Jeg klappet til sønnen min(langt)

[Gjest Anonymous]

Oi oi oi som jeg kjenner meg igjen i sønnen din, bortsett fra at jeg er jente da....og så er jeg blitt voksen nå.

Foreldrene mine skjemte meg bort etter noter da jeg var liten. Var eldst av tre. Dette fikk de svi for da jeg nærmet meg tenårene....og det gjorde jeg også. Jeg svarte stygt, banka opp småsøsknene mine, gadd aldri bidra med noen ting.

Det var vel da jeg nådde 14 år at foreldrene mine bestemte seg for at skulle det skje en forandring her, måtte de selv stå for den. Skal love deg at det tok mange mange mange krangler og meklinger til før jeg forsto at jeg måtte nok forandre meg. Og ja, jeg minnes nok en del ørefiker også (det var på den tiden det var lov da). Og jeg har et helt ok forhold til foreldrene mine og søsknene mine i dag.

Stå på! Du er sjefen! La han få vite det!

[Trønderveitja]

Jeg har ikke erfaring med tenåringsbarn...enda.Men jeg har en gutt på 5 år..

Etter å ha lest innlegget her. Å,kjære meg.Jeg gruer meg!!! :-?

[Quinden]

Som regel går tenårene bra, men en må sette grenser, så tenårene kan også være en positiv opplevelse, jeg har to, en av hvert kjønn, og det er veldig givende, så ikke gru deg for mye :D

[ellapille]

Jeg sender ham ikke fra meg,jeg var bare så utrolig frustrert og lei når jeg skrev det.

dette er hans hjem like mye som det er de andre sitt.

Jeg er glad i ham,men av og til må jeg lete etter de gladfølelsene når stormen rir som verst her hjemme.

Han vet at jeg er glad i ham,det er jeg overbevist om.

Hver kveld i alle år(også nå) så avslutter han kvelden før han legger seg med å si:natta mamma jeg er glad i deg.

Han har prøvd seg mange ganger å påstå at jeg ikke er glad i ham og da svarer jeg:jeg er veldig gald i deg,men jeg er ikke glad i det du gjør.

det er to vidt forskjellige ting.

Han verken røyker,drikker,flyr ute eller banner men jammen kan han gå familien på nervene for det.

Takker for alle svar og oppmuntringen jeg har fått.

Jeg har i flere mnd lovt at jeg skal betale halvparten på en mobil han ønsker seg,en NOKIA 5100,men den har jeg ikke lyst til å hjelpe med nå.

Det får bli en konsekvens av at han ikke holder ord og gjør stikk i strid med de avtalene vi blir enige om.

Det er ikke pengene det står på hos meg,nå er det bare en konsekvens og prinsipp.

Så vil han ha den mobilen,så får han spare selv.

Det blir vel bråk ut av dette også,men jeg synes ikke han har gjort seg fortjent den.(ENDA)

Så får han se hvordan det er når noen bryter løfter.

Å som denne ungdomstiden er givende. :evil: :evil: :evil: :evil:

[Agnes]

Skulle bare mangle at du ikke finansierte enda flere av hans utgiftsposter, ellapille. En god ide dette med mobilen, men ta med i beregningen at det kan bli vanskelig dersom det allerede er lovet og gutten din forventer seg pengehjelp.

Mobiliser mye styrke til et klart "nei"!

[ellapille]

Og ikke nok med det, nå tar han mopedopplæring på ungdomsskolen,men han vil ikke bruke pengene sine som er avsatt til nettopp mopedkjøp.

Det virker som han vil ha ting bare for å ha det.

At han skulle sponse mopeden selv har alltid vært avtalen,men fordi han finner ut at det er mindre penger på kontoen fordi han bruker dem fortere enn han tjener dem inn er han ikke med på.

Det var ikke så lite forrige gang jeg sjekket sier han med en undertone.

Som om jeg skulle ta penger av ham.

Han har tydeligvis ikke mye høye tanker om meg nei.

Jeg har parkert ham og bedt ham bli med meg i banken for å få kontoutskrift,men da får fløyta en annen låt.

Det er akuratt som om han vil skape splid,han bare må slenge med leppa.

