Ut på byen - i et parforhold

[Gjest Anonymous]

Hei alle fornuftige medsøstre (og -brødre?)

Jeg og typen min sliter med forskjellig syn på det å gå ut på byen i parforholdet. Vi har vært sammen i snart fire år og han har alltid vært glad i gå ut. Det var der vi også møttes i sin tid. Jeg liker også å gå ut, men ikke like utagerende som han. Det første året vi var sammen var jeg den ivrigste, han ville gjerne sitte hjemme, var blitt for gammel for bylivet som han sa (han er nå 33 år).

Etter hvert endret dette seg. Han gjenopptok utgåingen, har mange single kompiser som hele tiden ”maser” på ham og vil ha ham med ut. Det som i utgangspunktet gjorde dette til et problem var at han etter hvert bare ville ut sammen med kompisene sine, uten meg. Jeg har stilt både meg selv og ham spørsmålet hvorfor han ikke vil være ute sammen med meg lenger. Han sier selv det er fordi vi ser hverandre hele uka, så når helga kommer må han få litt tid for seg selv og til å være sammen med kompisene sine. Jeg mener også man skal ha tid for seg selv, men man må da også kunne ha helgene og ”kvalitetstida” sammen?

Utgåingen har nå blitt et kjempeproblem etter at jeg flyttet til et annet sted for et halvt år siden pga jobb. Det er meningen vi skal flytte sammen igjen om en måned eller to, men jeg kvier meg pga våre forskjellige synspunkter. I perioden fra hverandre har vi kranglet mer og mer om dette. Han er ute hver eneste helg, og jeg er blitt mer og mer usikker på om han rett og slett er ute på ”sjekkern”. Jeg får ikke sove når jeg vet han er ute, fantaserer om hva han gjør, hvem han snakker med, osv. Jeg forlanger at han ringer meg når han kommer hjem fra byen, og han gjør det, men allikevel ødelegger dette sjelefreden min. Nå har jeg bedt ham om å holde seg hjemme av og til pga min engstelse, men dette fnyser han av og går ut uansett. Han sier han ikke vil la seg styre av meg, og at jeg er irrasjonell som har problemer med han går ut…??? Jeg føler rett og slett at han ikke bryr seg om meg lenger, og jeg synes også det er ganske patetisk av en voksen mann å henge på byen hele tiden.

Hva mener dere andre? Hvor ofte går man ut i et parforhold? Går man ut sammen eller hver for seg? Blir man noen gang for voksen? Er jeg urimelig om jeg forlanger at han holder seg hjemme av og til for min skyld? Er det åpenlyst at han ikke bryr seg om meg lenger? Er jeg blind, blir jeg bedratt?

-Engstelig

[Mrs. H]

Vel.. hvis jeg måtte "forlange" at min kjære skulle være hjemme så hadde jeg ikke giddet å være i forholdet. Vi har det mye gøyere sammen enn hver for oss og jeg vil alltid heller være med han på byen enn uten. Vi drikker, danser, tuller, kliner og bare har det gøy.

Vi går ut bare vi sammen og (stort sett) med venner av oss som er både par og single. De gangene vi går ut hver for oss er stort sett begrenset til sammenkomster i jobbsammenheng. Ikke fordi vi er usikre på hverandre, for det er vi ikke i det hele tatt, men rett og slett fordi vi trives sammen. Det er viktig å ha det gøy!

Syns det er merkelig hvis ikke han vil at du skal være med ut. Du kan jo prøve å forklare til ham at det ikke betyr at dere trenger å sitte å holde han i hånden hele tiden. Kan ikke du ta med deg en venninne/kamerat sammen med hans venner og han? På den måten har du noen å snakke med og ha det gøy med utenom han.

Det viktigste er at dere finner noe dere begge trives med, uansett om det er å gå sammen eller hver for dere. Det er kjedelig når sånne ting må bli tema i forholdet!

Lykke til!

[Pusen]

Må bare si dette her, vet ikke helt om det er svar på spørsmålet, men; jeg synes det er helt tragisk med par som ikke klarer å gå på byen sammen uten å ende opp som to barnslige kranglefanter.

