Jeg klappet til sønnen min(langt)

[ellapille]

I flere uker har jeg hatt det kjempetøft med sønnen min.

Han er ikke engasjert i skolen.

Krangler med småbarna.

Lovte å ikke ta ut penger fra banken ,noe han gjorde alikevel.

Ber ham om å sette inn pengene igjen,noe han ikke gjør.

Legger søppel overalt.

Enhver minste ting han skal gjøre,så gir han blaffen.

Reagerer jeg på noe,så får jeg høre at jeg blåser opp alt og han ber Meg om å roe meg ned.

Han holder aldri avtaler. Absolutt aldri.

Han mister penger(noe jeg ikke tror på)

Han skylder på meg fordi jeg har vasket i stkker sedlene hans i vaskemaskinen.

Han vil ha alt og han bidrar aldri til noe selv.

Jeg får skylden for at han har så lite penger på kontoene sine og han gidder ikke å forstå at når han tar ut tusen kroner her og tusen kroner der,så blir det mindre.

det er min skyld at han ikke får kjøpe seg den mopeden han vil ha.

Han begynner å snakke om private familieting foran fremmede mennesker og da reagerer jeg og blir sur.Da ber han meg roe meg nen.

Så gjør jeg det samme mot ham og da kjefter han på meg fordi jeg flauer ham ut.

Han går meg så på nervene.

Alt av hva som blir kjøpt inn blir borte her.

Han skal alltid ha detbeste mens søsknene hans og meg må sitte igjen med smulene og gammel mat.

Han er stygg i munnen foran de minste.

Men jeg er bra nok når jeg står på kjøkkenet om kveldene og lager mat til ham som han får servert.

Jeg er bra nok når jeg kjører rundt i hytt og pine og til og med henter kameratene hans på toget fordi de har mistet bussen.

Jeg er alltid bra nok når han vil noe.

Han har aldri sagt unnskyld eller ordnet opp noen gang.

jeg får høre hvilken udugelig mor jeg er og at ingen andre er sånn mot ungene sine.

Han er sjarmerende mot alle og her hjemme er han et monster.

Han gadd ikke engang skrive sine egne konfirmasjonstakkekort,det ble min jobb.

Han har denne uken hatt 1 ting og huske på hver dag,jeg nevner det ved middagsbordet,kveldsmaten og frokosten for at han ikke skal glemme.

Men han gidder ikke.

Å få ham til å slutte å snakke om kondomer, homofile, og grisebanking er umulig.

jeg sier at jeg ikke vil at de minste skal høre slikt og at meg og han kan heller prate senere når de er lagt.

Han gjør narr av meg når jeg prøver å være alvorlig.

Jeg er så drit lei. Ikke en eneste ting bryr han seg om for tiden.

Han gidder ikke å legge sine egne skolesaker i sekken.

Han vil drive med datan sin og spille online.

Så alt går til helvete for at han driter i hele familien sin.

I kveld fikk jeg høre at jeg var frekk som ikke gadd å kjøre ham til en kompis så han fikk levert noe. Da sa jeg:du har hatt 6 1/2 time på deg til å gjøre det her. ÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅ mamma ikke begynn nå igjen også snur han seg å går. Da hadde han sittet ved datan i 6 1/2 time i stedet for å fikse den tingen han visste han skulle.

Han reiser til polen i natt med skolen og måtte gi vikaren adresseboka til de som skal ha avisene. Da er det min skyld at det regner.

Det er også min skyld at han ikke har spart et rødt øre de siste 5 mnd,så nå har han ikke like mange penger til denne Polenturen.

Jeg sprakk i kveld og klappet til ham på kinnet,hardt,ba ham om å komme seg ut og levere det selv,så lukket jeg gangdøren og satte meg i stua og tok meg en røyk.

Jeg veit jo at det var galt å slå,hvem vet ikke det,men fy fader for en utakknemmelig dritt han er noen ganger.

Er det noen som jammen får mest og får lov til mest så er det jammen han.

Han er 16 år og ungdom,men det må vel finnes grenser.

jeg veit fader ikke hva jeg skal gjøre.

meg har han fått på bristepunktet.

Hjelp.

[Gjest Madam Felle]

Er det noen som jammen får mest og får lov til mest så er det jammen han.

Hjelp.

Dette var setningen som jeg hang meg fast i. kanskje han har fått lov til litt for mye, og du har stilt opp alt for mye? Det er veldig vanskelig å begynne å stille krav når de vel er kommet i den alderen.

