Barn med avvik..

[LukaFrost]

Foreldre til barn med diagnoser har ingen opplysningsplikt til gud og hvermansen. Tro det eller ei å leve med diagnoser i en familie er ingenting mot for all den uvitende oppgulpen andre mennesker kan finne på å komme med.

Hvis mennesker ikke snakker med folk de omgås ofte om sitt barn med avvik (ja, avvik), så kan de heller ikke forvente forståelse fra omgivelsene.

[kaprifolen]

jeg skjønner TS godt, selv om det kanskje har vært ordlag her som inviterer til misforståelser...

Det handler om at hvis dette er en diagnose TS kunne kjent til, kan man lese seg opp på litt tips og triks for å håndtere dette best mulig.

Eksempel: Familiemedlemmer av oss har 2 barn. Den ene er veldig rampete og "lur" mesteparten av tiden, den andre er mer forsiktig, men bryter regler og tester innimellom slik alle barn gjør.

Når sistemann gjør noe alvorlig på den måten, kan jeg være streng og forklare at det ikke var snilt.

Førstemann, "rampeungen", har Aspergers, og må håndteres på en helt annen måte. Han ville vært knust resten av dagen og blitt utagerende og frustrert hvis jeg hadde konfrontert han på samme måten.

Noen som skjønner nå hvorfor det kan være greit å kjenne til slike ting?

Og; det finnes avvik hos barn også, noen individer liker bare ikke å tro det....

[Gjest jomfrua]

Ville det vært galt beskrevet og sagt at det er barn med større utfordringer enn andre barn?

Ville det vært forklarende nok for dere?

Velfungerende mennesker reagerer også forskjellig på tilbakemeldinger. Noen greier å ta selvkritikk andre fikser det ikke å går til motangrep. Hva er avviket? Kan man si at de heller forskjellige utfordringer?

[Gjest jomfrua]

jeg skjønner TS godt, selv om det kanskje har vært ordlag her som inviterer til misforståelser...

Det handler om at hvis dette er en diagnose TS kunne kjent til, kan man lese seg opp på litt tips og triks for å håndtere dette best mulig.

Eksempel: Familiemedlemmer av oss har 2 barn. Den ene er veldig rampete og "lur" mesteparten av tiden, den andre er mer forsiktig, men bryter regler og tester innimellom slik alle barn gjør.

Når sistemann gjør noe alvorlig på den måten, kan jeg være streng og forklare at det ikke var snilt.

Førstemann, "rampeungen", har Aspergers, og må håndteres på en helt annen måte. Han ville vært knust resten av dagen og blitt utagerende og frustrert hvis jeg hadde konfrontert han på samme måten.

Noen som skjønner nå hvorfor det kan være greit å kjenne til slike ting?

Og; det finnes avvik hos barn også, noen individer liker bare ikke å tro det....

Du er jo tydeligvis i en annen setting til disse barna enn TS er. Men allikevel - hadde du, som familie medlem, kommet og sagt at barnet mitt avviker fra normalen..........da hadde jeg forklart for deg at mitt barn er akkurat som han ble laget, som han vokser opp, som det mennesket han er og har utviklet seg til...........helt som normalt for han til å være. Og det hadde jeg sagt til deg i en tone hvor du hadde skjønt at dette var en feil vinkling og du ikke hadde klassifert din familie på den måten igjen.

[kaprifolen]

Men uansett hvor normalt og perfekt slik som det er man kan anse et menneske for å være, utav kjærlighet, forståelse, politisk korrekthet, kunnskap osv osv osv, så er det noen som har forskjellige avvik fra hva medisinen, psykologien og samfunnet ellers har definert som "normen".

Ikke mindre verdt, ikke mindre elskverdig, ikke mindre verdig til å bli inkludert i samfunnet, men like fullt et avvik.

Det handler ikke om fordommer, negativitet eller annet, det er en definisjon.

Også må jeg legge til at disse avvikene noen ganger krever at vi selv gjør avvik fra vårt sedvanlige tankesett og reaksjonsmønster, for å skape et godt samspill og reaksjon med det andre mennesket...

