Frustrert far

[La Guapa]

Min samboer og far til min sønn på 15 måneder har et temperamentsproblem. Han har aldri slått eller vært voldelig, men tåler ikke mye stress før det går ut over humøret. Han takler særdeles dårlig barnegråt, og får helt noia av å høre sønnen vår gråte. For en liten stund tilbake, skulle han være alene hjemme med sønnen vår, da jeg skulle på venninnekveld. Dro halv ni, da var barnet i seng. Halv elleve ringte mannen min og sa jeg måtte komme hjem. Var hjemme på 2 minutter, og da står han og sønnen i dusjen. Sønnen min gråter og er opprørt, det samme er samboer. Han forteller at sønnen vår våknet og begynte å gråte. Han forsøkte å roe han ned, men ingenting hjalp. Til slutt bestemte han seg for å bare la han gråte, og gikk inn i stuen og begynte å lese. Etter å ha lest et par sider, så gråt sønnen vår fremdeles, da eksploderte mannen min og løp inn på rommet hans, og skrek og brølte høyt til han. Sønnen vår stod oppe i sengen, han tok tak i ham og kastet han ned i sengen, og tok dynen og puten og slengte oppå han. Sønnen vår ble da enda reddere og gråt enda mer, til slutt kastet han opp og derfor stod de i dusjen begge to da jeg kom hjem. Jeg tok sønnen vår og han har sovd hos meg siden. Samme kvelden var han redd sin far, men dagen etter virket det som alt var normalt igjen? Han spør etter pappa, og er veldig pappadalt... Virker ikke som han husker hva som skjedde nå.. Men jeg er redd for at det skal skje igjen, tenk om han mister besinnelsen en gang til, og at denne gangen kommer han til å skade barnet? Jeg er oppriktig redd for dette, og har krevd at han skal gå til psykolog for å få orden på temeramentet sitt. I melleomtiden må jeg bare prøve å unngå at han er alene med sønnen vår på tidspunkter hvor det er sannsynlig at han kan komme til å gråte etc. Min mann har lenge vært veldig trøtt og sliten, og har nettopp vært hos legen for å ta masse prøver slik at han kanskje kan se om han feiler noe. Når han er trøtt og sliten, blir han ekstra ustabil, og lunefull i humøret.

Jeg lurer på hva andre tenker/ville gjort i en slik situasjon. Jeg vet ikke hva som er normalt eller ikke, men for meg er det helt gresk å kunne bli så sint at jeg blir fysisk mot et lite barn... At man blir frustrert, har jeg derimot forståelse for, men jeg trodde at de aller fleste kan styre frustrasjonen sin? En annen ting jeg reagerer på er at han kaller sønnen vår stygge ting, når han feks våkner opp og gråter om natten.. Skal inrømme at jeg noen ganger tenker inni ikke fullt så hyggelige kallemavn, men de blir aldri uttalt, og jeg forsøker alltid og være rolig og trygg for sønnen vår når han gråter.. Kaller han ihvertfall aldri stygge ting, uansett hvor trøtt jeg er eller når på døgnet han måtte våkne/gråte...

Jeg bet meg veldig merke i dette trådstarter.

Du beskriver mannen din som lunefull når han er sliten og stressa. Akkurat det er min mann også. Han leter etter noe å lage en krangel av. Forskjellen er at før var jeg redd for at han skulle få et av "anfallene sine" der han slo i ting/ stirret meg i senk med loco-øyne eller kalte meg stygge ting. Det er slik han styrte meg og vår familie i ganske nøyaktig 10 år.

Etter at vi fikk barn ble det enda lettere for ham å manipulere meg med sinne.

Slike menn sliter med mer enn bare et stressproblem når unene skriker!

Jeg gjorde jo alt for at han skulle roe seg ned og ikke være sint foran barna...og det dro han nytte av.