Det har gått for langt når du føler at du må slå, for å vise at du mener ting. Hva om du prøver å roe deg ned, og prøve å snakke med han når du er rolig. Ikke vær dømmende, og prøv å forstå han litt også. tenk tilbake til da du selv var ung, hvordan var du selv?

hvor mye frihet har du gitt han? hva har han fått lov til å gjøre? Har du vært ettergivende lenge? har han alltid vært slik?

Ikke lett å komme med noen gode råd når en ikke kjenner til det meste. dere har kommet inn i en vond sirkel som en av dere må prøve å bryte, men hvordan vet jeg ikke.

kanskje ikke mye hjelp å få, men kanskje du burde ta kontakt med en eller annen rådgiver som du/dere kunne snakket med?

[Agnes]

Har du vært for snill med poden, ellapille? Bittelitt bortskjemt, kanskje?

Jeg hørte en gang en knakende klok kvinne si at de barna som flytter først hjemmenifra, gjør det gjerne fordi de blir møtt med krav og forventninger om innsats i hjemmet. Når de så flytter hjemmenifra, er det også de som klarer seg best og er mest selvstendige.

Mens de barna som blir stullet og dullet med og får vasket sokker, servert middag, slipper å ta oppvasken, mor rydder rommet og hjemme bor de jo gratis og har fri tilgang på telefon - se, de blir boende leeenge.

[@lfa]

I flere uker har jeg hatt det kjempetøft med sønnen min.

Er dette noe som dukket opp helt plutselig?

Min første tanke, var at han kanskje kan være en smule bortskjemt, men når jeg leste innlegget ditt en gang til, fikk jeg føleslen av at han kanskje kan ha problemer av noe slag?

På skolen, eller fritidsmessig? Siden han har sluttet å engasjere seg i skole, samt økt pengeforbruket ganske kraftig?

Tenåringsproblem er jo i og for seg ganske vanlig, men man skifter ikke personlighet over natta uten at det ligger noe bak... :-?

[ellapille]

Det har gått opp og ned i mange år,men nå i det siste har han blitt et monster.

Han må være med å hjelpe til hjemme.

Fikse kjøkkenet,legge sammen klær,eller dra fram støvsugeren.

Det er jo et ork i den alderen det veit jeg.

Jeg glemmer ikke at jeg var barn selv for en stund siden.

Jeg fikk ham såpass tidlig ( 16 år )at jeg har vært obs på dette hele veien.

Men jeg selv kommer fra et opprivende hjem med fysisk og psykisk misshandling og måtte gjøre alt selv. Jeg vil så gjerne han skal få det letterer også. Men det er beintøft og vondt.

Han er en super gutt når han vil. Utenfor hjemmet er han en drømmesønn.

Jeg får et par ganger i uken godord fra lærere,naboer eller folk som hadde han i barnehagen som liten.

Han bruker ikke pengene på skumle ting,men forbruket hans er over det han tjener og da går han blakk da.

Å kjøpe musematte til dataen for 400,-kroner eller spise på kinarestaurant ørten ganger på en måned blir det masse penger av eller kjøper seg en cola eller litt annen ferdigmat. Bare tull.

Han verken røyker,drikker,går på disco eller flyr ute noe serlig,han driver med datan.

Så¨kjøpte han seg en brukt sykkel til 900,-kroner,så vil han på lan som koster flere hundre kroner,så tok han ut flere tusen i sommer til feriepenger. Han ser ikke at han ikke klarer å tjene inn pengene like fort som han bruker dem.

Jaja,det var godt å få utav seg dette .

Hva skulle jeg gjort uten KG. :cry: :cry: :cry: :cry: :cry: :cry: :cry:

[Agnes]

Når han er blakk regner han vel med at du stiller støttende opp?

Da er det på tide å ta i bruk det berømte ordet "nei".

"Nei" får ha så lenge han ikke holder avtaler, så lenge han fortsetter å legge igjen søppel overalt og så videre...

Fatt mot, ellapille

[Gjest Anonymous]

Det er lettereå si ja enn nei. Ikke mange år siden vi hadde det på samme måte. Gutt, tenåringstid, og du gode for en tid.......

At du serverer han mat,kjører dit og hit og stiller opp i et og alt er vel ikke det lureste hele veien.Du yter og yter og han skal ikke gi noe igjen?

Er det noe de kan i den alderen så er det å trekke grenser.

Mulig han har problemer av noe, men det lurer vel alle tenåringsforeldre en periode.

Kan bare si at det går over en dag. Hjemme hos oss var det ganske tøft en periode også. Så tøft at han/vi trengte en pause. Sendte han på folkehøyskole et år etter u-skolen.

