Nedlatende holdning til psykisk sykdom

[Gjest AnonymBruker]

Neinei, er ikke den type hjelp jeg snakker om. Vil helst slippe å dele mine innerste problemer med familie og venner, tror det kan ødelegge det meste, men litt forståelse istedenfor latterliggjøring for at jeg vil søke om profesjonell legehjelp hadde ikke vært å forakte.

Ellers er jeg enig! :-)

Jeg syns det er trist at du opplever nedlatende holdninger til at du vil søke hjelp angående din psykiske tilstand. Er det virkelig mulig? Det har jeg aldri opplevd det, har heller opplevd stor forståelse for det. Men jeg har opplevd lite forståelse for det jeg sliter med, for enten må du være veldig forståelsesfull eller kunne mye om dette, eller så må du slite med det selv eller kjenne noen som er nær som sliter.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg sliter også psykisk, i mitt tilfelle vet jeg ikke om det skyldes mest omgivelsene eller meg selv, men helst er det vel en blanding. For meg derimot er jobb veldig positivt. Jeg begynner aldri å grine på jobb, men i dårlige perioder kan jeg begynne å gråte i det samme jeg går inn inngangsdøra hjemme, ellerpå morgenen i helger, eller på natta, eller på morgenen før jobb. Likevel hjelper det alltid å gå på jobb og bli tvunget til å tenke på andre ting. Det hjelper også på selvtilliten. Har man først blitt sykmeldt er man inne i en ond sirkel hvor man får dårligere og dårligere selvtillit, og mindre og mindre krefter. Så mitt inntrykk er at det lønner seg å gå på jobb dersom man klarer det, så kan man heller gråte, ha raserianfall og stenge seg inne når man kommer hjem. Dersom man overhodet ikke klarer å konsentrere seg på jobb, og er på nippet til å begynne å gråte når som helst bør man selfølgelig være hjemme, men for mye fritid gjør som regel vondt verre.

Jeg foretrekker faktisk å gå på jobb selv om det fører til at det kan gå en måned uten at husarbeid blir gjort, og at jeg verken orker å ringe familie og venner eller svare når de ringer. Noen ganger er jeg så utenfor at jeg ikke en gang orker å sende en tekstmelding. Noen ganger kan jeg våkne på natta og begynne å grine fordi jeg gruer meg til å gå på jobb, men når jeg først er der så går det bra likevel

Jeg må bare applaudere denne! For all forskning viser nettopp dette, at å gå hjemme gjør vondt verre for de aller, aller fleste.

Ikke alle kan gå tilbake i den jobben de hadde, men de er ikke arbeidsuføre av den grunn.

Kanskje heller ikke 100 %, men de kan jobbe i redusert stilling. Og det er bra for dem.

[Berentsens]

Jeg ser at en del har en "ta-deg-sammen-holdning" til folk som har psykiske problemer, spesielt mot dem som har depresjon. Det blir som å si til en person med kreft at "du må ta deg sammen og bli frisk". En del mener nok at psykiske problemer ikke er like alvorlig, like "sykt" som fysiske sykdommer og plager. Det er ikke like enkelt å se det syke hos en som har en depresjon eller angst, som det er å se kreft.

Det trengs helt klart mer opplysninger om psykiske problemer og sykdommer.

[store blå]

VAr selv slik før at jeg tenkte at folk bare burde ta seg samme. Helt til jeg fikk en knekk selv, da begynte jeg å skjønne hvor alvorlig det virkelig er. Kort sagt: Folk som ikke har hatt en psykisk sykdom kan ikke sette seg inn i det selv. Man får bare overse de og skjønne at de ikke forstår.

[Ego]

Mange bra innlegg her! Jeg er helt enig i at mye av problemet grunner i at det er umulig å forstå noe man selv aldri har opplevd. Noe jeg selv likevel finner sårende (og irriterende) er det generelle fraværet av interresse for å lære. Med fysiske sykdommer vil mange kunne motta spørsmål om hvilke plager de har, hvordan det påvirker dem - og hva som eventuelt kan gjøres for å bedre hverdagen. Forteller man noen at man har en psykisk sykdom, så tar det ikke lang tid før samtalen dreies inn på noe annet. Mulig de bare er vettskremte for å spørre... Trist! Mange kunne nok endret sin innstilling litt om de fikk pratet litt med en som sliter.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg tror mange tror at psykisk sykdom er bagatellmessig. "Alle" har jo vært deppa en gang, men DE klarte jo bare å ta seg selv i nakken, gå en tur i skogen og komme seg på jobb. De skulle gjerne liggi i senga hele dagen iblant de også, men de "tar seg selv i nakken", og kommer seg på jobb.