Han ble også rasende om de våknet om natta. Hvis de var syke o.l hadde han lange taler med høy stemme i sinne om natta om hvor sliten han kom til å bli på jobb etc. Han var sint, slamret med dører osv.

Alt dette tok jeg opp i de første samtalene på Familievernkontoret. Rett og slett hans totale mangel på empati.

Det er ikke normalt å reagere med sinne i en slik grad at man kaller ungene stygge navn eller slenger med dører om de våkner. En ting er å TENKE at dette blir en slitsom natt, noe annet er å uttrykke sinne så den som har våknet og kanskje er syk/ redd/ har tisset seg ut føler seg slem/ mindre verdt.

Ingen barn skal føle det slik.

Min mann har litt igjen på empatibiten enda- og kan være VELDIG egoistisk i tankegangen enda. Men han er mottagelig for å høre at " hallo, nå oppfører du deg uakseptabelt" Jeg kan si fra til ham nå....og hsn jobber faktisk med seg selv og lytter!

Han hadde også VELDIG lav terskel for å bli sliten/stressa/ dårlig humør....og da var ALT de andre sin feil., ungene inkludert.

I avtale med Familievernkontoret fikk han beskjed om at han selv hadde ansvar for å trekke seg unna gå tur/ stte seg i kjellerstua med musikk o.l hvis han ble stressa og kjente at han ble sint.

Det har fungert kjempe-fint. Han har færre og færre turer i sinne nå og tåler mye mere stress før han blir sint.

Men uansett hva som feiler mannen din må du slutte å unnskylde ham! Det er ikke rett at sinnet hans skal gå utover babyen deres! Det kan ALDRI unnskyldes uansett.

Jeg skulle ønske jeg hadde spart barna våre for ALLE episodene de ble vitne til før deres far søkte hjelp.

De har aldri nevnt noe og har et strålende forhold til ham i dag...men det kunne fort blitt anderledes.

[Gjest Gjest]

Men uansett hva som feiler mannen din må du slutte å unnskylde ham! Det er ikke rett at sinnet hans skal gå utover babyen deres! Det kan ALDRI unnskyldes uansett.

Jeg er enig i det du sier. Menn som behandler sine barn slik, må politianmeldes og få sin rettmessige straff (selv om de som regel får kun en brøkdel av den straff som er rimelig). De må samtidig fradømmes en hver kontakt med sine barn for all fremtid, og de må aldri få anledning til å ha en jobb der de kommer i kontakt med barn på noen måte.

Det kan stilles spørsmål om slike menn (og dem er det svært mange av!!) har livets rett. Uansett må samfunnet vernes mot slike ved at det offentliggjøres hvor slike menn bor, slik at alle i nabolaget kan ta sine forholdsregler.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg bet meg veldig merke i dette trådstarter.

Du beskriver mannen din som lunefull når han er sliten og stressa. Akkurat det er min mann også. Han leter etter noe å lage en krangel av. Forskjellen er at før var jeg redd for at han skulle få et av "anfallene sine" der han slo i ting/ stirret meg i senk med loco-øyne eller kalte meg stygge ting. Det er slik han styrte meg og vår familie i ganske nøyaktig 10 år.

Etter at vi fikk barn ble det enda lettere for ham å manipulere meg med sinne.

Slike menn sliter med mer enn bare et stressproblem når unene skriker!

Jeg gjorde jo alt for at han skulle roe seg ned og ikke være sint foran barna...og det dro han nytte av.

Han ble også rasende om de våknet om natta. Hvis de var syke o.l hadde han lange taler med høy stemme i sinne om natta om hvor sliten han kom til å bli på jobb etc. Han var sint, slamret med dører osv.

Alt dette tok jeg opp i de første samtalene på Familievernkontoret. Rett og slett hans totale mangel på empati.

Det er ikke normalt å reagere med sinne i en slik grad at man kaller ungene stygge navn eller slenger med dører om de våkner. En ting er å TENKE at dette blir en slitsom natt, noe annet er å uttrykke sinne så den som har våknet og kanskje er syk/ redd/ har tisset seg ut føler seg slem/ mindre verdt.