Jeg er glad han ikke reker gatelangs,for med den oppførselen,så hadde han ikke overlevd kvelden.

Prøver å lære ham det,men han fnyser.

Så om han kommer hjem med blåveis og sprukket leppe en gang,så håper jeg han kikker i gulvet når han ser meg.

Kanskje mamma har litt rett alikevel.

Det finnes barn som må lære på den harde måten uansett hva foreldrene prøver å lære dem.

Jeg har et slikt barn.

[Gjest Anonymous]

Dette var fryktelig trist å lese om.

Og samtidig kan jeg si at jeg kjenner meg desverre igjen...det er som om du har beskrevet min bror.

Han var yngst, eneste gutt og ble dulla med deretter (slapp unna den biten med klesvask, matlaging osv fordi han var jo så umoden...men han ble jo umoden pga holdingene til han).

Dette MÅ du ta tak i nå, ellers kan det bli enda verre med årene.

Det ble det i vår famile.

Han er nå 26 år, har ikke gjort ferdig videregående, lever på sosialtrygd, og tyranniserer fremdeles min mor og stefar.

Bruker stoff (han begynte som 15-åring), er psykisk ødelagt pga det og manglende kontakt med far, klarer ikke å gjøre en eneste selvstendig ting som f.eks ordne opp med div. søknader til lånekasse, sosialtjeneste osv. Dette er det mamma som gjør (dum som hun er!)

Han er fryktelig avhengig av henne, men betaler tilbake ved å gjevnlig fortelle om hvor grusomt han har hatt det i barndommen (noe som ikke er sant, fullstendig fantasier!) og hvor mye han hater henne. Dette får hun høre imens hun kjøper inn mat til han, ja til og med brukt flere titusen på pc og bil til han! (For stakkaren kommer seg jo ikke rundt, er jo så ensom...)

Han tar seg friheter som f.eks røyke pot hjemme hos de når de er på ferie, selge div. ting som han har fått låne (to videomaskiner).

Han må jo også fortelle hvor stygt de har det hjemme hvis de f.eks har gjort noe nytt i huset eller hagen (han tåler ikke forandringer).

Han har bodd hjemme en del, men ble (heldigvis) kasta ut etter gjentatte voldstrusler og ufinheter.

Jeg får helt fnatt av dette her. Hver gang jeg snakker med mamma så er min lillebror samtaleemnet. Han sliter henne ut - men hun lar ham slite henne ut (pluss resten av familien: søsken, onkelbarn, søskenbarn, besteforeldre, onkler og tanter osv....han har ingen anelse hvor mange det er som tenker på dette hver dag!)

Jeg orker ikke å ha kontakt med han lenger. Jeg gråter omtrent hver eneste kveld fordi jeg har "mista" den snille, søte lillebroren min. Han mista jeg da han var rundt 15 år og jeg var 16...pga at han ikke har fått grensesetting og krav (dvs han har fått trusler om grenser, men aldri gjennomført....da er det jo ikke rart at han bare sover seg igjennom livet når hu mor ordner alt likevel slik at han har mat på bordet og husleia blir betalt av sosialen.)

Ikke la det gå så langt...

Sett klare, realistiske grenser sammen med gutten din, gi masse ros som belønning når han gjør det som er forventet av han, ha tro på han og ALDRI vis at du tror det aller værste! (Jeg har mistanke om at min bror har frykelig lav selvtillit fordi han har aldri klart å gjort noe - fordi ingen trodde han kom til å klare det!)

Jeg håper inderlig at det ikke går så langt med din sønn.

Du er iallefall klar over situasjonen, og det tror jeg ikke min mor var.

(Men vær obs på hasj! Vi kunne ikke forstå at han hadde brukt det allerede som 15-åring, skjulte det utrolig godt. Nå skjuler han det ikke, tvert i mot! Imens han bodde hjemme lå det avsagde tomflasker som han hadde brukt til hasjpipe = få mer rus).

[Quinden]

Til siste gjest, for et helvete dere må ha, det var veldig givende å lese ditt innlegg, du har tydeligvis peiling på hva du skriver om. Lykke til! :trøste:

[ellapille]

Hasj og røyk trenger jeg ikke å være redd for.

