Frustrert far

[litle_my]

Nøyaktiv hva som skjedd vet jeg jo ikke. Men med vold tenker jeg at man påfører noen skader eller smerter, og i dette tilfellet virker det mer som gutten ble skremt.

Vel, en ørefik er heller ikke nødvendigvis spesielt vondt ...

Min tanke er at det jeg uthevet var ikke det TS heller selv hadde sett, det var det barnefar selv hadde fortalt. Og da har han sikkert ikke "lagt på litt" eller fått det til å høres verre ut enn det det var.

Jeg har selv vært offer for vold, og det har ikke alltid vært smerten som har vært det verste, men redselen for hva mer som hender. Å se en person du er glad i "klikke" gjør deg usikker og redd, uansett om du er liten eller stor, og uansett om det er skadelig/smertefullt eller ikke.

[Gjest Nanette]

Bv ville ha tatt affære om de visste om dette.

Klart det er vold! Ungen blir utrygg, det er skadelig for han. Jeg ville ha tatt med ungen min og dratt, morsinstinktet må da vel komme inn her, TS?? Eller ikke? Du vil vel at sønnen din skal ha en trygg og god oppvekst? Det får han ikke med den faren der. Du har ikke så mye tid å miste, det er snakk om din egen sønn og hans barndom, oppvekst, fremtida hans.

[Gjest janne]

Det er ikke første gangen,dette har nådd mine ører...vi er en veldig tett vennindegjeng,som prater om alt på godt & vondt!!

Da vi nå alle har barn(i forskjellige aldre)har sinne,tålmodighet/ikke tålmodighet iht barna kommet opp..

det som er sikkert,er at alle og en hvar av oss har på et eller annet tidspunkt tatt hardt i barna,gitt de en "luftetur" etter armen ned på rommet,tatt i barnet (relativt hardt) i senga når ungen har skreket og skreket i timesvis(og man har prøvd det meste),og man sitter der alene med ungen..

en av oss hadde kolikk barn i 4 mnd,hun gjorde som mannen som er omtalt her...hun slang han ned i seng,løp gråtende ut på badet,satte på dusjen,lukket døra,og bare gråt og gråt og håpet at sønnen skulle roe seg!!!!

jeg har også innsett mange ganger at med mitt temperamnet,er det noen ganger badre at mannen min tar over i situasjoner som jeg føler jeg ikke behersker!!dvs,evige disk om klær ol med en 6åring

jeg lærer fortsatt hver eneste dag,om hvordan jeg kan løse sånne ting på en bedre måte...prøver i det lengste og være en god mor..

og det er felles for alle de jeg har nevnt over her:)

vi har vært utmattet,stressa,fortvilet,oppi all den gleden det og bli foreldre...

MEN jeg mener ikke at man skal flytte fra en person som har gått for langt en gang(her er det en hårfin grense)for jeg vet,og har selv erfart at man kan miste hodet når man står oppi en situasjon med et barn...det viktige er og søke hjelp,bli klar over sinnet sitt selv,ta tak i det, osv....klarer man ikke det,så må en man selv eller partneren selvfølgelig ta et valg som er til barnets beste!!

jeg tror også at de fleste som har barn,kan kjenne seg igjen i følelsen av og ikke ha kontroll...det er ingen god følelse,og vi er de voksne,barnas beskyttere så det er vårt ansvar og hente tilbake kontrollen...

Ønsker de involverte masse lykke til <3

[Gjest AnonymBruker]

Det er ikke første gangen,dette har nådd mine ører...vi er en veldig tett vennindegjeng,som prater om alt på godt & vondt!!

