jeg mente var at siden jeg tror at de fleste foreldre ikke kunne tenke seg å adoptere bort det de elsker mest her i verden, blir kanskje valget uforståelig for mange, og dermed ikke "sosialt akseptert".

Dette betyr ikke at det ikke kan være den beste løsningen for deg/dere og barnet, bare at jeg tror de færreste har forståelse for valget. Kan sikkert være vanskelig å sette seg inn i situasjonen for dem som ville gjort alt for å beholde sitt barn, men jeg personlig tror ikke at du er en dårlig person som ser dette som en løsning.

Jeg regner med at du også kanskje har noe av de samme tankene som meg rundt dette, eller andre tanker/tvil som gjør at du stiller dette spørsmålet. Gjør det du/dere føler er best for dere og barnet i denne situasjonen - Lykke til!

[Gjest AnonymBruker]

Tror det ligger en depresjon bak når noen ønsker å adoptere bort barnet sitt rett etter fødsel.

Kan hende det er hjelp å få,kan hende det ikke er det.Uansett kan det hende at en dag så er tankene lysere og da er det for sent,båndene er brutt.men for all del,jeg tror dete r fullt sosialt akseptert å adoptere bort barnet sitt når en har et stort problem med misbruk av alkohol eller narkotika,da vil en få full støtt fra de aller fleste tror jeg på at en var så voksen at en tok en slik beslutning som helt sikkert var mest rett når en nå ikke ville ta abort.

[Gjest AnonymBruker]

hvor interessert fosterfamiler kan vere i å adoptere det tror jeg ikke ,så barnevernet er ikke rette instansen,der vil de tjene penger på å ha barnet hos seg,de vil helst ha mer i lønn enn folk som er i arbeid.siste nå derfra er at de vil ha sykelønn og minst 20 tusen som de sier.

jeg vet ikke hvor du kan henvende deg,er mange som ikke får barn som sikkert vil ha ditt som sitt,hva med å høre med jordmor?hun kan skrive et brev til de rette folkene om at du vil gi det andre foreldre.sikkert vert borti slik før vil jeg tro.

[Gjest AnonymBruker]

Her i landet. I dag. Med støtteordninger. Da har man faktisk en reell mulighet til å beholde barnet.

Jeg kan ikke skjønne at noen klarer å gå 9 mnd gravid for å adoptere bort. I løpet av de 9 mnd har man et forhold til barnet i magen. Jeg aner at det er ufattelig tungt for de som velger det valget.

Dersom du etter de 9 mnd fortsatt vil adoptere bort så kan du det. Det er mange her i landet som ønsker å adoptere barn. Norskfødte er i et fåtall.

Alt i alt så koker det vel ned til snakk om følelser. Derfor skal du tenke mulighet, men ikke ta valget før du har født. fordi vi i Norge har et reellt valg.

[O'hara]

Jeg synes det står stor respekt i det at du velger å heller adoptere bort barnet enn å beholde det.

Du kan ta kontakt med Bufdir, det er de som organiserer adopsjon i Norge.

Det er ditt valg for hva du vil gjøre, og det er ingen andre som kan kjenne på seg hva som er mest riktig for deg, barnefaren og ikke minst barnet.

Ønsker deg masse lykke til!!

[Piper]

Jeg ville hatt store problemer med å vite at jeg hadde et barnebarn et elelr annet sted,s om jeg ikke fikk lov til å være en del av. Dere bestemmer jo dette selv, men kan det være en mulighet at noen i familien kan ta hovedomsorgen for barnet? Eller blir det for vanskelig, å tenke på at dere må forholde dere til barnet under oppveksten?

[O'hara]

Jeg ville hatt store problemer med å vite at jeg hadde et barnebarn et elelr annet sted,s om jeg ikke fikk lov til å være en del av. Dere bestemmer jo dette selv, men kan det være en mulighet at noen i familien kan ta hovedomsorgen for barnet? Eller blir det for vanskelig, å tenke på at dere må forholde dere til barnet under oppveksten?

Jeg tror ikke det gangner noen å tenke slik, enn om at, hvis at...

Klart, personlig tror jeg ikke jeg hadde maktet å adoptere bort et barn, men det er meg, hva som er riktig for andre er det umulig for andre å si. Og ved da å tenke på at "Tenk jeg har et barnebarn en eller annen plass." eller "Lurer på hvordan barnet mitt ser ut, er og har det bra.", det tror jeg ikke har noen nytteverdi.

Man kverner bare opp en hel masse tanker som egentlig ikke har noe hold i virkeligheten.

Om ts bestemmer seg for å adoptere bort barnet sitt, så bør hun, i mine øyne, heller få respekt for at hun erkjenner sine egne begrensninger for hvilke foreldre de vil bli. Heller det enn at vi skal gjøre saken hennes mye verre enn hva den allerede kanskje er.

