Utbrent

[AnonymBruker]

Hva het det før når folk var slitne og leie av jobben...hørte aldri om utbrenthet eller utladning før??

Det het selvmord, hjerteinfarkt, magesår, alkoholisme og nervesammenbrudd.

[AnonymBruker]

Hva het det før når folk var slitne og leie av jobben...hørte aldri om utbrenthet eller utladning før??

Du prøver ikke å være spydig, vel?

[AnonymBruker]

Hva het det før når folk var slitne og leie av jobben...hørte aldri om utbrenthet eller utladning før??

Tror du at folk som ikke er i stand til å jobbe pga. utbrenthet og tilsvarende diagnoser bare er "slitne og leie av jobben"? Da har du jammen ikke mye livserfaring.

[Djungelvrål]

Du prøver ikke å være spydig, vel?

Nei gjør du, ANONYM BRUKER??????

[AnonymBruker]

Nei gjør du, ANONYM BRUKER??????

Kjære vene. Ikke den diskusjonen igjen. Jeg er IKKE mer anonym enn deg. Det er uansett irrelevant hvem eller hva jeg er, det er med ord jeg deltar i denne diskusjonen. Jeg kan kalle meg Per eller Kari, blir det bedre for deg?

Mener du at jeg har vært spydig? På hvilken måte? Hva sa jeg?

Det var ingen tvil om at det lå en viss spydighet i innlegget ditt. Du bagatelliserer og nærmest latterliggjør det å kollapse pga. jobb- og livssituasjon, og antyder at det er en moderne oppfinnelse som bare handler om å være litt sliten, kei og lei.

[Rainbow]

Vinnie: Skulle virkelig ønske at jeg bare hadde vært litt lei av jobben. Men når jeg satt og gjemte meg på do på jobb pga angsanfall, grua meg hver gang jeg skulle gjøre større prosjekter og hoppa til hver gang tlf ringte handlet det definitivt ikke om å være lei. Det var vondt. Jeg ble sliten av småtteri. Sånn er det fortsatt. Det å handle i butikken en dag kan være mer enn nok, det å ha kvalitetstid med hesten min (altså noe jeg virkelig liker å holde på med), kan gjøre meg så sliten at jeg begynner å grine.

Utbrenthet/utladethet har alltid eksistert. Man snakka bare ikke om det før, og det var ikke godtatt som grunn å sykemelde seg av å være sliten. Heldigvis tas det seriøst nå. Mange har dette problemet uten å vite det, de tenker de bare er litt slitne, og forstår ikke at når søvn ikke hjelper, når hvile ikke funker og når trening ikke gir energi, men enda mer slitenhet, så er man ikke bare litt slitne. I Japan har folk dødd av hjerteinnfarkt fordi de ikke slutter å jobbe selv om de er utslitt. Det er sånne ting som gir seg utslag.

Det er ikke moro å tjene en tredjedel mindre enn jeg gjorde før, og det er heller ikke moro å ikke orke annet enn å sitte i sofaen hele dagen, måtte planlegge vennemiddager, konserter etc utfra om jeg har sovet godt nok i dagene før og etter, eller droppe det om jeg er så sliten at jeg får fysiske smerter.

Syns det er trist med deg, AnonymBruker som måtte tilbake i jobb før du var klar pga økonomi. Slik burde det absolutt ikke være i en velferdsstat! Kanskje du kan snakke med jobben om en mellomløsning? Nå vet jeg jo ikke hva du gjør, men kanskje er det mulig å jobbe hjemmefra noen dager, eller gå ned i en redusert stilling? Men det vil kanskje også straffe økonomien. Det er viktig å ta tilstanden du er i nå alvorlig, det blir ikke bedre, men verre av å ignorere det. Kanskje du kan få redusert arbeidspresset, gå ned på mengden ting du må gjøre? Jeg ble tilbudt omtrent alt det der da jeg sa opp, men da var begeret overfylt og jeg var kun interessert i å komme meg ut.

Har du allerede vært sykmeldt ett år?

[Kråkesaks]

Tråden er ryddet for avsporing.

Kråkesaks, moderator.