Jeg og kjæresten har det kjempefint. Vi går ut sammen når vi har lyst til det, hvis han vil ut med gutta blir ikke jeg sur; jeg går ut med kompiser eller jentene. Da møtes vi på byen senere, og har det rågøy. Flørter og gliser og har det morsomt med hverandre og andre.

Da er mitt spørsmål dette; hva er grunnen til at noen ikke takler å være med partneren på byen???? Det må da være noe alvorlig galt i forholdet?? Kanskje vi har det så bra fordi vi er kjærester som er kompiser samtidig, men dette er slik jeg har hatt det med mine exer også så det kan da ikke være uvanlig...?

Jeg tror det er usikkerhet hos partneren og at de har kommunikasjonsproblemer. Alkohol fremmer jo, som kjent, diskusjoner på emner som ikke r så enkelt å snakke om ellers, men det er slik livet er; at en må snakke om ting slik at det ikke ligger og murrer og blir utløst i fylla.

Synes par som absolutt ikke takler en bytur sammen bør holde seg langt unna hverandre på slike kvelder. Helst gå på ulike utesteder og unngå hverandre for enhver pris. Det ødelegger for andre også hvis det skal utarte seg til krangel.

Hva synes dere andre?12

[Mrs. H]

Fullstendig enig med deg, Pusen!

[Gjest Anonymous]

Når en av partene i et forhold må ut alene omtrent hver helg,er det noe galt.Kan egenltlig si at forholdet er "game over".

Når hoved interessen i helgene er å gå på byen med single blir det bare problemer.

Jeg vet hva jeg snakker om.

ABC

[Gjest Anonymous]

Ja, som ABC skriver, jeg lurer på om forholdet er ”game over”. Vi krangler mer og mer om dette, jeg forstår ikke hvorfor han hele tiden skal ut alene, trekker konklusjoner og blir usikker på ham. Dermed oppstår nye problemer med mistenksomhet på andre områder. Synes vi har kommet inn i en ond sirkel.

Jeg er helt enig med deg Pusen, det er trasig med par som alltid krangler ute på byen, men det er ikke tilfelle med oss. Vi krangler kun om selve temaet, vi er jo nesten aldri på byen sammen så vi har ikke sjansen til å krangle der… De få gangene vi er det går det faktisk helt fint.

Tenkte over det Juni01 skriver om å ”holde i handa” . Det er mulig det er litt av det som er problemet, for jeg blir ofte hengende i nærheten av ham når jeg er ute. Jeg kommer ikke fra den byen vi bor i og kjenner ikke massevis av folk der. Synes det vil være litt rart å skille lag fra ham og kompisene for å sitte i baren alene. Vi har mange ganger hatt mine venninner og hans kompiser hjemme hos oss på vorspiel, men av en eller annen grunn vil gutta være for seg selv når det er på tide å gå ut på byen. (???) Men de gangene er det egentlig helt OK. Jeg må ikke være sammen med ham hele tiden og har det alltid morsomt sammen med mine venninner. Problemet er igjen at jeg kjenner ikke massevis av folk i byen vi bor i, så ofte har jeg ikke noen å gå ut sammen med i det hele tatt. De fleste av mine venninner har barn og/eller samboere som faktisk ER hjemme i helgene, og har dermed ikke behov for å gå ut så ofte.

Når jeg sitter og leser over dette synes jeg egentlig hele problemet er ganske tåpelig. Jeg ser på det som en selvfølge at man i et forhold roer ned utgåingen en smule, spesielt hvis det er et tema som hos oss. Jeg kjenner ingen par som er i nærheten av å ha et sånt forhold til utelivet som vi/han har. Man skal jo ta hensyn til hverandre, eller? Og da mener jeg ikke at det bare er han som skal ta hensyn til meg Det som får meg i tvil er at han er så ufattelig påståelig på at jeg er irrasjonell og at det er helt normalt å gå ut hele tiden og hver for seg. Han rikker seg ikke en tomme, men det gjør jo egentlig ikke jeg heller =/

Kanskje det er på tide å bryte opp… =(

[aline]

Du har fortalt at i det første året var det du som var den som var mest ute, at han da satt mye hjemme, og følte seg "for gammel".