Han har astma og allergi som kan gjøre ham meget syk om han begynner med det. Har skapet fult av medisiner.

Når det gjelder stoff,så tror jeg han har blitt skremt, i oktober er det 3 år siden jeg mista broren min og han onkelen sin i en overdose heroin.

Vi har fått ting så nærme på kroppen den veien der.

Jeg skal søke hjelp,for jeg ser hvilken vei dette går.

Jeg vil ikke ha det slik. Vil han ha det slik så må han nok med tiden finne seg en hybel.

Men først så skal jeg snakke med ppt,barnevernet eller noe sånt og be om råd og hjelp.

For dette klarer jeg ikke alene. Så selvfølgelig skal jeg ikke gi opp.

Men noen ganger så driver gutten meg til vanvidd.

Dårlig selvbilde tror jeg ikke han har. Han reiser da rundt omkring,har vært aktiv svømmer i 5 år og vært konkuransesvømmer,reiser utenlands uten meg,jobber og står i.

Men det er her hjemme han terroriserer og bruker meg opp.

Synes veldig synd på søsknene hans,for uansett hva jeg sier til ham,så gir han blaffen og får dem til å gråte,hyle og bli helt lik ham med sladring,lyging og luring.

De minste er ikke så hardt angrepet av hans nykker enda,så jeg skal få parkert eldstegutten skikkelig før det skjer.

Vil han lage livet surt for noen eller ødelegge noen så får han gjøre det utenfor hjemmet.

Han er så gammel nå at han kan bli straffet om han gjør noe voldsomt galt,og det vet han.

[Gjest Anonymous]

Quinden: Takk skal du ha! :rosasmil:

[Gjest Poirot]

Ellapille, har du prøvd bekymringstelefonen for foreldre?

http://www.vfb.no/Foreldre/html/Bekymrings...stelefonen.html

Til gjest; høres ut som om du har en litt verre versjon av min bror. Vel, min bror hadde klare greser, men ble ille allikevel. Noen ganger tar folk egne valg i livet som fører dem ille avsted. Jeg har det bedre nå ved at jeg distanserer meg fra hans handlinger, fokuserer på at det ikke er jeg som har gjort det han gjør. Går det ille nå, har vi andre i familien prøvd i over 20 år uten særlig respons, en dag må man si at nok er nok. Ikke dermed sagt at man skal bryte kontakt og ikke være glad i personen. Sånne brødre er noe DRITT!!! og han ødela nesten vår familie sønder og sammen.

[Gjest karl]

Tror mange kjenner seg igjen i det du beskriver om din tenåring.

Det er så slitsomt ,men fryktelig givende når de kommer i 18-19 årsalderen.

At du sprakk er lov synes jeg. Å slå for å slå er en ting og selvfølgelig helt forkastelig,men det var ikke det inntrykket jeg fikk av innlegget ditt.

Å være fortvilet og møte bristepunktet må være lov.

Stå på.

[Gjest gjest denne gang]

Har du tenkt på om han har probleme av noe slag?

Når jeg leste om sønnen din minnet det meg veldig om min datter for noen år siden. Vi hadde et helv*** her hjemme. Min yngste var livredd og turde ikke være hjemme sammen med storesøster alene. Min elste bombaderte meg med ekle telefoner og sms "hu ville ha ditt, hu ville ha datt" Språkbruken var langt i fra fin.. En dag sprakk det for meg, jeg hadde sagt til henne at jeg orket ikke å ha det slik lenger. Vi måtte finne ut hvordan vi skulle får det bedre, det hun mente hjalp var om hun fikk ditt&datt eller at jeg gjorde slik&så. Men den dagen dyttet jeg en del av klærne hennes i en bag og kjørte henne til pappan. Gjorde ikke det med lett hjerte, men følte at jeg hadde kommet til å slå til henne om vi hadde blitt under samme tak. Vi måtte ha hjelp, hun kunne ikke komme hjem før vi hadde fått litt orden i tingene. Og det fikk vi, gikk på regelmessige møte hos barne og familiveilederne i bydelen vår. Sammen, og hver for oss..

Ta tak i problemet, ikke la han dominere familien. Du har da andre ting å gjøre enn å behage han hele tiden. Det er tøft, veldig tøft en tid. Men du har igjen for det.

