Hvordan var det å komme hjem?

[lille katt]

Vi var en uke på nyfødtintensiv med nr. 1 pga. en mindre infeksjon og antibiotikabehandling. Jeg merket godt at vi ble litt "institusjonalisert" av bare en uke - personalet der ordnet jo alt mulig, og det føltes ikke som "vår" baby. Det var litt rart å ta henne med hjem, men hun gjorde ikke annet enn å sove, spise og bæsje, så det var ikke spesielt skummelt eller vanskelig. Hun var faktisk så lett å ha med å gjøre at jeg var bekymret for at hun sov for mye!

Det som overrasket meg mest etter fødselen var min egen elendige form, som jeg ser andre nevner. Jeg hadde en ganske normal fødsel, ingen store rifter, normalt blodtap, men likevel var jeg så fysisk utslitt som jeg aldri har vært før. Psykisk var jeg i god form, har f.eks. aldri merket noen ammetåke eller hatt barseltårer. Søvnen var grei, for babyen sov så mye. Men jeg syntes det var fryktelig vondt nedentil, leeeenge! Jeg hadde overproduksjon av melk i tillegg til barselnattesvette av en annen verden (søkkvått sengetøy i ca. 3 måneder, og da mener jeg SØKKvått!), så jeg var nok konstant dehydrert og dårlig ernært til tross for at jeg spiste og drak det jeg maktet. Det tok ihvertfall tre måneder før jeg følte meg noenlunde i grei form igjen. Det var slik med nr. 2 også, men da var jeg litt mer forberedt.

[~white lady~]

Jeg husker vi kom inn døra hjemme, til en skinnende, nyvaska leilighet, (Samboer stresset ned med vaskefilla mens jeg lå med de første riene før vi dro til sykehuset) med den sovende babyen i armene. Alt var så stille, og det var ingenting som måtte gjøres umiddelbart. Så jeg la babyen ned på sofaen, reiste meg opp og kikket rundt. Og så tenkte jeg - Og så? Hva skjer nå?

Det slapp jeg forøvrig å tenke på særlig lenge, siden gullklumpen våknet etter et par minutter og ville ha mat.

Jeg hadde forøvrig ikke vett til å ta vare på meg selv og hente meg inn igjen, som andre her har skrevet så har jeg aldri følt meg så fysisk utslitt som etter en fødsel. Som om man skulle ha syklet Tour De France -minst! Men så mistet jeg mye blod også da.

Så det var ut på turer, ut og besøke venner og få besøk, på butikken og handle, middagslaging osv. Kort sagt, det samme som vi bedrev før babyen kom.

Jeg fikk lite tid til å spise og raste ned i vekt, og brukte over ett år på å krangle til meg de tapte kiloene.

Heldigvis slet jeg ikke med ammingen, den gikk av seg selv til tross for at jeg aldri fikk noen veiledning ifra sykehuset.

Ungen min fikk heller ikke kolikk eller andre problemer, men han var ikke spesielt rolig av seg og krevde (og krever fremdeles) mye oppmerksomhet.

Jeg gleder meg til en eventuell ny baby kommer- da kan jeg rette opp i de feilene jeg gjorde med vår førstefødte, og samtidig gjøre noen nye feil.

[Gjest Catwoman]

Jeg synes det var en merkelig følelse å komme hjem. Jeg kom tilbake til det hjemmet jeg forlot når jeg skulle føde - samtidig kom jeg hjem til et helt annet og fremmed hjem. Alt var som før jeg dro - samtidig kjente jeg meg nesten ikke igjen.

Synes den følelsen var litt overveldende.

Jenta sov hele tiden første kvelden (fortsatt litt slapp etter gulsotten) Så jeg ordnet en masse småting - hadde et voldsomt behov for å gjøre altmulig - samtidig tørte jeg nestne ikke slippe henne ut av synsfeltet, var redd hun skulle forsvinne eller noe

Også var jeg helt i ammetåka (er vel det tildels enda, bare ikke så ille lenger) Det var greit nok på barsel - men når jeg kom hjem fikk jeg ikke med meg noenting. Satt og ammet og så på nyhetene - etterpå husket jeg ikke en eneste nyhetssak.

Jeg følte meg veldig fysisk oppegående - men merket jo at jeg ikke orket å gå så veldig lange turer til å begynne med. Jeg var innstilt på at jeg ikke ville ha tid til noe annet enn babyen, men det at det er så stillesittende (det burde kanskje vært logisk) kom litt overraskende på. Det går så mange timer i løpet av dagen til å amme og kose og bysse babyen - har aldri sittet så mye i sofaen før jeg.

Nå har hun blitt 8 uker - så nå kan vi leker vi litt på gulvet, det er moro

[Kylling]

Jeg syntes det var helt fantastisk å komme hjem. Formen var fin, ammingen gikk greit, babyen var (forholdsvis) rolig. Mannen var hjemme de to første ukene, så han hadde ansvar for hus og mat og slikt, mens min oppgave var å amme. Hadde masse besøk, opptil flere puljer hver dag, og det var kjempekoselig. Savner den første tiden..