Ja, man tror det er et monster til tider. Hormonene svinger og det er eksplosjoner og kjefting.

Jeg kunne ikke fatte at mammas engel kunne bli slik. I dag er han en voksen, og når jeg ser på han kan jeg ikkr forstå at han var slik en periode,

Nå sier min mor at jeg hadde min periode også. En meget vanskelig periode. Mulig vi foreldre tror at vi ikke var så ille som andre ?

Iallefall, still krav til din sønn. Når det gjelder penger så er det noe som skal læres i livet det også.Om han bruker alt på en gang så må dere kansje få til en avtale at det skal posjoneres ut? Du skal ikke være ansvarlig for at han spenner alt på en gang.

Kansje du skal slutte å kjøre hele tiden. Kansje han kan få ut noe agresjon på og røre seg litt? 6.5t foran dataen som du skriver, ja han må ut og røre seg han

Håper det kan bli lettere for dere om ikke lenge.

hk

[OppNed]

Hva med å si opp Internettabbonnementet deres for en periode?

Tvinge ham litt ut av dateverdenen? Det hørtes ut som om han er ganske hekta på PC'en? Selv om det betyr at dere alle vil være uten en periode, så kan det kanskje være verd et forsøk?

[Gjest Madam Felle]

Hva med å si opp Internettabbonnementet deres for en periode?

Tvinge ham litt ut av dateverdenen? Det hørtes ut som om han er ganske hekta på PC'en? Selv om det betyr at dere alle vil være uten en periode, så kan det kanskje være verd et forsøk?

passord er vel greiere.

[Gjest Anonymous]

Han skal alltid ha detbeste mens søsknene hans og meg må sitte igjen med smulene og gammel mat.

Han er stygg i munnen foran de minste.

Men jeg er bra nok når jeg står på kjøkkenet om kveldene og lager mat til ham som han får servert.

.

:o Hvorfor gir du han det beste, skal det ikke fordeles likt?

Virker på meg som det er han som styrer i hjemme ditt. Tror det er på tide at du viser hvem som er sjefen.

Hvis han vil gjøre noe eller være med på noe som koster penger, må han tjene de selv. Sett en grense på databruk og når regningen overskrider dette må han selv betale.

Han ha vel en sykkel, kanskje det er på tide at han bruker den og ikke du kjører han rundt.

[blåveis]

et barn på 16 kan ikke bare ta penger ut av banken dersom foreldre ikke ønsker det

du kan la ham få føle konsekvenser som ingen datatilgang osv

sett klare grenser og gi beskjed om hvilke konsekvenser som følger dersom de brytes (og følg opp det du har sagt!!)

ikke gi ham bedre mat ol enn søskenene!!!

han er absolutt gammel nok til å få delansvar for f.eks klesvask; dersom han klager, så kan du si at vaska av treningstøyet hans er hans eget ansvar (ol)

det er tøft, men det er ingen andre som kan gjøre det for deg!!

lykke til!

[Mathias]

Barn gjør jo ting fordi de får lov..... De er ikek jævlige, de bare gjør det som fungerer.... Når han får gjøre dette, fortsetter han jo med det, det er jo et fint liv for han...

[Quinden]

Heisann

Jøje meg for et problem du har. Tror jeg syns mye av det samme som de andre her. I og med at du selv har hatt det tøft i din barndom, så har du strekt grensene altfor langt, for å unngå at din sønn skal ha det likt deg. Unger trenger grensesetting og ofte når en ikke setter grenser, vil ungene gjøre masse negativt for å få en reaksjon hos deg, god eller dårlig, uansett en reaksjon. Har selv en på 16 år, og han blir satt krav til, og jeg tror jeg har sluppet unna ganske lett så langt med tenåringstiden som kan være veldig tøff.

Har på følelsen at du er alene med ungene dine, eller?? Kan det være at han føler han skulle overtatt farsrollen på en måte, eller at han savner en far, jeg vet ikke om dette stemmer, om det er en far med i bildet :oops:

Det ser ut til at hele situasjonen er fastlåst nå, kanskje det går an å finne på noe bare du og han, snakke om det som føles som et problem. Sette grenser med databruken, at før du får spille data, så får du ordne rommet ditt etc. Gi og ta litt fra begge sider..

Det er ikke noe vondt ment her, det er jaggu ikke alltid så lett å vite hva en skal gjøre, er jo ikke mer enn et menneske vi heller og heller følger det ikke med bruksanvisning på en tenåring, de er i en vanskelig alder. Men de skal være såpass voksne at de ser at pengene ikke vokser på trær, de må kunne ta ansvar for seg og sine handlinger, og der skal vi foreldre tre støttende til å veilede dem videre.

