Kjærligheten

[Steinar40]

Aller først - hva er (ekte) kjærlighet, mener du?

Hva forventer du deg av kjærligheten egentlig?

Og er kjærlighet nok?

Hva skal til for at det blir et parforhold?

For meg personlig er ikke kjærlighet (forelskelse) alene nok.

Jeg må også se tilstrekkelig med praktiske fordeler for meg, samtidig som ulempene ikke virker avskrekkende.

Med andre ord, jeg må altså få (se) både gjensidig kjærlighet og nok praktiske fordeler i parforholdet.

Noen som har lyst til å gi meg det snart?

Endret 20. juni 2010 av Steinar40

[Strenge Frk.Gerd]

Gjensidig kjærlighet er for min del nok.

Praktiske fordeler er totalt overflødig for min del.

Jeg har alt jeg trenger og klarer meg bra.

Litt avhengig av grad, faktorer og omstendigheter ville jeg også vært tilbøylig til å se bortifra praktiske ulemper hos en mann med psykisk eller fysisk sykdom eller handicapp.

Men det avhenger selvsagt av at man finner en tålbar løsning på eventuelle utfordringer, at man begge er villig til å samarbeide og gjøre en innsats for å få ting til å fungere.

Jeg har erfaring med begge deler... Så det er basert på det at jeg har en viss formening om hva jeg kan tolerere og klare.

Jeg ville aldri tolerert en mann som ikke behandlet meg bra og dette har jeg også biiittelitt erfaring med.. men det tok rimelig fort slutt.

[Gjest AnonymBruker]

For meg er forelskelse mer enn nok, men sjelden jeg blir forelsket i en som bare vil gi meg ulemper da. Jeg blir forelsket i de jeg tror jeg kan få et bra liv sammen med.

[Gjest brutal_mann]

Hva forventer du deg av kjærligheten egentlig?

Og er egentlig kjærlighet nok?

Hva skal til for at det blir et parforhold, mener du?

For meg personlig er ikke kjærlighet (forelskelse) alene nok.

Jeg må også se tilstrekkelig med praktiske fordeler for meg, samtidig som ulempene ikke virker avskrekkende.

Med andre ord, jeg må altså få (se) både gjensidig kjærlighet og nok praktiske fordeler i parforholdet.

Noen som har lyst til å gi meg det snart?

Generaltabben du gjør er å tro at forelskelse og kjærlighet er det samme.

[Steinar40]

Gjensidig kjærlighet er for min del nok.

Praktiske fordeler er totalt overflødig for min del.

Jeg har alt jeg trenger og klarer meg bra.

Litt avhengig av grad, faktorer og omstendigheter ville jeg også vært tilbøylig til å se bortifra praktiske ulemper hos en mann med psykisk eller fysisk sykdom eller handicapp.

Men det avhenger selvsagt av at man finner en tålbar løsning på eventuelle utfordringer, at man begge er villig til å samarbeide og gjøre en innsats for å få ting til å fungere.

Jeg har erfaring med begge deler... Så det er basert på det at jeg har en viss formening om hva jeg kan tolerere og klare.

Jeg ville aldri tolerert en mann som ikke behandlet meg bra og dette har jeg også biiittelitt erfaring med.. men det tok rimelig fort slutt.

En viktig del av ekte kjærlighet er det å være villig til å ta seg av partneren i onde dager også. Men er det fornuftig å starte der?

Jeg innser at du sikkert ikke er upåvirket av å ha blitt enke i så tidlig alder. Men jeg syns målet bør være å ha det best mulig i sammen, lengst mulig.

[Steinar40]

For meg er forelskelse mer enn nok, men sjelden jeg blir forelsket i en som bare vil gi meg ulemper da. Jeg blir forelsket i de jeg tror jeg kan få et bra liv sammen med.

Okay, så du kan altså bestemme deg for hvem du vil bli forelsket i da?

[Steinar40]

Generaltabben du gjør er å tro at forelskelse og kjærlighet er det samme.

Vel, jeg tror nok ikke helt det da men.

Hva mener du er forskjellene?

[Gjest brutal_mann]

Vel, jeg tror nok ikke helt det da men.

Hva mener du er forskjellene?

Som avhengighet av sjokolade og heroin. Der forelskelse er sjokolade, mens kjærlighet er heroin. Kjærligheten er mer uselvisk. Noe en sjelden vet noe om før en har reprodusert seg selv.

[Steinar40]

Som avhengighet av sjokolade og heroin. Der forelskelse er sjokolade, mens kjærlighet er heroin. Kjærligheten er mer uselvisk. Noe en sjelden vet noe om før en har reprodusert seg selv.

Ja, men da snakker du også om en litt annen type kjærlighet enn den til partner, altså kjærligheten til egne barn.

Her er det forøvrig også et annet interessant poeng. Ettersom kjærligheten til egne barn som regel er så sterk, så er det litt merkelig at ikke flere par i hvertfall holder i sammen til barna er store og klarer seg selv ...

