Barn med avvik..

[Gjest jomfrua]

Jeg vil bare få klarlagt noe:

Jeg er ikke motstander av å diagnostisere ved hjelp av profesjonelle for å tilrettelegge/ha rettigheter i livet til ett barn. Jeg er helt åpen om de utfordringer som mine barn har i de fora jeg kjenner folk eller det vil hjelpe mitt barn og vet at det blir forvaltet på en bra måte.

Når det er sagt, så er det mange ute i samfunnet som rett og slett ikke har kunnskap/raushet/vilje til å forvalte slike opplysninger på en klok måte. For å skåne mine barn så utleverer ikke jeg deres private sfære i hytt og pine.

Mine barn er fullstendig klar over hvilke utfordringer de har og vi har en god dialog om det. Men det er en privat del av deres liv og det skal man respektere. De er noen flotte individer. De har fått sine diagnoser......men du/dere kan ikke google en diagnose og se hvordan mitt barn er.

Alle vil være normale - ingen vil gå rundt med ett avvik i pannen. Alle vil bli en av mange - tilhøre. Hvordan skal de greie det om halvparten går rundt å kaller det avvik. Hvorfor kan man ikke si at noen har større utfordringer enn andre på enkelte felt - for det er nettopp det som er saken. For meg så handler det å vise alle mennesker respekt med samme utgangspunkt.

Prøv å sett deg inn i en situasjon hvor du har f.eks. en ADHD-diagnose. Du VET at noen ting er vanskelige å takle, du lærer deg etterhvert å takle de vanskeligehtene du har på din måte. Du kjenner etterhvert dine svakheter din styrke. Du strever, men du kommer gjennom det på en greiere måte jo eldre du blir. Det er kanskje ikke lett, men du blir bedre og bedre med årene. Det er din lille private sfære du selv jobber i og prøver å takle omverden. Hvorfor skal vi andre som ikke har slike utfordringer og går rundt og kalle dette avvik. Det gjør noe med hvem du er. Du er ikke en stor boks av en diagnose ADHD som omfatter alt på en skala fra 1 - 100 av utagering/lite forståelse/empati. Hvorfor kan vi ikke være rause å se det individet og ta det individet for hva det er og godta at ja, h*n har noen utfordringer. Hvorfor skal vi klassifisere deres private sfære som avvik, når det for den enkelte er utfordringer.

I situasjoner med fagfolk under diagnostisering så er det flere kriterier som skal oppfylles for å få en diagnose. Men DET er ett annet fora enn ellers i samfunnet. Der har man faglig satt noen kriterier som man kan avvike fra. Altså en standard/mal for en diagnose man kan ha avvik fra. Men det er en helt annen vinkling og det er en faglig kartlegging av svake og sterke sider. Alle med ADHD fyller ikke de samme kriteriene - men de har ha flere kriterier de fyller. Altså ut fra ett slikt utgangspunkt så kan man snakke om avvik i former hvor det ikke virker respektløs men forklarende.

Jeg føler det er noe HELT annet når man utenfor slike fora sitter og snakker om avvik....det gir signaler som ikke gagner til noe, som ikke løfter en person, som har ett negativt spekter fordi det stadfester en avstand fra en normalitet.

Så tenk litt dere som sitter her inne og ikke ER selv i noen nær relasjon/har diagnose og absolutt skal bruke ord som avvik. Det gir noen signaler som ikke signaliserer inkludering og respekt for individet.

Spør heller om hva som er vanskelig, hvordan kan jeg gjøre situasjonen bedre, hva kan jeg bidra med - hva vil DU/DERE se på som en god løsning.

Takk for meg

[Gjest AnonymBruker]

Det er selvfølgelig opp til hver enkelt hvor mye de vil fortelle om seg selv og sine. Jeg er likevel overbevist om at det langt enklere for dem å bli aksepter i ulike miljø (som de likevel må forholde seg til) dersom de er åpne om det.

[Gjest AnonymBruker]

jeg synes ikke vi skal være så redde for å bruke beskrivende ord som avvik, eller diagnoser. Vi er i dag blitt så redde for å støte noen med ordbruk at vi gjør oss selv handikappet. (UUUPS! man skal kanskje ikke si handikappet heller,? funksjonshemmet, er det bedre? nei, det er visst også blitt stygt... UTFORDRET I HVERDAGEN... det er kanskje det det heter nå...)

