Nedlatende holdning til psykisk sykdom

[Ego]

Jeg har lest meg gjennom nok en debatt der psykisk syke henges ut som late unnasluntrere uten annen grunn for å være ufør enn manglende vilje til å arbeide.

Er det virkelig slik folk flest ser på det? Jeg begynner virkelig å lure, med tanke på hvor mange som kaster dritt i slike debatter.

Nesten like frustrerende er det med dem som tror at et par psykologbesøk fikser alt, at alle har godt av å bare tvinge seg opp og ut, og samtidig fordømmer alt som finnes av antidepressiva.

Hva er tankene til folk her inne?

[Antlers]

Det er ikke så rart at folk mener psykisk syke bare er late når "alle" liksom kjenner noen som spiller syke og har lurt NAV. Samtidig er mange bitre fordi de tror at trygdede tjener mer enn de som jobber - at det er en slags betalt ferie hele året. Om du klarer å le, da er du i stand til å jobbe. De virkelig syke har aldri gode perioder. Nei, huff. Det er skummelt at myter og feilinformasjon blir spredt på denne måten.

Før i tiden var det "lett" å få innvilget trygd, i forhold til hvordan det er i dag. De som påstår at det er lett nå har ihvertfall ikke søkt uføretrygd på denne siden av årtusenet, det kan jeg love deg. Selvsagt er det mulig at noen har fått uføretrygd uten å egentlig ha behov for det, men hvor psykisk frisk er vedkommende som isåfall ønsker seg et slikt liv? Om man først skal lure NAV så er det nok andre ting som er mer utbredt og lett å gjennomføre, som f.eks å late som om mor og far ikke bor sammen, for å få mer i støtte eller å jobbe svart mens man får arbeidsavklaringspenger osv.

Endret 8. juli 2010 av Antlers

[Kittykat]

Jeg synes det er helt forferdelig at folk ser ned på de som har psykiske problemer. Jeg har selv psykiske problemer og vet på kroppen hvordan det er å leve med dette. Og det er ikke rett frem sånn som folk tror. Man kan ikke bare gjøre det og det og så går ting fint liksom. Jeg leste tråden og jeg er fremdeles lamslått av det folk tror om de som har psykiske problemer.

Psykisk sykdom er en sykdom som ikke kan sees og dermed så ser man frisk ut selv om man ikke er det. Og er man inne i en god periode så kan man virke mye friskere enn det man egentlig er.

Jeg har samboer og han forstår ikke så mye når det gjelder sykdommen min. En av tingene han sa var at jeg måtte ta meg sammen og komme over det. Dette var i begynnelsen. Jeg ga han klar beskjed om at dette er ikke noe man kan bare komme over. Det er ikke så enkelt. Det er en kamp og den vil ta tid.

Jeg skulle ønske folk kunne være litt mer åpne om psykiske problemer, lære litt mer om det, bli undervist i det osv. Så kan vi unngå mange "stygge" situasjoner som vantro, mistenkelighet, bli sett ned på osv.

Men samtidig så kan jeg forstå at folk er mistenkelige når noen lurer systemet og får ytelse for noe de ikke har..

Endret 8. juli 2010 av Kittykat

[Gjest AnonymBruker]

Når andre ser meg, ser de en frisk og glad og oppegående, pen ung dame, som er sporty og flink med det meste. Men herregud som jeg sliter innvendig! Jeg kan være ute blandt andre mennesker en hel dag, men med en gang jeg kommer innenfor dørstokken, bryter jeg helt sammen. Jeg kan ikke forklare det ...

De fleste sier TA DEG SAMMEN til meg også, og det skulle jeg gjerne gjort om jeg visste hvordan. Det blir vel som å si til en person som har migrene, eller har vondt i ryggen, eller har diare - TA DEG SAMMEN! Det går bare ikke.

Jeg har gode dager, og jeg har dårlige dager. Gode dager er det lite av, men jeg tar med kraftig sammen når jeg må for et par timer, da holder jeg ut til kroppen ikke klarer mer. Det skjer ofte, når jeg må være med på ting flere timer av gangen, at jeg går på toalettet innimellom og gråter.

Når jeg jobbet, gjemte jeg meg ofte på toalettet eller et bøttekott for å gråte i 5 min. Så samlet jeg meg og gikk tilbake på jobb.

Jeg vil gjerne bli trygded, men psykiateren min vil at jeg skal prøve å gå tilbake til livet. Skal begynne på skole til høsten, men vet ikke hvordan det vil gå...