Ingen barn skal føle det slik.

Min mann har litt igjen på empatibiten enda- og kan være VELDIG egoistisk i tankegangen enda. Men han er mottagelig for å høre at " hallo, nå oppfører du deg uakseptabelt" Jeg kan si fra til ham nå....og hsn jobber faktisk med seg selv og lytter!

Han hadde også VELDIG lav terskel for å bli sliten/stressa/ dårlig humør....og da var ALT de andre sin feil., ungene inkludert.

I avtale med Familievernkontoret fikk han beskjed om at han selv hadde ansvar for å trekke seg unna gå tur/ stte seg i kjellerstua med musikk o.l hvis han ble stressa og kjente at han ble sint.

Det har fungert kjempe-fint. Han har færre og færre turer i sinne nå og tåler mye mere stress før han blir sint.

Men uansett hva som feiler mannen din må du slutte å unnskylde ham! Det er ikke rett at sinnet hans skal gå utover babyen deres! Det kan ALDRI unnskyldes uansett.

Jeg skulle ønske jeg hadde spart barna våre for ALLE episodene de ble vitne til før deres far søkte hjelp.

De har aldri nevnt noe og har et strålende forhold til ham i dag...men det kunne fort blitt anderledes.

Jeg ble litt redd av å lese det du skrev - det var som å lese om faren min...¨

Jeg er glad du fikk hjelp, det fikk aldri moren min, men heldigvis døde faren min men da var vi ganske ødelagt allerede

[Gjest womenwomen]

Jeg forstår at dette er alvorlig, og jeg er glad for at flere enn meg synes det. Angående det å gå fra ham, så har jeg vurdert dette. Det som gjør at jeg blir, er at han er en fantastisk person når han har det godt med seg selv, og han har sagt at han vil oppsøke hjelp. Jeg ønsker å gi ham en sjanse til å få orden på temperamentet med faglig hjelp, og i mellomtiden må jeg sørge for å ta meg av barnet vårt selv. jeg kommer til å beskytte vår sønn med alle midler, men jeg tror at dersom min mann kan få orden på seg selv, vil dette til slutt gagne sønnen vår (og meg selv) bedre enn å forlate ham umiddelbart. Dette er mine tanker, mulig jeg tar feil. Jeg er usikker, og finner hele situasjonen vanskelig, derfor synes jeg det er godt å få se andre synspunkter og innfallsvinkler. Av og til lurer jeg på om jeg er hysterisk og andre ganger lurer jeg på om jeg er gal som er der jeg er ...

Folk klarer skjelden å forandre seg , selv med terapi .Et hissig temperament i voksen alder , finns nok ingen " vidunder medisin " for desverre .Har inntrykk av at mange menn , sliter med dette problemet desverre .En form for dårlige nerver / psykisk svakhet - er det jo - å miste kontrollen over eget temperament og sinne .

Tåler han ikke stress og barnegråt / støy rundt ørene - som utløser irritasjon og sinne hos han , er det kanskje best dere bor hver for dere , og heller besøker hverandre og fortsetter som " kjærester " i hvert deres eget bo , men nært hverandre .Da kan dere treffes kunn på " gode dager " .

Er en mulighet . Det behøver ikke bli helt slutt mellom dere - selv om dere bor hver for dere . Mange forhold bor slik , hver for seg og syns det er best . Særlig eldre folk i 50 årene - ser jeg dette er ganske vanlig .At de har kjærester , men bor ikke sammen .

Kanskje det tryggeste og beste for deg og den lille sønnen deres - så lenge han er liten ...og barnegråt og stress ikke er til å unngå i mange år fremover .