Jeg tok kontakt med barnevernet, og de koblet meg med barne og familiveilederne, eller var det legen min kanskje..

Vi har det fint i dag, sitter å skravler til langt på natt om alt og ingenting. Hun tar ansvar selv. Joda, lat og ufordragelig kan hun fortsatt være. Men hun har ikke noe igjen for det. Jo verre hun oppfører seg, jo mindre har hun igjen for det. Skal jeg være grei så får jaggu hun være grei også..

Håper dere finner ut av det. Det er utrolig vondt å ha det slik, Både for han og dere andre. Og du virker ganske utkjørt siden du klarte å gå til det skrittet å fike til han. Det er en desperat handling. Tror det er verre for deg enn for han, om det er noen trøst. Men det er ingen løsning..

Lykke til!

[Gjest kanariful]

Så mye formaninger om at å¨slå ungene sine er galt ,også gjør hun det alikevel tenker vel enkelte.

Men kan vi helt seriøst sette oss ordentlig inn i situasjonen.

Det kan vel sprekke for alle og enhver tenker jeg.

Jeg har 3 voksne barn og jeg har aldri lagt hånd på dem,men herregud hvor nerme jeg var mange ganger.

Å ha småbarn er ingenting i forhold til å leve sammen med en tenåring altså.

Sønnen din feiler ingenting,det er bare hormonene som har angrepet ham for fult.

Skjønner at du sprakk. si unnskyld og forklar så godt det går ann og livet går videre.

[kimmi]

enig og uenig i mye som er skrevet her.

men jeg vil tilføye en ting; som foreldre og dermed veiledere så kan man lett kritiseres for den jobben man gjør/har gjort. men barn blir større og med dette evnen til å vurdere selv. på et tidspunkt bør man stoppe opp og ikke lenger beskylde miljøet/foreldrene. det voksne (ungdommen) barnet må vurdere selv.

og ta ansvar.

denne tråden her handler i bunn og grunn om en ungdom som trenger hjelp av andre enn mor.

det er jeg helt sikker på.

[ellapille]

enig og uenig i mye som er skrevet her.

men jeg vil tilføye en ting; som foreldre og dermed veiledere så kan man lett kritiseres for den jobben man gjør/har gjort. men barn blir større og med dette evnen til å vurdere selv. på et tidspunkt bør man stoppe opp og ikke lenger beskylde miljøet/foreldrene. det voksne (ungdommen) barnet må vurdere selv.

og ta ansvar.

denne tråden her handler i bunn og grunn om en ungdom som trenger hjelp av andre enn mor.

det er jeg helt sikker på.

Det roet seg ned etter 4 tøffe uker,nå kjenner jeg gutten min igjen.

Så han trenger ikke hjelp fra andre enn sin mor.

Men jeg tok kontakt med diverse kontorer for å få luftet problemene og for å få veiledning.

Ofte så kan slitne foreldre utvikle ei utrolig kort lunte,og det er det jeg tror at jeg gjorde.

Men at han har nykker og er megaegoist er ikke til å komme fra.

Men nå er det bedre.Enn så lenge i alle fall.

Med en 16 åring full av hormoner som synes at mora på 32 er en gammel fossil så blir en satt veldig på prøve.

[ehu]

Er selv mor til gutt,snart 16 år og unnskyld at jeg sier det, men tror du har skjemt bort sønnen din selv ut fra hva jeg kan lese.!

Jeg hadde aldri akseptert slik oppførsel fra min sønn og det vet han. Vi har regler og grenser for adferd og ansvar her i huset og han må versågod følge dem fordi det er vi som er foreldre.

DU må ta ansvar og lære sønnen din folkeskikk, det er din jobb.

Vet det er tøft, men du beskriver en forferdelig BORTSKJEMT gutt, som har sluppet unna med dårlig oppførsel.

Ørefiker derimot tror jeg ikke er tingen på en 16 år gammel gutt! Det kan gjøre vondt verre. Ville bedt om unnskyldning for den, men lag klare regler for hva du forventer av adferd/oppførsel og innsats av han og ikke fir en tomme !!!