Ingen, absolutt ingen av oss vet nok om hele situasjonen til å kunne uttale oss bastant den ene eller den andre veien

(Hele innlegget er ikke rettet mot deg Piper, men mer flere tanker jeg fikk.)

[Piper]

Jeg tror ikke det gangner noen å tenke slik, enn om at, hvis at...

Klart, personlig tror jeg ikke jeg hadde maktet å adoptere bort et barn, men det er meg, hva som er riktig for andre er det umulig for andre å si. Og ved da å tenke på at "Tenk jeg har et barnebarn en eller annen plass." eller "Lurer på hvordan barnet mitt ser ut, er og har det bra.", det tror jeg ikke har noen nytteverdi.

Man kverner bare opp en hel masse tanker som egentlig ikke har noe hold i virkeligheten.

Om ts bestemmer seg for å adoptere bort barnet sitt, så bør hun, i mine øyne, heller få respekt for at hun erkjenner sine egne begrensninger for hvilke foreldre de vil bli. Heller det enn at vi skal gjøre saken hennes mye verre enn hva den allerede kanskje er.

Ingen, absolutt ingen av oss vet nok om hele situasjonen til å kunne uttale oss bastant den ene eller den andre veien

(Hele innlegget er ikke rettet mot deg Piper, men mer flere tanker jeg fikk.)

Jeg vet at det ikke gagner noen å tenke slik, men jeg kjenner meg selv godt, og vet at jeg hadde hatt store problemer med å ikke tenke slik.

Ts og barnefar må sammen bestemme hva de skal gjøre, for hun kan ikke ta den avgjørelsen alene. Er de enig i at det er det beste for dem, så er det det det er og det skal respekteres. Men jeg tror det er lett å tenke slik jeg tenker, for uansett om mane r klar for å få barn eller ikke vil man alltid lure på om man gjorde det rette. Ts og barnefar har nå mange måneder på seg til å tenke igjennom dette, og jeg ville brukt tiden godt og ikke bestemt noe før det kanskje var en måned igjen eller noe slikt.

Det skal ikke være lett å beholde barnet, men det skal heller ikke være lett å adoptere bort barnet. Tenke seg godt om, og i alle fall bruke noen måneder på å tenke seg om. Nå er ts litt i sjokk, det var ikke planlagt, hun er for sein med å ta abort, og da kverner tankene på adopsjon med en gang. Derfor kan det være lurt å trekke seg selv litt ut av situajsonen, få tenke seg om, før en beslutter hva en skal gjøre.

Jeg tror man forandrer sitt eget liv med en sånn besluting, og derfor bør man bruke tid på noe slikt.

Endret 27. juli 2010 av Piper

[O'hara]

Man kan gi barnet sitt til adopsjon, men bestemme seg helt og holdet inntil 2 måneder etter fødsel. I tillegg vil jeg tro at man kan få en del samtaler med bufdir, slik at man tar en avgjørelse som totalt sett er den beste løsningen.

Jeg tror man kan styre tankene sine i en viss grad selv, noe jeg tror man må gjøre i situasjoner som er vanskelige og man egentlig ikke kan gjøre stort med det.

Edit: Jeg mener at om hun bestemmer seg for adopsjon, så kan man ikke i ettertid gjøre dette ugjort, såvidt jeg vet, og da bør man styre tankene sine heller i positiv retning, ala "Ungen får det veldig godt og får foreldre som kan gi de omsorg og kjærlighet, et etterlengtet barn."

Endret 27. juli 2010 av O'hara

[Gjest imli]

Trur dei fleste ungar som blir adoptert bort i Noreg, blir det fordi mor slit med rus... Difor er det nok ikkje veldig sosialt akseptert, nei. Vil tru det er få "normale" oppegåande mennesker som adopterar bort ungane sine i Noreg.

[Gjest adoptert]

da tar du feil imli .Det er riktig nok ikke mange norske etniske barn som blir adoptert bort lengre,men de finnes.Oftes er det helt vanlige fortvilte mennesker som adopterer bort.

[Gjest Aina]

Jeg kjenner til en norskadopsjon der det ikke handlet om rus. Biologisk mor var ung og følte seg ikke klar for å bli mor, så hun adopterte vekk barnet. Rus var overhodet ikke med i bildet.

Jeg synes det står respekt av å adoptere bort et barn man ikke er klar til å ta vare på.

Mange norske barn vokser opp i fosterhjem fordi foreldrene ikke kan ta vare på barna selv. Disse barna lever i et slags ingenmannsland der de slites i lojalitetskonflikter mellom fosterfamilie og biologisk familie. Mange av disse barna hadde fått en mye mer stabil og god oppvekst om de kunne blitt adoptert.

Ikke fordi fosterforeldre er dårlige foreldre, men fordi det er opprivende å gå mellom to familier der man kanskje aldri føler seg helt hjemme hos verken den ene eller den andre.

Jeg skulle ønske mange flere var modige nok til å la barnet få adoptivforeldre heller enn å tviholde fast i et barn man ikke er istand til å ivareta på en god måte.