[Gjest AnonymBruker]

Jeg er enig i det du sier. Menn som behandler sine barn slik, må politianmeldes og få sin rettmessige straff (selv om de som regel får kun en brøkdel av den straff som er rimelig). De må samtidig fradømmes en hver kontakt med sine barn for all fremtid, og de må aldri få anledning til å ha en jobb der de kommer i kontakt med barn på noen måte.

Det kan stilles spørsmål om slike menn (og dem er det svært mange av!!) har livets rett. Uansett må samfunnet vernes mot slike ved at det offentliggjøres hvor slike menn bor, slik at alle i nabolaget kan ta sine forholdsregler.

Snakk om å dra det langt da. Kjære vene. Veldig mange får god hjelp av psykolog eller familievernkontoret.

[Gjest AnonymBruker]

Hei.

Jeg vil bare fortelle deg at Familievernkontoret definerer familievold som situasjoner der noen skremmer andre med å slå i ting/ rope/ dytte/ verbale trusler og også slag! Psykisk vold og det å bli skremt defineres som like skadelig for barn som slag/spark.

Ikke enig i dette. Jeg har selv vokst opp med far som har et temperamentsproblem. Han kunne være sur pga noe som hadde skjedd på jobb f.eks og mase om denne tingen i flere timer. Jeg hatet når han var sint på mamma, og jeg låse meg inn på rommet mitt hvis han prøvde å kjefte på meg. Han har aldri slått noen eller utøvet annen vold. Jeg har vonder minner fra dette i barndommen, MEN jeg er glad foreldrene mine ikke skilte seg. Med dette mener jeg å si at det finnes ulike grader av ting. Det er f.eks forskjell på å at barna dine har sett deg full et par ganger og alkoholikere som er fulle hver kveld.

Jeg har arvet temperamentet til pappa selv om jeg hater det. Det er ikke ofte jeg er sint, og jeg mister ikke totalt kontrollen, men jeg har tatt unger hardt i armen, og snakket hardt til dem, har også skreket til vokse, og kastet glass i gulvet, men jeg er ikke voldelig av den grunn.

Så mitt svar er at ja, faren bør oppsøke hjelp, men å hevde at skilsmisse er eneste utvei som mange over er sier har vi alt for lite grunnlag til å mene.

[La Guapa]

Ikke enig i dette. Jeg har selv vokst opp med far som har et temperamentsproblem. Han kunne være sur pga noe som hadde skjedd på jobb f.eks og mase om denne tingen i flere timer. Jeg hatet når han var sint på mamma, og jeg låse meg inn på rommet mitt hvis han prøvde å kjefte på meg. Han har aldri slått noen eller utøvet annen vold. Jeg har vonder minner fra dette i barndommen, MEN jeg er glad foreldrene mine ikke skilte seg. Med dette mener jeg å si at det finnes ulike grader av ting. Det er f.eks forskjell på å at barna dine har sett deg full et par ganger og alkoholikere som er fulle hver kveld.

Jeg har arvet temperamentet til pappa selv om jeg hater det. Det er ikke ofte jeg er sint, og jeg mister ikke totalt kontrollen, men jeg har tatt unger hardt i armen, og snakket hardt til dem, har også skreket til vokse, og kastet glass i gulvet, men jeg er ikke voldelig av den grunn.

Så mitt svar er at ja, faren bør oppsøke hjelp, men å hevde at skilsmisse er eneste utvei som mange over er sier har vi alt for lite grunnlag til å mene.

Vel det er nå engang slik at de som driver med barne-ungdomsarbeide mener at psykisk vold også er skadelig.

Det er ikke godt for et barn og se de du er glad i og stoler på forandre seg og skremme deg.

Min mann ser mildt sagt skremmende ut når han blir sint.

Han er en stor mann og øynene hans blir sorte av raseri.