[Gjest Zirine]

Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 16 år, og fra den dagen har jeg klart meg selv. Nå mener jeg ikke at du skal kaste sønnen din på dør, men derimot mener jeg å si at det er fullt ut mulig å ta så mye ansvar i den alderen at man faktisk KAN flytte for seg selv.

Jeg forstår jo at du ønsker å være snill, hjelpsom og gjøre hjemmet hyggelig og godt for alle sammen, men jeg tror du lager ris til egen bak. Hvis hjemmet skal bli et hyggelig sted å være så kreves det innsats fra alle som bor der, ikke bare fra deg. Jeg tror du har definert det å være snill litt feil (og det er jo ikke så rart egentlig, med den bakgrunnen du selv har). Det å være snill, det å elske noen betyr ikke å bare si ja, å bare imøtekomme andres ønsker eller å jatte med. Det å elske noen betyr å stille krav og det betyr å sette grenser. Jeg vil si at din sønn langt på vei har begynt å bli utålelig, borskjemt og egoistisk, og hvis du har noen ønsker om at han skal endre seg, så må du sette ned foten. NÅ.

Aller først så starter du med å fortelle han at du ikke er noen hushjelp, heller ikke hans egen personlige bank. Han er 16 år, han kan tjene lommepengene selv - tross alt bor han i et hus hvor han FÅR mat, han FÅR seng, tak over hodet og han HAR faktisk en familie. Det er fanden meg ikke alle som har. Hvis det er noe han ikke rekker i forhold til jobben sin (fordi han feilprioriterte) så må du la han selv ta konsekvensene av dette. At du løper til å ordner opp for han, fikser ingenting annet enn ditt ønske om at det utad skal fremstå som ok (les: ingen skal si noe vondt om din sønn, at han ikke takker for gavene han får, at han ikke stiller opp på jobb). Du stopper lommepengene, og mister han jobben, så er det hans ansvar. Ikke ditt. Og du trer IKKE til med ekstra penger fordi han er blakk. Ikke en eneste gang - ikke bare "denne gangen".

Når det kommer til hjelp i huset. Jeg forstår jo at du mener at han bør hjelpe til, men blir oppgitt når han ikke gidder. Slik jeg ser det så synes jeg det høres logisk ut. Du kjefter ene sekundet - så ordner du opp det neste sekundet - og kjøper ny musematte. Hvis han ikke tar ansvar, så må det få noen konsekvenser. Det nytter ikke å ha regler hvis det ikke skjer noenting hvis man bryter de. Ikke sant?

Kommer han ikke hjem til middag, ingen middag. Du henter ikke opp en pizza fra fryseren engang.

Han har sløst bort så mye penger at han ikke har råd å reise på klassetur? Neivel, men så får han bli hjemme.

De andre skal på fest, han har ingen penger? Neivel, men det burde han ha tekt på før ... (en fin anledning til å sette seg ned å spørre han om/snakke med han om hvor han ser for seg at disse pengene skal komme fra)

Altså, grenser - du må sette ned foten. Og ikke minst - du MÅ være konsekvent. Hvis du vil vise at du elsker han (og det bør du selvfølgelig) så kan du vise det på tusen andre måter enn å frata han ansvar og gi han alt oppi hendene). Det nytter ikke å si en ting den ene dagen samtidig som du har en adferd som sier det motsatte. Det er mulig å si nei og være fast/konsekvent, men samtidig vise at man elsker noen.

Han blir sint og sur? Javel, men så får du overse han da. Det nytter ikke? Vel, da får han gå et annet sted - på rommet sitt. Det er ikke nødvendig at resten av familien skal finne seg i hans luner.

Og jeg tror du må begynne å jobbe med dette nå - sånn at ikke hans fremtidige kone får hele jobben

[kimmi]

[

Det roet seg ned etter 4 tøffe uker,nå kjenner jeg gutten min igjen.

Så han trenger ikke hjelp fra andre enn sin mor.

Men jeg tok kontakt med diverse kontorer for å få luftet problemene og for å få veiledning.

Ofte så kan slitne foreldre utvikle ei utrolig kort lunte,og det er det jeg tror at jeg gjorde.

Men at han har nykker og er megaegoist er ikke til å komme fra.