I allefall. TS spør om hvordan hun kan tilnærme seg foreldre eog spørre hvordan man skal forholde seg til dette barnet, som altså ikke følger det man regner som allminnelig oppførsel. (normalt ville jeg sagt at barnet avviker fra normalen, men det er jo tydeligvis stygt...)

HVA er feil med å lure på det TS lurer på? i mine øyne er ikke TS ute etter å tråkke på noen, tvert i mot, h*n vil vite hva som er den rette tilnærmingsmetoden når det blir konflikter mellom TS sitt barn og det barnet h*n omtaler.

Ettersom h*n ikke vil såre noen, er h*n redd for å spørre rett ut til foreldrene, og ber om hjelp til en måte å tilnærme seg problemet uten å tråkke på noen tær.

Hvis foreldrene reagerer slik KG har gjort kan jo det bli en "festlig" seanse...

Min sønn avviker fra normalen på et par punkter. jeg ser ingen grunn til å kalle det noe annet, uten å være nedsettende om barnet mitt: han mangler konsetrasjon, han har lese og skrive-vansker. Men han avviker også på et annet område, hvor han er i plusskant av normalen: han har et ordforråd som ligger over nivået man forventer av elever på ungdomsskolen, (han er ni år) og i følge PPT er han lynende intelligent.

De to siste tingene er også et avvik, men i posetiv betegnelse. Det er ikke noe galt i å bruke ordet avvik, det er et ganske beskrivende ord.

til TS vil jeg si at jeg tror jeg hadde sagt til foreldrene at du og barnet ditt sliter litt med oppførselen til deres barn, når det slår etc, du er litt usikker på at h*n forstår når du reagerer slik du ville gjort med andre barn, og spør om det er noen annen måte du skal gripe det an på.

Det må være en real sak. Selvom de kanskje ikke har valgt å dele en eventuell diagnose med dere, kan de vel ikke ha så til de grader skylapper at de ikke ser at barnet ikke oppfører seg som andre barn, og kanskje ha noen tanker om hvordan man forholder seg til det.

TS HER: Tusen takk for et godt svar. Det er godt å møte noen som virkelig forstår hva jeg mener og leter etter. Når jeg blir beskyldt for det ene og andre, kun fordi jeg stiller et ærlig spørsmål, blir jeg litt sjokkert. Jeg er ikke ute etter å snoke, etter å "plage" foreldrene og absolutt ikke dette barnet. Jeg var ute etter det stikk motsatte, og det var godt å lese at du virkelig forsto det...

(ser også at det er andre svar her, som forstå min situasjon. Jeg vil også takke dere;-)

[Gjest AnonymBruker]

Jeg forstår ikke hvorfor det skal være så feil å være åpen om at barnet har et "avvik" (syns det er et helt greit ord. Hadde forresten epilepsi som barn, så har vel et avvik selv også).

Jeg har barn på skolen og der er det to par foreldre som har vært åpne på at barna deres fysisk ser helt "normale" ut men at de har diagnoser som gjør at de ikke er som andre unger.

Jeg setter virkelig stor pris på at de har fortalt oss om dette. Har jo hatt barn i bursdagsselskap, alle jentene i klassen, og oppførselen deres var spesiell. Hadde jeg ikke visst om hva barna slet med hadde jeg nok sett på dem som tja, frekke, sære og bortskjemte. Jeg er en person som ofte har lite tålmodighet med andres unger, men når jeg vet at noen ikke har det like lett som andre tar jeg meg selv i nakken og skjerper meg.

Et par bekjente har en datter som ikke er helt som andre på hennes alder (vi har to jenter som er like gamle). De har aldri fortalt at det er noe spesielt med datteren, men alle kan se at det er noe. Væremåten er veldig merkelig. Føler at det hele tiden gås rundt grøten når det snakkes om henne.