Han skjelver og ansiktet er helt fordreid. Han ser ut som om han har mistet fullstendig selvkontroll, og jeg har (mulig grunnløst, men dog) vært redd for at han skulle skade meg alvorlig (selv om han aldri har slått meg, bare holdt,dyttet,slått i veggen 2 cm fra hodet mitt, truet med å rive ned døra om jeg har låst meg inne på do,stått med knyttet neve to cm fra ansiktet mitt)....som sagt: han har aldri slått....men jeg har vært livende redd allikevel...!

Ungene har sett sin far slik tre ganger...de gråt! Jeg klarte å få avverget situasjonen med å ta dem med meg ut.

Den siste gangen kastet han den berømte stolen, og jeg bestemte meg for å ta ut skilsmisse om han ikke søkte hjelp!

Jeg takker Gud for at han gjorde det...ellers hadde vi ikke vært sammen i dag! Poenget er at utenom disse episodene er han en fantastisk far! De forguder ham...men det hjelper ikke når han skremmer vettet av dem tre ganger!!! Virkelig ikke!

Jeg er glad for at han jobber med seg selv. Han er flink til å regulere sinnet sitt og har det mye bedre med seg selv nå.

Han har vært åpen om sinnet sitt til vennene vår og fortalt at han mottar hjelp! De fleste av dem fikk hakeslepp ( han er godt likt i vennflokken og de trodde nok ikke det om ham) og en fortalte faktisk at han har samme problem og har gått sinnemestringskurs !!!

Så jeg vil ikke kategorisk utelukke menn med sinne fra et familieliv, men hjelp er Alfa Omega i en slik sammenheng...man klarer ikke dette alene!

[Auraya]

Jeg har arvet temperamentet til pappa selv om jeg hater det. Det er ikke ofte jeg er sint, og jeg mister ikke totalt kontrollen, men jeg har tatt unger hardt i armen, og snakket hardt til dem, har også skreket til vokse, og kastet glass i gulvet, men jeg er ikke voldelig av den grunn.

Jeg er enig i at det er forskjell på ting, og det mest vesentlige er om man fremstår som skremmende når man blir sint eller ikke. Jeg har også vokst opp med en snarsint pappa, men han fremsto aldri som ukontrollert, og dermed var det heller ikke noe problem for meg som barn å forholde meg til det. Men når TS forteller at sønnen ble så redd at han gråter ustanselig og kaster opp har det krysset en alvorlig grense for min del.

Jeg er også enig i at man ikke må skilles, og at dette kanskje kan fikses, men jeg vet også at om dette hadde vært mitt barn hadde jeg rett og slett ikke tatt risikoen på å bo under samme tak, mens denne pappaen rydder opp i sitt eget hode.

[¤Linda¤]

Jeg kan ikke sette meg inn i din situasjon..

Men jeg er mor til 2,og hadde nok ikke turt å bli hos en mann jeg ikke hadde visst hvor jeg hadde.

Lykke til!

[~white lady~]

Ikke enig i dette. Jeg har selv vokst opp med far som har et temperamentsproblem. Han kunne være sur pga noe som hadde skjedd på jobb f.eks og mase om denne tingen i flere timer. Jeg hatet når han var sint på mamma, og jeg låse meg inn på rommet mitt hvis han prøvde å kjefte på meg. Han har aldri slått noen eller utøvet annen vold. Jeg har vonder minner fra dette i barndommen, MEN jeg er glad foreldrene mine ikke skilte seg. Med dette mener jeg å si at det finnes ulike grader av ting. Det er f.eks forskjell på å at barna dine har sett deg full et par ganger og alkoholikere som er fulle hver kveld.

Jeg har arvet temperamentet til pappa selv om jeg hater det. Det er ikke ofte jeg er sint, og jeg mister ikke totalt kontrollen, men jeg har tatt unger hardt i armen, og snakket hardt til dem, har også skreket til vokse, og kastet glass i gulvet, men jeg er ikke voldelig av den grunn.

Så mitt svar er at ja, faren bør oppsøke hjelp, men å hevde at skilsmisse er eneste utvei som mange over er sier har vi alt for lite grunnlag til å mene.