Ønsker deg ihvertfall lykke til!

[Gjest Pjusk]

Ellapille: :trøste:

Jeg tror nok du må vise hvem som er sjefen!!! Konsekvenser, straff, belønning osv. Jeg vet det ikke er lett - særlig ikke når det er gått så langt! Har du en annen voksen i huset som kan hjelpe deg eller bor du alene med barna?

Til trøst: Leste en gang at så lenge barna oppfører seg ordentlig ute, så blir det sannsynligvis "folk" av dem. Hvordan de oppfører seg overfor egne foreldre i den vanskeligste tenåringstiden behøver ikke vise deres "egentlige jeg".

[Gjest Mayamor]

Til trøst: Leste en gang at så lenge barna oppfører seg ordentlig ute' date=' så blir det sannsynligvis "folk" av dem. Hvordan de oppfører seg overfor egne foreldre i den vanskeligste tenåringstiden behøver ikke vise deres "egentlige jeg".[/quote']

Jeg har lest mye du har skrevet her inne og på meg virker du som en reflektert person.

Det er nok lettere for oss å gi råd (som slipper å stå oppi situasjonen...)

Jeg skjønner godt jeg at det er lett å bare miste besinnelsen. :trøste:

Har egentlig ikke noe konkret råd å gi deg annet enn at kanskje gutten burde fått dradd inn tøylene...

Klem fra Mayamor

[ellapille]

Ja jeg er alene med 3 barn.

Han har aldri hatt en skikkelig pappaperson i livet sitt.

Nå når faren vil så vil ikke han.

Gutten min har i årevis prøvd å tatt over rollen som oppdrager på ungene her.

Det har skapt svært store problemer.

Han slutter ikke,vil ikke slutte heller.

Det ender som regel med grining og hyling på de minste når han er sånn.

Jeg veit ikke rett og slett hva jeg skal gjøre,han må bare ta seg sammen,ellers så får han finne seg en hybel.

Resten av familien skal ikke gå i oppløsning fordi han er mega egoist.

Det har godt så langt at jeg strever veldig med å finne noen gode glad følelser for ham.

Jeg har sagt gang på gang at ungene mine er mine og hans søsken,det er jeg som er forelder,oppdrager og mamma.

At det er min jobb,han skal ikke blande seg oppi den rollen.

dette sier jeg høyt mens de minste hører på.

Jeg forteller gutten min at han har mer enn nok med seg selv og at mine egne unger vil jeg selv ta hånd om.

Dette har jeg gjort i åresvis og han slutter ikke.

Noen måneder til med dette og han må ut og prøve å klare seg selv.

Kanskje det vil åpne øynene hans,at ting ikke er så lett.

En litt mer ydmyk utgave av min egen 16 åring hadde ikke vært å forakte nei.

Når jeg skriver dette så er jeg ganske sint,det merker dere vel på skriften også,gutten reiste til polen i natt og han er ikke savnet.

Dette har gått for langt.

Må nok be om hjelp en plass. Ja det ser slik ut.

[Gjest Poirot]

Min bror var også ufordragelig. Mine foreldre holdt konfirmasjon med bismak, for de sa at de egentlig ikke hadde lyst fordi han ikke fortjente det. Brakte dem bare sorg.

Han er 22 nå, har endelig flyttet, men er vel rimelig ego fremdeles. Men-tror han blir ok. kom tilogmed i bursdagen min hjemme hos mamma og pappa. Han er vel bare en annen type enn vi ellers liker.

Hold ut, det er få år til han må stå på egne bein, ogh da er det lov å være glad for at han er ute av huset. Det er mine foreldre. Tenk å ha en 20-åring boende, og så kan man ikke reise bort på hytta en helg, for da er det fest, naboklager, politibesøk, og dritt OVERALT (sneiper på gulv, oppvask i hele huset, søppel og dritt)...

Nå har de fått ro i sjela, nå må han ta ansvar selv.

[Quinden]

Ja, det høres ut som en forferdelig situasjon for deg og også han. Kan PPT hjelpe deg? Det er ingen falitterklæring å gå dit, de snakker med ham alene, så deg, så begge to, og det er utrolig hva de kan få ut av ham, for noe er galt.