[Susan Sto Helit]

Husker det som veldig koselig og avslappende å komme hjem med den bittelille nye.

Veldig rart, og merkelig at nå hadde vi ansvaret helt alene.

Men etter to dager stort sett alene med baby på sykehuset, så var det ikke SÅ skummelt.

Merket at både jeg og baby slappet mye bedre av hjemme, og at det var deilig å ha sitt eget å forholde seg til, og ikke ukjente sykehusting...

Etter hvert fikk vi jo litt besøk og. Men det syntes jeg var koselig, for det ble litt ensomt og kjedelig å bare sitte hjemme og se på en baby som sov og ammet.

(Han sov stort sett gjennom alle besøk.)

Gleder meg litt til den første tiden hjemme, faktisk... Selv om det nok blir ganske annerledes med en fra før.

[Marikke]

samtidig tørte jeg nestne ikke slippe henne ut av synsfeltet, var redd hun skulle forsvinne eller noe

Samme her. Kjemperar og skummel følelse. Tenk om hun blir tatt av et romskip og bare blir borte, liksom.

Vi var en uke på nyfødtintensiven. Men vi fikk ha lillegullet hos oss så mye vi ville, unntatt når hun skulle ha medisinen sin. Vi ble også oppfordret til å ha henne om natten de siste dagene. Det var egentlig godt å være litt lenger på sykehuset, for jeg var i elendig form etter fødselen. Da vi fikk reise hjem, var vi eksperter på bleieskift og amming, så det gikk som en drøm. Vi var forberedt på at det ville bli lite søvn og mye jobb for far, så det har gått greit. Babyen bor oppå meg store deler av døgnet, og det er litt slitsomt, men veldig koselig!! :rødme:

[SummerJoy]

Jeg synes det var en merkelig følelse å komme hjem. Jeg kom tilbake til det hjemmet jeg forlot når jeg skulle føde - samtidig kom jeg hjem til et helt annet og fremmed hjem. Alt var som før jeg dro - samtidig kjente jeg meg nesten ikke igjen.

Synes den følelsen var litt overveldende.

Akkurat slik følte jeg det også. Det var akkurat som om hele huset var helt annerledes, og ikke det samme hjemmet som jeg følte meg så trygg i. Var en ekkel følelse, men heldigvis gikk det raskt over.

[Gjest Enny]

Jeg var overlykkelig for å komme hjem. Nå kunne jeg styre alt selv og bare slappe av. Å endelig kunne sove i egen seng var helt fantastisk. Babyen sov de første 14 dagene og jeg var i god form, så den tiden vil jeg huske som et veldig godt minne.

[Leanne]

Det føltes ut som en befrielse å endelig komme hjem..

Jeg delte rom med en annen mor på sykehuset som hadde et barn med kolikk.. Fikk ikke mye søvn mens vi var der, babyen skrek og skrek og skrek...

Mens min bare sov og sov.... (våknet vel 1-2 ganger i løpet av en natt da..)

Var helt himmelsk å komme hjem, første tiden ammet jeg når jeg gikk å la meg ved 12 tiden, en gang på natta og så ved 7 tiden igjen.

Selv om jeg ikke hadde så veldig mye erfaring med spedbarn fra før så følte jeg at mye gikk veldig greit og naturlig. Det var selvsagt noen episoder hvor babyen skrek og vi ikke skjønte hva som var feil, prøvde å amme, bytte bleie, smokk, kos osv.. uten at babyen roet seg - men vi vant det som regel ut til slutt Det var vel kanskje noe med å ikke prøve alt på en gang og stresse opp situasjonen

[Ciara]

Det var både fint og skremmende å komme hjem.

Det fine med å komme hjem var å få roen ordentlig. På barsel og pasienthotell var det stadig andre ting å forholde seg til - babyen skulle på kort varsel fraktes og tas prøver av, undersøkes av barnelege, jeg skulle få diverse hjelp, måltidene på pasienthotellet ble servert på bestemte tider som vi måtte holde styr på og som ikke nødvendigvis passet oss. Det var enormt deilig å komme hjem og strukturere dagen selv (eller rettere sagt, la babyen strukturere dagen ) og få være helt i fred.

Det skremmende med å komme hjem var jo å ikke ha noen sykepleiere eller leger i nærheten å spørre om råd. Vi hadde ikke kontroll på ammingen i det hele tatt, og det var skummelt å ikke kunne spørre noen. De første nettene våknet jeg også mye mer enn jeg måtte fordi jeg var nervøs for at han skulle slutte å puste.

Jeg har drømt om å få kombinert fordelene med sykehus/barsel og hjemmetilværelse - en ammeekspert av en bestemor som flytter hjem til oss en periode og i tillegg vasker og lager mat Jeg skal bli en slik for mine egne barn hvis de ønsker!