Jeg har lenge følt meg truffet av dette, selv om jeg faktisk ikke KLARER å komme meg på jobb eller sparke meg selv i ræva for å komme meg opp. Ikke klarer andre det for meg, heller. Og fordi sykdommen er slik at jeg kan være helt bra noen dager, og helt på bånn andre, ser ikke folk ut til å forstå hvor ille det faktisk er. "Åja, du får sykemelding i tre uker, men du kommer deg på kafé?! Det er noen som har det...!" Som om jeg skulle ha dårlig samvittighet for at jeg kommer meg ut og treffer folk og har det fint, og ikke bare ligger inne og tenker vonde tanker. Etterhvert får jeg dårlig samvittighet. Som resulterer i flere dårlige dager! Man MÅ ikke isolere seg for å trenge en sykemelding eller uføretrygd. Man MÅ ikke la være å ha det gøy og unne seg fine ting fordi man er syk.

Jeg er stygt redd jeg er en av dem som bidrar til at folk ikke ordentlig tror på at psykisk syke ER psykisk syke. Fordi jeg kan være helt i orden en dag, og ikke komme meg ut den neste. Dermed er det lett å tro at det er litt vel beleilig med en diagnose som gjør at du kan være i senga en dag og ute på byen den neste. Og jeg synes det er trist. Mange perifere bekjente tror ikke på at jeg er syk engang, og skal absolutt ha meg med på ting når jeg ikke KAN. Men de ser meg jo ikke når jeg ligger hjemme, bare når jeg orker å gå ut. Dog, tro meg, det er IKKE noe moro å ikke klare å holde på jobber pga høyt fravær, og fortsatt ikke har lyst til å uføretrygde seg - jeg KAN jo jobbe, bare ikke hele tiden!

(Dette poster jeg som anonym, fordi alle trenger ikke å vite at dette gjelder akkurat meg.)

[Ego]

Jeg tror mange tror at psykisk sykdom er bagatellmessig. "Alle" har jo vært deppa en gang, men DE klarte jo bare å ta seg selv i nakken, gå en tur i skogen og komme seg på jobb. De skulle gjerne liggi i senga hele dagen iblant de også, men de "tar seg selv i nakken", og kommer seg på jobb.

Jeg har lenge følt meg truffet av dette, selv om jeg faktisk ikke KLARER å komme meg på jobb eller sparke meg selv i ræva for å komme meg opp. Ikke klarer andre det for meg, heller. Og fordi sykdommen er slik at jeg kan være helt bra noen dager, og helt på bånn andre, ser ikke folk ut til å forstå hvor ille det faktisk er. "Åja, du får sykemelding i tre uker, men du kommer deg på kafé?! Det er noen som har det...!" Som om jeg skulle ha dårlig samvittighet for at jeg kommer meg ut og treffer folk og har det fint, og ikke bare ligger inne og tenker vonde tanker. Etterhvert får jeg dårlig samvittighet. Som resulterer i flere dårlige dager! Man MÅ ikke isolere seg for å trenge en sykemelding eller uføretrygd. Man MÅ ikke la være å ha det gøy og unne seg fine ting fordi man er syk.

Jeg er stygt redd jeg er en av dem som bidrar til at folk ikke ordentlig tror på at psykisk syke ER psykisk syke. Fordi jeg kan være helt i orden en dag, og ikke komme meg ut den neste. Dermed er det lett å tro at det er litt vel beleilig med en diagnose som gjør at du kan være i senga en dag og ute på byen den neste. Og jeg synes det er trist. Mange perifere bekjente tror ikke på at jeg er syk engang, og skal absolutt ha meg med på ting når jeg ikke KAN. Men de ser meg jo ikke når jeg ligger hjemme, bare når jeg orker å gå ut. Dog, tro meg, det er IKKE noe moro å ikke klare å holde på jobber pga høyt fravær, og fortsatt ikke har lyst til å uføretrygde seg - jeg KAN jo jobbe, bare ikke hele tiden!

(Dette poster jeg som anonym, fordi alle trenger ikke å vite at dette gjelder akkurat meg.)

Du har så rett så rett! Er ganske utrolig hvor mye man skal være nødt til å slite med akkurat dette. Jeg var selv sykemeldt lenge, men kom meg ut på kafé og kino og slikt de dagene jeg klarte det. Fikk også følelsen av ikke å bli tatt seriøst - selv om jeg aldri fikk noen direkte kommentarer om det. Folk rundt en har visst veldig lett for å overse alle de dagene de verken hører fra deg eller ser noe til deg. De husker de få gangene du har klart å være sosial, og dømmer hele situasjonen utifra det.