Plaget det ham at du var mye ute? Jeg lurer bare av den grunn at han kanskje finner det like naturlig å gå ut nå, som det var for deg å gå ut da. (ble en skrekkelig tung setning men..) Og dersom det ikke plaget ham at du gikk ut, så skjønner han kanskje ikke hvorfor det plager deg at han går ut.

At han ikke ønsker å ha med deg, kan jo ha noe med hvem han går ut sammen med. Det trenger ikke bety han er utro, eller lei av deg. Men dersom han går ut sammen med "gutta" og de andre gutta stort sett er single eller ihvertfall fester uten damene, så er det kanskje litt kjipt for ham å ha med. Ihvertfall (som du sier selv) når du "henger" litt rundt ham når dere er ute.

Jeg skjønner veldig godt at du reagerer som du gjør altså, begynte bare plutselig å tenke litt fra hans mulige ståsted også.

Men jeg tror vel i hvertfall i første omgang at kommunikasjon er det første kluet her. det er alldeles ikke sikkert det er "game over", men at dere tenker og fungerer litt forskjellig. Kanskje han oppdaget at selv om han er blitt "eldre" så går det an å være ute å ha det morsomt sammen med kompiser. Drikke litt, skravle litt, kikke litt på damer (for det gjør de vel sikkert, selv om det ikke nødvendigvis er noe mer en det)( vi kikker vel på gutta og gjør vi ikke?)

Du nevnte også på at du pga jobb hadde flyttet, og at dere har flyttet fra hverandre for en periode pga det. Dersom du ikke ER der, så skjønner jeg jo kanskje litt bedre at han heller ønsker å være ute med kamerater en å sitte hjemme alene fordi du synes han er for mye på byn, men her er jeg litt usikker på om jeg har missforstått deg altså.

Du snakker om at han burde ville tilbringe kvalitetstid sammen med deg (helgene), men siden du selv var den som brukte mye av denne potensielle kvalitetstiden sammen med andre en ham, på byen det første året, så er det kanskje ikke så lett for ham å forstå forskjellen?

hvorfor er det rett at han gjør det? når ikke du trengte det? skjønner du hva jeg prøver å få frem?

Se det litt fra hans side, fra starten av. Også kan du jo snakke med ham om det. Spør ham hvorfor ting er blitt som de er. Dersom forholdet er kjørt, så vet du da ihvertfall at det er det, og hopper ikke bare av uten å ha hørt begges side først.

Vil han ikke prate eller høre, så har du ihvertfall prøvd.

Lykke til, og god helg.12

[Gjest Anonymous]

Det var jo ikke det at anonym nektet han å gå ut alene sammen med vennene sine,eller omvendt.Det som er problemet er vel det at det nesten er hver helg? Vet hvordan de helgene er.Har også vanskelig for å skjønne hva folk som er godt voksne å lever i parforhold har å gjøre på byen hver helg?

Greit med en tur ute i ny og ne,men alt med måte.Var oppe i samme situasjon sist sommer,og det gikk som det måtte gå det.

ABC

[terten]

Hei Anonym!

Dette har jeg vært med på 2 ganger og som sagt var løpet kjørt.

Håper selvfølgelig at det går bra men en på 33 som flyr på byen hver helg og som ikke vil ha med deg?

Tror nok du bør være forberedt på at han kan være utro. Gjør det samme som han, ikke vær tilgjengelig i helgene og se hvordan han reagerer.

Lykke til men husk at uansett!

Vil han ikke gjøre noe for å endre seg, er han ikke verdig deg.

[Gjest Kinga]

Anonym som startet innlegget VET ikke om kjæresten er utro. Jeg synes ikke det er videre hyggelig å så enda mer tvil hos folk som sliter med slike tanker. Hva om man mistenker han helt uten grunn? Ikke særlig godt å bli mistenkt for slikt (egen erfaring; absolutt en dreper for forhold og følelser).