Da vi nå alle har barn(i forskjellige aldre)har sinne,tålmodighet/ikke tålmodighet iht barna kommet opp..

det som er sikkert,er at alle og en hvar av oss har på et eller annet tidspunkt tatt hardt i barna,gitt de en "luftetur" etter armen ned på rommet,tatt i barnet (relativt hardt) i senga når ungen har skreket og skreket i timesvis(og man har prøvd det meste),og man sitter der alene med ungen..

en av oss hadde kolikk barn i 4 mnd,hun gjorde som mannen som er omtalt her...hun slang han ned i seng,løp gråtende ut på badet,satte på dusjen,lukket døra,og bare gråt og gråt og håpet at sønnen skulle roe seg!!!!

jeg har også innsett mange ganger at med mitt temperamnet,er det noen ganger badre at mannen min tar over i situasjoner som jeg føler jeg ikke behersker!!dvs,evige disk om klær ol med en 6åring

jeg lærer fortsatt hver eneste dag,om hvordan jeg kan løse sånne ting på en bedre måte...prøver i det lengste og være en god mor..

og det er felles for alle de jeg har nevnt over her:)

vi har vært utmattet,stressa,fortvilet,oppi all den gleden det og bli foreldre...

MEN jeg mener ikke at man skal flytte fra en person som har gått for langt en gang(her er det en hårfin grense)for jeg vet,og har selv erfart at man kan miste hodet når man står oppi en situasjon med et barn...det viktige er og søke hjelp,bli klar over sinnet sitt selv,ta tak i det, osv....klarer man ikke det,så må en man selv eller partneren selvfølgelig ta et valg som er til barnets beste!!

jeg tror også at de fleste som har barn,kan kjenne seg igjen i følelsen av og ikke ha kontroll...det er ingen god følelse,og vi er de voksne,barnas beskyttere så det er vårt ansvar og hente tilbake kontrollen...

Ønsker de involverte masse lykke til <3

Dette er ikke en seksåring, det er snakk om en toåring. Dessuten kan man lure på hva slags miljø du er i hvor slikt er vanlig.

[Gjest Eurodice]

Dette er ikke en seksåring, det er snakk om en toåring. Dessuten kan man lure på hva slags miljø du er i hvor slikt er vanlig.

Jeg må korrigere deg en smule, barnet er 15 måneder, ikke ett og et halvt år en gang. Jeg har ingen forståelse for voksne som bruker vold mot barn, jeg kan forstå at man kan bli frustrert, men vold er å gå langt over streken. Og ja, jeg har (hatt) barn selv.

Det er bare den første setningen som er rettet til deg, AB.

[Gjest imli]

Eg har erfaring med litt same type problemer, min eksmann har rusproblemer og eg innså vel berre til slutt at han aldri kom til å endre seg (eller at eg i alle fall ikkje kunne endre han - han måtte ville det sjølv, og det såg ikkje ut til at han ville det), så eg måtte kome meg vekk før han øydela barndommen til ungane. Det er berre du som veit korleis mannen din er, TS, men basert på det du skriv her, så høyrest det urovekkande ut. Du kan ikkje "redde" mannen din frå problemene. Han må ta tak i problemene sjølv. Ser han ikkje at han har eit problem, bør du vurdere å gå frå han.

[La Guapa]

Nøyaktiv hva som skjedd vet jeg jo ikke. Men med vold tenker jeg at man påfører noen skader eller smerter, og i dette tilfellet virker det mer som gutten ble skremt. Regner ikke med at han tok sats og kastet gutten ned i senga med alle krefter han hadde, MEN jeg vet jo ikke, jeg var ikke der, så for alt vet kan det jo ha vært en voldelig episode.

Man gjør jo omtrent slike ting med unger for å tulle med de også, og da ler de jo, så nei, min første tanke var at dette ikke var vold. (Noe jeg absolutt ikke kan si for sikkert) Jeg er enig i at dette KAN gi barnet traumer, men det kan en skilsmisse også, og jeg tror som sagt ikke saken er alvorlig nok til å nekte samvær, så da skjønner jeg ikke hvordan en skilsmisse skal hjelpe?

Hei.

Jeg vil bare fortelle deg at Familievernkontoret definerer familievold som situasjoner der noen skremmer andre med å slå i ting/ rope/ dytte/ verbale trusler og også slag! Psykisk vold og det å bli skremt defineres som like skadelig for barn som slag/spark.