Jeg er singel, men har støtte i familie og venner. Det er ikke plass til noen i livet mitt når jeg har det sånn, og jeg tenker at de fleste ville rygget unna om de visste om mine poblem, men om jeg hadde møtt en som hadde forstått meg hadde det vært en god støtte.

Har aldri opplevd å bli sett ned på av noen, men det er nok fordi de fleste skjønner at mine problem er såpass alvorlige at de skjønner at det er en grunn til at jeg har vært sykmeldt og går til psykiater.

[Sugerøret]

Ts du har rett.Vi dømmer desverre kun pr.utseende.

Det å ha en psykisk sykdom i dag er fortsatt noe en skammer seg for desverre.Samfunnet har ennå ikke

klart å forstå at dette er noe en ikke velger selv,på lik linje som andre sykdommer.

Anonym ,jeg har slitt i perioder selv og folk tror at hvis du har fikset hår og sminke-ja da er du frisk da! og håper det ordner seg for deg i fremtiden

[Gjest Gjest]

Jeg har fremdeles ikke klart å ta de psykiske problemene mine seriøst, selv om jeg vet jeg må, og selv om jeg vet jeg sliter noe helt ekstremt, men folk rundt meg ser ingenting, og vil ikke forstå eller hjelpe. Jeg har møtt mange dømmende folk som ikke skjønner hva psykiske lidelser kan gjøre med folk, og flere av disse har vært i nær relasjon til meg selv. Det føles ikke bra.

[Gjest AnonymBruker]

Ts du har rett.Vi dømmer desverre kun pr.utseende.

Det å ha en psykisk sykdom i dag er fortsatt noe en skammer seg for desverre.Samfunnet har ennå ikke

klart å forstå at dette er noe en ikke velger selv,på lik linje som andre sykdommer.

Anonym ,jeg har slitt i perioder selv og folk tror at hvis du har fikset hår og sminke-ja da er du frisk da! og håper det ordner seg for deg i fremtiden

Takk, Kårky

Takk for den gode klemmen

Klem fra anonym bruker over deg.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg har fremdeles ikke klart å ta de psykiske problemene mine seriøst, selv om jeg vet jeg må, og selv om jeg vet jeg sliter noe helt ekstremt, men folk rundt meg ser ingenting, og vil ikke forstå eller hjelpe. Jeg har møtt mange dømmende folk som ikke skjønner hva psykiske lidelser kan gjøre med folk, og flere av disse har vært i nær relasjon til meg selv. Det føles ikke bra.

Vet hvordan du har det, men venner og familie kan ikke hjelpe.

Du må gå til legen din å få time hos en psykolog eller noe ...

SÅ vet jeg at et bra kosthold og en god døgnrytme gjør ting litt bedre

[Gjest AnonymBruker]

Har alltid vært ei oppegående jente, med masse energi, venner og en sport som jeg gikk 200 prosent inn for. Ble for mye, og ble langvarig syk, før jeg fikk en kjæreste som drev psykisk terror.

Den jenta som en gang var der, forsvant gradvis og energien jeg en gang hadde er der bare en gang i blant. Kan også ha det kjempebra en dag, og dårlig en annen.

Jeg var et arbeidsjern - ingen unnasluntrer, som gikk ut av skolen med gode karakterer fordi noen forsto og ga meg tilpasset undervisning. Andre igjen, syns jeg fikk ting gratis.

Jeg går til behandling selv om det nå går bra, men møter også mange dømmende mennesker som mener vi psykisk syke er på langvarig ferie. Det bidrar ikke akkurat til økt selvtillit. Mange vet ikke engang historien til dem de dømmer, og kanskje hadde de fått seg en overraskelse om de visste... Men man vil jo heller ikke brette livshistorien sin ut for alle - det burde ikke være nødvendig for å bli forstått...

[Gjest AnonymBruker]

Vi dømmer folk, kort sagt.

Spiller ingen rolle om det er sykdom man ikke ser, fedme, røyking, religion eller valg man tar. Du vil dele foreldrepermisjonen 50% med far? Da må du være en dårlig mor. Du røyker? Eier ikke viljestyrke. Samme hvis du er feit, du må jo være et svakt menneske. Osv osv...

Vi dømmer. Vi bare er sånn.