[Gjest brutal_mann]

Ja, men da snakker du også om en litt annen type kjærlighet enn den til partner, altså kjærligheten til egne barn.

Her er det forøvrig også et annet interessant poeng. Ettersom kjærligheten til egne barn som regel er så sterk, så er det litt merkelig at ikke flere par i hvertfall holder i sammen til barna er store og klarer seg selv ...

Nei, det r samme kjærligheten. Forskjellen er mengden begjær.

[AngeliqueW]

Kjærlighet alene er nok.

Og da mener jeg ikke forelskelse, men dype, vedvarende kjærligheten hvor man ser sin partners gode og dårlige sider og elsker ham/henne likevel.

Om en mann hadde vist tegn til å sette opp en mental pluss/minus-liste over hvor praktisk det ville være å innlede et forhold med meg, hadde jeg vært ute av døren.

Jeg er ingen romantiker, men vet godt hva kjærlighet er. Og det handler ikke om de praktiske sidene i hverdagen...

Endret 20. juni 2010 av Bond

[Gjest Bond]

Tråden ryddet

Bond, mod

[Steinar40]

Kjærlighet alene er nok.

Og da mener jeg ikke forelskelse, men dype, vedvarende kjærligheten hvor man ser sin partners gode og dårlige sider og elsker ham/henne likevel.

Om en mann hadde vist tegn til å sette opp en mental pluss/minus-liste over hvor praktisk det ville være å innlede et forhold med meg, hadde jeg vært ute av døren.

Jeg er ingen romantiker, men vet godt hva kjærlighet er. Og det handler ikke om de praktiske sidene i hverdagen...

Så, hva handler det om da?

[Gjest Niema]

Har du noen gang følt kjærlighet for noen, Steinar? Det virker ikke sånn, for da hadde du ikke snakket om praktiske sider.. Ved ekte kjærlighet er det fint lite annet som betyr noe, og det skal langt mer enn noen praktiske ulemper til for at man går hver til sitt.

[kristian82]

Aller først - hva er (ekte) kjærlighet, mener du?

Hva forventer du deg av kjærligheten egentlig?

Og er kjærlighet nok?

Hva skal til for at det blir et parforhold?

For meg personlig er ikke kjærlighet (forelskelse) alene nok.

Jeg må også se tilstrekkelig med praktiske fordeler for meg, samtidig som ulempene ikke virker avskrekkende.

Med andre ord, jeg må altså få (se) både gjensidig kjærlighet og nok praktiske fordeler i parforholdet.

Noen som har lyst til å gi meg det snart?

Hmm...Er det ekte kjærlighet, så vurderer man vel ikke (og rett ut også krever) at forholdet skal føre med seg praktiske fordeler. Høres jo mer ut som en rasjonelt styrt byttehandel, og det syns jeg ikke er ekte kjærlighet.

Syns du har en rar innfalsvinkel :klø:

Det du ovenfor skriver om at det ikke er lurt å starte i onde dager/vil at man skal ha mange gode dager sammen osv. er jo sånne ting man ikke kan styre.

Å om du ikke vil bli sammen med dama fordi at når du møter henne sliter hun med ryggplager og er mye sengeliggende, så ja, da er det ikke ekte kjærlighet. Ekte kjærlighet er når man blir så fasinert og oppslukt av den andre, at man ikke har lyst til å være noen andre steder/med noen andre, selv om man f.eks. ikke kan gjøre noe annet enn å kjattre litt på sengekanten hennes fordi hun ikke klarer å reise seg.

Du føler ikke ekte kjærlighet for et menneske, om den forsvinner av ting som "huff, nå har hun gått kraftig ned i lønn, faderirullan nå sliter hun med å få sove osv." .

Trodde greia med ekte kjærlighet var at man da også var et TEAM jeg..Makan til ræva team skal man lete lenge etter, om det råtner på rot av sånne uvesentligheter.

Endret 20. juni 2010 av kristian82

[Gjest Niema]

Hmm...Er det ekte kjærlighet, så vurderer man vel ikke (og rett ut også krever) at forholdet skal føre med seg praktiske fordeler. Høres jo mer ut som en rasjonelt styrt byttehandel, og det syns jeg ikke er ekte kjærlighet.

[Strenge Frk.Gerd]

En viktig del av ekte kjærlighet er det å være villig til å ta seg av partneren i onde dager også. Men er det fornuftig å starte der?

Jeg innser at du sikkert ikke er upåvirket av å ha blitt enke i så tidlig alder. Men jeg syns målet bør være å ha det best mulig i sammen, lengst mulig.

Selvsagt er målet at mine nære og jeg skal ha det best mulig, lengst mulig.

Påvirket av å bli enke absolutt ja. Men kanskje også i andre aspekter enn det du i utgangspunktet nå går utifra.

Til eksempel lærer man at livet er ekstremt uforutsigbart, her finnes ingen regler eller garantier for noe noensinne, spesielt ettersom omstendighetene rundt sambos død var meget usannsynlig.