TS HER: Ja, det er akkurat dette jeg mener også.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg oppfatter det ikke som at ts har behov for å vite den nøyaktige, medisinske termen, hun ønsker bare å vite om barnet har noen spesielle behov man kan forholde seg til ift å ha et godt forhold.

Hun ønsker vel et alternativ til å spørre direkte "har barnet deres noen spesielle behov/utfordringer, eller mangler hin bare oppdragelse"? For slik kan man selvsagt ikke formulere seg...

Har jeg forstått deg rett TS?

TS HER: Du har forstått meg helt rett, ja;-)

[Gjest Tidssone]

TS HER: Tusen takk for et godt svar. Det er godt å møte noen som virkelig forstår hva jeg mener og leter etter. Når jeg blir beskyldt for det ene og andre, kun fordi jeg stiller et ærlig spørsmål, blir jeg litt sjokkert. Jeg er ikke ute etter å snoke, etter å "plage" foreldrene og absolutt ikke dette barnet. Jeg var ute etter det stikk motsatte, og det var godt å lese at du virkelig forsto det...

(ser også at det er andre svar her, som forstå min situasjon. Jeg vil også takke dere;-)

Hva forventer du deg egentlig med den overskriften, der du spør om det kan være dårlig oppdragelse?

Blir veldig lett å misforstå intensjonene dine da.

[Gjest AnonymBruker]

Det var da voldsomt som folk frykter diagnoser her da? Jeg fikk selv diagnosen ADHD som 18-åring, og det var den beste dagen i mitt liv. Endelig en forklaring på min "håpløse", "utagerende", "ukonsentrerte" og "frekke" personlighet, og dermed hjelp, oppfølging og forståelse. For å si det sånn, jeg skulle gjerne skrudd tiden tilbake, fått diagnosen som 6-åring og kanskje sluppet unna noe av mobbingen (fra både lærere og elever, jeg var jo så håpløs at jeg fortjente det), følelsen av udugelighet, samt for foreldrene mine å slippe å føle seg som verdens verste foreldre..

At det finnes mennesker som setter meg i bås gir jeg fullstendig faen i, så lenge den båsen ikke heter "udugelig, frekk problem-drittunge". ADHD-båsen er mye hyggeligere. Jeg er også 100% åpen om avviket mitt, på jobb og på fritiden, og har fortsatt ikke møtt noen som har vært negative nok til å gjøre det til en belastning. Jeg er ikke lenger "textbook-example" som jeg var som barn, diett og kosttilskudd har fjernet mesteparten av problemet, men innimellom skinner det skikkelig igjennom, og da er det deilig at alle rundt meg vet hvorfor jeg oppfører meg avvikende.

En diagnose er ingen unnskyldning, men det kan gi en forklaring og fremme forståelse for individer som sliter nok fra før av. Som barnet TS snakker om; Tenk så deilig det ville vært for h*n å gå fra å være "frekk, voldelig og vanskelig" til å være en person med *****-diagnose. Hvor mye mer forståelse vil ikke h*n få? Så mange mennesker som vil overse feil på de sosiale kodene og være mer overbærende, hvordan kan det være feil?

Jeg foreslår for TS å ta det opp med læreren, få gjerne med flere av dere foreldrene. Læreren har taushetsplikt, og kan nok ikke fortelle dere hva som er "galt" med barnet, men vedkommende kan bringe det videre til barnets foreldre, og kanskje de vil være åpne for å snakke om det på et foreldremøte eller noe.

Jeg hadde ikke mindre ADHD før jeg fikk diagnosen. Jeg hadde det bare mye vanskeligere. Slutt å være så jævla redd for ord! Et avvik er et avvik, hvorfor skal det være så fryktelig å kalle en spade for en spade??

TS HER: Dette var et fint og ærlig innlegg. Du setter ord på veldig mye av det jeg tenker. Tusen takk...

[Gjest Sandra]

Jeg fikk også dignosen ADHD da jeg var 17 år det er tre år siden nå.

Skolen fikk vite om min diagnose i Mai jeg fikk ikke vite om diagnosen min før i August.

På skolen sa de slikt som at jeg burde slutte skolen.

Ta vare på meg selv

Finne noe lettere.

Slappe av.

Ta fri.