At han ikke vil treffe faren, kan jo være at han føler seg sveket av ham, siden han ikke var der da han trengte det kanskje. Uansett blir nok problemet større etterhvert som tiden går og du føler kun sinne, da handler man ofte irrasjonelt også. (Det har du også min forståelse for i en sånn situasjon). Håper virkelig det ordner seg for dere, for det er jo også trist for søskene hans. Hadde vært ok å hørt utviklingen her, nå har du ihvertfall noen dager å roe ned situasjonen på mens han er vekke. Kanskje det blir koselig å få ham tilbake etter en stund

[*Lavendel*]

Vet du hva? Hadde jeg hatt en sønn i huset som oppførte seg slik i en alder av 16 år, da altså.....

Jeg ville tatt kontakt med helsesøster eller andre for å få hjelp. Det fins tilbud der foreldre og barn skal samarbeide om at ting skal bli bedre. Kanskje er det det han trenger, at andre får vite om hvordan han oppfører seg og at andre forteller at det ikke er greit??!!??

Min oppfordring er at du tar kontakt med noen som kan hjelpe deg. Spør kommunen, barnevernet, sosialkontoret, helsesøster, hvem som helst! Kanskje har kommunen tilbud om foreldreveiledere også??

Jeg håper for din del at du gjør noe med saken NÅ og jeg vil ønske deg lykke til!

[:-) anna]

Jeg må si jeg synes enkelte er litt strenge her.

Synes ikke at sønnen din oppfører seg slik han skal, det er det vel ikke tvil om. Men det høres ikke ut som han er en type som kan "tuktes" til å oppføre seg bra.

Har en 15-åring i huset selv, og det er jammen en del hormoner ute og går ja. Og en husker jo selv hvordan det var på den tiden. Alle var urettferdige, alt var fryktelig og jeg var definitivt i min siste trassalder. Ropte og skreik og kjefta og smelte med dører.

Er så fryktelig glad for at foreldrene mine ikke avviste meg men skjønte at det kom til å bli bedre. Å bli avvist av sin nærmeste, som jo er den som skal være glad i deg uansett, er en fryktelig ting å gjøre mot ham.

På mange måter så høres det ut som om sønnen din er i sin siste trassalder også. Synes du skal sette kjærlige grenser for han. Si nei, stå for det du har sagt. Men gi ham samtidig rom til å ta egne valg.

Fremdeles gjøre ham tjenester, men bare dersom han gjør det han har ansvar for. Når han ber deg om tjenester som å kjøre eller hente noen så si nei, på en skikkelig måte. At du gjerne gjør ting for ham fordi du er glad i ham. Men da må han gjøre det samme tilbake. Og den beste tjenesten han kan gjøre deg er å gjøre det han har ansvar for hjemme.

Gi ham ansvar også... for pengene han tjener selv for eksempel.

Ikke legg deg opp i hvordan han bruker dem, selv om det er kinarestaurant flere ganger i måneden. Men la ham få vite at han ikke kan regne med at du betaler dilldall for ham når det er tomt. At han skal få mat og klær men ikke kinopenger, liksom. Det er bedre at han går på trynet nå når han er 16 og lærer at når det er tomt så er det tomt, enn at han oppdager det som student med husleie å betale.

Kanskje er det bra at han er i Polen nå. Det gir deg tid til å tenke, legge en plan og roe deg ned. Når han kommer hjem får du ta en skikkelig prat med ham. Be om unnskylding for at du slo, si at du er veldig sliten og at du trenger at han skjerper seg. At du er glad i ham og at du ikke vil at dere skal ha det slik sammen. Men unngå at det nok en gang blir en oppramsing av alt han gjør feil. For da kommer han til å gå i forsvarsposisjon... og det er ikke fordi han er tenåring men fordi han er menneske. Det kan kanskje være en god ide å få inn en nøytral tredjepart. Et familivernkontor eller ppt. Enten for deg eller for dere begge. Antageligvis er det noen kameler du må svelge også. Han synes sikkert at du bryr deg for mye, og dere må inngå avtaler om at du skal gjøre mindre av det ene eller andre for at han skal gjøre mer av det ene og det andre. Trøsten er at de fleste av oss ikke akkurat digga foreldrene sine på den alderen. Eller gjorde slik de sa.

Men gjør det klart for ham at du ikke synes han er "feil" men at dere trenger å finne måter å fungere sammen på. Det høres jo ut som om dere har kjørt dere helt fast.

Synes at det er skremmende at du nesten har lyst til å kutte ham ut. Om han føler at det er slik du tenker så skjønner jeg at han reagerer rart. Alle trenger et fundament som de kan stole på. Selv om han er håpløs akkurat nå, så må du være fundamentet hans. Han sier det nok aldri men han trenger deg.