Det du beskriver der, er vanlig kjefting. Du har med andre ord aldri? opplevd psykisk vold, og har derfor INGEN forutsetning for å si at det er mindre, eller ikke skadelig i det hele tatt i forhold til fysisk vold.

Jeg mener det er verre med psykisk vold, men mindre den fysiske volden går over til tortur. (For å sette det på kanten.)

[Gjest Nanette]

Ungen kastet opp. Av frykt kanskje. Stakkars, stakkars unge.

[Gjest AnonymBruker]

Det du beskriver der, er vanlig kjefting. Du har med andre ord aldri? opplevd psykisk vold, og har derfor INGEN forutsetning for å si at det er mindre, eller ikke skadelig i det hele tatt i forhold til fysisk vold.

Jeg mener det er verre med psykisk vold, men mindre den fysiske volden går over til tortur. (For å sette det på kanten.)

Du tar feil deg. Temperamentet til pappa har vært mye verre en vanlig kjefting. Jeg VAR redd. Tror han godt kunne ha funnet på å gjort det samme som TS beskriver når vi var yngre. Jeg låste meg inn på rommet og gråt når han kjeftet på mamma, og jeg var redd selv om han ikke var voldelig. Jeg sier ikke at psykisk vold ikke er farlig, det jeg sier er at skriking ikke er psykisk vold. (selv om det kan være det). Så tilbake til poenget mitt: Ja, denne faren gikk over streken, men vi har ikke grunnlag til å si at TS bør forlate faren til barnet. Den vurderingen bør hun ta selv, og helst samarbeid med en profesjonell.

[Jade]

I melleomtiden må jeg bare prøve å unngå at han er alene med sønnen vår på tidspunkter hvor det er sannsynlig at han kan komme til å gråte etc.

Husk at barnet kan gråte når som helst! Det er ingen garantier!

Jeg hadde ikke turt å bli hos denne mannen. Jeg hadde reist fra han uansett hvor glad jeg var i han. Barnas trygghet kommer først, uansett! Ja, jeg hadde bedt han oppsøke hjelp, men ikke med barna som "prøvekaniner".

Og til dere som forsvarer mannens handlinger og mener at det er normalt å reagere slik når ungen har skreket og skreket - håper dere oppsøker hjelp! Det er ikke normalt, og babyen skriker ikke for å være slem, og skal ALDRI bli kastet og skreket til for det!

Endret 26. juli 2010 av Jade

[NovaFlare]

Jeg skjønner veldig godt at dette er vanskelig ts, og jeg skjønner at du vil gi ham en sjanse. Det jeg derimot ikke skjønner, er at du velger å bo sammen med ham inntil han har fått hjelp. Det finnes vel ikke noe sterkere signal på at man har gjort noe veldig galt, enn når kona tar med ungen og flykter... Jeg synes han fortjener den! Han fortjener å få et støkk i seg, slik ungen fikk.

Endret 8. september 2010 av NovaFlare

[Gjest TS Kathrine]

En liten oppdatering ...

Min samboer har begynt i høst i terapi (ATV), dette synes jeg har hjulpet mye, selv om man ikke er helt i mål enda. Jeg er ikke lenger så redd for at han skal være voldelig (ihvertfall fysisk), og jeg tror han er blitt mer bevisst på hva han egentlig gjør.

Han har eksplodert verbalt flere ganger, men ikke like voldsomt som før. Han kan fremdeles bli irretert over ting som uforusett skjer, feks at barnet vår våkner og har spydd, jeg roper på hjelp, han kommer og er sur/sint fordi jeg ikke har klart å unngå å søle med spyet i senga når jeg løftet ut barnet... Så ja, vi har en lang vei å gå. Det jeg merker er at han ikke utøver så mye sinne mot barnet som mot meg lenger.