[Gjest AnonymBruker]

Selvsagt er det vold å brøle til en baby på 15 mndr. Det er vold å brøle til voksne også.

[Harlekin]

Dette er selvsagt ikke akseptabelt, selv om det absolutt er forståelig at man kan bli så fortvilet og frustrert over et barn som ikke vil roe seg, uansett hva man gjør. Jeg tror de aller fleste som har barn vil komme borti situasjoner der de må legge bånd på seg for ikke å gjøre noe de vil andre på. Det farlige er de som ikke klarer å kontrollere seg selv, som din mann, TS. Bra at han vil ta imot hjelp, får håpe dere får time fort.

[Gjest Constanze]

Vil bare gjøre dere oppmerksom på at det faktisk er snakk om en baby her. Gutten er 15 mnd og barn blir betegnet som babyer til de er 18 mnd.

Det skal faktisk ikke så mye krefter til for å skade alvorlig et så lite barn. At noen her betegner handlingen som normal er rett og slett skremmende. Det er vår plikt som omsorgspersoner å skåne barna våre for slik mishandling. Og TS må huske på at dersom noe alvorlig skulle skje gutten så kan hun bli holdt medansvarlig for ikke å ha reagert på et tidligere tidspunkt.

Og som en annen her sa - det er mye mulig at mannen har vært langt mer hardhendt enn hva han sa. Det er menneskelig å "pynte" på sannheten når man vet man har gjort noe galt.

[tingeling]

Hvis du orker å bli boende med mannen (det hadde ikke jeg klart) så er nok det det beste hvis ikke ting blir verre. Ellers må du jo sende barnet alene til ham inntil det skjer noe virkelig ille som du kan bevise. Forursetningen for å bli boende bør da være terapi, med en gang. Inntil da bør dere avtale at mannen går ut av huset hvis barnet gråter, og de to bør ikke være alene.

Prøv å kontakte alternativ til vold, de kan sikkert hjelpe

[Gjest AnonymBruker]

Eg har erfaring med litt same type problemer, min eksmann har rusproblemer og eg innså vel berre til slutt at han aldri kom til å endre seg (eller at eg i alle fall ikkje kunne endre han - han måtte ville det sjølv, og det såg ikkje ut til at han ville det), så eg måtte kome meg vekk før han øydela barndommen til ungane. Det er berre du som veit korleis mannen din er, TS, men basert på det du skriv her, så høyrest det urovekkande ut. Du kan ikkje "redde" mannen din frå problemene. Han må ta tak i problemene sjølv. Ser han ikkje at han har eit problem, bør du vurdere å gå frå han.

Er du alenemor, Imli? Samme fyren du har de to ungene med?

[Gjest AnonymBruker]

Er du alenemor, Imli? Samme fyren du har de to ungene med?

Er det mulig å være så nysgjerrig?

[Gjest Linn]

Dette fikk jeg veldig vondt av å lese,ts!

Min mann er verdens mest tålmodige, så denne oppførselen synes jeg er helt hårreisende! Kan rett og slett ikke forstå hvordan det er mulig å gjøre noe slikt mot sin egen forsvarsløse lille unge.

Og jeg klarer ikke se det fra en annens side enn guttungens. Hadde jeg vært i en slik situasjon(egentlig en umulighet, men) så hadde jeg bare tenkt på hvordan disse handlingene hadde påvirket barnet mitt. Mine egne følelser til denne mannen hadde kommet i andre rekke. Antakelig hadde jeg reist fra han etter dette(den voldelige hendelsen), ikke permanent, men til han hadde forstått alvoret og søkt hjelp med det mål å få tilbake familien sin. Dette er ikke å være hysterisk, men å ta vold på alvor. Vise mannen din avsky for hans handling.

Stakkars lille gutt! Dette er vold. Ingen tvil engang. Vær så snill og tenk på gutten din, man får bare en barndom. Personlig ydmykelse(antar det blir snakk) teller ikke i det lange løp.