Kanskje det ville passe meg bedre og gjøre noe annet.

Du burde slutte skolen og ta vare på helsa.

Jeg skjønte ikke hvorfor alle plutselig sa dette.

Alle maset om at jeg skulle slutte på videregående og ta varre på meg selv.

De maste og maste jeg var på to møter i uka der lærer rødgiver PPt osv var der. De var 5 personer, jeg var en. De snakket til meg om hva som var best for meg. De hørte ikke på hva jeg sa når jeg IKKe ville avslutte skolen fordi jeg trivdes og det var få meånder igjen av året.

Jeg var så lei av maset om at jeg skulle slutte og synes det var pinlig at helsesøstra eller noen andre altid letet etter meg "Anna rektoren vil snakke med deg". jeg vil ikke. "Anna det er viktig".

Dagen før eksamen skrev jeg under på og avslutte skolen fordi rådgiveren sa du kan ombestemme deg når som helst. Det er aldri for sent og ombestemme seg.

Mens jeg skrev under sa jeg. Jeg ombestemmer meg senere.

Så sprang jeg ned igjen til hovedbygget og fortsatt og øve på eksamenen som skulel være dagen etter. Uka etter eksamen ombestemte jeg meg men fikk ikke tak i noen.

Jeg måtte gå om igjen to år på vgs pga dette!

Først flere månder etter i August fikk jeg vite at jeg hadde ADHD skolen hadde fått vite dette lenge før meg.

Å få ADHD diagnosen er det værste som har hendt meg uten at det har vært til hjelp for noe.

Men å si at det alltid er til hjelp og fortelle om en diagnose stemmer ikke. Jeg har hørt om flere som har opplevd lignende.

[Gjest SmallTalk]

Som pårørende til en multihandicapet person med et sjeldent og alvorlig syndrom må jeg si at jeg skjønner godt at TS ønsker å vite litt om det er noe "galt" og om hun bør forholde seg til denne personen på en litt annen måte enn med "vanlige" barn. Dersom denne personen har "avvik" som gjør at personen ikke fungerer like godt sammen med andre og ikke helt forstår hva som er greit og ikke, så kan det faktisk være greit å vite hvordan man eventuelt takler situasjoner hvor personen gjør noe som ikke er greit og hvordan man eventuelt sier ifra.

Det var noen her som dro en parallell mellom et barn Asberger og et vanlig barn, og måten man må ta opp ting på. Det kan være det samme i denne situasjonen. Dersom denne personen plusetlig klyper et annet barn, så skal man gripe inn dersom man ser at det skjer. Spørsmålet er om det er noen spesiell måte man bør ta opp situasjonen på eller om man tar det som vanlig ved å si at "Det der får du ikke lov til!".

Å si at en person som ikke er helt normal har avvik er ikke feil, for det er en sannhet. Men avvik må ikke blir et negativt ord. Det kan være vel så mye avvik at man er supersmart som at man har lav IQ. Jeg må også si at jeg synes det er dumt at foreldre er så redde for eventuelt å si ifra om diagniser når man skjønner at noe er galt. Dersom man er hyperallergisk mot egg så sier man vanligvis ifra sånn at man ikke risikerer å få mat med egg i. Dersom man har en eller annen diagnise som gjør at ting ikke fungerer helt normalt, så burde man også si ifra slik at de som eventuelt er rundt vet hvordan de skal takle forskjellige ting. Som f.eks hvordan man tar opp en situasjon hvor noen har gjort noe som ikke er greit.

Man trenger ikke utbrodere i det vide og det brede, men en liten beskjed er aldri skadelig. Heller tvert imot.

[Gjest jomfrua]

TS HER: Tusen takk for et godt svar. Det er godt å møte noen som virkelig forstår hva jeg mener og leter etter. Når jeg blir beskyldt for det ene og andre, kun fordi jeg stiller et ærlig spørsmål, blir jeg litt sjokkert. Jeg er ikke ute etter å snoke, etter å "plage" foreldrene og absolutt ikke dette barnet. Jeg var ute etter det stikk motsatte, og det var godt å lese at du virkelig forsto det...