[AnonymBruker]

Syns det er trist med deg, AnonymBruker som måtte tilbake i jobb før du var klar pga økonomi. Slik burde det absolutt ikke være i en velferdsstat! Kanskje du kan snakke med jobben om en mellomløsning? Nå vet jeg jo ikke hva du gjør, men kanskje er det mulig å jobbe hjemmefra noen dager, eller gå ned i en redusert stilling? Men det vil kanskje også straffe økonomien. Det er viktig å ta tilstanden du er i nå alvorlig, det blir ikke bedre, men verre av å ignorere det. Kanskje du kan få redusert arbeidspresset, gå ned på mengden ting du må gjøre? Jeg ble tilbudt omtrent alt det der da jeg sa opp, men da var begeret overfylt og jeg var kun interessert i å komme meg ut.

Har du allerede vært sykmeldt ett år?

Har straks vært sykmeldt i et år, men ikke 100% sykmeldt hele veien. Men det bryr jo ikke NAV seg noe om, sykmeldt er sykmeldt. Jeg jobber for tiden redusert. Men iom at det straks er et år siden jeg ble sykmeldt, tvinges jeg nå ut i full jobb om jeg ikke skal gå ned i inntekt. Er nok ikke noe mer å gå på mtp tilrettelegging. Nå kan jeg enten fortsette gå redusert - og motta AAP på den delen jeg er sykmeldt, eller å jobbe fullt.

[AnonymBruker]

Vinnie, jeg skjønner ikke helt hva du vil med kommentarene dine her?

Jeg har vært sliten og lei av jobben. Det er ikke noe gøy i det hele tatt. Men vet du hva? Jeg skulle heller valgt å vært sliten og lei av jobben konstant i ti år enn å være utbrent/utladet i en måned. Du er langt ute på jordet når du antyder at utbrente bare er slitne og leie. Det er som å si at en kreftpasient bare har influensa. Det er forskjell på noe hverdagslige og raskt forbigående problemer og alvorlige diagnoser. Utbrenthet som ikke blir tatt på alvor kan faktisk ende tragisk.

Som en annen her sier: Før kalte vi utbrenthet nervesammenbrudd, magesår og selvmord.

Samtidig så er det sånn at vi nok opplever større grad av utbrenthet i dag enn før, fordi vi kreves på andre måter enn tidligere generasjoner. Før jobbet man ofte hardt fysisk, men det mentale presset var annerledes enn i dag. Før handlet det grovt sett om å tjene penger nok til å betale for hus og mat, og så kunne man slappe av mentalt resten av tida. I dag opplever de fleste av oss et helt annet mentalt press for å yte og prestere 24/7. Noen takler det presset, andre ikke. De som takler det bør prise seg lykkelig for det!

Sånne kyniske og frekke kommentarer som du kommer med, Vinnie, er både sårende og unødvendige for en gruppe som allerede stiller svakt.

[AnonymBruker]

Jeg møtte veggen med et smell i januar i år. Nå i dag jobber jeg 50%.

Var 100% sykmeldt i to uker, første uka levde jeg på suppe da jeg ikke orket å tygge maten.. I forkant av smellet var jeg mye syk, noe som ikke var likt meg.

Jeg er så absolutt på bedringens vei, men tar svært små steg. Gjør jeg for mye den ene dagen så må jeg betale for det de to neste dagene. En lett forkjølelse blir plutselig en kraftig forkjølelse da kroppen fortsatt henter seg inn igjen og ikke makter alt på en gang.

Da jeg kom tilbake på jobb hadde jeg utviklet angst. Kroppen var så nedkjørt at den satte seg i selvforsvar, og når jeg fysisk sett begynte å bli bedre så hang det psykiske igjen.

Jeg jobber med det jeg trives aller best med, likevel mangler jeg motivasjon og krefter til å gjennomføre jobben min slik jeg ønsker. Underveis har jeg svelget mange kameler og lært mye om meg selv. Har blandt annet lært ordet "NEI", samt prioritere meg selv litt mer. Jeg er 20 år, og synes det selv er skremmende at jeg som så ung er blitt så nedkjørt. Ikke fordi jeg ikke takler arbeidslivet generelt, men jeg taklet ikke det høye tempoet jeg krevde av meg selv over flere år. Året 2010 var en enorm påkjenning der jeg jobbet fra morgen til kveld med få muligheter til å hente meg inn igjen. Vekten raste med 15 kilo og jeg fikk høre at jeg så "forj****g ut". Arbeidsdagene mine består av fysisk hardt arbeid, og krever full konsentrasjon og tilstedeværelse.

Mine favorittord om dagen; "Selv skilpadden kom i mål, den kom faktisk først".

[Gjest Heloise]

Til dere med erfaring fra det å være utbrent :

Hvordan "vet" man at man er det? Hva gjør at man "tør" (jeg bruker de ordene da jeg selv ikke er en som "tør" å gå til legen noe særlig...) å gå til lege og finne ut av hva som er i veien?