Håper det ordner seg og at dere får løst problemene sammen.

Ønsker dere lykke til for alle sin skyld.

[Auraya]

*dobbelt*

Endret 19. juli 2010 av Auraya

[Auraya]

Nøyaktiv hva som skjedd vet jeg jo ikke. Men med vold tenker jeg at man påfører noen skader eller smerter, og i dette tilfellet virker det mer som gutten ble skremt.

Det er vold, han tok tak og slang gutten opp i senga. Barn kan tåle ganske mye, men det er også små marginer på at ting går galt. Hva om gutten hadde truffet veggen eller sengegjerdet? Mange spedbarn blir også alvorlig skadet av feks risting, noe som virker ganske uskyldig, men som lett kan vri og skade en myk liten kropp.

Og å opptre skremmende går som psykisk vold, og det kan ofte være mer traumatisk enn fysisk vold. Jeg har blitt utsatt for slik psykisk vold som voksen, og når jeg vet hvor tramatisk dette har vært for meg, som tross alt har muligheten til å reflektere over det, blør hjertet mitt litt ved tanken på at noen mener det er ok å gjøre det mot ett barn som er så lite at det ikke har utviklet noe særlig språk eller refleksjonsevner enda.

Det som er det alvorligste her er at fyren ikke har kontroll over seg selv, og da kan man ikke vite hva som vil skje neste gang. Det kan være tilfeldigheter, han rister ungen fra feil vinkel, eller kaster han litt forkjært så han skader seg alvorlig, og da kan det være for sent å ta affære. Barnegråt er en del av foreldrepakka, og takler man ikke det uten å "klikke" bør man ikke ha noe med barn å gjøre.

TS behøver ikke å avslutte forholdet, men bør ikke la han være alene med barnet før han har endret seg. Det beste er nok at en av dere flytter ut, og at ungen bor hos mor, mens han oppsøker profesjonell hjelp. Han takler ikke hverdagslivet i småbarnsfamlien, og da bør han ikke være alene med barnet. Så kan dere heller møtes som kjærester på ettermiddager og helg, så barnet får samvær med han. Så kan dere flytte sammen igjen den dagen han er friskmeldt for sinnet sitt.

[Gjest Nanette]

Det er vold, han tok tak og slang gutten opp i senga. Barn kan tåle ganske mye, men det er også små marginer på at ting går galt. Hva om gutten hadde truffet veggen eller sengegjerdet? Mange spedbarn blir også alvorlig skadet av feks risting, noe som virker ganske uskyldig, men som lett kan vri og skade en myk liten kropp.

Og å opptre skremmende går som psykisk vold, og det kan ofte være mer traumatisk enn fysisk vold. Jeg har blitt utsatt for slik psykisk vold som voksen, og når jeg vet hvor tramatisk dette har vært for meg, som tross alt har muligheten til å reflektere over det, blør hjertet mitt litt ved tanken på at noen mener det er ok å gjøre det mot ett barn som er så lite at det ikke har utviklet noe særlig språk eller refleksjonsevner enda.

Det som er det alvorligste her er at fyren ikke har kontroll over seg selv, og da kan man ikke vite hva som vil skje neste gang. Det kan være tilfeldigheter, han rister ungen fra feil vinkel, eller kaster han litt forkjært så han skader seg alvorlig, og da kan det være for sent å ta affære. Barnegråt er en del av foreldrepakka, og takler man ikke det uten å "klikke" bør man ikke ha noe med barn å gjøre.

TS behøver ikke å avslutte forholdet, men bør ikke la han være alene med barnet før han har endret seg. Det beste er nok at en av dere flytter ut, og at ungen bor hos mor, mens han oppsøker profesjonell hjelp. Han takler ikke hverdagslivet i småbarnsfamlien, og da bør han ikke være alene med barnet. Så kan dere heller møtes som kjærester på ettermiddager og helg, så barnet får samvær med han. Så kan dere flytte sammen igjen den dagen han er friskmeldt for sinnet sitt.