Å kalle noen en avviker som skjellsord er i mine øyne noe annet enn å anerkjenne at det finnes mennesker med store og små avvik.

Endret 1. juli 2010 av kaprifolen

[Gjest AnonymBruker]

Jeg er en person som har adhd. Kan ofte ha oppførsel og tendenser som avviker fra det normale. Tror kanskje folk rundt meg ikke oppfatter at det egentlig feiler meg noe, men likevel merker jeg det veldig godt selv på hvor dårlig jeg er til å forholde meg til andre mennesker, Jeg blir ikke fornærmet dersom min tilstand omtales som en sykdom, handicap, avvik, unormal eller hva det måte være. Jeg skiller meg ut, men skulle gjerne ønske jeg var normal, og synes det er veldig greit å kunne sette ord på at jeg er annerledes.

[Sasha Sasha]

Hm jeg skjønner at du gjerne vil hjelpe og forstå dette barnet TS men foreldrene har tatt valget og ikke si det. Da er det slik.

Kanskje foreldrene har dårlig erfaring med og si slikt til andre.

Jeg jobber med barn med ADHD de er veldig forskjellige noen merker en med en gang at har ADHD med andre så merker en ikke dette så godt.

Mange av de som har ADHD sier at folk ikke ser dem bare ADHD en. Jeg har selv opplevd at etter å ha informert personer om at barn har ADHD, så oppfører de seg annerledes mot barnet, leter etter tegnene på at personen har ADHD. Det verste var en gutt som hadde fått diagnosen ADHD alle hadde blitt informert om diagnosen og alle mente at "Ja det har vi jo egentlig skjønt vi har jo lagt merke til det" Senere viste det seg at dette barnet ikke hadde ADHD det var feildiagnostisert og dette barnet var ikke spesielt viltert eller ukonsentrert, men alle la kjempe godt merke til de gangene han sprang eller de få gangene han ikke fulgte med.

Det innebærer en viss risiko og fortelle om diagnoser.

Nå forteller vi ikke folk om diagnoser lenger, vi forteller om barnet. Jeg kan heller si "Anna" kan bli vell ivrig og ukonsentrert noen ganger da hjelper det og holde på med rolige aktiviteter for og roe henne ned, som og lese en bok la med henne.

Faren med diagnoser er også at en sammenligner de for mye med andre med samme diagnose. Om barnet ikke er typisk for diagnosen så kan det hjelpe lite og forklare diagnosen. Nå nevner jeg ADHD so eksempel igjen det er fordi jeg kan en del om ADHD. Noen med ADHD er ekstremt utagerende mens andre kan virke svært rolige for og ha ADHD. Om en person som ikke kan så mye om ADHD møter først en med ADHD som er veldig smart rolig og plikt oppfyllende og deretter møter en annen med ADHD som har store konsentrasjons problemer blir lett frustrert sint og utagerende. Da kan noen finne på å sammenligne disse og en tenke at begge burde oppføre seg likt at en burde kunne forvente at det den utagerende oppfører seg like rolig som den første fordi de begge har samme diagnose.

Jeg synes du skal se positivt på at du ikke vet diagnosen Ts. Hva med og tenke slik at her har du muligheten til å tolke barnet og hvilke behov barnet har ut i fra hva du ser, for alle barn er ulike uansett diagnose.

Om du føler at du er altfor usikker til å takle barnet kan du si noe slikt til foreldrene "per" slår noen ganger hvordan skal jeg håndtere dette? Jeg usikker og vet ikke hva jeg skal si gjøre..

[Gjest jomfrua]

Men uansett hvor normalt og perfekt slik som det er man kan anse et menneske for å være, utav kjærlighet, forståelse, politisk korrekthet, kunnskap osv osv osv, så er det noen som har forskjellige avvik fra hva medisinen, psykologien og samfunnet ellers har definert som "normen".

Ikke mindre verdt, ikke mindre elskverdig, ikke mindre verdig til å bli inkludert i samfunnet, men like fullt et avvik.

Det handler ikke om fordommer, negativitet eller annet, det er en definisjon.