Jeg lurer på om jeg begynner å ramle av hylla selv, altså jeg tror jeg er i fare for å bli utbrent. Jeg har ingen energi, jeg klarer ikke gå ut av senga, noen dager er bare det å puste dypt en stor utfordring. Jeg klarer såvidt noen få dagligdagse oppgaver som rydding og handling, men de gangene jeg klarer det er jeg -flink-.

Har jeg en fridag eller to er det sove, sove, sove - Hvis jeg klarer å sovne, det er vanskelig nok i seg selv. Jeg er rimelig tanketom, og sosialt samvær er noe jeg må planlegge og manne meg opp til. Slitsomt.

Jeg kvier meg sånn for å få på papiret at jeg ikke er helt "normal" (æsj, vanskelig å forklare) jeg hater å være borte fra jobb og føler det som et nederlag om jeg blir sykemeldt. Men kroppen min sier "Stopp". Hvorfor er det så vanskelig å høre på det

[Dyreelskern]

Jeg trodde ikke på at jeg var utbrent før lenge etter. Jeg fullførte studiene, selv om jeg det siste halve året ikke klarte å spise, så jeg levde på drikkeyogurt og cola for å få i meg litt kalorier. Jeg skalv konstant, gikk ned i vekt, utvikla skikkelig angst, sov dårlig, livet var bare studier og det var et hel****. Etter det orka jeg ikke å begynne i jobb, det skremte meg siden jeg jo var utbrent. Det trodde jeg ikke noe på, så jeg begynte på noen helt andre studier, som jeg måtte gi opp under et år etter. Jeg klarte ikke å huske noe, så jeg gjorde det dårlig, jeg orka ikke ha noe sosialt liv og satt og nileste hele tida, selv om jeg ikke fikk noe ut av det, for jeg var for utbrent til å få med meg noe.

Da jeg slutta på skolen ville jeg fortsatt ikke innse at jeg var utbrent. Så jeg prøvde å jobbe litt, med noe helt annet, men jeg orka bare å jobbe en dag i uka. Etter noen måneder innså jeg endelig at jeg var utbrent. Da gikk jeg til legen, fortalte det som det var, fikk verdens mest håpløse og rotete henvisning til psykolog, men det gjorde ingenting, for jeg kom meg da til psykolog med den. Nå har det snart gått et år, og vinteren har vært fæl. Jeg satser på at jeg får mer energi med sola.

Du sier du ikke vil ha på papiret at du ikke er "normal". Når det har gått så langt som det hadde med meg, og som det høres ut som det har med deg, så er det viktigste å få hjelp. Det er normalt å slite innimellom. De som gjør seg selv utbrente er ikke skyldige i noe annet enn å jobbe hardere enn alle andre. Såpass mange blir utbrente nå at det burde ikke være noe stigma knytta til det. Men jeg tenker jo det samme selv. Men tankene om at jeg fortjener å bli frisk vinner.

[Rainbow]

Heloise:

Det høres ut som du er utbrent. Jeg skjønner at du ikke liker å få et stigma, for sånn følte jeg det også. Jeg tror det er mye av problemet med at folk lar det gå så langt at de blir fullstendig utbrent. Vi skal være flinke jenter (som oftest er det jenter), og vi skal klare alt. Og ingen skal få se at vi sliter og ikke greier alt.

Jeg jobba fem år, og hadde TO sykdedager i disse åra. Ingen av dem var pga slitenhet. Men jeg var så sliten at jeg hadde angstanfall opptil flere ganger daglig. Halvannet år etterpå må jeg fortsatt planlegge ting med tanke på at jeg er sliten. (Møte en venninne for en skravlekveld = minst én dag på sofaen).

Jeg ble ikke tatt seriøst av jobben før jeg bestemte meg for å slutte pga utbrenthet. Jeg fortalte jeg var sliten, men fikk like mye arbeidsoppgaver som før. Jeg turte ikke gå til legen og fortelle hvordan jeg hadde det fordi jeg visste hun ville sykemelde meg. Og sykemelding betydde jo at jeg ville skape problemer for jobben. Så det var lissom mye viktigere at ingen andre fikk lide for at jeg var syk. Det var kjempevanskelig for meg å innse at min helse var viktigere enn jobben. Da jeg til slutt sa opp og gikk til legen var hun sjokka over at jeg ikke hadde kommet før, sa med det samme jeg var utbrent, og beskjed om å roe helt ned. De første ukene lå jeg nesten utelukkende på sofaen og så på dvd.