(ser også at det er andre svar her, som forstå min situasjon. Jeg vil også takke dere;-)

Jeg føler ikke jeg har beskyldt deg for å "plage" foreldre. Men jeg har reagert på klassifiseringen din og prøvd å forklare deg hvordan dette kanskje er fra den andre siden. Jeg har også flere ganger gjengitt en fin og enkel metode for å kommunisere med barn.

Det er nå slik at ingen har plikt til å informere deg. Du har ingen rettigheter til å vite. Ingen på nettet kan hjelpe deg i en spesifikk situasjon med ett individ.

Så lenge du ikke blir invitert inn i den private sfæren, så får du heller stille spørsmål ved ett konkret tilfelle hvor du ikke skjønner hva som skjer - hva gjør jeg i denne situasjonen.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg føler ikke jeg har beskyldt deg for å "plage" foreldre. Men jeg har reagert på klassifiseringen din og prøvd å forklare deg hvordan dette kanskje er fra den andre siden. Jeg har også flere ganger gjengitt en fin og enkel metode for å kommunisere med barn.

Det er nå slik at ingen har plikt til å informere deg. Du har ingen rettigheter til å vite. Ingen på nettet kan hjelpe deg i en spesifikk situasjon med ett individ.

Så lenge du ikke blir invitert inn i den private sfæren, så får du heller stille spørsmål ved ett konkret tilfelle hvor du ikke skjønner hva som skjer - hva gjør jeg i denne situasjonen.

Så du mener den beste løsningen er at dersom jeg feks stadig har besøk av naboens barn og barnet finner på merkelige ting (feks vimser rundt som en jojo i huset mitt og piller på alt som er), så er den beste løsningen at jeg skal spørre naboen hvordan jeg skal reagere?

Er det ikke en bedre løsning at naboen, i en høvelig anledning, informerer meg litt om at ungen har et syndrom og at ungen av og til ikke helt forstår sosiale koder?

[Gjest jomfrua]

Så du mener den beste løsningen er at dersom jeg feks stadig har besøk av naboens barn og barnet finner på merkelige ting (feks vimser rundt som en jojo i huset mitt og piller på alt som er), så er den beste løsningen at jeg skal spørre naboen hvordan jeg skal reagere?

Er det ikke en bedre løsning at naboen, i en høvelig anledning, informerer meg litt om at ungen har et syndrom og at ungen av og til ikke helt forstår sosiale koder?

Nå stiller du spørsmål som om jeg ikke mener det er riktig å informere og at en ikke skal reagere på uønsket adferd - jeg kjenner meg ikke igjen i noe av det og har ikke argumentert ut fra ett slikt utgangspunkt og har vanskelig for å svare på spørsmålene.

[Gjest AnonymBruker]

Nå stiller du spørsmål som om jeg ikke mener det er riktig å informere og at en ikke skal reagere på uønsket adferd - jeg kjenner meg ikke igjen i noe av det og har ikke argumentert ut fra ett slikt utgangspunkt og har vanskelig for å svare på spørsmålene.

Syns faktisk det kan være frustrerende når foreldre ikke kan være litt åpne om "ståa" til ungen. Har et slikt tilfelle hos oss i nabolaget. Ungen vimser og peller på alt når hun er på besøk, ødelegger ting som ungene våre er glade i. Folk syns ungen har en merkelig væremåte, men snakke om det, nei det gjør foreldrene ikke. Så lurer man da på, er det mangel på oppdragelse eller er det at ungen har et syndrom som gjør at hun ikke klarer å tolke sosiale kodene. Resultatet blir at man kvier seg for å ha ungen på besøk. Men som sagt, det er jo opp til hver enkelt om hvor åpen de vil være, tror bare det hadde blitt lettere for ungen å blitt aksepert om man fikk forklart litt hvorfor hun stadig oppførte seg slik hun gjør.