Også må jeg legge til at disse avvikene noen ganger krever at vi selv gjør avvik fra vårt sedvanlige tankesett og reaksjonsmønster, for å skape et godt samspill og reaksjon med det andre mennesket...

Å kalle noen en avviker som skjellsord er i mine øyne noe annet enn å anerkjenne at det finnes mennesker med store og små avvik.

Hvem måler disse store/små avvik......hva er avvik ved ett individ. Vi reagerer alle forskjellig, vi har forskjellig bakgrunn, forskjellige livserfaringer som former oss som mennesker. Noen mennesker har større utfordringer å takle på enkelte felt enn andre. Er du normalen som skal sette en standard for hvordan andre mennesker reager følelsesmessig? Hva er avvik? Kan du sette en standard for det?

Hvem vil ikke være normal?

Hvem er ikke normal?

Vi har alle våre utfordringer......hvorfor skal du stadfeste ett avvik for å kunne være raus og vise forståelse?

[kaprifolen]

Så da mener du at det er normalt å bli voksen og ikke FORSTÅ at det er galt å slå?

Mener du det er normalt å ikke ha mental evne til å se en sammenheng mellom handlingen "å klype Lise" og reaksjonen "Lise gråter og er sint på meg"?

Mener du at det er normalt å være 10 år og sikle ukontrollert uten å merke det, eller være plaget av det?

Det er realiteteten for noen mennesker, og er det vi kaller et avvik. Den standaren er det ikke jeg eller noe annet enkeltmenneske som har satt. Det handler om å ha større forskjeller i "byggesettet" som utgjør kroppen din enn hva de fleste andre mennesker har.

Satt i et annet perspektiv: To svarte mennesker får et hvitt barn. Albino, annet hudsykdom, eller sjelden genfeil. Dette barnet er ikke mindre verdt, det er ikke mindre menneske, det er ikke annenrangs. Men det har noe unormalt ved seg. For i ordets rette forstand er det ikke normalt (av "normen") at to svarte mennesker får et hvitt barn!

[Gjest AnonymBruker]

Men uansett hvor normalt og perfekt slik som det er man kan anse et menneske for å være, utav kjærlighet, forståelse, politisk korrekthet, kunnskap osv osv osv, så er det noen som har forskjellige avvik fra hva medisinen, psykologien og samfunnet ellers har definert som "normen".

Ikke mindre verdt, ikke mindre elskverdig, ikke mindre verdig til å bli inkludert i samfunnet, men like fullt et avvik.

Det handler ikke om fordommer, negativitet eller annet, det er en definisjon.

Også må jeg legge til at disse avvikene noen ganger krever at vi selv gjør avvik fra vårt sedvanlige tankesett og reaksjonsmønster, for å skape et godt samspill og reaksjon med det andre mennesket...

Å kalle noen en avviker som skjellsord er i mine øyne noe annet enn å anerkjenne at det finnes mennesker med store og små avvik.

TS HER: Veldig bra skrevet.

[Gjest Gjest]

Jeg er helt enig med jomfrua her. Alle har forskjellige utfordringer i livet ut i fra forskjellige situasjoner og erfaring.

Jeg har selv 2 barn med ad/hd, de er annerledes, men avvikere?, det er ett ganske sterkt ord å bruke.

Som en tidligere skrev, så fort du forteller om en diagnose så leter folk etter tegn og signaler. Jamen han er jo ikke voldelig var det første spørsmålet jeg fikk da vi gikk åpent ut om hans diagnose.

Selv om ett barn har ad/hd er ikke det ensbetydende med dårlig oppførsel.

Min eldste har i tillegg også asperger syndrom, men ingen av hans diagnoser fritar ham fra folkeskikk eller god oppførsel. Gjør han noe galt blir han irettesatt, og ferdig med det.

Min yngste derimot er totalt annerledes. Han er av den typen som lett tyr til å dytte, slå etc. Ser jo at enkelte her inne hevder at dette er ok fordi han har ad/hd, men nei. I dette huset finnes det ikke en diagnose som fritar deg for å oppføre deg som folk.