Dermed setter jeg heller ingen regler for mitt liv ettersom det er fånyttes, bortsett fra at jeg følger selvsagt de verdiene og moralen jeg har hatt hele livet og er oppdratt med uansett hva.

Jeg har dermed heller ingen regler når det gjelder kjærlighet og valg av partner. Praktiske fordeler blir en banal kontrast i forhold til det jeg har opplevd.

Kan nevnes til slutt at blandt alle de faktorene som har påvirket meg så hadde jeg et slags forhold til en mann noen år etter sambos død. Fyren var og er soldat i et utenlandsk millitær og var totalt ødelagt av krigen, mest psykisk og litt fysisk.

Han skulle nok aldri aldri ha blitt soldat ettersom han var nok en altfor følsom sjel.. men uansett, jeg kjørte på.. vel vitende om at han aldri kunne komme hjem igjen, vel vitende om at han aldri i verden kunne gjennomføre et praktisk fungerende forhold, men han var helt fantastisk mot meg og jeg var dødelig forelsket.

Hvorfor jeg gjorde det?

Fordi jeg hadde forlengst stilt meg selv det spørsmålet om jeg ville gått igjennom det samme med sambo, bare for å ha de årene sammen, og tåle smerten en gang til- så hadde jeg gjort det.

Kall meg gjerne ufornuftig, gal og alt det der.. Men det hele var en magisk og sterk opplevelse jeg ikke ville ha vært foruten, og som jeg lærte mye av.

Vi skiltes som venner, eller det vil si; han dro avgårde til et eller annet sted i afrika for å finne fred i sjelen. :klø:

Det handler ikke om hva slags motgang man får, men om hvordan man er villig til å takle den. Det gjelder også i høyeste grad da motgang i kjærligheten.. anyway.. My 2 cents.

(edit: oi, her rabler man mye rart midt på natten!)

Endret 21. juni 2010 av Strenge Frk.Gerd

[Gjest Prøvekandidat]

Selvsagt er målet at mine nære og jeg skal ha det best mulig, lengst mulig.

Påvirket av å bli enke absolutt ja. Men kanskje også i andre aspekter enn det du i utgangspunktet nå går utifra.

Til eksempel lærer man at livet er ekstremt uforutsigbart, her finnes ingen regler eller garantier for noe noensinne, spesielt ettersom omstendighetene rundt sambos død var meget usannsynlig.

Dermed setter jeg heller ingen regler for mitt liv ettersom det er fånyttes, bortsett fra at jeg følger selvsagt de verdiene og moralen jeg har hatt hele livet og er oppdratt med uansett hva.

Jeg har dermed heller ingen regler når det gjelder kjærlighet og valg av partner. Praktiske fordeler blir en banal kontrast i forhold til det jeg har opplevd.

Helt enig med deg, livet er uforutsigbart og uten garantier, nyt livet mens vi har det mens vi følger de verdiene og moralen vi har.

Vi kan lage pluss og minus lister så mye vi vil, men livet blir sjelden sånn som listene ser ut.

[Steinar40]

Har du noen gang følt kjærlighet for noen, Steinar? Det virker ikke sånn, for da hadde du ikke snakket om praktiske sider.. Ved ekte kjærlighet er det fint lite annet som betyr noe, og det skal langt mer enn noen praktiske ulemper til for at man går hver til sitt.

Joda, jeg har nok forsåvidt det, men jeg kan love deg at praktiske problemer kan ødelegge det meste, samme hvor ekte kjærligheten måtte være. Et relevant praktisk problem vil da være stor geografisk avstand. Som jeg har skrevet diverse ganger tidligere - undervurder aldri praktiske problemer.

[Steinar40]

Hmm...Er det ekte kjærlighet, så vurderer man vel ikke (og rett ut også krever) at forholdet skal føre med seg praktiske fordeler. Høres jo mer ut som en rasjonelt styrt byttehandel, og det syns jeg ikke er ekte kjærlighet.

Syns du har en rar innfalsvinkel :klø:

Det du ovenfor skriver om at det ikke er lurt å starte i onde dager/vil at man skal ha mange gode dager sammen osv. er jo sånne ting man ikke kan styre.

Å om du ikke vil bli sammen med dama fordi at når du møter henne sliter hun med ryggplager og er mye sengeliggende, så ja, da er det ikke ekte kjærlighet. Ekte kjærlighet er når man blir så fasinert og oppslukt av den andre, at man ikke har lyst til å være noen andre steder/med noen andre, selv om man f.eks. ikke kan gjøre noe annet enn å kjattre litt på sengekanten hennes fordi hun ikke klarer å reise seg.

Du føler ikke ekte kjærlighet for et menneske, om den forsvinner av ting som "huff, nå har hun gått kraftig ned i lønn, faderirullan nå sliter hun med å få sove osv." .

Trodde greia med ekte kjærlighet var at man da også var et TEAM jeg..Makan til ræva team skal man lete lenge etter, om det råtner på rot av sånne uvesentligheter.

hehe Jeg forstår i hvert fall at du er en ekte romantiker

Det gjør ikke akkurat noe enklere å være det i altfor stor grad.