[Gjest AnonymBruker]

Syns faktisk det kan være frustrerende når foreldre ikke kan være litt åpne om "ståa" til ungen. Har et slikt tilfelle hos oss i nabolaget. Ungen vimser og peller på alt når hun er på besøk, ødelegger ting som ungene våre er glade i. Folk syns ungen har en merkelig væremåte, men snakke om det, nei det gjør foreldrene ikke. Så lurer man da på, er det mangel på oppdragelse eller er det at ungen har et syndrom som gjør at hun ikke klarer å tolke sosiale kodene. Resultatet blir at man kvier seg for å ha ungen på besøk. Men som sagt, det er jo opp til hver enkelt om hvor åpen de vil være, tror bare det hadde blitt lettere for ungen å blitt aksepert om man fikk forklart litt hvorfor hun stadig oppførte seg slik hun gjør.

TS HER: Det er vel akkurat slik du beskriver det her, vi som er rundt dette barnet jeg forteller om også føler. Det jeg skrev om hodeform og tungen som liten, kan jo selvsagt være noe som IKKE har sammenheng med oppførselen. Derfor sitter man igjen med spørsmålet: er det noe med dette barnet, som gjør at det ikke fungerer helt som forventet sosialt, eller gjør barnet det med viten og vilje?? Og selvom noen her mener jeg skal reagere likt uansett hva det skyldes, blir det helt feil for meg. Selvsagt skal barn med "diagnoser" irettesettes og læres opp til å fungere i vårt samfunn, men et barn som er helt "normalt" og nærmer seg tenårene, ville jeg snakket rimelig mye hardere til..

Derfor ender det opp med at vi rundt, bare blir sjokkerte og ikke tørr og reagere slik vi ellers hadde gjort.

[Gjest Gjest]

Min sønn er høytfungerende autist, for MEG er det ikke ett avik i seg selv, derimot åpnes en verden som jeg ikke ante eksisterte, vil heller si det er en gave-jeg har blitt mer reflektert, fordomsfri og bevisst på hva som er viktig i livet.

Jeg er veldig åpen om min sønns diagnose, de som spør og virker rederlige får svar, ellers liker jeg å ha ett privatliv rundt oss to, vi fortjener nemlig ro fra alle utredninger, mistenksomme blikk og kampen for rettigheter.

Jeg vet det finnes uttalige skjebner der ute, du som skrev om din opplevelse i forhold til skole/ adhd vit at du ikke er alene og at det er mange som virkelig vil kjempe en kamp for mennesker med bokstavdiagnoser, ha tro på deg selv.

Mvh fra en mamma.

[Husfrua]

Jeg er en person som har adhd. Kan ofte ha oppførsel og tendenser som avviker fra det normale. Tror kanskje folk rundt meg ikke oppfatter at det egentlig feiler meg noe, men likevel merker jeg det veldig godt selv på hvor dårlig jeg er til å forholde meg til andre mennesker, Jeg blir ikke fornærmet dersom min tilstand omtales som en sykdom, handicap, avvik, unormal eller hva det måte være. Jeg skiller meg ut, men skulle gjerne ønske jeg var normal, og synes det er veldig greit å kunne sette ord på at jeg er annerledes.

Så fint at du kan godta hvordan andre opplever det at du er "annerledes" For tross alt, selv om vi ønsker å leve i et samfunn hvor man ikke skal sette noen i bås, eller sette spm-tegn ved hva som er normalt og ikke, så blir jo dette gjort uansett.

Jeg er selv psykiatrisk sykepleier, og tema som avvik og hva som er normalt, eller om man overhodet kan si noe om hva som er normalt og ikke, er mye diskutert. Selvfølgelig vil de aller fleste mene at personer, som ikke er som det VI opplever som normalt, er unormale. Ser at mange stiller spm-tegn ved at ts omtaler dette barnet som avviker, og det overrasker meg. Men det betyr vel at samfunnet er mye mere tolererende mot ulik atferd enn hva jeg trodde. Og for all del, det er jo supert det

Jeg forstår at du/dere har problemer med å vite hvordan dere skal "takle" dette barnet, det er vel helt normalt? Og det er da vel også helt naturlig å akseptere mere fra et barn som bærer med seg "ballast" fra fødselen enn et barn som bare har en dårlig oppførsel?

Jeg aner ikke hva som kan feile denne gutten, og det blir kanksje ikke så lett for deg å få svar på dette heller. Uakseptabel atferd trenger dere ikke å akseptere uansett. Det må jo være foreldrenes/lærernes oppgave å informere dersom det er spesielle grunner til uønsket atferd.