Det krever utrolig mye tid å oppdra barn med utfordringer som ad/hd ol. Men desverre ser jeg ofte at foreldre er de som bruker diagnose som en unnskylding. H*n har jo ad/hd eller noe annet så da får h*n lov til å oppføre seg som h*n vil.

En diagnose forandrer ikke ett barn. Barnet er det samme med eller uten diagnose, de som forandrer seg er personene rundt.

[rachel who]

Bra debatt.

Men hva er TS relasjon til denne familien og hva er du ute etter?

[Gjest Gjest]

Alle menneske er forskjelige, det kan diskuteres i det vide og brede hva som er normalt og ikke, at folk forandrer seg når de får vite at ett barn har en diagnose er bare bra, tolker det slik at de ser barnets individuelle behov, på en annen side er det aldri en unskyldning for dårlig adferd.

Mitt barn er annerledes og spekulasjoner fra fremmede kan såre dypt, personlig er jeg veldig åpen om dette og svarer gjerne hvis vi bir møtt med forståelse og respekt, en skal derimot være forsiktig, enkelte foreldre er utsatt for mye sårende kritikk der de får skylden for barnets problemer, mye av det er nevroligisk.

Jeg byttet også skole for mitt barn, det var det riktige for oss.

[Gjest Gjest]

Hvis mennesker ikke snakker med folk de omgås ofte om sitt barn med avvik (ja, avvik), så kan de heller ikke forvente forståelse fra omgivelsene.

Nei, de kan ikke forvente forståelse fra omgivelsene- men så det hadde lettet ett mammahjerte å måtte slippe å legge ut om slikt, mange av oss kjemper i åresvis for våre barn, vi kan bli slitne av hele tiden måtte fortelle om private ting, veldig slitne, akkurat som vi ikke har nok fra før..

[Miss Puddel]

jeg synes ikke vi skal være så redde for å bruke beskrivende ord som avvik, eller diagnoser. Vi er i dag blitt så redde for å støte noen med ordbruk at vi gjør oss selv handikappet. (UUUPS! man skal kanskje ikke si handikappet heller,? funksjonshemmet, er det bedre? nei, det er visst også blitt stygt... UTFORDRET I HVERDAGEN... det er kanskje det det heter nå...)

I allefall. TS spør om hvordan hun kan tilnærme seg foreldre eog spørre hvordan man skal forholde seg til dette barnet, som altså ikke følger det man regner som allminnelig oppførsel. (normalt ville jeg sagt at barnet avviker fra normalen, men det er jo tydeligvis stygt...)

HVA er feil med å lure på det TS lurer på? i mine øyne er ikke TS ute etter å tråkke på noen, tvert i mot, h*n vil vite hva som er den rette tilnærmingsmetoden når det blir konflikter mellom TS sitt barn og det barnet h*n omtaler.

Ettersom h*n ikke vil såre noen, er h*n redd for å spørre rett ut til foreldrene, og ber om hjelp til en måte å tilnærme seg problemet uten å tråkke på noen tær.

Hvis foreldrene reagerer slik KG har gjort kan jo det bli en "festlig" seanse...

Min sønn avviker fra normalen på et par punkter. jeg ser ingen grunn til å kalle det noe annet, uten å være nedsettende om barnet mitt: han mangler konsetrasjon, han har lese og skrive-vansker. Men han avviker også på et annet område, hvor han er i plusskant av normalen: han har et ordforråd som ligger over nivået man forventer av elever på ungdomsskolen, (han er ni år) og i følge PPT er han lynende intelligent.

De to siste tingene er også et avvik, men i posetiv betegnelse. Det er ikke noe galt i å bruke ordet avvik, det er et ganske beskrivende ord.

til TS vil jeg si at jeg tror jeg hadde sagt til foreldrene at du og barnet ditt sliter litt med oppførselen til deres barn, når det slår etc, du er litt usikker på at h*n forstår når du reagerer slik du ville gjort med andre barn, og spør om det er noen annen måte du skal gripe det an på.

Det må være en real sak. Selvom de kanskje ikke har valgt å dele en eventuell diagnose med dere, kan de vel ikke ha så til de grader skylapper at de ikke ser at barnet ikke oppfører seg som andre barn, og kanskje ha noen tanker om hvordan man forholder seg til det.