MEN:

Synes man kjæresten prioriterer sin tid og oppmerksomhet på feile ting (dvs. f.eks. går for mye ut alene, istedet for å tilbringe tid med sin kjære), er det grunn god nok til å vurdere om man får det man ønsker i forholdet. Selvsagt skal man gi hverandre tid for seg selv, men når man får følelsen av å overhode ikke være prioritert... Enten får man senke kravene (forandre seg selv), kjæresten får begynne å prioritere damen sin(han må forandre seg), eller så må man vurdere om man ikke har det bedre alene... slik slipper man følelsen av å være nedprioritert; det er ikke godt i et forhold.

Det er jo opp til Anonym hvor mange ganger hun vil ta dette opp med han, og hvor mange sjanser hun vil gi forholdet. Hvis forholdet ellers er bra, hvorfor ikke gi det en sjanse og prøve å få rettet på ting? Han må jo også være interessert i at dette skal vare, eller?

12

[Gjest Anonymous]

On 2002-05-01 23:41, anonym wrote:

Hei alle fornuftige medsøstre (og -brødre?)

Jeg og typen min sliter med forskjellig syn på det å gå ut på byen i parforholdet. Vi har vært sammen i snart fire år og han har alltid vært glad i gå ut. Det var der vi også møttes i sin tid. Jeg liker også å gå ut, men ikke like utagerende som han. Det første året vi var sammen var jeg den ivrigste, han ville gjerne sitte hjemme, var blitt for gammel for bylivet som han sa (han er nå 33 år).

Etter hvert endret dette seg. Han gjenopptok utgåingen, har mange single kompiser som hele tiden ”maser” på ham og vil ha ham med ut. Det som i utgangspunktet gjorde dette til et problem var at han etter hvert bare ville ut sammen med kompisene sine, uten meg. Jeg har stilt både meg selv og ham spørsmålet hvorfor han ikke vil være ute sammen med meg lenger. Han sier selv det er fordi vi ser hverandre hele uka, så når helga kommer må han få litt tid for seg selv og til å være sammen med kompisene sine. Jeg mener også man skal ha tid for seg selv, men man må da også kunne ha helgene og ”kvalitetstida” sammen?

Utgåingen har nå blitt et kjempeproblem etter at jeg flyttet til et annet sted for et halvt år siden pga jobb. Det er meningen vi skal flytte sammen igjen om en måned eller to, men jeg kvier meg pga våre forskjellige synspunkter. I perioden fra hverandre har vi kranglet mer og mer om dette. Han er ute hver eneste helg, og jeg er blitt mer og mer usikker på om han rett og slett er ute på ”sjekkern”. Jeg får ikke sove når jeg vet han er ute, fantaserer om hva han gjør, hvem han snakker med, osv. Jeg forlanger at han ringer meg når han kommer hjem fra byen, og han gjør det, men allikevel ødelegger dette sjelefreden min. Nå har jeg bedt ham om å holde seg hjemme av og til pga min engstelse, men dette fnyser han av og går ut uansett. Han sier han ikke vil la seg styre av meg, og at jeg er irrasjonell som har problemer med han går ut…??? Jeg føler rett og slett at han ikke bryr seg om meg lenger, og jeg synes også det er ganske patetisk av en voksen mann å henge på byen hele tiden.

Hva mener dere andre? Hvor ofte går man ut i et parforhold? Går man ut sammen eller hver for seg? Blir man noen gang for voksen? Er jeg urimelig om jeg forlanger at han holder seg hjemme av og til for min skyld? Er det åpenlyst at han ikke bryr seg om meg lenger? Er jeg blind, blir jeg bedratt?

-Engstelig

[Gjest Anonymous]

Halloen . Ikke for og være stygg men.... virker jo litt snedigt at han foretrekker og gå på byen med kompiser fremfor deg.

Jeg traff også en mann for et år , som var en av " ute Gutta ".

Men han var lei av utelivet. Vi går stort sett ut sammen , men det hender han går ut med kompiser og mener jeg skal gjøre det samme. Så der er vi enige.'

Jeg tror også at grunnen til så mye skilsmisser ligger i at vi går veldig mye ut hver for oss med venninner og foreninger osv. vet fra egen erfaring at ting skjer lettere da, så sliter en med dårlig samviiitghet i tiden etterpå - som igjen gjør den andre partneren usikker og så får begge en utrygg hverdag.