[bergans]

Mye av problemet ligger nok i at psykisk sykdom ikke lett kan kvantifiseres eller testes i samme grad som en fysisk sykdom. Psykologien som fagfelt vil alltid slite litt der, fordi ingen psyologisk profil eller test kan gi like klokkeklare svar og diagnoser som kan kvalitetssikres og reproduseres i samme grad som CT-bilder eller blodverdier. Når det er sagt så har jeg enorm respekt for fagfeltet, og for psykologi som profesjon.

Men, jeg opplever at folk har forskjellig syn på de ulike typene psyksisk sykdom. MPD, schizofreni og psykoser er noen av de som er mer kvantifiserbare, og hvor medikasjon kan gi gode resultater. Og de er uhyre alvorlige lidelser som ofte krever hospitalisering, overvåking og tvangsinnleggelser. Da er det unektelig verre å evt medisinere angst, depresjon, tvangstanker, BDD etc, også fordi absolutt alle i løpet av livet opplever disse tilstandene i en eller annen grad. Og hvem skal bestemme hvem som trenger å få et spark bak, som bare er oppmerksomhetssyke, bortskjemte og late, kontra de som ikke kommer seg ut av døra, nekter å spise og må gjennom timeslang tvangsvasking etter dobesøk? Det er ikke til å komme forbi at noen trenger en realitetssjekk, og som trenger det berømte sparket. Og disse tar opp plassen og ressursene for de som er helt tynnslitte og som ikke fungerer på de enkleste nivå.

Det hjelper selvsagt ikke at enkelte tar seg karriere i å snylte på et av verdens mest utviklede velferdsnasjoner (men som er langt fra feilfri), og de som finner ut å jobb og studier er alt for kjedelig.

Men - det er et enormt tankekors at jo rikere et land er, jo høyere er prevalensen av psykiske lidelser som nettopp BDD, spisesfortsyrrelser, depresjon, angst etc. Anoreksi er så godt som fraværende i fattige land, det samme gjelder BDD. Depresjon og selvmordsstatistikken følger samme mønster. Kanskje vi har det for godt? Fordi alle våre primære behov er dekket, så får vi tid og energi til å bevege oss til topps i behovspyramiden, og fokus blir på små ting som egentlig betyr nada for liv og helse på det mest grunnleggende. Det blir plutselig svært viktig med selvrealisering, optimisering av ens eget potensiale, og mennesket er satt i en posisjon hvor umulige krav stilles til natur og samfunn, ikke omvendt. Har vi det "bedre" når ressurser må fysisk jobbes for, og energien blir brukt på mer basale behov?

Personlig tror at jeg mange kunne ha fått det bedre med seg selv, og satt pris på hva de har (kontra fokus på det man ikke har) ved å få utvidet perspektivene. Se bare hva alvorlig, livstruende sykdom gjør med livssynet og holdningene til nærmeste familie, og hva hjelpearbeidere setter pris på etter at de har hjulpet sultofre, engasjert seg etter miljøkatastrofer, bistått i krigsrammede land og så mye mer. Dette er noe jeg prøver hardt å jobbe med selv, når jeg har dager hvor alt føles dass (lov det også, for all del, vi er bare mennesker) og at framtida ser håpløs ut. Ingenting er svart-hvitt, men jeg vet at jeg egentlig er veldig heldig (selv om jeg innimellom nekter for dette, og vil ha min dose medlidenhet )

Der sier litt om oss når de mest tilfredse, positive og livsglade menneskene (i vesten) er de som har vært gjennom rene h******* og tilbake. Jeg blir fylt av ærefrykt for overlevende etter krigens dødsleire, krigshelter som ble torturert, sultet og skutt på, brannmenn som blir stygt vansiret men kommer sterkere tilbake, rullestolbrukere som tar landet på langs på hjul til inntekt for veldedighet og så utrolig mange andre eksempler.

Bare tankespinn, som ble litt OT.

Endret 9. juli 2010 av bergans

[Gjest AnonymBruker]

Ja, dessverre tror jeg det er helt vanlig med både nedlatende holdning, samt at det er vanlig å ikke ta psykiske problemer på alvor.

Jeg hadde et sammenbrudd for litt over et år siden, som resulterte i at jeg i en periode ikke klarte å ta kontakt med selv familie og venner. Orket ikke å snakke med noen, prøvde å ta meg sammen for å ringe - men det gikk ikke.