[Sasha Sasha]

Alle menneske er forskjelige, det kan diskuteres i det vide og brede hva som er normalt og ikke, at folk forandrer seg når de får vite at ett barn har en diagnose er bare bra, tolker det slik at de ser barnets individuelle behov, på en annen side er det aldri en unskyldning for dårlig adferd.

Hm det spørs hvordan de forandrer seg i forhold til diagnosen det.

Jeg synes det er bedre og beskrive barnet, for en diagnose er jo også på en måte et endelig stempel. Om jeg sier at "Pia" sliter med konsentrasjonen så du burde passe ekstra på at hun får med seg viktige beskjeder. Og "Pia" slutter å slite med konsentrasjonen da er det vannskligere om en har sagt at ”pia” har ADHD og klarer derfor ikke og konsentrere seg.

Om man sier et barn har en diagnose risikerer en at andre tolker diagnosen feil. Og barn er veldig forskjellige og det samme er diagnosene det er stor forskjell på å ha en sykdom eller et syndrom i liten grad kontra stor grad. Om noen da har møtt et barn med samme diagnose tidligere kan det være vanskelig og skjønne at det andre barnet sliter med helt ulike ting.

Jeg har opplevd mange ganger at folk forholder deg helt feil til diagnoser. Jeg har sagt at et barn har ADHD og det ble plutselig utestengt fra bursdager. Jeg har sagt at barn har epilepsi og det ble kastet ut fra skolen for læreren ville ikke ha ansvar for henne(det er to år siden). Nå forteller jeg ikke lenger om diagnoser, jeg forteller om behov og hva barnet trenger. Jeg opplever at det gjør det mye lettere for barnet og det blir en mer personlig tolkning av barnet og barnets sykdom. Sier en at barnet har epilepsi og ADHD kan en finne detaljerte beskrivelser av epilepsi og ADHD på nettet, men en kan ikke finne ut hva akkurat dette barnet har problemer med og hva det har behov for ei heller forklarer det lite om hvordan barnet har det i hverdagen i forhold til sine diagnoser.

Nå har jo dette barnet som TS snakker om ikke en så vanlig sykdom/skade/syndrom som ADHD heller. Så jeg skjønner ikek helt hvilken rolle det skulle spilt for TS om hun fikk vite at gutten hadde Carl setlers syndrome i middels grad for eksempel.

Til TS spør å heller spørre heller om hva du skal gjøre i forhold til konkrete situasjoner. Ekdsempel: Noen ganger er barnet deres frempå og frekk klyper og slår hvordan kan jeg håndtere dette på best mulig måte? Er det noe jeg kan gjøre for og bedre dette?

Om foreldrene merker at du prøver å gjøre det beste for barnet vil de kanskje fortelle deg diagnosen etter hvert.

Nå er "barnet" omtrent ungdom, og har samme oppførselen fortsatt.. Dvs. frempå, frekk, klyper, slår og lugger...

Jeg syntes det er vanskelig å spørre foreldrene om det feiler barnet noe, fordi det da hadde vært lettere å godtatt det...

[Gjest AnonymBruker]

Jeg forstår ikke hvorfor det skal være så feil å være åpen om at barnet har et "avvik" (syns det er et helt greit ord. Hadde forresten epilepsi som barn, så har vel et avvik selv også).

Jeg har barn på skolen og der er det to par foreldre som har vært åpne på at barna deres fysisk ser helt "normale" ut men at de har diagnoser som gjør at de ikke er som andre unger.

Jeg setter virkelig stor pris på at de har fortalt oss om dette. Har jo hatt barn i bursdagsselskap, alle jentene i klassen, og oppførselen deres var spesiell. Hadde jeg ikke visst om hva barna slet med hadde jeg nok sett på dem som tja, frekke, sære og bortskjemte. Jeg er en person som ofte har lite tålmodighet med andres unger, men når jeg vet at noen ikke har det like lett som andre tar jeg meg selv i nakken og skjerper meg.