Jeg angrer på at jeg ikke stoppa før. Jeg har ingenting igjen for at jeg ville "skåne" sjefer og kollegaer ved å late som alt var i orden. Istedet har jeg tapt halvannet år med ordentlig inntekt, jeg har fått masse angst og jeg vet fortsatt ikke når jeg skal komme meg tilbake. Ingen har akkurat takka meg for å presse kroppen til det ugjenkjennelige.

Legen er der for å hjelpe deg. Har du en du er redd ikke skal ta deg seriøst, bytt.

Et godt tegn på å være utbrent er at du ikke blir uthvilt samme hvor mye du sover over lengre tid, og at du blir sliten av veldig lite. At du orker mye mindre enn før, at du utvikler angst. At det ikke hjelper å slappe av og ikke å trene. At alt blir et ork.

[Gjest Heloise]

HMS29 :

Tusen tusen takk for at du tok deg tid til å svare så utfyllende.

Jeg må nok ta en prat med legen før det går for langt. Jeg vil bare grave meg ned og gå i dvale per. idag.

Nå som kjæresten snart flytter inn så er det jo superdårlig timing føles det som. Jeg vil jo bare være oppegående og i superform for han, ikke en "sjuk" kjæreste som ikke orker noe Jeg har selv vært sammen med syke folk før (noe annerledes, men) og det er jo ikke noen dans på roser. Håper bare han ikke ser på meg som en lat hypokonder

[Rainbow]

Så bra du synes det jeg forteller hjelper deg. :-)

Koselig at du skal få samboer! Han vil helt sikkert ikke se på deg som hypokonder. Han elsker deg så mye at han vil flytte inn med deg, det må jo bety at han vil være med deg uansett ytre faktorer.

Jeg fikk kjæreste og etter hvert samboer i denne perioden selv, og det har hjulpet. Vi har de samme problemene, og vi kan støtte hverandre. Det kan helt sikkert bli en utfordring om den ene er veldig ressurssterk og orker alt og den andre syns det er mer enn nok å stå opp. Men forhåpentligvis vil han støtte deg og hjelpe deg å komme deg på beina igjen.

Hvis du griper det an tidlig kan du jo stoppe det før det går så langt som deg gjorde for meg. Jobbe mindre, feks. Eller bare være det en periode og se om det hjelper.

Det verste man gjør er i alle fall å late som ingenting og bare fortsette i samme tempo. Da ender man til slutt med å overkompensere og kanskje jobbe enda hardere.

Unner ingen å bli så sliten og angstete som jeg ble/er.

Du fortjener et bra liv der du ikke er utslitt og redd for om du orker å gjennomføre dagene! :-)

[AnonymBruker]

Anonym #30 her igjen :-)

HMS29, jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver ovenfor her. Jeg ville også skåne de rundt meg, da jeg visste at uten meg ble det MYE mer på dem. Det er fortsatt mer å gjøre for de rundt meg her siden jeg ikke er i full jobb, og jeg synes det er vanskelig å ignorere det og gi faen. Men jeg prøver..

Heloise, jeg var mye syk i forkant. Med en gang jeg tenkte tanken på å slappe av så skjedde det noe med kroppen og jeg ble dårlig. Den dagen jeg knakk sammen så jobbet jeg ute(jobber i stall forresten, mye fysisk) og det skjedde helt plutselig. Beina knakk bokstavelig talt sammen og det tok nesten en time før jeg kom meg opp igjen og fikk dratt meg inn for å si ifra til sjefen. Turte knapt å kjøre bil i etterkant og kjørte bare i dagslys en lengre periode.

Drog hjem igjen og måtte kjøres til legen av andre fordi det snødde den dagen og det ble for mye for meg å takle..

[Rainbow]

Anonym over her:

Det er bra du prøver å ikke bry deg om at det blir mer på de andre. Det er kjempevanskelig. Jeg sleit lenge med å skjønne at min helse faktisk var mye viktigere enn alle andres helse FOR MEG. At alle måtte ta ansvar for seg selv. Og at jeg ikke fikk det noe bedre ved å alltid tenke "det er jo bedre jeg gjør det selv, stakkars de andre..." eller "jeg kan ikke slutte, da blir det vanskelig for sjefen". FORTSATT tenker jeg på jobben masse, selv om jeg aldri skal tilbake dit.