Enig!

Men hvorfor ta risikoen på at ting skal ordne seg, som regel gjør det ikke det, voldelige mennesker forandrer seg sjeldent. Og OM de gjør det, kan det ta opptil mange år før de blir bra igjen. Hvorfor risikere å utsette barnet sitt for sånt? Du burde skåne barnet ditt fra slike situasjoner. Det er sånne hendelser man som voksen husker tilbake på og det fortsatt går kaldt nedover ryggen på en. Tenk på den frykten den stakkars sønnen din må ha følt! Det er trist det!

[Gjest AnonymBruker]

Jeg har erfaringer med å være det barnet. Moren min var slik som "frustrert far." Jeg kaller det for vold, det han gjorde.

Hos meg fortsatte volden. Hver gang jeg gjorde noe uakseptabelt ble det en eller annen form for vold. Faren min snakket til mamma flere ganger om at hun måtte roe seg, men så fort far var ute av huset ble hun bare verre. Hun var dagmamma en periode og jeg vet at det gikk utover de til tider også.

Etter hvert som jeg ble eldre ble det mindre fysisk vold, men psykiske fortsatte. Jeg sier ikke at denne faren kommer til å gjøre det samme. Likevel så vet man aldri.

Oppveksten har utrolig mye å si, barnet husker nok hva som hadde skjedd dagen før, men det er noe med barn og tilliten til foreldrene.

Jeg husker at moren min alltid skrek, hersket og slo. Ellers fikk jeg høre om alt det jeg ikke klarte og alt jeg var.

Psykolog er ikke feil for "frustrert far." Foreldre burde klare å styre sinne sitt, ingen barn burde oppleve å bli slått av sine egne foreldre. + det at vold avler vold.

[~white lady~]

Huff, det her får meg til å tenke på Baby P saken!

Jeg har selv vokst opp med vold, (både fysisk) og psykisk. Det psykiske er det som har satt mest spor, og jeg sliter med det den dag idag, selv om jeg fungerer greit i hverdagen for utenforstående.

Med psykisk vold mener jeg skriking, brøling, banning, trusler og nedrakking på meg selv som person.(Ifra mine omsorgspersoner, og enkelte klassekamerater.)

For en baby som ikke kan forsvare seg selv hverken med ord eller handlinger, er det totalt uakseptabelt! å oppføre seg slik som mannen din gjorde, TS.

Jeg har barn selv, og hadde samboeren min gjort noe lignende (noe som aldri har skjedd, så tålmodig som han er) så hadde jeg satt barnet mitt først! og sørget for at noe slikt aldri hadde skjedd igjen. Det spiller ingen rolle hvor god mannen din er til vanlig eller hvor høyt du elsker han- barnet ditt er prioritet nr 1!

Følg magefølelsen, bruk fornuften, og elsk barnet ditt.

Lykke til!

[Gjest småbarnsfar]

Hei.

Det er noen her som sa at man ikke blir bedre til å håndtere barnegråt. Det er jo bare tull. Jeg selv hadde det veldig vanskelig da mitt første barn kom, langvarig gråt gjorde med stressa, sinna, rådløs, lei meg og helt på kanten av hva jeg kunne greie.

Det viste seg egentlig fort at det rett og slett var fordi jeg følte meg maktesløs. Det var stort sett mor som fikk babyen til å slutte å gråte (med pupp), og som fikk babyen glad (med pupp) og som fikk babyen til å sove (med pupp).

Jeg hadde ingen lignende trumfkort og det tok noen måneder før jeg hadde fått gode teknikker for å få barnet til å roe seg skikkelig.

Nå i dag er jeg langt mer tålmodig mot barnegråt, og det gjør meg ihvertfall overhodet ikke sinna. Det går seg til.

Men til TS sitt innlegg, krev at han får hjelp, ellers vil han kanskje selv bare håpe at han skal greie å holde seg. Til det skjer igjen.