En av mine beste venninner er fremdeles den dag i dag "veldig skuffet" over at jeg ikke kontaktet henne. Jeg har prøvd å si at jeg rett og slett ikke klarte det i den perioden, men hun mener jeg "burde tatt meg sammen"....

Det hadde jo vært supert hvis man bare kunne "ta seg sammen" ved psykiske problemer, da hadde jo samfunnet spart store summer på medisiner, trygd og sykehus

[minea]

Ja, det har jeg inntrykk av.

Jeg møtte selv dette ansikt til ansikt da jeg ble utbrent etter en periode med psykiske sykdom.

Den LILLE respekten og forståelsen jeg fikk fra arbeidsgiveren min da, unner jeg ingen.

Mange føler det er lettere med en brukket arm eller et bein, da har man hvertfall synlig bevis. Dette er utrolig synd.

[Gjest AnonymBruker]

Ja, dessverre tror jeg det er helt vanlig med både nedlatende holdning, samt at det er vanlig å ikke ta psykiske problemer på alvor.

Jeg hadde et sammenbrudd for litt over et år siden, som resulterte i at jeg i en periode ikke klarte å ta kontakt med selv familie og venner. Orket ikke å snakke med noen, prøvde å ta meg sammen for å ringe - men det gikk ikke.

En av mine beste venninner er fremdeles den dag i dag "veldig skuffet" over at jeg ikke kontaktet henne. Jeg har prøvd å si at jeg rett og slett ikke klarte det i den perioden, men hun mener jeg "burde tatt meg sammen"....

Det hadde jo vært supert hvis man bare kunne "ta seg sammen" ved psykiske problemer, da hadde jo samfunnet spart store summer på medisiner, trygd og sykehus

Detter opplevde jeg også ... jeg datt helt sammen ifjor og lå bare hjemme. Orket ikke kontakt med noen, og isolerte meg helt en lang periode.

En venninne av meg ble så sur på meg at hun kuttet kontakten helt med meg. Så når hun ser meg, er hun avvisende og det sårer meg.

Jeg har ikke fortalt henne hva jeg slet med, men hun vet jeg ikke hadde det bra.

Hadde jeg ligget i koma, så hadde hun kanskje sett det fra en annen synsvinkel, da ja.

Hallo!!! Ingen vil vel være syke? Og ingen vil vel være psykisk syke? Jeg vil heller ha et normalt liv der jeg jobber og er sosial og opplever ting fremfor å ligge hjemme og ikke klare noe ...

[Gjest Cipheria]

Mye av problemet ligger nok i at psykisk sykdom ikke lett kan kvantifiseres eller testes i samme grad som en fysisk sykdom. Psykologien som fagfelt vil alltid slite litt der, fordi ingen psyologisk profil eller test kan gi like klokkeklare svar og diagnoser som kan kvalitetssikres og reproduseres i samme grad som CT-bilder eller blodverdier.

Det vil ikke alltid slite. Man ser tydeligere og tydeligere tegn på at t.d deprimerte hjerner har annen aktivitet enn den gjengse. I framtiden vil sannsynligvis hjernescanning være en del av diagnosen. Vi vil utvikle teknikker for å fange opp og kurere mentale sykdommer bedre og raskere.

Men - det er et enormt tankekors at jo rikere et land er, jo høyere er prevalensen av psykiske lidelser som nettopp BDD, spisesfortsyrrelser, depresjon, angst etc. Anoreksi er så godt som fraværende i fattige land, det samme gjelder BDD. Depresjon og selvmordsstatistikken følger samme mønster. Kanskje vi har det for godt? Fordi alle våre primære behov er dekket, så får vi tid og energi til å bevege oss til topps i behovspyramiden, og fokus blir på små ting som egentlig betyr nada for liv og helse på det mest grunnleggende. Det blir plutselig svært viktig med selvrealisering, optimisering av ens eget potensiale, og mennesket er satt i en posisjon hvor umulige krav stilles til natur og samfunn, ikke omvendt. Har vi det "bedre" når ressurser må fysisk jobbes for, og energien blir brukt på mer basale behov?

Kan det ikke bare være slik at dess rikere et land (folkene) er, dess mer kan man søke hjelp for?

Det kan være mange personer i fattigere land som ikke er diagnostiserte. Dersom du har problem med å få mat på bordet, så går du neppe til psykologen for angst.

Følger selvmordsstatistikken samme mønster? Norge ligger vel på snittet, om ikke under. Ikke alle rike land har høye selvmordstall.