Et par bekjente har en datter som ikke er helt som andre på hennes alder (vi har to jenter som er like gamle). De har aldri fortalt at det er noe spesielt med datteren, men alle kan se at det er noe. Væremåten er veldig merkelig. Føler at det hele tiden gås rundt grøten når det snakkes om henne.

[PecanPie]

Det kan jo også hende at barnet TS snakker om ikke har en diagnose? Det er mange som går rundt og vet at noe ved dem ikke er slik normalen mener at de skal være (vi har vel tross alt definert hva som er normalt på en hel del ting, men da med en del slingringsmonn. "Alle tunger som er mellom sånn og sånn er slik en tunge skal være", f.eks.).

Hva med om TS henvender seg til foreldrene (evt. kontaktlærer) og forklarer at de syns at det er vanskelig å forholde seg til dette barnet, og at de så gjerne skulle hatt litt hjelp til hvordan de enklere kan omgås vedkommende eller hvis de må irettesette barnet om det gjør noe galt?

Om man hadde fått servert en diagnose, ville det gjort det lettere å vite hvordan man skal forholde seg til vedkommende? Neppe. Antakelig ville man gått rett på Wikipedia og lest seg opp på diagnosen, og tenkt "åja, men da er det jo greit. Da vet jeg hvordan h*n er".

[kaprifolen]

Jeg oppfatter det ikke som at ts har behov for å vite den nøyaktige, medisinske termen, hun ønsker bare å vite om barnet har noen spesielle behov man kan forholde seg til ift å ha et godt forhold.

Hun ønsker vel et alternativ til å spørre direkte "har barnet deres noen spesielle behov/utfordringer, eller mangler hin bare oppdragelse"? For slik kan man selvsagt ikke formulere seg...

Har jeg forstått deg rett TS?

[MarilynM]

Det var da voldsomt som folk frykter diagnoser her da? Jeg fikk selv diagnosen ADHD som 18-åring, og det var den beste dagen i mitt liv. Endelig en forklaring på min "håpløse", "utagerende", "ukonsentrerte" og "frekke" personlighet, og dermed hjelp, oppfølging og forståelse. For å si det sånn, jeg skulle gjerne skrudd tiden tilbake, fått diagnosen som 6-åring og kanskje sluppet unna noe av mobbingen (fra både lærere og elever, jeg var jo så håpløs at jeg fortjente det), følelsen av udugelighet, samt for foreldrene mine å slippe å føle seg som verdens verste foreldre..

At det finnes mennesker som setter meg i bås gir jeg fullstendig faen i, så lenge den båsen ikke heter "udugelig, frekk problem-drittunge". ADHD-båsen er mye hyggeligere. Jeg er også 100% åpen om avviket mitt, på jobb og på fritiden, og har fortsatt ikke møtt noen som har vært negative nok til å gjøre det til en belastning. Jeg er ikke lenger "textbook-example" som jeg var som barn, diett og kosttilskudd har fjernet mesteparten av problemet, men innimellom skinner det skikkelig igjennom, og da er det deilig at alle rundt meg vet hvorfor jeg oppfører meg avvikende.

En diagnose er ingen unnskyldning, men det kan gi en forklaring og fremme forståelse for individer som sliter nok fra før av. Som barnet TS snakker om; Tenk så deilig det ville vært for h*n å gå fra å være "frekk, voldelig og vanskelig" til å være en person med *****-diagnose. Hvor mye mer forståelse vil ikke h*n få? Så mange mennesker som vil overse feil på de sosiale kodene og være mer overbærende, hvordan kan det være feil?

Jeg foreslår for TS å ta det opp med læreren, få gjerne med flere av dere foreldrene. Læreren har taushetsplikt, og kan nok ikke fortelle dere hva som er "galt" med barnet, men vedkommende kan bringe det videre til barnets foreldre, og kanskje de vil være åpne for å snakke om det på et foreldremøte eller noe.

Jeg hadde ikke mindre ADHD før jeg fikk diagnosen. Jeg hadde det bare mye vanskeligere. Slutt å være så jævla redd for ord! Et avvik er et avvik, hvorfor skal det være så fryktelig å kalle en spade for en spade??

Endret 2. juli 2010 av MarilynM