Men nå er det bedre.Enn så lenge i alle fall.

Med en 16 åring full av hormoner som synes at mora på 32 er en gammel fossil så blir en satt veldig på prøve.

bra. lykke til videre.

men jeg står fortsatt for hva jeg skrev tidligere. om muligens dette ikke stemmer nettopp hos dere mener jeg det er tilfelle svært mange plasser...

[ellapille]

Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 16 år, og fra den dagen har jeg klart meg selv. Nå mener jeg ikke at du skal kaste sønnen din på dør, men derimot mener jeg å si at det er fullt ut mulig å ta så mye ansvar i den alderen at man faktisk KAN flytte for seg selv.  

Jeg forstår jo at du ønsker å være snill, hjelpsom og gjøre hjemmet hyggelig og godt for alle sammen, men jeg tror du lager ris til egen bak. Hvis hjemmet skal bli et hyggelig sted å være så kreves det innsats fra alle som bor der, ikke bare fra deg. Jeg tror du har definert det å være snill litt feil (og det er jo ikke så rart egentlig, med den bakgrunnen du selv har). Det å være snill, det å elske noen betyr ikke å bare si ja, å bare imøtekomme andres ønsker eller å jatte med. Det å elske noen betyr å stille krav og det betyr å sette grenser. Jeg vil si at din sønn langt på vei har begynt å bli utålelig, borskjemt og egoistisk, og hvis du har noen ønsker om at han skal endre seg, så må du sette ned foten. NÅ.  

Aller først så starter du med å fortelle han at du ikke er noen hushjelp, heller ikke hans egen personlige bank. Han er 16 år, han kan tjene lommepengene selv - tross alt bor han i et hus hvor han FÅR mat, han FÅR seng, tak over hodet og han HAR faktisk en familie. Det er fanden meg ikke alle som har. Hvis det er noe han ikke rekker i forhold til jobben sin (fordi han feilprioriterte) så må du la han selv ta konsekvensene av dette. At du løper til å ordner opp for han, fikser ingenting annet enn ditt ønske om at det utad skal fremstå som ok (les: ingen skal si noe vondt om din sønn, at han ikke takker for gavene han får, at han ikke stiller opp på jobb). Du stopper lommepengene, og mister han jobben, så er det hans ansvar. Ikke ditt. Og du trer IKKE til med ekstra penger fordi han er blakk. Ikke en eneste gang - ikke bare "denne gangen".  

Når det kommer til hjelp i huset. Jeg forstår jo at du mener at han bør hjelpe til, men blir oppgitt når han ikke gidder. Slik jeg ser det så synes jeg det høres logisk ut. Du kjefter ene sekundet - så ordner du opp det neste sekundet - og kjøper ny musematte. Hvis han ikke tar ansvar, så må det få noen konsekvenser. Det nytter ikke å ha regler hvis det ikke skjer noenting hvis man bryter de. Ikke sant?  

Kommer han ikke hjem til middag, ingen middag. Du henter ikke opp en pizza fra fryseren engang.  

Han har sløst bort så mye penger at han ikke har råd å reise på klassetur? Neivel, men så får han bli hjemme.  

De andre skal på fest, han har ingen penger? Neivel, men det burde han ha tekt på før ... (en fin anledning til å sette seg ned å spørre han om/snakke med han om hvor han ser for seg at disse pengene skal komme fra)

Altså, grenser - du må sette ned foten. Og ikke minst - du MÅ være konsekvent. Hvis du vil vise at du elsker han (og det bør du selvfølgelig) så kan du vise det på tusen andre måter enn å frata han ansvar og gi han alt oppi hendene). Det nytter ikke å si en ting den ene dagen samtidig som du har en adferd som sier det motsatte. Det er mulig å si nei og være fast/konsekvent, men samtidig vise at man elsker noen.  

Han blir sint og sur? Javel, men så får du overse han da. Det nytter ikke? Vel, da får han gå et annet sted - på rommet sitt. Det er ikke nødvendig at resten av familien skal finne seg i hans luner.  

Og jeg tror du må begynne å jobbe med dette nå - sånn at ikke hans fremtidige kone får hele jobben

du har så rett,så rett.

innmari allright og lærerikt innlegg.

Takk.