[Gjest Gjest]

For at vi skal kunne hjelpe barn til personlig, sosial og ellers utviklingsmessige milepæler må vi vite hvor barn er.

Å ha kjennskap til en diagnose hos ett barn er derfor vesentlig i arbeidet vårt. Autister lærer på den måten at de må ha ting bokstavlig, for høytfungerende kan det rett og slett være hjelp i en bruksanvisning og sosiale historier.

Jeg vil karlegge alle med bokstavdiagnoser for å vite hvor de er og fremme positiv utvikling videre, påfallende adferd er ikke en unskyldning for dårlig adferd, det gir meg derimot en pekepinn på hvor barnet er og hvorfor det handler som det gjør. Først da kan jeg jobbe videre, og tro det eller ei, mine barn gir resultater- og det i riktig retning;)

[Gjest Gjest]

Og en liten ting til før jeg avslutter her:)

Jeg ser på ingen av dem som avikere, derimot ressursene de har, det er ikke det at det er falig med avik, jeg synes bare ikke det er passende, vi er alle forskjellige og mitt valg er å se det positive og det sterke med hver eneste ett uansett hvilke familie du er født inn i, diagnose du har eller hvem du er.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg vil gjerne fortelle litt om hvordan det er å ha et avvik, men å bare bli avfeid med at folk er forskjellige. Jeg synes det er veldig greit å forklare mine problemer med at det FEILER meg noe. Jeg en en jente som har vokst opp med "usynlig" adhd og kanskje et par andre trekk. Har alltid blitt behandlet og oppført meg som et noenlunde normalt barn, noe som har gjort at det aldri ble oppdagen. Jeg gikk på skolen, var stille i timene og generellt pliktoppfyllende. Har vært ganske surrete og glemsom, men det at mamma smurte matpakke, pakket gymtøy osv kombinert med at jeg vel veldig samvittighetsfull gjorte at man ikke så det så veldig godt. Jeg har også vært skoleflink fordi jeg er ganske intelligent, men samtidig som jeg aldri har fikset rene lese og puggefag. Etterhvert som jeg ble eldre ble problene gradvis større. Selv om jeg ikke var en av verstingene, ble karakterene mine gradvis dårligere jo høyere trinn jeg begynte på. Jeg slet mer og mer med å få og beholde venner. Fikk ikke med seg hva som skjedde rundt meg, og har på mange måte levd i en liten boble. Var selfølgelig ikke populær på skolen, men hadde et par venner. Var egentlig ganske søt og pen, men pga mine sosiale evner fikk jeg veldig lite oppmerksomhet fra gutter osv. Når jeg først ble eldre oppsøkte jeg psykolog, og annen hjelp, de hjalp meg, men ga meg ingen diagnose. En dag kom jeg plutselig over en artikkel om jenter med adhd og da skjønte jeg at jeg godt kunne lide av dette. I dag har jeg medisiner mot det, i tillegg til at jeg har blitt mye mer bevisst på hvordan jeg oppfører meg, så nå klarer jeg meg bedre. Det er likevel mye som er for sent å forandre på. Alle båndene jeg skulle ha bygget til mennesker rundt meg, og på en måte den grunnmuren i livet jeg burde hatt, den har jeg aldri klart å skaffe. Derfor er jeg veldig åpen om at det feiler meg noe og snakker gjerne om mine vanskeligheter dersom folk er villig til å lytte. Det er veldig godt for meg å kunne forklare hvorfor jeg er og har vært som jeg er. Og å få sette ord på alle vanskelighetene.

Mamma og pappa er også av typen som ikke liker å fokusere på problemene, avfeier en del ting med at vi er forskjellige osv. Men jeg VIL fokusere på problene. Jeg vil gjerne ha forståelse for at jeg i de fleste situasjoer ikke har kunne noe for at jeg har handlet som jeg har gjort. I dag vet jeg mer og har evnen til å ta meg sammen, men den gangen kunne jeg ikke og visste ikke bedre.

Det er mye bedre å erkjenne at man har et problem for så å fokusere på å løse det.