I fattige land har de ofte dårligere kontroll på hva folk foretar seg, så ulikheter i statistikker kan vises bare på grunn av det.

[Gjest AnonymBruker]

Synes det rett og slett er skammelig, hvor nedlatende folk er mot folk med psykisk sykdom.

Selv var jeg dårlig lenge før jeg fikk en diagnose, bipolar type 2, rapid cycling.

For meg innebærer det oppturer med ubehagelig energi, jeg klarer rett og slett ikke å sove, sitte stille, slappe av 5 minutter....

Dette kan være 5 min eller 2 uker...

Men jeg er aller mest plaget av de dype depresjonene, hvor jeg rett og slett kan sitte i sofaen og utsetter å gå på do!?! venter til jeg omtrent gjør i buksa, fordi jeg rett og slett ikke makter å mobilisere krefter til å reise meg opp engang. Det er fullstendig lammende.

Det har ingenting med vilje, latskap å gjøre. Kreftene finnes bare ikke der. og slik kan jeg variere, perioder på noen minutter og opp til måneder. Jeg vet aldri når formen snur.

For å gjøre dette bedre, går jeg i tung terapi,får det jeg vil betegne som apedop.

Enda bedre, Helfo vil ikke gi meg den medisinen psykiater på instutisjon har funnet til meg som virker, som er seroquel depot, de vil at jeg skal ta vanlige tabletter av denne, som gjør at jeg istedenfor å ta dosen på kvelden og blir trøtt da og sover bra, og kan være i tilnærmet normal form på dagtid. Så skal jeg ta vanlige tabletter som gjør at jeg på ta flere doser om dagen som gjør at jeg går rundt som en zombie.

Eller så kan jeg velge på den trygden som ikke engang nå rekker til vanlige utgifter, å hente ut den riktige medisinen som vil koste meg flesk, og garantert gjør meg til sosialklient. hvis jeg i det hele tatt får noe der, pga at jeg kan jo velge den andre medisinen som gjør meg til en zombie.

Hva slags håp skal jeg da ha om å komme meg ut i arbeidslivet og fungere normalt?

Har 2 små barn også, og har ikke mulighet til å gå rundt som en zombie hele dagen for å tekkes helfo og nav.

Jeg har barn å ta meg av.

I tillegg skal man til stadighet oppleve å bli sett ned på fordi man er kronisk syk, ja det er en livsvarig skdom, men med riktige medisiner og rutiner kan endel etterhvert leve et tilnærmet normalt liv.

Selv bruker jeg noen timer i mnd på Mental Helse og håper at jeg og de andre i lokallaget hvertfall kan gjøre vår del for å fjerne tabuer, og nedlatende holdninger hos folk i min kommune hvertfall.

Hvor mange ganger har jeg ikke ønsket å hatt en fysisk synlig sykdom som gjør at folk forstår at jeg er syk faktisk og har begrenset funksjonsevne.

Istedenfor blir man trykket lenger og lenger ned i gjørma og minster mer og mer sjansen til, og håpet om å kunne fungere på lik linje som andre i samfunnet.

Mitt største ønske er å kunne leve et helt normalt liv, jobbe vanlig, hente og levere, ha litt overskudd til barn og mann og venner, ha ferier ikke minst.

For det å være syk er faktisk en fulltidsjobb, men behandlinger, medisiner, og hele tiden kjempe for å kunne komme seg gjennom hver enkelt dag uten å knekke fullstendig sammen.

Ikke minst blir man også behandlet som et barnehagebarn når man er innlagt. Man mister muligheten til å bestemme over seg selv.

Selv om man hhar faktisk lovfestet rett til brukermedvirkning i norsk helsevesen. Og man må desverre være svært sterk for å klare å bryte gjennom med at man faktisk har rett til å bestemme hva slags behandling man trenger.

Og de har også den oppfatningen at vi har funnet ut at denne fungerer for flertallet, derfor fungerer dette for AllE. slik er det ikke. Alle er forskjellige, opplever sykdom forskjellig og behandling på tilpasses hver enkelt selv om man har noen hovedregler for behandling.

Ikke noe rart om det er slik holdninger i befolkningen ellers, når selv de som er profesjonelle ikke klarer å se en psyisk syk person som en voksen person som skal behandles som det. Man føler seg ikke særlig bra, når selv de profesjonelle ikke vil høre, eller prater til seg som du er 2 år gammel.