Samlivet oss i mellom er veldig vanskelig. Jeg kjenner at jeg er bitter for at han oppfører seg som han gjør, og for at han har latt oss gå gjennom alt dette. Han synes fremdeles jeg overdramatiserer ting, og at jeg er veldig sart. Han mener jeg overreagerer på ting han sier, og synes jeg tar alt for mye innpå meg. Jeg lurer på om han har rett...

Nå er han i et dillemma i forhold til ATV, og opplegget der. Han sier han føler at det ikke gir han noe, og at han synes det er tøvete metodebruk. Han sier at det eneste han har lært der, er å trekke pusten dypt og sette seg ned/eventuelt trekke seg ut av situasjonen når han kjenner raseriet kommer. Han vil gjerne prøve noe annet, men her hvor vi bor, er det ikke annet. Jeg krever at han fortsatt går i behandling der inntil han finner et fullverdig alternativ. Vi krangler mye, og kommuniserer veldig dårlig. Han sier en ting, jeg hører noe annet vice verca. Det er tungt og vanskelig, og jeg har i dag spurt om vi skal kontakte familievernkontoret for samlivsterapi. Jeg blir så sliten av dette, og hadde det ikke vært for forbedringene i forhold til vår sønn, så tror jeg ikke at jeg hadde orket. Når det skal sies, så er han faktisk veldig flink med han også, han er jo ikke bare sur og sint! Sønnen vår elsker å kose og leke med han, og jeg har ikke lyst til atr han skal vokse opp som skilsmissebarn.

Det var litt om dagens situasjon...

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke du skal gi deg på kravet om at HAN må ta grep for å endre seg, mestre sinnet sitt, og at det er et forutsetning for at dere skal kunne bo sammen. Ellers må du være tøff nok til å ta konsekvensen, og flytte fra ham. Ja, det er ikke så gøy å tenke på at barnet ditt blir skilsmissebarn. Men det er heller ikke så gøy for barnet å vokse opp i et aggresivt, og potensielt skadelig (iallefall psykisk, mulig fysisk) hjem. Barnet BLIR skadet av det, psykisk eller fysisk! Du må som mor sette høyest å beskytte barnet ditt fra skade.

Jeg vet det er ganske vellykket sinnemestringskurs for menn ved Brøset kompetansesenter i Trondheim. Det kan også være et alternativ at du flytter fra ham for en periode, mens han jobber med seg selv, evt. at han drar dit de har effektive kurs for en periode. Det må HAN gjøre, for å berge forholdet og familielivet sitt..

[Jade]

Vær veldig skeptisk til at han ikke vil gå på ATV mer. Ser han ikke alvoret i dette? Godt du krever at han fortsetter!

Jeg hadde nok forlatt han hvis jeg var deg. Du skriver jo selv at du kun holder ut pga bedringene i forhold til sønnen deres. Men jeg hadde vært bekymret for at han da ville hatt sønnen alene i perioder......

[Gjest Gjest]

Husk at det at mannen din skriker til deg kan være like skremmende for sønnen din som når han skriker til barnet selv.

[AnonymBruker]

Har du tilbud om samtaler ved ATV? Partnertilbudet der kan være gull verdt. Jeg tror jeg ville vaølgt det fremfor familievernkontoret i første omgang, da de har bedre kompetanse på den type problemer som oppstår når den ene parten har et sinne-/voldsproblem.

Ellers er jeg bekymret for at han vil slutte hos ATV samtidig som han fortsetter å skylde på deg (at du er for skjør og overreagerer etc.). At han fortsatt skylder på deg betyr at han ikke er villig til å ta ansvar for sine egne handlinger og sitt eget sinne - og at han derfor heller ikke har forstått at han faktisk må velge andre handlingsmåter enn tidligere når han blir frustrert eller sint.

Det er helt urimelig at han blir sur og sint hvis du ber om hjelp når barnet deres er sykt.

[runekki]

.

Endret 17. februar 2011 av runekki