Det høres i alle fall ut som du har klart å ta tak i ting før det gikk helt til helvete, ettersom du allerede jobber 50%. Det er kjempeviktig å være flink til å si nei, istedet for å være flink til å klare alt. Det høres ut som du vet med deg selv hva som er viktig og riktig nå.

Skummelt å høre om hvordan du knakk sammen. En av mine drømmejobber hadde vært å jobbe i stall, så det er bra du vet det er det du trives med og at du vil fortsette selv etter knekken. I mange stallmiljøer blir det ofte dårlig struktur på ting, så det er bra du klarer å si nei! :-)

[AnonymBruker]

HMS29:

Hovedgrunnen til at jeg jobber 50% allerede er fordi jeg er under utdanning.. Nå har jeg 5 mnd. igjen av totalt 2 år, så biter tenna litt sammen og tusler meg igjennom dagene.

Får gjort mesteparten a det jeg skal gjøre, men bruker hele dagen på det siden jeg trenger mange og gode pauser. På denne måten klarer jeg meg greit :-) Hadde jeg ikke hatt mulighet til å gjøre det slik, nei da hadde jeg nok ikke klart å fullføre utdanningen min.

Jeg tør ikke å planlegge for mye etter læreperioden i tilfelle jeg trenger litt tid å komme meg på.

Jeg er veldig heldig med plassen jeg er på, at jeg får så mye frihet jeg trenger for å klare hverdagen. Fastlegen min har vært super med oppfølgning og de rundt meg har forstått hvorfor de ser mindre til meg.

Jeg har min egen hest på stallen her, og den har jeg ikke trent på nesten 2 mnd. Samvittigheten gnager, men jeg har måtte innse at...greit, slik blir det bare.

Det er ikke lett å måtte ta hensyn til seg selv, sette grenser og roe kraftig ned både på jobb og i privatlivet når man er kjent for å være en "Duracell-kanin". Jeg tror flere med meg(tenker på dere andre i tråden her) kjenner til det. Andre har forventinger til en, de vet hva du har pleid å prestere og klarer ikke forstå hvorfor en ikke makter et sammen etter en slik smell.

Jeg tror også at man ikke forstår hva det vil si å være utbrent før man har prøvd det selv. Min mor var borte fra jobb i over ett år, og min far er i samme situasjon som meg nå om dagen. Så innenfor familien har vi etterhvert lært mye om å backe opp hverandre, avlaste hverandre osv. Når min mor var sykmeldt så forsto ikke jeg hvorfor hun ikke gjorde noe. Nå forstår jeg..

[Gjest jenta]

Faren min ble utbrent for snart to år siden. Han var medeier i en bedrift og hadde mange som arbeidet under han. Han jobbet mye og ofte. Hadde veldig lite fritid og var nesten alltid stresset. Jeg husker at han brukte å sitte med papirer til langt på kveld før han gikk og la seg. Ble mye reising og andre medeiere i bedriften var veldig avhengig av pappa og han måtte ofte steppe inn.

Han plagdes mye med hodepine, men det stopppet han ikke fra å jobbe. Men en dag sa det stopp. Han var utbrent og hadde knapt nok energi til å gå ut av huset. Alt ble et tilak. Vi fant ut at det var best for ham å selge hans del av bedriften og begynne i den gamle jobben igjen, hvor det var betydelig mindre stress.

Han var fornøyd med å få tilbake den gamle jobben og trivdes godt med arbeidsoppgavene. Men han har ikke like mye energi som han hadde før og han kan ha noen dårlige dager hvor han har veldig lite energi og vil helst bare ta det med ro.

I blant blir jeg frustrert og irritert når han har dårlig dager og ikke har energi til å tilbringe tiden med barna sine - men jeg forstår han. Det er ikke alltid like lett og jeg vil så gjerne hjelpe ham, men vet ikke hvordan jeg kan gjøre det og hvor jeg skal begynne....

[Gjest Heloise]

Idag tok jeg motet til meg og tok ut egenmelding for 3 dager i strekk. Det har jeg aldri gjort før. Jeg er helt nedkjørt nå. Skal bli godt å sove ut, når jeg greier det. Skuldrene er oppunder ørene i skrivende stund, magen er i ulage på 3. uka, hodepinen har ikke gitt seg på et par dager og energinivået... Tja, det er jo inteteksisterende. Etter ferieuka mi skal jeg snakke med legen min. Et skritt av gangen! Dårlig samvittighet for egenmeldingene, men så godt det skal bli....