[Ego]

Det er godt å se at så mange svarer, og at det er fornuftige mennesker som skriver

Jeg har selv vært sykemeldt et år (heltid og deltid) fordi kroppen rett og slett nektet å drive skuespill lenger. Som andre her inne opplevde jeg at de jeg anså som venner trakk seg unna, og ikke ville ha kontakt med meg med mindre jeg klarte å "være meg selv". Om jeg forsøkte meg på sosialisering selv om formen ikke var helt god, kom det gjerne kommentarer som:

"slutt å høres så sur ut, du ødelegger stemningen"

"om du ikke kan være litt positiv så kan du heller bare være stille"

"du sier jo ingenting, det er litt sært når bare vi andre prater"

Jeg forsøker nå å endre på de tingene som tidligere bidro til å forsterke angsten og depresjonen, men det har også ført til at jeg nærmest må starte på nytt - for jeg har ikke lenger noe nettverk. Det var også enormt slitsomt å møte fordommer mot antidepressiva ("går du på dem ennå? det må da være mye bedre å klare seg uten"), og de stadige hintene hjemmefra om at "det er vel snart på tide å jobbe igjen, det blir nok bedre om du får vært litt sosial". Jotakk. Lett når man blir kvalm og svimmel bare av tanken på å skulle se et annet menneske..

Jeg håper diskusjonen her fortsetter, og at flere hiver seg med etter hvert! For dette er et tema som absolutt fortjener oppmerksomhet.

Og til sist: stor klem til alle dere som sliter

[Strix]

Jeg kjenner få/ingen som sliter psykisk og vet for lite om det. Skulle gjerne visst/lært mer for å fått en større generell forstålse for et økende problem. Men jeg skal være helt ærlig å si at jeg syns det er skremmende at det er så mange som sliter, jeg skulle gjerne visst hva det er som gjør at dette er en enormt utbredt sykdom her i landet.

Det jeg vet er at man ikke kan dømme hvor syk eller plaget en person ut fra om den har gips på kroppen eller ikke. Som regel får de med synlige skader større forståelse enn de uten.

Jeg har en fysisk plage som til tider hemmer meg veldig, det kan forvirre fok når jeg andre ganger ikke er plaget og kan gjøre mye mer. Folk flest skjønner ikke det heller.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg sliter også psykisk, i mitt tilfelle vet jeg ikke om det skyldes mest omgivelsene eller meg selv, men helst er det vel en blanding. For meg derimot er jobb veldig positivt. Jeg begynner aldri å grine på jobb, men i dårlige perioder kan jeg begynne å gråte i det samme jeg går inn inngangsdøra hjemme, ellerpå morgenen i helger, eller på natta, eller på morgenen før jobb. Likevel hjelper det alltid å gå på jobb og bli tvunget til å tenke på andre ting. Det hjelper også på selvtilliten. Har man først blitt sykmeldt er man inne i en ond sirkel hvor man får dårligere og dårligere selvtillit, og mindre og mindre krefter. Så mitt inntrykk er at det lønner seg å gå på jobb dersom man klarer det, så kan man heller gråte, ha raserianfall og stenge seg inne når man kommer hjem. Dersom man overhodet ikke klarer å konsentrere seg på jobb, og er på nippet til å begynne å gråte når som helst bør man selfølgelig være hjemme, men for mye fritid gjør som regel vondt verre.

Jeg foretrekker faktisk å gå på jobb selv om det fører til at det kan gå en måned uten at husarbeid blir gjort, og at jeg verken orker å ringe familie og venner eller svare når de ringer. Noen ganger er jeg så utenfor at jeg ikke en gang orker å sende en tekstmelding. Noen ganger kan jeg våkne på natta og begynne å grine fordi jeg gruer meg til å gå på jobb, men når jeg først er der så går det bra likevel

[Gjest Gjest]

Vet hvordan du har det, men venner og familie kan ikke hjelpe.

Du må gå til legen din å få time hos en psykolog eller noe ...

SÅ vet jeg at et bra kosthold og en god døgnrytme gjør ting litt bedre

Neinei, er ikke den type hjelp jeg snakker om. Vil helst slippe å dele mine innerste problemer med familie og venner, tror det kan ødelegge det meste, men litt forståelse istedenfor latterliggjøring for at jeg vil søke om profesjonell legehjelp hadde ikke vært å forakte.

Ellers er jeg enig! :-)